A og B fikk avslag på søknad om fritak fra hytterenovasjon for sin eiendom i Kvinesdal kommune. Avslaget ble opprettholdt av klagenemnda, og A og B klaget kommunens avgjørelse inn for ombudsmannen. Klagerne, som hadde hytte innenfor det geografiske området nevnt i «[f]orskrift for hytterenovasjon i Kvinesdal» § 1 første ledd, anførte at forskriften innebar en forskjellsbehandling av ulike fritidseiendommer. Det ble vist til at hytter i det geografiske området nevnt i § 1 annet ledd var fritatt fra hytterenovasjon hvis eierne hadde et husholdningsabonnement i IRS-regionen (Kvinesdal – Flekkefjord – Sirdal – Lund), mens hytter som falt inn under forskriften § 1 første ledd hadde tvungen hytterenovasjon, uavhengig av annet husholdningsabonnement i regionen. Klagerne viste til at de tok hytteavfallet med hjem og derfor ikke hadde behov for hytterenovasjon.
Ombudsmannen besluttet å ta saken opp, og kommunen ble bedt om å redegjøre for bakgrunnen for at det ikke var innført tvungen renovasjon for alle hytteeiendommene i kommunen. Det ble stilt spørsmål til sondringen mellom hytteeiere som hadde og ikke hadde husholdningsabonnement i regionen, og hvorfor det ikke var innført en likelydende sondring for hytter som falt inn under forskriften § 1 første ledd.
Videre ble det vist til at ombudsmannen i tidligere saker hadde lagt til grunn at generelle fritaksordninger for hytteeiere med fast bostedsadresse i en kommune i et interkommunalt samarbeid, samtidig som andre hytter ikke kunne få fritak, ikke var i samsvar med dispensasjonsadgangen i forurensingsloven 13. mars 1981 nr. 6 § 30 annet ledd annet punktum. Kommunen ble bedt om å kommentere hvordan kommunens forskrift harmonerte med denne lovforståelsen.
Det ble også spurt om hvordan kommunen praktiserte en eventuell fritaksordning for hytter som falt inn under forskriften § 1 første ledd.
Kommunen redegjorde for renovasjonsordningen. Det ble opplyst at hytter innenfor det geografiske området i forskriften § 1 første ledd kun hadde ett tjenestetilbud, noe som innebar at avfall skulle leveres i container på anvist tømmepunkt. I dette området var det pliktig hytterenovasjon. For hytter i øvrige deler av kommunen, der eierne allerede hadde et husholdningsabonnement i regionen, kunne hytteeierne som alternativ velge å avgi erklæring om at de forpliktet seg til å deponere hytteavfallet på innsamlingspunkt for husholdningsavfall. Kravet om et eget hytterenovasjonsabonnement falt da bort.
Kommunen viste til forurensningshensyn som begrunnelse for at det var pliktig hytterenovasjon for hytter i området innenfor forskriften § 1 første ledd. Det ble redegjort for at dette var avgrensede områder med stor tetthet av hytter og fritidshus, og at det var utplassert det nødvendige antall containere med forholdsvis høy tømmefrekvens. I dette området var forurensningshensynene så tungtveiende at det ikke var aktuelt å gi hytteeierne noe alternativt tjenestetilbud.
Det ville ikke bli vurdert å gi hytter i dette området et alternativt tjenestetilbud, selv om eierne hadde husholdningsabonnement innenfor renovasjonsdistriktet.
I de øvrige delene av kommunen ble det opplyst at hytter og fritidshus lå så spredt at det å innføre en tilsvarende ordning som for hytter innenfor området i forskriftens § 1 første ledd, ville innebære utbygging av flere tømmeplasser og høyere kostnader for hytteeierne. I disse områdene hadde heller ikke kommunen hatt problemer med forurensning fra hytter og fritidshus. Kommunen mente at den med nåværende ordning oppnådde intensjonen om at alle skulle være tilknyttet renovasjonsordningen i kommunen på en betryggende måte.
Kommunen opplyste videre at den ikke sondret mellom hytteeiere som hadde bosted innenfor og utenfor renovasjonsdistriktet. Den sondringen som ble gjort, var at alle skulle ha minst ett abonnement, og kommunen anså dette fornuftig i forhold til kontrollmulighet og oversiktlighet.
Til spørsmålet om dispensasjonspraksisen opplyste kommunen at det i ett tilfelle var gitt dispensasjon fra tvungen hytterenovasjon for et fritidshus som var i en slik forfatning at det ikke var egnet for overnatting.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Forurensningsloven kap. 5 gir kommunene rett og plikt til å ha en renovasjonsordning. Renovasjonsavgift, gitt med hjemmel i forurensningsloven § 34, kan pålegges alle eiendommer og avgiften skal være betaling for renovasjonstilbudet, ikke for hvilken faktisk bruk den enkelte eiendom gjør seg av tilbudet. Hvorvidt klagerne i denne saken benytter seg av renovasjonstilbudet eller velger å ta med hytteavfallet hjem, har derfor i utgangspunktet ingen betydning for deres plikt til å betale for hytterenovasjon.
Spørsmålet i saken har vært om Kvinesdal kommunes ordning for hytterenovasjon er ulovlig eller innebærer usaklig forskjellsbehandling av ulike hytteeiere. Ordningen innebærer at hytteeiendommer i bestemte geografiske områder kan få fritak fra tvungen hytterenovasjon dersom eierne har et husholdningsabonnement i distriktet. For andre geografiske områder er det innført tvungen hytterenovasjon uten samme fritaksgrunn.
