A og B (heretter A) fremsatte begjæring om gjenåpning av sine straffesaker, jf. straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 § 389. I forbindelse med utarbeidelse av en nærmere begrunnelse for gjenåpningsbegjæringen, ba A om innsyn i Cs gjenåpningsbegjæring. A, B og C var alle dømt for samme straffbare forhold i samme straffesak. Kravet om dokumentinnsyn ble anført å være hjemlet i straffeprosessloven § 398, jf. § 242, i og med at gjenåpningsbegjæringene gjaldt den samme straffesaken. Cs advokat ble forelagt spørsmålet om dokumentinnsyn, og hun uttalte i brev til Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker at gjenåpningsbegjæringer fra domfelte i samme sak tilhører det opprinnelige sakskomplekset, og at begjæringen i utgangspunktet inngår i «sakens dokumenter», jf. straffeprosessloven § 242. Etter hennes oppfatning var imidlertid ikke vilkåret for dokumentinnsyn, at det kan skje uten skade for etterforskningen, oppfylt, i og med at avhør med navngitte personer foreløpig ikke var gjennomført. Cs advokat mente derfor at innsyn måtte utsettes inntil avhørene var gjennomført. Kommisjonen avslo deretter innsynskravet fra A.
Da etterforskningen i forbindelse med Cs gjenåpningsbegjæring var antatt gjennomført, ba A på nytt om innsyn i Cs gjenåpningsbegjæring med tilhørende dokumenter. Gjenopptakelseskommisjonen avslo kravet om dokumentinnsyn, denne gang under henvisning til at Cs og As gjenåpningssaker ville bli behandlet som to separate saker for Gjenopptakelseskommisjonen. Da innsynsretten etter straffeprosessloven § 242 kun gjelder for «sakens dokumenter», mente kommisjonen at det bare kunne kreves innsyn i «egen gjenåpningssak».
A brakte saken inn for ombudsmannen. Det ble bl.a. vist til flere avgjørelser fra Høyesterett om forståelsen av saksdokumentbegrepet i straffeprosessloven §§ 264 og 242 i saker som dreier seg om ett straffbart forhold med flere siktede. På bakgrunn av disse avgjørelsene ble det gjort gjeldende at A har rett til innsyn i Cs gjenåpningsbegjæring «alene av den grunn at begge gjenåpningsbegjæringene dreier seg om samme straffbare forhold». Det ble dessuten påpekt at innsyn i Cs gjenåpningsbegjæring ville ha stor betydning for As gjenåpningssak, noe som ytterligere styrket kravet om innsyn etter straffeprosessloven § 242.
Saken ble herfra tatt opp med Gjenopptakelseskommisjonen. Det ble bedt om en nærmere redegjørelse for det rettslige grunnlaget for å avslå As innsynskrav, og spurt om hvilke rettslige holdepunkter det er for å tolke begrepet «sakens dokumenter» på den måten kommisjonen hadde gjort. Kommisjonen ble også bedt om kommentarer til As anførsel om at de hadde krav på innsyn siden begge gjenåpningssakene gjelder samme straffbare forhold. Det ble også vist til et sitat fra Høyesteretts avgjørelse gjengitt i Rt. 2006 s.157, og spurt om den forståelsen av straffeprosessloven § 242 som Høyesterett ga uttrykk for kunne overføres til gjenåpningsstadiet der flere domfelte i samme sak krever gjenåpning uavhengig av hverandre. Kommisjonen ble videre spurt om opplysningene i en begjæring fra én domfelt kunne ha betydning for gjenåpningssaken for en annen domfelt som krever gjenåpning i samme sak, og eventuelt om hvilken betydning dette får for spørsmålet om innsyn. Det ble i den forbindelse spurt om A ville hatt krav på innsyn i den utstrekning det forelå opplysninger i Cs gjenåpningsbegjæring som var av betydning for As gjenåpningssak. Kommisjonen ble også bedt om å redegjøre for de legislative hensyn som ligger til grunn for bestemmelsene om innsyn på gjenåpningsstadiet, og spurt om hvilke hensyn som taler for og mot innsyn for A i Cs gjenåpningsbegjæring.
