A var dømt til tvungent psykisk helsevern etter drap med skytevåpen. Mens han var under behandling ved X sykehus, stakk han i juli 2010 av under en tur utenfor sykehuset. Han ble pågrepet utenfor Y dagen etter og ført tilbake til sykehuset. Saken ble omtalt i flere medier.
Sykehuset besluttet 29. juli 2010 å foreta innskrenkninger i hans rett til kontakt med omverdenen av sikkerhetsmessige grunner. Bakgrunnen var en samtale med politiet om blant annet funn av våpen hos familien i Y. Det ble besluttet at det skulle være personale til stede under telefonsamtaler med moren og broren og under besøk fra de samme personene, jf. journalnotat 28. juli 2010. I vedtaksmalen var det krysset av for «begrunnet mistanke om innføring av rusmidler, medikamenter, rømningshjelpemidler eller farlig gjenstand». I journalnotat dagen etter ble det vist til funn av ladd håndvåpen hos pasientens mor, og at vedtaket var truffet for «å forhindre et evt forsøk på at våpen blir tatt med inn på sykehuset». Vedtaket ble forlenget 12. og 17. august 2010 da det fortsatt var uklart «hvilken rolle pasienten hadde i forhold til våpnene som ble beslaglagt på Y», jf. journalnotat 12. august 2010.
I vedtaket 17. august 2010 var det i vedtaksmalen også krysset av for «sterke behandlingsmessige hensyn». I journalnotat samme dag fremgikk det at A hadde ønsket å kontakte enkelte riksmedier. Deretter het det:
«Det er sykehuset sin oppfatning at pasienten vil blamere seg gjennom en slik kontakt, at det ikke vil bidra til en gagnlig utvikling i hans lidelse, men snarere være med på å forsterke de forestillinger han har om at politi, rettsvesen og helsevesen har slått seg sammen for å ta knekken på han og familien hans.»
Vedtaket ble på nytt forlenget 31. august 2010. Restriksjonene ble opphevet 10. september 2010, etter at sykehuset hadde gjennomgått politiets etterforskningsdokumenter knyttet til rømningen. Denne straffesaken skal ha blitt henlagt allerede 12. august 2010.
A klaget muntlig til kontrollkommisjonen på det første vedtaket. Saken ble avgjort i kommisjonens møte 24. august 2010 og alle restriksjonene ble opprettholdt. Kommisjonen mente det var «begrunnet mistanke om innføring av farlig gjenstand» (våpen) og viste videre til at det forelå «sterke behandlingsmessige og velferdsmessige hensyn» som gjorde begrensningene nødvendig.
I klagen til ombudsmannen anførte As advokat at A var pålagt en «omvendt bevisbyrde», at kommisjonen hadde forsømt sin utredningsplikt og bygget vedtaket på spekulasjoner, og at sykehuset ville kneble klienten for å slippe kritikk for brudd på rutiner ved turer utenfor sykehuset.
Etter en gjennomgang av blant annet journalnotater og politidokumenter ble det stilt spørsmål til kontrollkommisjonen om hjemmelen for begrensningene knyttet til telefonsamtaler med og besøk av pasientens mor og bror, kommisjonens utredning av saken og forbudet mot å kontakte medier. Kommisjonens svar ble kommentert av As advokat. Brevene er delvis referert nedenfor.
Ved avslutningen av saken uttalte ombudsmannen:
«1. Rettslig utgangspunkt
Innsatte i lukkede psykiatriske institusjoner har som utgangspunkt rett til uhindret og ukontrollert kommunikasjon med omverdenen, på linje med den øvrige befolkningen. Dette gjelder blant annet kommunikasjon i form av telefonsamtaler, brevveksling og besøk. Disse rettighetene er i prinsippet uavhengig av hvem det kommuniseres med. Innskrenkninger i rettighetene, mot pasientens vilje, krever som utgangspunkt hjemmel i lov i henhold til legalitetsprinsippet. Slik hjemmel er gitt i psykisk helsevernloven 2. juli 1999 nr. 62 § 4-5 annet ledd (om besøk, telefonbruk, mottak og sending av brev og pakker) og i fjerde ledd (om kontroll av post). Det er i bestemmelsen satt strenge vilkår for begrensningene, en fast tidsramme i annet ledd og klare saksbehandlingsregler. Beslutning må treffes av den faglig ansvarlige, vedtak skal nedtegnes uten ugrunnet opphold og det er klagerett til kontrollkommisjonen, jf. femte ledd. Bestemmelsen må sees i sammenheng med øvrige regler i psykisk helsevernloven kapittel 4, særlig § 4-2, som omhandler vern om personlig integritet. Restriksjoner og tvang «skal innskrenkes til det strengt nødvendige», heter det der.
