Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) opprettholdt 14. juni 2011 Kriminalomsorgen region nords avslag på As søknad om straffegjennomføring med elektronisk kontroll. I vedtaket ble det lagt avgjørende vekt på at A var domfelt for vold mot sin tidligere samboer og at straffegjennomføring med elektronisk kontroll i slike tilfeller ikke skulle innvilges, jf. straffegjennomføringsforskriften 22. februar 2002 nr. 183 § 7-3 fjerde ledd siste punktum.
I klagen til ombudsmannen fremholdt A at straffegjennomføringsforskriften § 7-3 var i strid med FNs barnekonvensjon artikkel 3, jf. menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30, fordi forskriften ikke åpnet for skjønn i As tilfelle.
Etter en gjennomgang av klagen og sakens dokumenter ble KSF bedt om å redegjøre nærmere for vurderingen av barnets beste i tilfeller omfattet av straffegjennomføringsforskriften § 7-3 fjerde ledd siste punktum. Det ble også bedt om en redegjørelse for de vurderinger som var gjort i As sak.
I svarbrev til ombudsmannen ga KSF en generell redegjørelse for hvordan hensynet til barnets beste ble vurdert og tatt i betraktning ved innføringen av prøveprosjektet med straffegjennomføring med elektronisk kontroll. Om forholdet mellom de norske reglene om straffegjennomføring og Barnekonvensjonen fremholdt KSF følgende:
«At man i forbindelse med straffegjennomføring står overfor situasjoner hvor barn må skilles fra sine foreldre, er en naturlig konsekvens av straffereaksjoner som innebærer frihetsberøvelse og erkjennes også i barnekonvensjonen.
Overordnede bestemmelser for ivaretakelsen av barnets interesser innenfor kriminalomsorgen finnes i straffegjennomføringsloven § 3 annet ledd og i forskrift til lov om straffegjennomføring § 1-3. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning er av den oppfatning at disse bestemmelsene oppfyller de krav som fremgår av barnekonvensjonen. Bestemmelsene pålegger kriminalomsorgen å ta ‘særlig hensyn til hva som er til barnets beste’ ved avgjørelser som gjelder ‘domfelte eller innsatte som har omsorg for eller regelmessig samvær med sine barn’, og særlig vektlegge barnets rett til samvær med foreldrene under straffegjennomføringen. Det følger forutsetningsvis av dette, at det ved avgjørelser som påvirker barn av domfelte og innsatte, skal foretas en skjønnsmessig avveining, hvor hensynet til barnets beste skal vektlegges.
Justis- og politidepartementet anser dermed straffegjennomføringsloven og -forskriften for å være i samsvar med de forutsetninger som oppstilles i barnekonvensjonen.»
På spørsmål om det etter KSFs oppfatning var anledning til å innvilge søknad om straffegjennomføring med elektronisk kontroll for en som er domfelt for vold mot samboende, svarte KSF følgende:
«Kriminalomsorgens sentrale forvaltning erkjenner at forskriften kan fremstå for restriktiv i relasjon til problemstillingen vedrørende domfeltes barn, da denne etter en isolert tolkning av ordlyden ikke gir rom for den nødvendige skjønnsutøvelsen. Regelverket, i form av lov, forskrift og retningslinjer, skal imidlertid, i tråd med alminnelige rettskildeprinsipper, leses i sammenheng. Hensynet til barnets beste er et hensyn som spiller inn i den konkrete skjønnsutøvelsen i enhver sak hvor barn er involvert, og vil kunne anses tilstrekkelig tungtveiende til å begrunne unntak fra hovedregelen om hvem som er å anse som målgruppe for straffegjennomføring i hjemmet.
Det vil følgelig unntaksvis kunne være adgang til å innvilge søknad om straffegjennomføring med elektronisk kontroll også i de tilfeller hvor søker er dømt for vold mot samboende. Det straffbare forholdets alvorlighetsgrad vil imidlertid måtte vektlegges tungt, slik at soning i hjemmet kun vil finne sted dersom det foreligger helt spesielle og svært tungtveiende grunner knyttet til barnet.»