Kvinesdal kommune har forklart forskjellen i renovasjonsordningen med at det for de geografiske områdene nevnt i forskriften § 1 første ledd er nødvendig med tvungen hytterenovasjon. I disse områdene er det tett bebyggelse av hytter og fritidshus, og det er problemer med forurensning. I de geografiske områdene som faller inn under § 1 annet ledd, der bebyggelsen av hytter og fritidshus er mer spredt, er det ikke problemer med forurensning.
Det følger av forurensningsloven § 30 første ledd, at kommunal renovasjon i utgangspunktet skal gjelde for hele kommunen. Kommunene er imidlertid gitt adgang til å begrense området for kommunal innsamling. Det fremgår av forurensningsloven § 30 annet ledd, annet punktum, at kommunen kan gi forskrifter om at den kommunale innsamlingen bare skal gjelde i tettbygd strøk osv. På bakgrunn av dette legger jeg til grunn at kommunen også har adgang til å ha ordninger for hytterenovasjon i de spredtbebygde delene av kommunen som atskiller seg fra den ordningen som gjelder for tettbebygde strøk.
Spørsmålet er imidlertid om det innebærer usaklig forskjellsbehandling at hytteeiendommer som faller inn under Kvinesdal kommunes renovasjonsforskrift § 1 første ledd, ikke er gitt en tilsvarende mulighet som hytteeiendommer i forskriften § 1 annet ledd, til å få fritak fra renovasjonsordningen når eierne allerede har et husholdningsabonnement i distriktet.
I forurensningsloven § 30 annet ledd annet punktum, heter det at;
«… Kommunen kan etter søknad frita bestemte eiendommer fra den kommunale innsamling».
I juridisk teori er denne bestemmelsen forstått slik at det er objektive trekk ved eiendommen som kan gi grunnlag for fritak i enkelte tilfelle, og ikke spesielle forhold ved den enkelte eier eller bruker av eiendommen. Ombudsmannen har i flere saker lagt til grunn at dette vurderingstemaet er i samsvar med forurensningsloven. I sak Somb-1996-69 uttalte jeg at en generell fritaksordning for hytteeiere med fast bostedsadresse i en kommune i et interkommunalt samarbeid, samtidig som det ikke var etablert noen fritaksordning for andre hytteeiere, ikke var i samsvar med forurensningsloven § 30 om adgang til å gjøre unntak for «bestemte eiendommer» og det likhetsprinsippet som gjelder for offentlig forvaltning.
I denne saken har Kvinesdal kommune forklart forskjellen i renovasjonsordningen for de ulike geografiske områdene med at områdene som dekkes av forskriften § 1 første ledd er tettbygde, mens områdene som omhandles i § 1 annet ledd består av mer spredt bebyggelse. Det er altså objektive forhold ved områdene som hytteeiendommene ligger i, som begrunner den ulike muligheten til å få fritak etter første og annet ledd. Da det i denne saken er avgjørende hvor hytteeiendommen ligger, og ikke hvor hytteeieren har fast bostedsadresse, må kommunens ordning sies å være i samsvar med kommunens adgang til å frita bestemte «eiendommer» i forurensningsloven § 30 annet ledd annet punktum, og den kan heller ikke sies å innebære noen usaklig forskjellsbehandling.
Som jeg har påpekt i tidligere uttalelser, se bl.a. ombudmannens årsmelding for 1995 side 209 (Somb-1995-54), har kommunen en plikt etter forurensningsloven § 30 annet ledd til å vurdere om det foreligger slike objektive trekk ved den eiendommen det er søkt om fritak fra renovasjonsordningen for, at det er grunnlag for å gi fritak. Det følger av dette at Kvinesdal kommune ikke kan avslå søknader om fritak for hytterenovasjon for hytteeiendommer i området i forskriftens § 1 første ledd, utelukkende ved en henvisning til at eiendommen faller inn under § 1 første ledd. Den må også vurdere om de fritaksgrunnene som er anført er knyttet til forhold ved den konkrete eiendommen.
Slik denne konkrete saken er opplyst, legger jeg til grunn at kommunen ikke foretok noen nærmere vurdering av klagernes søknad om fritak, utover en konstatering av at hytteeiendommen ikke falt inn under forskriften § 1 annet ledd. Det er imidlertid på det rene at klagernes grunnlag for å be om fritak var at de allerede hadde et husholdningsabonnement i renovasjonsdistriktet, og at de derfor ikke brukte hytterenovasjonsordningen. De har ikke, verken i klagen til kommunen, eller i brevet til ombudsmannen, vist til objektive forhold ved eiendommen som skulle tilsi at det var grunnlag for å vurdere fritakssøknaden annerledes. Videre har kommunen overfor ombudsmannen opplyst at det i et konkret tilfelle er gitt fritak fra den tvungne renovasjonsordningen for en eiendom som ikke var egnet for overnatting. På denne bakgrunn legger jeg til grunn at kommunen er kjent med kravet i forurensingsloven § 30 annet ledd annet punktum om at søknader må vurderes individuelt. Jeg forutsetter at kommunen også praktiserer reglene på denne måten. På bakgrunn av dette foreligger det ikke grunn til å be kommunen om å vurdere saken på nytt.
Etter dette har jeg kommet til at det ikke er rettslig grunnlag for å kritisere Kvinesdal kommunes behandling av klagen fra A og B».