Den alminnelige ytringsfriheten står i en særstilling og har fått et generelt vern i Grunnloven § 100. Det fremgår imidlertid i tredje ledd at det kan settes «slige klarlig definerede Grænser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser». Forhåndssensur m.v. er i utgangspunkt forbudt, men det åpnes opp for dette i anstalter, jf. fjerde ledd. Begrensninger i ytringsfriheten finnes blant annet i psykisk helsevernloven, som nevnt foran, og i straffegjennomføringsloven.
Ytringsfriheten er også vernet i Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10 nr. 1, med muligheter for inngrep i friheten i nr. 2. Artikkel 8 anses å verne korrespondansefriheten i privatsfæren. Videre verner FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter ytringsfriheten i artikkel 19 og korrespondanse mv. i artikkel 17. Konvensjonsbestemmelsene er gjennomført i norsk rett gjennom menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30 og har forrang fremfor annen lovgivning etter § 3 i denne loven.
Både i norsk, europeisk og annen internasjonal rettstenkning er altså utgangspunktet om retten til frie ytringer og beskyttelse av privat korrespondanse mv. viktige prinsipper.
2. Hjemmel for telefon- og besøkskontroll for mor og bror
Kontroll av telefonsamtaler med og besøk av moren og broren var fra institusjonens side utelukkende begrunnet i sikkerhetsmessige hensyn, nemlig å forhindre et eventuelt forsøk på å bringe våpen inn til A. Forbud mot kontakt med media ble tilføyd 17. august 2010 ut fra sterke behandlingsmessige hensyn. Dette fremgår tydelig av journalnotatet samme dag.
Det er naturlig å forstå kontrollkommisjonens vedtak slik at restriksjonene når det gjaldt moren og broren er begrunnet i «mistanke om innføring av farlig gjenstand». I svarbrevet hit, på spørsmål om hjemmel for begrensninger nettopp med hensyn til mor og bror, heter det imidlertid:
«Kontrollkommisjonen mente at det ville være av stor betydning for behandlingen av pasienten at sykehuset kjente til de samtaler som han hadde med personer utenfor sykehuset. Den terapeutiske behandling vil være avhengig av god kontakt og kontroll.
Kontrollkommisjonen kom etter beste skjønn til at det var sterke behandlingsmessige og velferdsmessige hensyn som gjorde begrensningene i pasientens forbindelse nødvendig.»
Det er vanskelig å se hvordan kontrollen med besøk og telefonsamtaler kan begrunnes i behandlingsmessige hensyn, slik det her anføres. For det første har ikke dette vært en del av sykehusets begrunnelse, og sykehuset var selvsagt nærmest til å vurdere dette. Og for det andre strekker neppe hjemmelen i psykisk helsevernloven § 4-5 annet ledd til. Vilkårene er strengt utformet og innskrenkninger kan bare foretas «i den utstrekning sterke behandlingsmessige eller sterke velferdsmessige hensyn eller sterke hensyn til nærstående person gjør dette nødvendig». Det understrekes i lovforarbeidene at det skal mye til før restriksjoner kan vedtas, jf. Ot.prp. nr. 11 (1998-1999) side 114:
«For at innskrenkninger i kommunikasjonsretten skal kunne vedtas, må hensynene være så sterke at man nærmer seg området for nødretten. Slik departementet ser det skal normalsituasjonen være fri kommunikasjonsrett for pasienter i institusjoner for tvungent psykisk helsevern. Restriksjoner skal derfor holdes på et absolutt minimum.»
Det var åpenbart ikke tilstrekkelig for kontroll at det kunne være gunstig for behandlingen at sykehuset fikk kjennskap til innholdet i private samtaler.