Avslutningsvis redegjorde KSF også for pågående arbeid med sikte på å justere retningslinjene om straffegjennomføring med elektronisk kontroll, blant annet for å tydeliggjøre betydningen av hensynet til barnets beste. KSF opplyste at det etter revisjonen ville kunne leses direkte ut av retningslinjene at disse skal leses i lys av straffegjennomføringsloven § 3 annet ledd og forskriften § 1-3. Det ville dermed fremkomme direkte av retningslinjene at hensynet til barnets beste alltid skal vurderes og tillegges vekt.
Når det gjaldt As sak, fremholdt KSF at hensynet til barnets beste var tatt i betraktning også i denne saken, og det ble redegjort nærmere for de forhold det var lagt vekt på. KSF erkjente samtidig at den skjønnsmessige vurderingen ikke var synliggjort i tilstrekkelig grad i KSFs vedtak. Ifølge KSF var det en svakhet ved vedtaket at uttrykksmåten var for generell, slik at det kunne være vanskelig å se at det var foretatt en konkret vurdering.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Ved endringer i straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 ble det iverksatt en prøveordning med straffegjennomføring med elektronisk kontroll, som trådte i kraft 1. august 2008. Etter straffegjennomføringsloven § 16 annet ledd kan idømt fengselsstraff under visse forutsetninger gjennomføres utenfor fengsel når det settes vilkår om at domfelte skal være undergitt elektronisk kontroll. Nærmere regler om vilkår og gjennomføring av straffegjennomføring med elektronisk kontroll er gitt i straffegjennomføringsforskriften kapittel 7 og i KSFs retningslinjer 4. mars 2009.
Klagen til ombudsmannen gjelder lovligheten av bestemmelsen i straffegjennomføringsforskriften § 7-3 fjerde ledd siste punktum. Forskriften § 7-3 fjerde ledd lyder i sin helhet:
«Dersom det anses utilrådelig skal straffegjennomføring med elektronisk kontroll ikke innvilges. I de tilfeller der det aktuelle lovbruddet er begått i eget hjem eller mot medlemmer av husstanden, eller det dreier seg om volds- eller seksualforbrytelser, skal domfelte som hovedregel ikke innvilges straffegjennomføring med elektronisk kontroll. Dersom domfelte er dømt for volds- eller seksualforbrytelse mot en person som domfelte bodde eller fortsatt bor sammen med, skal straffegjennomføring med elektronisk kontroll ikke innvilges.»
Bestemmelsen i siste punktum ble tatt inn etter at forskriften hadde vært på høring og er således ikke omtalt i høringsnotatet. I KSFs retningslinjer om straffegjennomføring med elektronisk kontroll er bestemmelsen bare omtalt i tilknytning til samtykke fra en eventuell samboende. Hensynet til domfeltes barn er ikke nevnt. Forarbeider og retningslinjer gir således begrenset veiledning om forståelsen av § 7-3 fjerde ledd siste punktum i klagerens situasjon. Han er som kjent dømt for vold mot en tidligere samboer.
Jeg har merket meg at KSF erkjenner at forskriften kan fremstå for restriktiv. KSF fremholder imidlertid at regelverket må leses i sammenheng og at hensynet til barnets beste er et hensyn som spiller inn i den konkrete skjønnsutøvelsen i enhver sak hvor barn er involvert. Ifølge KSF vil det derfor unntaksvis være adgang til å innvilge søknad om straffegjennomføring med elektronisk kontroll også i de tilfeller hvor søkeren er dømt for vold mot samboende. Jeg har videre merket meg at KSF vil ta initiativ til å endre retningslinjene om straffegjennomføring med elektronisk kontroll slik at det tydelig fremgår at hensynet til barnets beste alltid skal vurderes og tillegges vekt.
