A er bidragspliktig for ett barn. Barnets far er bidragsmottaker, og han arbeidet tidligere som selger og hadde en årslønn på mer enn kr 450 000 de siste årene, inntil han ble sagt opp fra sin stilling i april 2010. Oppsigelsestiden løp frem til 31. juli 2010, og han begynte deretter, i en alder av ca 40 år, på en fireårig fulltids grunnskolelærerutdanning og har siden vært uten inntekt. Som følge av dette, søkte han i august 2010 om endring av bidraget.
I Nav Forvaltnings vedtak 15. november 2010 ble bidragsmottakerens skolegang ikke vurdert å være en rimelig grunn for å være uten inntekt, og inntekten ble skjønnsfastsatt til kr 250 000. Etter klage fra både bidragsmottakeren og bidragspliktige fattet Nav Klageinstans vedtak 19. juli 2011, hvor bidragsmottakerens inntektsgrunnlag ble fastsatt til kr 0. Klageinstansen viste til at bidragsmottakeren ikke hadde utdanning utover videregående skole da han påbegynte lærerutdanningen i 2010, og han måtte derfor anses å være under «vanlig utdanning», som utgjorde en rimelig grunn til lavere inntekt.
Bidragspliktige brakte deretter saken inn for ombudsmannen. Hun viste til at bidragsmottakeren hadde vært yrkesaktiv i mer enn 20 år og med høy inntekt. Etter hennes syn ville han kunne skaffet seg tilsvarende inntekt i en ny stilling som selger, og at hans valg om i stedet å påbegynne en utdanning innen et annet yrke, ikke burde gå utover forsørgerplikten.
Saken ble herfra tatt opp med Nav Klageinstans. Det ble vist til Arbeids- og velferdsetatens rundskriv til barnelova kapittel 8 og 9, hvor det under punktet om skjønnsfastsetting av inntekt, blant annet fremgår:
«At foreldrene er under «vanlig» utdanning, må aksepteres. Også det at en forelder slutter i arbeid for å ta videreutdanning, må normalt aksepteres. Disse tilfellene må imidlertid vurderes konkret. Momenter her er hvor langvarig utdanningen er, om det er vanlig å ta denne typen utdanning på dette alderstrinnet og om dette styrker inntektsevnen slik at det vil gi bedre og sikrere forsørgingsevne på lengre sikt. Dersom en forelder med fullverdig utdanning velger å slutte i arbeid for å omskolere seg, er dette et valg som normalt ikke kan fortrenge forsørgingsplikten.»
Det ble bedt om en redegjørelse for hva som anses som «vanlig utdanning», samt det nærmere grunnlaget for å vurdere bidragsmottakerens skolegang som en rimelig grunn til å ha en vesentlig lavere inntekt. Klageinstansen ble spesielt bedt om å kommentere betydningen av hans alder, og at han etter det opplyste har 20 års arbeidserfaring med god inntekt innen et annet yrke enn det han nå utdannet seg til.
Videre ble det vist til forvaltningsloven § 17, og at forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Det ble bedt opplyst om det var forsøkt å innhente en nærmere begrunnelse fra bidragsmottakeren for valget av utdanning eller om det ble ansett som unødvendig. Videre ble det vist til mulig motstridende opplysninger i saksdokumentene om bidragsmottakerens tidligere utdanning, og klageinstansen ble blant annet bedt om å redegjøre for hva som var gjort for å bringe klarhet i dette.
På spørsmålet om hva som er å anse som «vanlig skolegang» og det nærmere grunnlaget for å vurdere bidragsmottakerens skolegang som rimelig grunn til å ha lavere inntekt, svarte Nav Klageinstans:
«Det fremgår av forskriftens § 4 sjette ledd andre punktum til barneloven § 71 at inntekten skal skjønnsfastsettes dersom parten har vesentlig lavere inntekt enn hva som kan forventes ut ifra utdanning og evner, og det ikke foreligger en rimelig grunn for dette. I retningslinjer gitt av Arbeids- og velferdsdirektoratet er det sagt at når en part er under “vanlig” utdanning skal dette normalt aksepteres som rimelig grunn.
Videre fremgår det av retningslinjene at også videreutdanning normalt må aksepteres, men at disse sakene må vurderes konkret.
Det fremgår altså ikke av retningslinjene at man i tilfeller der man anser parten å være under “vanlig” utdanning skal foreta en konkret vurdering av momenter som om det er vanlig å ta denne utdanningen på denne alderen, og hvilken betydning tidligere arbeidserfaring og inntekt har.
Klageinstansen har i denne konkrete saken lagt til grunn at bidragsmottaker er under ”vanlig” utdanning og det er derfor ikke foretatt noen vekting av opplysningene om hans tidligere arbeidserfaring. Men det er lagt til grunn at han ikke tidligere har utdanning utover videregående skole, og at han med sin utdannelse som allmennlærer anses å være under hva som anses å falle inn under “vanlig” utdanning.»