I brev til ombudsmannen redegjorde Gjenopptakelseskommisjonen nærmere for sitt standpunkt om at den domfelte på gjenåpningsstadiet bare har rett til å gjøre seg kjent med dokumenter som kommisjonen har mottatt eller innhentet i forbindelse med sin utredning av den domfeltes gjenåpningssak. Det ble bl.a. pekt på at dersom det er flere domfelte i samme sak, kan eventuelle gjenåpningsbegjæringer fremsettes på forskjellige tider og med forskjellige begrunnelser. Begjæring om gjenåpning skjer på individuelt grunnlag. På denne måten skiller situasjonen på gjenåpningsstadiet seg fra situasjonen på etterforskningsstadiet, som straffeprosessloven § 242 direkte gjelder for. Hensynene bak retten til innsyn på etterforskningsstadiet, at domfelte skal gis tilgang til alt bevismateriale som fremkommer slik at hun settes i stand til å forsvare seg mot anklagene mot henne, skiller seg fra de legislative hensynene bak innsynsretten på gjenåpningsstadiet, hvor det skal foretas en individuell vurdering av om vilkårene for gjenåpning er til stede for en eller flere domfelte. På etterforskningsstadiet vil samtlige mistenkte ha et legitimt krav på innsyn i etterforskningsdokumentene, mens det på gjenåpningsstadiet kun vil være den som begjærer gjenåpning som har et legitimt krav på innsyn i dokumentene i gjenåpningssaken. Kommisjonen pekte i denne forbindelse på at de høyesterettsavgjørelsene A hadde vist til, herunder den avgjørelsen som det var vist til i foreleggelsen herfra, gjaldt dokumentinnsyn på etterforskningsstadiet.
Kommisjonen mente at det kunne fremkomme opplysninger i forbindelse med behandlingen av en begjæring om gjenåpning som kunne ha betydning for en meddomfelt som krever gjenåpning i samme sak. Det ble imidlertid vist til at kommisjonen etter straffeprosessloven § 398 første ledd har et selvstendig ansvar for sakens opplysning, og at kommisjonen etter § 398 tredje ledd har plikt til å gjøre partene kjent med opplysninger som kan være av betydning for saken. Kommisjonen kunne derfor tenkes å ha plikt til å gjøre A kjent med opplysninger fremkommet i forbindelse med behandlingen av Cs begjæring, så fremt disse kunne ha betydning for avgjørelsen av As begjæringer og det ikke forelå eventuelle lovpålagte begrensninger. As behov for å gjøre seg kjent med relevante opplysninger var etter kommisjonens oppfatning ivaretatt gjennom disse bestemmelsene.
Det ble ellers pekt på at kommisjonen ennå ikke hadde mottatt en endelig begrunnelse for begjæring om gjenåpning fra A, og at det derfor var vanskelig å vurdere om det er dokumenter i Cs sak som kunne være av betydning for avgjørelsen av As begjæringer.
A fremsatte enkelte merknader til kommisjonens redegjørelse. Det ble bl.a. fremholdt at det ikke foreligger holdepunkter verken i rettspraksis eller i lovforarbeidene for den forståelse av retten til innsyn på gjenåpningsstadiet som kommisjonen hadde gitt uttrykk for. Tvert om ble det vist til at lovgiver i reglene om behandlingen av gjenåpningsbegjæringer har valgt å vise til de generelle reglene om dokumentinnsyn i straffeprosessloven § 242. Kommisjonens arbeid har dessuten mange likhetstrekk med det som skjer under en etterforskning. Cs gjenåpningsbegjæring og begjæringene fra A dreide seg heller ikke om forskjellige saker. Det ble også pekt på at det var av stor relevans for A å få innsyn i Cs gjenåpningsbegjæring. Uansett var det i strid med grunnleggende regler for kontradiksjon at kommisjonen skulle vurdere hvilke opplysninger/dokumenter som var av betydning. Rettspraksis om straffeprosessloven § 242 avviste også en slik tilnærmingsmåte.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Bestemmelsene om gjenåpning av straffesaker, herunder reglene for avgjørelse av begjæringer om slik gjenåpning, finnes i straffeprosessloven kap. 27. Reglene om innsyn i Gjenopptakelseskommisjonens saksdokumenter er regulert i § 398 femte ledd, som lyder slik:
«Om dokumentinnsyn gjelder §§ 28, 242, 242 a, 264, 264 a og 267 tilsvarende. Kommisjonen kan unnta fra innsyn dokumenter som den selv har utarbeidet for sin interne saksforberedelse.»