Jeg kan heller ikke se det skulle foreligge sterke velferdsmessige hensyn, uavhengig av sikkerhetshensyn, for å kontrollere besøk og telefonsamtaler. I det følgende legger jeg til grunn at det var sikkerhetsmessige grunner – mistanken om forsøk på innsmugling av våpen – som var bakgrunnen for disse restriksjonene. Svarbrevet fra kontrollkommisjonens leder på spørsmålene herfra fremstår som et forsøk på å begrunne et mangelfullt vedtak i ettertid.
I loven er sikkerhetsmessige hensyn knyttet til brevkontroll i § 4-5 fjerde ledd. Ved «begrunnet mistanke om at … farlig gjenstand vil bli forsøkt innført til en pasient», kan post åpnes og kontrolleres. Gjenstander som eventuelt blir funnet, kan beslaglegges etter § 4-7. Slik sykehuset og kontrollkommisjonen oppfattet situasjonen, var det en begrunnet mistanke om forsøk på innføring av våpen. Dette ville i så fall uttrykkelig hjemle brevkontroll. Besøkskontroll og kontroll med telefonsamtaler har som nevnt andre vilkår. Sikkerhetshensyn er ikke nevnt i § 4-5 annet ledd. Jeg antar imidlertid at slike hensyn etter omstendighetene kan henføres under «sterke behandlingsmessige … hensyn», for eksempel ved mistanke om innføring av medikamenter og rusmidler. Når det gjelder mistanke om innføring av våpen til syke personer med en sterk våpeninteresse og en våpenhistorikk, antar jeg at slike behandlingsmessige hensyn også kan hjemle enkelte restriksjoner. Jeg finner ikke grunn til å vurdere nærmere rekkevidden av alternative vilkår eller andre mulig hjemmelsgrunnlag, for eksempel nødrett.
Verken i sykehusets eller i kontrollkommisjonens vedtak er hjemmelsspørsmålet et tema. Dette er en klar mangel. Det er ingen vurdering av lovens vilkår sett opp imot rettsvirkningene. Videre er det en klar mangel at kommisjonen i sitt vedtak ikke skiller mellom telefonkontroll, besøkskontroll og kontakt med media. Hensynene bak disse tre typene av restriksjoner kan være nokså ulike. Det samme gjelder vilkårene for å kunne fastsette innskrenkninger i en pasients rett til fri kommunikasjon. Jeg antar for eksempel at det lettere vil kunne aksepteres visse restriksjoner under besøk der det er en mistanke om forsøk på innføring av våpen, enn restriksjoner knyttet til telefonsamtaler. Sykehuset på sin side har skilt mellom ulike typer av restriksjoner gjennom avkrysning i en vedtaksmal, men der fremgår det ikke at restriksjoner gjelder overfor moren og broren.
Sikkerhetsmessige utfordringer har som det fremgår i liten grad vært regulert i psykisk helsevernloven § 4-5. Helse- og omsorgsdepartementet sendte 1. mars 2012 på høring forslag til nytt kapittel 4a om sikkerhetstiltak i regionale sikkerhetsavdelinger. Enkelte av forslagene fant jeg grunn til å kommentere i en høringsuttalelse 22. mars 2012. Revidert lovforslag ble fremsatt i Prop. 108 L (2011–2012), som ble vedtatt av Stortinget i juni måned og sanksjonert 22. juni 2012. Lovendringene, som trer i kraft 1. juli 2012, omfatter blant annet nærmere regler om kontroll av besøkende, adgang til å bringe gjenstander inn i avdelingen og innskrenkninger i retten til forbindelse med omverdenen. De nye reglene innebærer en tydeligere regulering som i større grad ivaretar sikkerhetsbehov på slike avdelinger, og som gir et klarere rettslig grunnlag for innskrenkninger i pasienters rett til kommunikasjon. Det må sees på som positivt. Med tydelig hjemmel for å kunne kontrollere besøkende og nekte gjenstander innført, antar jeg at helsepersonells behov for kontroll under besøk og kontroll med telefonsamtaler vil bli redusert.