Klageinstansen opplyste også at det er praksis for å innhente opplysninger om tidligere utdanning når en av partene opplyser å være under utdanning, slik at det kan vurderes om partene er under «vanlig» utdanning eller videreutdanning. Ved videreutdanning ble det opplyst å være nødvendig å innhente begrunnelse for valg av utdanning. På bakgrunn av de påpekte uklarhetene om bidragsmottakerens tidligere utdanning i denne saken, opplyste klageinstansen at saken var tatt opp til ny behandling i Nav.
Klagesaken her ble av den grunn avsluttet med brev til bidragspliktige om at hun eventuelt kunne komme tilbake med ny klage hit etter at saken var ferdigbehandlet i Nav.
Bidragspliktige klaget hit på nytt. Vedlagt klagen lå kopi av brev 23. januar 2012 fra Nav Klageinstans. Det fremgikk blant annet at bidragsmottakeren hadde opplyst å ha påbegynt en høyskoleutdanning, men ikke fullført. Klageinstansen fant det dokumentert at han ikke hadde utdanning ut over videregående skole og konkluderte med at vedtak 19. juli 2011 var korrekt, og at det ikke var grunnlag for å fatte nytt vedtak.
Klagesaken her ble etter dette gjenåpnet.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Det følger av lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) § 66 at begge foreldre har plikt til å forsørge sine barn etter evne. Videre følger det av § 71 at det ved offentlig fastsettelse av bidrag skal settes slik at kostnadene fordeles mellom foreldrene etter størrelsen på deres inntekt.
Med hjemmel i sistnevnte bestemmelse har Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet gitt forskrift om fastsetjing og endring av fostringstilskot, der det er gitt nærmere regler om hvordan bidraget skal beregnes. Hovedregelen er at faktisk inntekt skal legges til grunn, jf. forskriften § 4 første ledd. Av § 4 fjerde ledd annet punktum fremgår det at skjønnsfastsettelse av inntekt skjer når parten er uten inntekt, eller denne er vesentlig lavere enn det han eller hun burde oppnå ut fra utdanning og evner, uten at parten kan gi en rimelig grunn til at han eller hun ikke har inntekt eller at inntekten ikke er høyere.
Arbeids- og velferdsetaten har utarbeidet rundskriv til barnelova kap. 8 og 9, og det vises til sitatet foran om skjønnsfastsetting av inntekt.
Klageinstansen har i brev hit fastholdt at bidragsmottakeren er under det rundskrivet omtaler som «vanlig utdanning». Når det gjelder spørsmålet herfra om betydningen av bidragsmottakerens alder, arbeidserfaring og dokumenterte tidligere inntektsevne, mener klageinstansen å finne støtte i Arbeids- og velferdsetatens rundskriv for at disse momentene ikke skal vektlegges i vurderingen av om inntektsnedgangen er rimelig.
Jeg kan vanskelig se at rundskrivet kan tolkes slik. Verken loven eller forskriften bruker begrepet «vanlig» utdanning. Det som etter lov og forskrift skal vurderes, er om parten har «rimelig grunn» til ikke å ha inntekt. Dette innebærer at det skal benyttes et konkret skjønn. Rundskrivet gir retningslinjer for skjønnsutøvelsen og bruker i den forbindelse «vanlig» utdanning, uten at dette uttrykket er forsøkt forklart. Heller ikke rundskrivets uttrykk «videreutdanning» er definert. En standardisert praksis om at all skolegang er å anse som rimelig grunn til ikke å ha inntekt i tilfelle der parten ikke har utdanning utover videregående skole, vil etter mitt syn komme i konflikt med regelverkets krav om en individuell vurdering.
Vurderingen av hva som utgjør en «rimelig grunn» og «vanlig» i utdanningssammenheng, beror i stor grad på skjønnsmessige vurderinger som er lite egnet for ny prøving fra ombudsmannens side. Forutsetningen for å kunne la saken bero med klageinstansens uttalelse, er at det til grunn for denne vurderingen, ligger et riktig rettslig utgangspunkt. Jeg har kommet til at klageinstansen har tolket regelverket feil ved ikke å vurdere andre momenter enn bidragsmottakerens tidligere formelle utdanning ved vurderingen av om han hadde rimelig grunn til ikke å ha inntekt.
På denne bakgrunn ber jeg om at klageinstansen behandler saken på nytt. Jeg minner i den forbindelse om at bidragsmottakeren ikke har vært part i behandlingen av saken her. Jeg ber om å bli underrettet om utfallet av den nye behandlingen ved å få tilsendt kopi av brev til bidragspliktige.»
–
Nav Klageinstans behandlet saken på nytt. Etter en konkret vurdering av blant annet bidragsmottakerens tidligere arbeidserfaring og alder, kom Nav Klageinstans til at bidragsmottakeren hadde rimelig grunn til å være uten inntekt.