Klageren ble ved lagmannsrettsdom i 1995 dømt til fengsel i tre år. Saken ble gjenopptatt ved lagmannsrettens kjennelse i1998, og klageren ble senere samme år frikjent for de forhold han var domfelt for.
Klagerens advokat i erstatningssaken – som ikke var hans forsvarer under straffesaken – anmodet i brev til Justisdepartementet i 2006 om at det ble sett bort fra oversittelse av foreldelsesfristen for krav om erstatning etter strafforfølgning. Justissekretariatene avslo dette og uttalte blant annet følgende:
«I henhold til den meget restriktive praksis som følger av Justisdepartementets rundskriv G-83/92 skal vurderingen finne sted ut fra en konkret rimelighetsbetraktning. Momenter ved vurderingen vil være om den som innehar kravet ville lide et uforskyldt tap dersom innsigelsen gjøres gjeldende og hvorvidt foreldelsen kan bebreides det offentlige.
Justissekretariatene finner det ikke rimelig å se bort fra fristoversittelsen i denne saken. Det vises særlig til at søker var representert ved advokat, og at unnlatelse av å fremme erstatningskravet fra advokatens side ikke kan gi grunnlag for frafall av foreldelsesinnsigelser. Justissekretariatene vil også bemerke at det offentlige ikke er å bebreide for foreldelsen.»
Klagerens advokat brakte saken inn for ombudsmannen. Det ble blant annet anført at det var blitt oversett at klageren da han ble frifunnet, hadde vært bistått av en offentlig forsvarer, som hadde gjort en alvorlig feil ved ikke å gjøre klageren oppmerksom på 3-månedersfristen i den tidligere § 447 i straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25. Det var feil å identifisere forsvareren og klageren, særlig fordi det var en offentlig forsvarer. Om tapet var uforskyldt måtte vurderes ut fra klagerens forutsetninger, ikke advokatens. Videre ble det anført at ettersom forsvareren var offentlig oppnevnt, og det var hans feil at klageren ikke fremmet erstatningskravet i tide, måtte feilen kunne bebreides det offentlige. Vedkommende advokat tok opp erstatningskravet en tid etter fristens utløp, men fikk da beskjed om at det var nytteløst å søke om erstatning ettersom fristen var oversittet. Det ble fremholdt at advokaten da, som representant for det offentlige, gjorde en ny feil ved ikke å sørge for at hans ansvarsforsikring dekket klagerens tap.
1) I brev herfra ble Justissekretariatene bedt om å utdype uttalelsen i vedtaket om at det ikke var rimelig å se bort fra fristoversittelsen, særlig fordi klageren var representert ved advokat. Spørsmålet om identifikasjon mellom klient og advokat ble bedt kommentert i lys av at advokaten var offentlig forsvarer.
I sitt svar uttalte Justissekretariatene følgende om denne problemstillingen:
«Årsaken til at et eventuelt tap er oppstått i denne saken er fristoversittelse. Utgangspunktet må være at man selv må bære ansvaret for manglende overholdelse av frister. Søkeren har vært representert ved advokat, som må forutsettes å ha inngående kunnskap til fristbestemmelsene. Etter det anførte var advokaten ansvarlig for fristforsømmelsen og unnlatelsen erstatningsbetingende. Et eventuelt erstatningsansvar for tap som følge av unnlatelsen bør derfor gjøres gjeldende mot advokaten under dennes ansvarsforsikring. Søkers unnlatelse av å forfølge den forsømmelse som hevdes å ha skjedd fra advokatens side, må han selv bære risikoen for. Søkerne er regelmessig representert ved advokat i slike saker. Å gi avkall på foreldelsesinnsigelse i et slikt tilfelle ville innebære at staten påtok seg et ansvar som naturlig bør rettes mot advokatens ansvarsdekning.
For vurderingen av om det foreligger et uforskyldt tap kan vi ikke se at det er av betydning om advokaten er offentlig oppnevnt eller ikke. Også oppnevnt forsvarer utfører sitt verv under ansvarsforsikring i henhold til domstolloven § 222.»
2) Justissekretariatene ble bedt om å kommentere klagerens anførsel om at foreldelsen måtte kunne bebreides det offentlige, fordi det var en offentlig forsvarer som ikke gjorde oppmerksom på 3-månedersfristen. Anførselen ble også bedt kommentert i lys av domstolloven 13. august 1915 nr. 5 § 200 annet ledd annet punktum, hvor det fremgår forutsetningsvis at staten hefter overfor siktede for erstatningsansvar som en offentlig forsvarer pådrar seg, med mindre han er «opnævnt efter begjæring av sigtede uten at være fast antat i retskretsen».
Til dette svarte Justissekretariatene:
«Vi oppfatter at anførselen på dette punkt refererer til domstolloven § 200, 2. ledd. En offentlig forsvarer er å anse som en ‘offentlig tjenestemann’ etter bestemmelsen. Dette følger forutsetningsvis av § 200, 2. ledd og Rt. 1986.776.