Både A og Gjenopptakelseskommisjonen har lagt til grunn at det er straffeprosessloven § 242 som er den relevante bestemmelsen, og som skal komme «tilsvarende» til anvendelse i gjenåpningssaken. Det er videre på det rene at den underliggende straffesaken gjaldt ett straffbart forhold begått av flere personer. Det sentrale spørsmålet i saken er derfor om avgrensningen av hva som er «sakens dokumenter» på gjenåpningsstadiet må skje ut fra hva som prosessuelt er å anse som samme sak hos Gjenopptakelseskommisjonen, slik kommisjonen har lagt til grunn, eller om det avgjørende er om det var tale om samme sak under påtalemyndighetens og domstolenes behandling av saken, slik A har fremholdt.
Straffeprosessloven § 242 første ledd gir mistenkte, hans forsvarer m.fl. rett til å gjøre seg kjent med «sakens dokumenter». Når tiltale er tatt ut, skal kopi av tiltalebeslutningen og bevisoppgaven sendes til forsvareren sammen med «sakens dokumenter», jf. straffeprosessloven § 264 første ledd. Avgrensningen av saksdokumentbegrepet etter disse to bestemmelsene vil være den samme, jf. Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2006 s.157. Rettspraksis om saksdokumentbegrepet i § 264 første ledd vil derfor være av betydning for tolkingen av det samme begrepet i § 242 første ledd. I og med at både straffeprosessloven §§ 242 og 264 gjelder «tilsvarende» for innsyn i Gjenopptakelseskommisjonens dokumenter, vil rettskilder om forståelsen av saksdokumentbegrepet etter disse bestemmelsene også være relevante for tolkingen og anvendelsen på gjenåpningsstadiet, med mindre det er holdepunkter for noe annet.
Den saklige avgrensningen av innsynsretten på etterforskningsstadiet må skje ut fra det straffbare forholdet som etterforskes. Innsynsretten omfatter «de dokumentene som gjelder siktedes sak», jf. Rt. 2006 s.95, der det også er uttalt at «om straffesaken deles opp i ulike operasjoner, skal dette ikke påvirke siktedes innsynsrett». Utgangspunket er videre at alle saksdokumenter som gjelder lovbruddet er omfattet av innsynsretten, se Rt. 2004 s.1080. Hvilke dokumenter som er knyttet til saken på en slik måte at retten til innsyn kommer til anvendelse på etterforskningsstadiet, må likevel avgjøres konkret. Et faktisk utgangspunkt kan tas i den dokumentlisten som føres i straffesaker. Noe mer enn et utgangspunkt kan dette imidlertid ikke være, se Ot.prp. nr. 76 (2006-2007) s. 11. Høyesterett har i en rekke avgjørelser foretatt nærmere avgrensninger av saksdokumentbegrepet i ulike situasjoner. Utgangspunktet synes i alle tilfeller å være at det siktes til de dokumenter som er blitt til eller fremkommet under etterforskningen av den sak siktelsen eller tiltalen gjelder. I Rt. 2007 s. 1435 kom Høyesterett til at den tiltalte ikke hadde krav på innsyn i materialet fra kommunikasjonskontroll i en annen straffesak som hadde visse tilknytningspunkter til tiltaltes sak. I Rt. 2008 s.1053 har Høyesterett fulgt opp dette synspunktet, og uttalt at vurderingen i utgangspunktet må «bero på den saklige tilknytning, ikke dokumentets betydning for skyldspørsmålet og straffespørsmålet». En slik tilnærming har støtte i lovens ordlyd, og har også fått sin tilslutning av departementet i Ot.prp. nr. 76 (2006-2007). Innsynsretten for siktede og tiltalte ser derfor ut til å måtte «avgrenses ut fra hva som prosessuelt sett er samme sak», jf. Rt. 2008 s.1053 avsnitt 35. Dette betyr at innsynsretten i utgangspunktet bare omfatter de dokumentene som er tatt inn i saken, og at det er påtalemyndigheten som eventuelt plikter å ta inn i dokumentene opplysninger fra andre saker som har betydning for skyld- eller straffespørsmålet.