Jeg er enig i at § 7-3 fjerde ledd siste punktum må forstås slik KSF fremholder for å være i samsvar med forpliktelsen om at kriminalomsorgen skal ta hensyn til barnets beste ved avgjørelser som berører barn som følger av Barnekonvensjonen artikkel 3, straffegjennomføringsloven § 3 annet ledd og straffegjennomføringsforskriften § 1-3. Det er behov for en klargjøring i tråd med KSFs redegjørelse, men det bør vurderes om det er tilstrekkelig at dette gjøres ved revisjon av retningslinjene.
Ordlyden i § 7-3 fjerde ledd siste punktum er så vidt klar at den ikke gir noen umiddelbar oppfordring til å søke ytterligere veiledning i retningslinjer. Sammenholder man bestemmelsen med § 7-3 fjerde ledd annet punktum, fremstår det som om siste punktum har selvstendig betydning nettopp ved at den ikke åpner for unntak. Illustrasjonssaken som KSF har lagt ved brevet hit gjelder for øvrig en sak som faller inn under § 7-3 fjerde ledd annet punktum, og har begrenset verdi for å illustrere praksis i tilfeller som i klagerens sak. For å oppnå at § 7-3 fjerde ledd reflekterer KSFs redegjørelse til ombudsmannen, synes det mest hensiktsmessig at det vurderes å fjerne siste punktum i bestemmelsen. Dersom det er ønskelig med en strengere praksis for domfelte som omfattes av ordlyden i § 7-3 fjerde ledd siste punktum, kan dette eventuelt fremgå av retningslinjene til § 7-3 fjerde ledd annet punktum.
Når det gjelder As sak, har KSF erkjent at den skjønnsmessige vurderingen ikke i tilstrekkelig grad er synliggjort i vedtaket. Jeg er enig i dette og vil tilføye at vedtaket kan gi inntrykk av at det ikke ble ansett nødvendig å foreta en konkret vurdering av hensynet til det enkelte barns beste ved avgjørelse i en situasjon som faller inn under forskriften § 7-3 fjerde ledd siste punktum. Dette gjelder for øvrig også Kriminalomsorgen region nords vedtak og senere oversendelse av klagen til KSF. Samlet sett fremstår det som om kriminalomsorgen ved avgjørelsen har lagt avgjørende vekt på ordlyden i § 7-3 fjerde ledd siste punktum, noe som styrker behovet for en endring av bestemmelsen.
KSF fremholder at det ble foretatt en konkret vurdering i As sak, og det er redegjort for vurderingen i brevet til ombudsmannen. Selv om det ut fra vedtaket ikke kan leses at KSF anså det nødvendig med en konkret vurdering, kan det ikke legges til grunn at en slik vurdering ikke ble foretatt. Jeg har derfor etter omstendighetene funnet å kunne la dette spørsmålet bero med den redegjørelsen KSF har gitt.
Regelverket om soning med elektronisk kontroll er skjønnsmessig, og det beror på en helhetsvurdering av domfelte og det pådømte forhold om slik soning innvilges. Selv om vilkårene er oppfylt, vil man ikke ha krav på å få sone med elektronisk kontroll, jf. straffegjennomføringsloven § 16 annet ledd, der det fremgår at straffen kan gjennomføres utenfor fengsel når det settes vilkår om at domfelte skal være undergitt elektronisk kontroll. Ombudsmannen kan i begrenset grad overprøve slike skjønnsmessige avgjørelser, jf. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd. Slik saken er opplyst, har jeg ikke funnet rettslig grunnlag for å rette innvendinger mot at A ikke fikk innvilget søknaden om soning med elektronisk kontroll.
Saken er med dette avsluttet her.
Jeg ber om å bli holdt underrettet om hva KSF foretar seg med bestemmelsen i straffegjennomføringsforskriften § 7-3 fjerde ledd siste punktum og ved den varslede revisjonen av retningslinjene.»