Innledningsvis bemerkes at vurderingen av om det foreligger grunnlag for bebreidelse etter denne bestemmelsen er en annen enn vurderingen i forhold til om det offentlige bør frafalle foreldelsesinnsigelse etter straffeprosessloven kapittel 31. Som nevnt vil vurderingen av om frafall bør finne sted skje etter en rimelighetsvurdering, hvor flere hensyn er relevante.
Etter vårt syn er det ikke grunnlag for å hevde at foreldelse kan bebreides det offentlige i dette tilfellet. § 200, 2. ledd gir ikke selvstendig hjemmel for ansvar overfor staten. Inneståelsesansvaret etter annet ledd forutsetter at vilkårene etter første ledd er oppfylt, hvilket de etter vårt syn uansett ikke er i dette tilfellet. § 200, 2. ledd, 2. punktum kan således ikke tolkes slik at staten hefter i alminnelighet for offentlig oppnevnte forsvarere. Bestemmelsen må tolkes med utgangspunkt i 1. ledd og viser at det ikke i alminnelighet er grunnlag for identifikasjon mellom staten og den offentlige forsvareren. Det offentlige har ikke et generelt ansvar for offentlig forsvareres erstatningsansvar, herunder vises til at arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1 ikke gjelder for offentlig oppnevnte forsvarere.
Justissekretariatene har ingen myndighet i forhold til å ta stilling til et spørsmål om ansvar etter domstolloven § 200. For sammenhengens skyld nevnes i forhold til vilkårene etter § 200, 1. ledd at statens eventuelle ansvar etter domstolloven § 200, 2. ledd er av subsidiær karakter. For at staten skal være å anse som ansvarlig må skadevolderens ansvar først konstateres, enten i forkant eller senest i samme sak, jf. Rt. 1936.566. Det er ikke skjedd her.
Etter domstolloven § 200, 1. ledd kan en offentlig forsvarer bli erstatningsansvarlig overfor skadelidte for ‘forsømmelig eller annet utilbørlig forhold’ gjort ‘under rettergang’. Den forsømmelse som her anføres består i å ikke ha gjort oppmerksom på dagjeldende frist for å fremsette erstatningskrav. Dette faller utenfor slike forsømmelser som rammes av § 200, 1. ledd. Justissekretariatene kan ikke se at en advokats eventuelle forsømmelse i etterkant av en straffesak hvor han opptrådte som offentlig forsvarer, er å anse som gjort «under rettergang». Erstatningssaken vil være et annet oppdrag og foretas ikke ‘under rettergang’ i straffesaken. Dersom erstatningssaken ble fremmet måtte det etter dagjeldende straffeprosesslov § 449 fjerde ledd gjøres ny oppnevning av forsvarer, dersom man ønsket dette. Man hadde kun krav på forsvarer dersom retten ikke anså dette som ‘unødvendig’. Erstatningssaken var også etter sin art og tema noe annet enn selve straffesaken. Etter dagjeldende straffeprosesslov § 444 måtte man selv om man var frifunnet, sannsynliggjøre at man ikke hadde gjort handlingen man var straffeforfulgt for.»
Justissekretariatene opplyste at man ikke hadde funnet rettspraksis som støttet klagerens anførsel om at foreldelse måtte kunne bebreides det offentlige, fordi det var en offentlig forsvarer som ikke gjorde oppmerksom på 3-månedersfristen. Det ble beklaget at Justissekretariatene ved sin opprinnelige behandling av saken hadde oversett denne anførselen, som derfor ikke var drøftet i vedtaket.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Ifølge straffeprosessloven § 447 første ledd, første punktum, slik bestemmelsen lød før lovendring 10. januar 2003 med ikrafttredelse 1. januar 2004, måtte krav om erstatning eller oppreisning fra staten etter strafforfølgning fremsettes «senest tre måneder etter at siktede har fått underretning om den avgjørelse som endelig avslutter saken». Etter lovendringen i 2003 ble fristbestemmelsen opphevet, og man har i praksis lagt til grunn at den alminnelige foreldelsesfristen på 3 år i foreldelsesloven 18. mai 1979 nr. 18 § 2, jf. § 9, gjelder for alle krav om erstatning etter strafforfølgning som er fremsatt etter 1. januar 2004, uavhengig av om kravet var foreldet etter den tidligere 3-månedersfristen.
Det er i denne saken på det rene og uomtvistet at klagerens erstatningskrav er foreldet, både etter den tidligere 3-månedersfristen i straffeprosessloven og den alminnelige 3-års foreldelsesfristen i foreldelsesloven. Som Justissekretariatene har redegjort for i svar hit, er det klare utgangspunktet at staten da ikke utbetaler erstatning, og hovedregelen er at det ikke skal gjøres frafall av foreldelsesinnsigelser.