Straffeprosessloven § 242 fjerde ledd regulerer situasjonen der det er flere mistenkte i en sak. Det heter her:
«Når det er flere mistenkte i en sak, gjelder retten for den enkelte mistenkte og hans forsvarer til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, ikke dokumenter som bare gjelder andre mistenktes forhold.»
Ut fra den rettspraksis som foreligger om denne bestemmelsen, må det legges til grunn at hovedregelen og det klare utgangspunktet er at samtlige mistenkte har rett til å gjøre seg kjent med samtlige dokumenter i straffesaken. Jeg viser her til det som er uttalt i Rt. 2006 s.157 om at det «følger av Høyesteretts praksis at alle dokumenter som gjelder etterforskningen av samme straffbare forhold, normalt vil ha noe å si for samtlige som er siktet for forholdet, jf. Rt. 2004 s.854 og Rt. 2005 s.1137». Bestemmelsens presisering av at innsynsretten ikke gjelder for dokumenter som bare gjelder andre mistenktes forhold vil imidlertid kunne få praktisk betydning der for eksempel en politiforklaring dels gjelder forhold som en av de mistenkte har vært alene om, og dels forhold han har vært sammen med de andre om. I et slikt tilfelle må de mistenkte få kunne gjøre seg kjent med den delen av politiforklaringen som gjelder det forholdet de har vært sammen om, se Bjerke og Keiserud, Straffeprosessloven. Kommentarutgave. Bind II (3. utg. 2001) s. 880.
På gjenåpningsstadiet skal reglene om dokumentinnsyn i straffeprosessloven § 242 gjelde «tilsvarende». Utover dette foreligger det ikke autoritative rettskilder som direkte sier noe om avgrensningen av siktedes innsynsrett på gjenåpningsstadiet. En forutsetning for at bestemmelsen i straffeprosessloven § 242 første ledd, jf. § 398 femte ledd skal komme til anvendelse, er i alle tilfelle at det må foreligge en begjæring om gjenåpning fra den domfelte. Først da kan den siktede ha krav på innsyn i «sakens dokumenter». Dersom domfelte ikke har begjært gjenåpning, må krav om innsyn i andre domfeltes gjenåpningsbegjæringer eventuelt forankres i andre regler. I denne saken er det på det rene at A har begjært gjenåpning, og reglene om dokumentinnsyn i § 242 første ledd, jf. § 398 femte ledd kommer da til anvendelse.
Jeg legger til grunn at A og C, i alle fall som et utgangspunkt, hadde fullt partsinnsyn i alle saksdokumenter knyttet til hele [straffe]saken. Spørsmålet er derfor om den oppdelingen av saken som skjer på gjenåpningsstadiet i seg selv skal begrense deres innsynsrett i dokumenter som materielt sett fremdeles er knyttet til samme straffesak.
Gjenåpning er et ekstraordinært rettsmiddel som står åpent for sakens parter, og gjenstand for kommisjonens undersøkelser vil, uavhengig av hvem som begjærer gjenåpning, være straffesaken, jf. straffeprosessloven § 389 første ledd. Det vil derfor være en direkte sammenheng mellom kommisjonens behandling av gjenåpningsbegjæringene for hver av de domfelte som begjærer gjenåpning. Dette gjelder uavhengig av om begjæringene blir fremmet på forskjellige tidspunkter, og selv om gjenåpningsbegjæringene bygger på ulikt grunnlag. Opplysningene fremkommet og utarbeidet i forbindelse med behandlingen av en gjenåpningsbegjæring fra en av flere domfelte i samme straffesak vil antakelig gjennomgående kunne være av betydning for de øvrige domfeltes gjenåpningssaker. Dette taler etter mitt syn for at det avgjørende for innsynsretten på gjenåpningsstadiet er om dokumentene materielt sett gjelder de domfeltes felles straffesak.