3. Konkret vurdering av telefon- og besøkskontroll knyttet til pasientens mor og bror – utredningsplikten
Det er opplyst at A hadde en sterk interesse av skytevåpen, og han hadde som nevnt begått drap med et slikt våpen uten å være strafferettslig tilregnelig. Han ble pågrepet etter rømningen utenfor Y, der moren bodde. I morens hus fant politiet blant annet ammunisjon og to skytevåpen som ikke var lovlig oppbevart. Det ble også funnet en lyddemper til en rifle. Videre var det kjent at A tidligere hadde bedt sin bror om å kjøpe lyddemper. Sykehuspersonalet var usikre på om A hadde noen rolle i forbindelse med våpenfunnene. Restriksjonene fremsto som et «føre-var»-tiltak, før situasjonen var mer avklart gjennom politiets etterforskning.
I kontrollkommisjonens møte 24. august 2010 deltok A sammen med en advokatfullmektig. Advokat B hadde allerede skrevet en klage (et støtteskriv) og vedlagt enkelte dokumenter, blant annet rapporter om politiets samtaler med moren og broren og rapport om ransaking/beslag av blant annet en pistol, en rifle og ammunisjon. Det fremgår at begge våpnene på forhånd var gjort funksjonsudyktige og at begge var registrert på broren. Advokatfullmektigen redegjorde for disse forholdene under møtet. På det tidspunktet skal rømningssaken ha vært henlagt, men partene synes å ha vært ukjent med det. Kontrollkommisjonen opplyser i brev hit at den var kjent med at sykehuset hadde bedt politiet om å få etterforskningsdokumentene i saken og at sykehuset også hadde purret. Det skal videre ha blitt opplyst muntlig i møtet at sykehuset ville vurdere innskrenkningene på nytt så snart politidokumentene ble mottatt. Kommisjonen ønsket derfor å behandle saken slik den sto, det ble «ikke ansett formålstjenlig å vente til politidokumentene var mottatt».
A klaget muntlig til kommisjonen allerede 29. juli 2010, men saken ble utsatt til behandling i kommisjonens møte 24. august. Etter dagjeldende forskrift om kontrollkommisjonens virksomhet 21. desember 2000 nr. 1408 skulle vedtak «om mulig» vært truffet innen to uker etter at saken ble brakt inn for den, jf. § 2-7. Den samme fristen gjelder for øvrig i dagens psykisk helsevernforskrift 16. desember 2011 nr. 1258 § 55. Det er på denne bakgrunn vanskelig å kritisere kommisjonen for ikke å ha utsatt saken ytterligere.
Det hadde imidlertid vært en klar fordel om kommisjonen selv hadde kontaktet politiet for å få avklart status i straffesaken (rømningen) på det tidspunktet. Pasienten selv v/fullmektig hadde imidlertid også oppfordring til å gjøre slike undersøkelser forut for møtet.
Det er større grunn til å sette spørsmålstegn ved sykehusets og kommisjonens vurdering av de faktiske omstendighetene. Selve rømningen fremsto som spontan, og det synes heller ikke på vedtakstidspunktet å ha vært holdepunkter for at rømningen var planlagt. Våpenfunnene hos moren omfattet ikke «store mengder våpen» som kommisjonslederen hevder at politiet opplyste sykehuset om. På tidspunktet for kommisjonens vedtak var det klart at det var to lovlige våpen som var funnet, og begge var funksjonsudyktige. Det var ingen indikasjoner på noen kontakt mellom A og slektningene om rømningsplaner eller våpenlevering, og det fremgår heller ikke noe sted at slektningene tidligere hadde forsøkt, vært mistenkt for å forsøke, eller hadde planlagt å innføre våpen til sykehusavdelingen. Motivet for slike mulige planer fremstår også som høyst uklart.
Om våpenfunnene sett i sammenheng med As rømning kunne utgjøre en «begrunnet mistanke» om senere forsøk fra slektningene på å innføre våpen etter § 4-5 fjerde ledd, som altså bare hjemler poståpning, fremstår som svært tvilsomt. Uansett kan jeg vanskelig se at usikkerheten i seg selv var tilstrekkelig til å innføre restriksjoner etter bestemmelsens annet ledd. Om det likevel skulle være en begrunnet mistanke mot moren og broren, basert på forhold som ikke fremgår av sakens dokumenter, måtte restriksjoner uansett ha vært knyttet til besøk, der overlevering av våpen kunne skjedd, og ikke til telefonsamtaler. Jeg minner om at restriksjoner skal innskrenkes til det «strengt nødvendige» etter lovens § 4-2.