I henhold til praksis som følger av Justisdepartementets rundskriv G-82/92, kan det likevel i spesielle tilfeller gjøres frafall av foreldelsesinnsigelsen. Det er der uttalt følgende om hvilke momenter som er særlig relevante ved vurderingen:
«Når det gjelder selve vurderingen av om foreldelsesinnsigelsen skal frafalles i det enkelte tilfelle, må denne finne sted ut fra en konkret rimelighetsvurdering. Viktige momenter vil i denne forbindelse være om den som innehar kravet ville lide et uforskyldt tap dersom innsigelsen gjøres gjeldende. Dersom dette er tilfellet, viser praksis at man nesten unntaksvis frafaller foreldelsesinnsigelsen. Det vil ved vurderingen også være av betydning hvorvidt foreldelsen kan bebreides det offentlige. Dersom det offentlige kan bebreides for at kravet er foreldet, har man i praksis vært svært liberal med å frafalle foreldelsesinnsigelsen.»
Det er først og fremst spørsmålet om det offentlige kan bebreides for foreldelsen, som har vært undersøkt her. Problemstillingen er om forsømmelsen fra en offentlig forsvarer, innebærer at det er det offentlige som kan bebreides for at erstatningskravet ble foreldet.
Det følger forutsetningsvis av domstolloven § 200 annet ledd at en offentlig forsvarer er å anse som offentlig tjenestemann i bestemmelsens forstand, med mindre han er oppnevnt etter begjæring fra siktede uten å være fast antatt for rettskretsen. Dette er også lagt til grunn i rettspraksis og teori, jf. Rt. 1986 s. 776 og Bøhn, Domstolloven (2000), s. 598. Videre følger det av bestemmelsen at staten innestår for det erstatningsansvar som ilegges en offentlig tjenestemann på grunn av «forsømmelig eller annet utilbørlig forhold under rettergang».
Denne bestemmelsen underbygger etter min oppfatning at foreldelsen av klagerens erstatningskrav kan anses som et forhold som kan bebreides det offentlige. Jeg har i denne forbindelse forutsatt at klagerens forsvarer var fast forsvarer i vedkommende rettskrets. Det forhold at klagerens offentlige forsvarer ikke opplyste klageren om mulighetene for erstatning og fristen for å fremme kravet, må etter mitt syn kunne anses som et forsømmelig forhold «under rettergang». Slik informasjon fra forsvareren til klienten må anses for å falle innenfor forsvarervervet. Jeg viser til Advokatforeningens retningslinjer for forsvarere, vedtatt 19. november 1999 og revidert 25. november 2005, punkt 2.5 tredje avsnitt, hvor det er uttalt at «forsvareren skal også gi siktede annen hjelp og støtte som er nødvendig, rimelig og naturlig i forbindelse med saken». I Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven, Bind I, (3. utg. 2001), s. 388, er det vist til disse retningslinjene. Den dagjeldende korte fristen for å fremsette erstatningskravet – tre måneder – gjør det etter mitt skjønn lite tvilsomt at det var «nødvendig, rimelig og naturlig» at forsvareren informerte klageren om kravet og fristen. En forsømmelse av å gi slik informasjon i den avsluttende fasen av forsvareroppdraget, innebar en stor risiko for at klienten ville lide rettstap, noe den etterfølgende utviklingen i saken viser.
Det ligger ikke i dette standpunktet, slik Justissekretariatene synes å mene, at domstolloven § 200 er hjemmel for erstatningskravet i denne saken. Kravets hjemmel er straffeprosessloven § 444. Bestemmelsen i domstolloven § 200 er et moment som underbygger at foreldelsen kan bebreides det offentlige, og er således relevant i vurderingen av spørsmålet om foreldelsesinnsigelsen bør frafalles. At klageren var representert ved advokat da han ble frifunnet, kan vanskelig tilsi at han selv må bære ansvaret for fristoversittelsen, ettersom advokaten var offentlig forsvarer. Klageren kunne riktignok ha rettet erstatningskrav mot advokaten under dennes ansvarsforsikring. Dette endrer imidlertid ikke ved det forholdet at det offentlige gjennom advokatens forsømmelse, må kunne sies å være å bebreide for at kravet ble foreldet. Det var også uheldig at advokaten, da han ble oppmerksom på at fristen var oversittet, unnlot å erkjenne ansvar og sørge for at klagerens tap ble dekket under advokatens ansvarsforsikring. Dette må kunne anses som en fortsettelse av advokatens forsømmelse i egenskap av offentlig forsvarer, og det vil derfor fremstå som lite rimelig om klageren skal bære risikoen for advokatens forsømmelse i denne forbindelse.
På denne bakgrunn har jeg kommet til at det i rimelighetsvurderingen bør legges vesentlig vekt på at den offentlige forsvareren ikke opplyste klageren om fristen for å fremme erstatningskrav. Jeg mener mye taler for at forsvarerens forsømmelse må kunne ses på som at det offentlige kan bebreides for at klagerens erstatningskrav mot staten er foreldet. Ettersom man ifølge rundskriv G-82/92 da skal være svært liberal med å frafalle foreldelsesinnsigelsen, ber jeg om at Justissekretariatene vurderer saken på ny i lys av mine bemerkninger foran.
Jeg ber om å bli underrettet om utfallet av Justissekretariatenes nye behandling av saken, ved oversendelse av kopi av brev til klagerens advokat.»