Jeg kan ikke se at kommisjonen har godtgjort at det skulle foreligge spesielle forhold ved behandlingen på gjenåpningsstadiet som taler for å begrense innsynsretten på den måten kommisjonen her har gjort. De tre gjenåpningsbegjæringene kommer fra personer som alle er kjent medskyldige i den samme straffbare handlingen. Riktignok er en gjenåpningsbegjæring individuelt begrunnet, og kan fremmes uavhengig av om de øvrige domfelte begjærer gjenåpning. Utgangspunktet om den individuelle forfølgningen gjelder imidlertid også ellers i straffeprosessen. Om en straffesak der flere er siktet for det samme straffbare forholdet deles opp, eller om sakene forenes til felles behandling etter straffeprosessloven § 13, beror på en vurdering av hva som er hensiktsmessig. En eventuell oppdeling av saken vil imidlertid være uten betydning for retten til dokumentinnsyn.
Situasjonen på gjenåpningsstadiet er dessuten ikke særlig ulik den situasjonen som foreligger på etterforskningsstadiet dersom flere personer er siktet for det samme straffbare forholdet, og der en av dem ber om innsyn i dokumenter som gjelder de andre mistenktes befatning med samme sak. Som nevnt vil det være en direkte sammenheng mellom kommisjonens behandling av hver av gjenåpningsbegjæringene som er knyttet til det samme straffbare forholdet. Basert på dette må det antas at de utredninger og den etterforskning som gjøres i forbindelse med Cs gjenåpningsbegjæring vil kunne ha betydning for behandlingen av gjenåpningsbegjæringen til A. Både prosessøkonomiske og rettssikkerhetsmessige hensyn taler etter min oppfatning for at innsynsretten for meddømte som begjærer gjenåpning skal omfatte slike opplysninger. Jeg kan ikke se at kommisjonen har fremsatt tungtveiende hensyn som taler mot en slik løsning.
Min konklusjon er at hovedregelen må være at de domfelte i samme straffesak vil ha krav på dokumentinnsyn i de andre meddømtes gjenåpningssaker, så fremt de selv har begjært gjenåpning. Det er imidlertid grunn til å nevne at regelen i straffeprosessloven § 242 fjerde ledd hvoretter innsynsretten er avgrenset mot «dokumenter som bare gjelder andre mistenktes forhold» også får tilsvarende anvendelse på gjenåpningsstadiet. Kommisjonen har pekt på at en gjenåpningsbegjæring er individuelt begrunnet, og at det allerede fra dette «må kunne sluttes at de andre domfelte i saken ikke har rett til å gjøre seg kjent med ‘sakens dokumenter’ i gjenåpningssaken, idet disse dokumentene bare gjelder forholdet til den som søker gjenåpning, jf. straffeprosessloven § 398 siste ledd, jf. 242 fjerde ledd». Det følger av redegjørelsen ovenfor at jeg ikke kan se at det er grunnlag for å trekke denne konklusjonen. Jeg utelukker imidlertid ikke at bestemmelsen i praksis vil kunne sette noe større begrensninger for innsynsretten på gjenåpningsstadiet enn på etterforskningsstadiet. All den tid gjenstanden for kommisjonens undersøkelser vil være forhold knyttet til den opprinnelige straffesaken, skal det likevel noe til før man kan si at et dokument «bare gjelder andre [domfeltes] forhold».
Etter dette har jeg kommet til at spørsmålet om dokumentinnsyn for A i Cs gjenåpningsbegjæring ikke kan avslås med den begrunnelse at dokumentene ikke er en del av «sakens dokumenter». Jeg ber om at Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker behandler saken på nytt, og i den fornyede vurderingen ser hen til mitt syn på de rettslige spørsmålene saken har reist. Det presiseres at jeg ikke har tatt stilling til om innsynsbegjæringen kan avslås med en annen begrunnelse.
Jeg ber om å bli holdt orientert om utfallet av kommisjonens fornyede behandling av saken.»