Når dette er sagt, har jeg forståelse for behovet for å ta sikkerheten på største alvor i en slik avdeling. De innskrenkningene som ble iverksatt, må sies å være lite inngripende. A kunne fortsatt motta besøk av moren og broren og snakke med dem på telefon. Slik loven er formulert, var det likevel begrenset mulighet for institusjonen til å iverksette kontrolltiltak i form av innskrenkninger i forbindelsen med omverdenen. Hensynet til den personlige integriteten og friheten har fått stort gjennomslag i regelverket, slik det hittil har vært utformet. Ønsket om en annen avveining av sikkerhetshensyn i forhold til privatliv og personlig integritet, må følges opp gjennom lovendring, slik Stortinget nå har vedtatt for så vidt gjelder de regionale sikkerhetsavdelingene.
4. Kontakt med media
Restriksjonen knyttet til media ble ilagt 17. august 2010, etter at A selv hadde uttrykt ønske om å kontakte riksmedia. I kommisjonens vedtak heter det om dette:
«Kontrollkommisjonen finner videre at pasienten ved kontakt med media, vil eksponere seg på en måte som er uheldig for pasienten selv. Det vil også kunne bidra til at pasienten blir eksponert overfor et miljø som kan tenkes å ville ta hevn. Det siste vil kunne bidra til å gjøre turer i nærmiljøet mindre trygt for pasienter og pleiere.»
I klagen til ombudsmannen har klagerens advokat blant annet anført:
«Når det gjelder media, har også innsatte i psykiatriske institusjoner rett til å kontakte pressen. Særlig må det gjelde når navn og bilde har vært slått stort opp i samtlige nettmedier og en del papiraviser med påstander om farlighet, rømning og andre personlige forhold som han bestrider. Hans motivasjon og intensjon var å roe dette ned, forklare at han ikke var farlig og at dette ikke var noen ‘rømning’ men bare en svikt ved sykehusets rutiner i butikken som han benyttet seg av. Sykehuset ønsket imidlertid ikke å bli møtt med kritikk, og kneblet han i stedet.»
Det er også fremholdt at muligheten for hevn var «spenstig spekulasjon» som «uansett ikke kan gi grunn til innskrenket ytringsfrihet». «I Norge beskytter man ikke faren ved ytringer mot å nekte ytringen, men ved å la den fremsette», heter det i klagen hit.
På anmodning herfra om en nærmere begrunnelse, har kommisjonens leder uttalt at eksponering i riksmedier ville medføre uro og «være svært uheldig for den videre terapeutiske behandling». Det var viktig med klare rammer «for at behandlingen skulle kunne forsette til pasientens beste». I sykehusets journalnotater er det også lagt vekt på behandlingsmessige forhold, i tillegg til faren for å blamere seg. Muligheten for hevn fra … ble trukket frem under kommisjonens møte.
Spørsmålet er om de anførte hensynene kan sies å utgjøre «sterke behandlingsmessige eller sterke velferdsmessige hensyn» etter lovens § 4-5 annet ledd. Som nevnt skal restriksjoner i henhold til lovforarbeidene holdes på et «absolutt minimum», og de hensyn som taler for restriksjoner, skal være så sterke at «man nærmer seg området for nødretten». Verken journalnotatene i saken, kontrollkommisjonens vedtak eller svarbrevet fra kommisjonens leder tyder imidlertid på at det er foretatt en særlig streng vurdering. Betenkelighetene ved en innskrenkning – både prinsipielt og konkret i As situasjon – er heller ikke drøftet.
Muligheten for represalier fremstår som teoretisk uten konkrete holdepunkter av noe slag. En slik mulighet kan etter mitt syn ikke begrunne innskrenkninger i As ytringsfrihet.
