Stavanger kommune ga rammetillatelse for oppføring av boligblokk I og II. Vedtaket inneholdt ingen konkrete krav til dørbredder, men av vilkår 1 for rammetillatelsen fremgikk det at plan- og bygningsloven med forskrifter og vedtekter måtte følges, og vilkår 2 oppstilte at det i forbindelse med søknad om igangsetting måtte innsendes dokumentasjon på at «tiltaket tilfredstiller TEK kap. X – brukbarhet.»
Midlertidig brukstillatelse ble deretter gitt for blokk I og II. I vedtaket som gjaldt blokk II etterspurte kommunen dokumentasjon for at TEK 1997 kapittel X var ivaretatt, herunder dørbredder. Tiltakshaver ble varslet om mulig pålegg om retting. Kommunens påfølgende vedtak lød slik:
«Minst en dør til rom for varig opphold, og minst en dør til bad/toalett skal ha bredde 9M, og terskelhøyde mindre enn 25 mm. Pålegget er gitt i henhold til plan- og bygningslovens § 113, og må gjennomføres før det kan gis ferdigattest.»
Under kommunens behandling av klagen ble det opplyst at vedtaket var fattet med henvisning til TEK 1997 §§ 10-1, 10-32 og 10-37.
Fylkesmannen i Rogaland stadfestet i vedtak 28. juli 2009 Stavanger kommunes vedtak. Fylkesmannen var enig med kommunen i at det var hjemmel for rettingspålegget i TEK 1997. Fylkesmannen opprettholdt senere kommunens avslag på søknad om dispensasjon.
A klaget til ombudsmannen på Fylkesmannen i Rogalands vedtak 28. juli 2009. Klageren viste til at «en her befinner seg på legalitetsprinsippets område hvor det ikke bare stilles krav til at det foreligger en hjemmel, men også til hjemmelens klarhet». TEK 1997 § 10-1 kunne etter klagerens syn ikke danne grunnlag for et eksplisitt krav til dørbredde. Videre anførte klageren blant annet at annen og tredje etasje ikke er «deler av bolig som er tilrettelagt for orienterings- og bevegelseshemmede», slik at TEK 1997 § 10-37 annet ledd derfor ikke kommer til anvendelse. Om § 10-37 tredje ledd poengterte klageren at bestemmelsen ikke stiller eksplisitt krav til dørbredde, samt at veiledningen til forskriften her bruker uttrykket «bør».
I klagen ble det gjort gjeldende at det hadde skjedd en praksisendring, i og med at 8 M-dører nylig var akseptert av kommunen og fylkesmannen. Praksisendringen burde ikke vært gitt virkning for byggeprosjekter som var godkjent igangsatt før endringen ble klart tilkjennegitt. Det ble her vist til det uklare rettskildebildet i tilknytning til TEK 1997 og hensynet til forutberegnelighet. Også rimelighetshensyn tilsa etter klagerens oppfatning at pålegget ikke skulle vært gitt. Klageren trakk i denne forbindelse frem kostnadene for tiltakshaveren og tidsforløpet i saken, herunder beboernes innrettelse og ulemper for disse ved eventuell retting. En ytterligere anførsel var at det skulle vært gitt dispensasjon i saken.
Ombudsmannen tok blant annet opp fylkesmannens vurderinger knyttet til TEK 1997 § 10-37 annet ledd. Det ble vist til klagerens anførsler om at bestemmelsen ikke stiller eksplisitt krav til dørbredde, og at veilederen bruker uttrykket «bør». Fylkesmannen ble spurt om manglende klarhet her sammenholdt med at det kan stilles spørsmål om leilighetene i annen og tredje etasje er «tilrettelagt for orienterings- og bevegelseshemmede», jf. § 10-37, kunne tilsi at kravet om retting virket urimelig strengt.
I svaret uttrykte fylkesmannen forståelse for at kravet om tilrettelegging for rullestolbrukere kan oppfattes som strengt for leilighetene i annen og tredje etasje, som kun kan nås via trapp, men fylkesmannen fastholdt at leilighetene i annen og tredje etasje vil kunne tilrettelegges for rullestolbrukere også på utsiden av bygningene, for eksempel ved å etablere elektriske rullestolheiser. Kravet om dørbredde på 9 M vil etter fylkesmannens syn sikre tilgjengeligheten for rullestolbrukere selv om slike brukere må ha hjelp for å komme til leiligheten.