Når det gjelder faren for å blamere seg, kan dette henføres under velferdsmessige hensyn. Hensynene skal imidlertid være «sterke». På spørsmål herfra om kommisjonen vurderte mindre inngripende restriksjoner som for eksempel skriftlighet og gjennomlesning av ytringen av en partsrepresentant, har kommisjonens leder svart benektende. I ettertid antas det «at også dette ville skapt mye uro som kunne vært uheldig for pasienten». Slik loven er formulert, er det imidlertid ikke spørsmål om kommunikasjon med media vil kunne være uheldig, men om de velferdsmessige hensynene er så tungtveiende at et absolutt forbud er strengt nødvendig. Det er vanskelig å se at det er tilfellet her. As representant måtte etter mitt syn også være nærmest til å vurdere mulige velferdsmessige konsekvenser av medieomtale. Videre er det grunn til å peke på at presseetiske regler (Vær Varsom-plakaten) uansett skal beskytte blant annet psykiatriske pasienter. As hensikt var dessuten å gi informasjon om en rømning som allerede hadde fått stor medieomtale, og hans interesse i å ta til motmæle mot oppslag han mente var feilaktige, var derfor særlig sterk.
Behandlingsmessige hensyn kan jeg i mindre grad uttale meg om. Men også på dette punktet synes sykehuset og kommisjonen å ha lagt en for mild norm til grunn. I journalnotatene står det at mediekontakt vil «være med på å forsterke de forestillingene han har om at politi, rettsvesen og helsevesenet har slått seg sammen for å ta knekken på han og familien hans». Sykehusets anførsler om blamering og mulige represalier er referert i kommisjonens vedtak, men ingen anførsler knyttet til behandlingen. Begrensningen i As ytringsfrihet ut fra rene behandlingsmessige hensyn fremstår som tynt begrunnet. Det synes usikkert om slike hensyn i den aktuelle situasjonen var «sterke» og om forbudet mot mediekontakt var strengt nødvendig og derved berettiget. Jeg minner igjen om at den alminnelige ytringsfriheten er en sentral rettighet i et demokratisk samfunn, en rettighet som i ulik grad er beskyttet på nasjonalt og internasjonalt nivå. En offentlig ytring i den situasjonen som hadde oppstått etter rømningen, kunne kanskje bidratt til et mer nyansert bilde av hendelsen, noe som jo var As intensjon.
5. Oppsummering
A ble ilagt restriksjoner i form av kontroll av besøk og telefonsamtaler med moren og broren i drøyt seks uker. Restriksjonene fremstår som et «føre-var»-tiltak av sikkerhetsgrunner i en situasjon som ble oppfattet som uoversiktlig. Slik jeg ser det, er vedtakene fra sykehuset og kontrollkommisjonen mangelfulle og hjemmelen for restriksjonene tvilsom etter rettstilstanden på vedtakstidspunktene. Særlig gjelder dette telefonkontrollen.
A ble også ilagt forbud mot å kontakte medier i drøyt tre uker, primært av hensyn til ham selv. Begrensningen i hans ytringsfrihet i en situasjon der han hadde et særlig behov for å imøtegå presseoppslag om seg selv, må anses som inngripende og rettslig sett tvilsom. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet vernet i blant annet Grunnloven, og rettigheten gjelder også for alvorlig psykisk syke pasienter. En innskrenkning i retten til å ytre seg må være godt fundert og tilstrekkelig begrunnet ut fra vilkårene i psykisk helsevernloven.
De dagjeldende reglene om tvungent psykisk helsevern vektla sterkt hensynet til personlig integritet, herunder retten til ubegrenset kommunikasjon og forbindelse med omverdenen. Sikkerhets- og kontrollhensyn begrunner ulike typer av restriksjoner, men disse reglene har en begrenset rekkevidde. Dette må selvsagt respekteres av helseinstitusjoner og rettshåndhevere. Dersom det er behov for ytterligere kontroll og restriksjoner, må det skje i form av lovendringer. Dette er et synspunkt jeg tidligere har fremført overfor X når det gjelder rutinemessige undersøkelser av pasientenes rom, eiendeler og post …. Stortinget har som sagt nå vedtatt lovendringer som gir større adgang til kontroll ved de regionale sikkerhetsavdelingene.»