Fylkesmannen fremholdt at det etter TEK 1997 § 10-1 stilles krav om at enhver bygning skal kunne nyttes til sitt forutsatte formål, og utformingen av bygningen skal gi gode bruksmuligheter også for bevegelseshemmede. Det kan da ikke være avgjørende at leilighetene i annen og tredje etasje kun er tilgjengelige via trapp. Fylkesmannen viste til at TEK 1997 § 10-37 annet ledd stiller krav om at de deler av bygning som er tilrettelagt for bevegelseshemmede skal ha slik passasjebredde at vanlig rullestol kan passere med god og sikker klaring til karm og dørblad. Forskriften er funksjonsbasert og stiller således ikke eksplisitt krav til dørbredde, men bredden på en rullestol er dimensjonerende for kravet til dørbredde. Etter fylkesmannens vurdering var dette tilstrekkelig hjemmel for å kreve dørbredde på 9 M, og det må gjelde selv om veiledningen til forskriften bruker uttrykket «bør». Det ble også vist til at den nye byggtekniske forskriften som trådte i kraft 1. juli 2010, ikke åpner for klagerens forståelse av regelverket.
Klageren kommenterte senere fylkesmannens svar.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Problemstillingen er om det foreligger hjemmel for pålegget om en dørbredde på 9 M.
Plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 § 113 (plan- og bygningsloven 1985) ga hjemmel for pålegg der det forelå brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Plan- og bygningsloven 1985 inneholdt ikke konkrete krav til dørbredder.
TEK 1997 ble gitt blant annet med hjemmel i plan- og bygningsloven 1985. Det er ikke omstridt at det er reglene i TEK 1997 som skal legges til grunn ved vurderingen av dørbreddespørsmålet.
Kapittel X i TEK 1997 omhandler «Brukbarhet». Det følger av § 10-1 at bestemmelsene om brukbarhet «skal sikre at enhver bygning kan nyttes til sitt forutsatte formål og at utformingen av bygningen gir gode bruksmuligheter for orienterings- og bevegelseshemmede».
I § 10-37 oppstiller forskriften mer konkrete krav til de såkalte bevegelige bygningsdeler, herunder dører. Annet og tredje ledd har følgende ordlyd:
«Dører til og i arbeidsbygning, publikumsbygning og i de deler av bolig som er tilrettelagt for orienterings- og bevegelseshemmede skal ha slik passasjebredde at vanlig rullestol kan passere med god og sikker klaring til karm og dørblad. Slike dører skal være lette å bruke, lette å se og skal være lette å åpne for orienterings- og bevegelseshemmede.
Øvrige dører til rom for varig opphold skal være så brede at de ved vanlig transport i forhold til rommets funksjon, kan passeres komfortabelt med tilstrekkelig klaring til karm og dørblad. Dør skal være lett å bruke og lett å se, og skal kunne brukes av orienteringshemmede.»
Av ordlyden i TEK 1997 § 10-37 annet og tredje ledd kan det dermed ikke utledes et konkret krav om dørbredde på 9 M.
I Statens bygningstekniske etats veiledning til forskriften (4. utgave 2007) s. 129 heter det om § 10-37 blant annet at dører til alle rom der en rullestolbruker kan få behov for adgang, «bør» være minst 9 M samt at minst en dør til oppholdsrom, kjøkken, soverom og bad/toalett i bolig «bør» være minst 9 M og kunne brukes av bevegelseshemmede. Også den forrige utgaven av veiledningen (3. utgave 2003) benyttet ordet «bør» i denne sammenhengen, se s. 191. Innledningsvis i veiledningene er det presisert at «bør» angir en anbefaling, se 4. utgave s. 10 og 3. utgave s. 2. Veiledningene kan derfor ikke tas til inntekt for et absolutt krav om dørbredder på 9 M.
Pålegg om retting kan være tyngende og kostnadskrevende for tiltakshavere. Hjemmelsgrunnlaget bør i slike tilfeller i alle fall være klarere enn i den foreliggende situasjonen. Jeg har merket meg at § 12-15 i den nye byggtekniske forskriften, forskrift 26. mars 2010 nr. 489, søker å klargjøre dørbreddekravene.
Fylkesmannen i Rogaland konkluderte for øvrig selv i vedtak 14. august 2007 i sak Z med at TEK 1997 § 10-37 ikke ga tilstrekkelig hjemmel for et pålegg om dørbredder på minst 9 M.
De funksjonsbaserte kravene i forskriften har vært et tema i saken. Jeg kan vanskelig se at kravene slik de er formulert i forskriftens § 10-37, utgjør et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for pålegget om retting til 9 M.
På denne bakgrunn er jeg kommet til at TEK 1997 § 10-37 ikke gir hjemmel for pålegget om en dørbredde på 9 M. Den innledende, generelle bestemmelsen i TEK 1997 § 10-1 – og bestemmelsen i § 10-32 som også har vært trukket frem i saken – kan ikke føre til noe annet resultat.
Jeg ber etter dette om at saken behandles på nytt.
Fylkesmannen bes om å orientere meg om utfallet av den fornyede behandlingen.»