A klaget over at Alstadhaug kommune krevde fakturagebyr ved innfordring av feieavgiften. Feieavgiften ble innkrevd fire ganger årlig, og var i 2009/2010 kr 53 per kvartal. I tillegg til dette krevde kommunen fakturagebyr på kr 50 per faktura. Kommunen krevde således i 2009 og 2010 fakturagebyr på totalt kr 200 for innkreving av feieavgift på kr 212. A fremholdt at dette var i strid med både selvkostprinsippet og forbrukerkjøpsloven 21. juni 2002 nr. 34.
Det fremgikk av sakens dokumenter at feieavgiften ble innfordret sammen med vann- og avløpsavgiften (va-avgiften). Faktureringskostnadene knyttet til denne avgiften var innarbeidet i grunnlaget for avgiften, slik at det ikke ville ha blitt avkrevd fakturagebyr i tillegg til selve va-avgiften dersom denne ble innfordret alene. Faktureringskostnadene knyttet til feieavgiften var imidlertid ikke tatt med ved utregningen av avgiften, og kommunen mente derfor å ha rett til å kreve fakturagebyr for å kreve inn feieavgiften.
Etter en gjennomgang av sakens dokumenter, ble kommunen bedt om å redegjøre for bakgrunnen for at innbetaling av feieavgiften var delt opp kvartalsvis. Det ble også bedt om en konkret og detaljert redegjørelse for hvilke konkrete kostnader kommunen hadde ved innkrevingen av feieavgiften – i lys av at dette syntes å skje sammen med innkrevingen av va-avgiften.
I svaret fremholdt kommunen at bakgrunnen for at avgiftsperioden var fire terminer var innspill fra publikum, samt at betalingsviljen erfaringsvis øker dersom terminbeløpet går ned.
Kommunens kostnader ved innkreving av va-avgiften var beregnet til kr 591 502 årlig. Videre opplyste kommunen at inntektene av fakturagebyret var kr 332 000 årlig, uten at det fremgikk hvordan dette forholdt seg til de faktiske utgiftene som påløp ved innkrevingen. I et senere brev ga imidlertid kommunen en detaljert oversikt over de kostnader som påløp i forbindelse med innfordring av feieavgiften. Kostnadene var beregnet til kr 332 000 årlig.
A fastholdt at det var ulovlig å beregne fakturagebyr på feieavgift, og viste til forbrukerkjøpsloven og brann- og eksplosjonsvernloven 14. juni 2002 nr. 20. Selv om det skulle være lov å kreve inn et gebyr, måtte selvkostprinsippet sette en begrensning for omfanget. Han stilte spørsmål ved kommunens utregning av kostnadene, og mente fakturagebyret i realiteten var en måte for kommunen å tjene penger. Under enhver omstendighet kunne det ikke ha noe å si for betalingsviljen om avgiften, på totalt kr 212, ble innkrevd én eller fire ganger i året.
I et oppfølgningsbrev ble kommunen stilt ytterligere spørsmål om det rettslige grunnlaget for fakturagebyret. Samtidig ble det vist til at A mente kommunen måtte ha vesentlig høyere inntekter fra fakturagebyret enn de anførte kostnadene. Kommunen ble bedt om å kommentere dette. Antall innbyggere som blir avkrevd feieavgift, ble også bedt oppgitt. Videre ble det bedt om informasjon om fakturagebyr for elektronisk fakturering og om eventuelle besparelser dersom feieavgiften kun ble innkrevd én gang i året.
Kommunen opplyste at fakturagebyret var hjemlet i kommunes gebyrregulativ for både 2009 og 2010. Det ble også vist til at kommunen hadde tilbakebetalt for mye innbetalt fakturagebyr andre termin i 2010. 2485 kunder ble avkrevd feieavgift, og kommunen antok at ca. 450 av disse mottok fakturaen elektronisk. Dette tallet hadde økt betraktelig i 2011, og kommunen hadde ikke lenger fakturagebyr for elektronisk faktura. Kommunen viste også til at mange av kostnadene knyttet til innkreving var av fast karakter og at det kun var de variable kostnadene som ville bli påvirket dersom feieavgiften ble innkrevd én gang i året. Kommunen mente det ville utgjøre en reduksjon på ca. kr 53 000 (av totalt kr 332 000).
Ved avslutning av saken uttalte ombudsmannen:
«Det følger av legalitetsprinsippet at innkreving av gebyrer må ha tilstrekkelig hjemmel i lov eller forskrift gitt med hjemmel i lov.
Alstadhaug kommune har vist til kommunestyrets behandling av omstillingsprosjektet … samt vedtakelse av gebyrregulativet for henholdsvis 2009 og 2010, som hjemmel for fakturagebyret for feieavgiften. I gebyrregulativene står det følgende:
«Kr. 50,- pr. faktura på tilfeldige og faste fakturaer med unntak av VA.»
Nevnte bestemmelse anses ikke å være tilstrekkelig hjemmel for innkreving av fakturagebyr. Kommunen må ha hjemmel i lov eller forskrift for å vedta en slik bestemmelse om fakturagebyr. Spørsmålet må vurderes særskilt i forhold til den enkelte særlov. Brann- og eksplosjonsvernloven 14. juni 2002 nr. 20 § 28 annet ledd har regler om feieavgift. Bestemmelsen lyder:
«Kommunestyret selv kan fastsette lokal forskrift om gebyr for gjennomføring av feiing og tilsyn med fyringsanlegg.»
En naturlig språklig forståelse av ordlyden taler mot at bestemmelsen også gir forskriftshjemmel for fakturagebyr. For en rekke av de kommunale tjenestene gjelder imidlertid prinsippet om selvkost, dvs. at kommunen kun kan kreve dekket kostnader som har gått med til å yte den gebyrbelagte tjenesten, herunder kostnader ved innkreving. Selv om man på legalitetsprinsippets område må være varsom med å tolke hjemmelslover fritt, må brann- og eksplosjonsvernsloven § 28 tolkes i lys av at den regulerer en tjeneste hvor det er åpnet for selvkost. Dette taler for at bestemmelsen også hjemler innkreving av kostnader knyttet til selve betaling av tjenesten. Kommunen må således anses å ha hjemmel til å kreve fakturagebyr for innkreving av feieavgiften.
De samme begrensninger som ligger i selvkostprinsippet, om hva som lovlig kan kreves i gebyr, må antas å gjelde også for fakturagebyr. Kommunen har ikke hjemmel til å kreve et høyere fakturagebyr enn de reelle kostnadene den har ved innkrevingen. Ettersom feieavgiften kreves inn sammen med va-gebyret, hvor innfordringskostnadene ligger innbakt i selve avgiften, ville det være naturlig å anta at det var visse besparelser ved å fakturere tjenestene samlet, og at dette kunne gitt utslag i størrelsen på fakturagebyret for feieavgiften. Alstadhaug kommune har imidlertid vist til et regnestykke der «inntektene» ved fakturagebyret tilsvarer dekning av kostnadene knyttet til innkreving av feieavgiften. Det er også opplyst at det ved et tilfelle er tilbakebetalt for mye innbetalt gebyr. Jeg finner ikke grunn til å betvile dette regnestykket.
2. februar 2004 besluttet kommunestyret å dele de kommunale avgiftene opp i fire terminer. Oppdelingen er begrunnet med at kommunen mener betalingsviljen øker når termingebyret går ned, og opplyser at endringen fra to til fire terminer kom til etter innspill fra publikum. Denne oppdelingen virker både naturlig og fornuftig ved at innkrevingen av mange tusen kroner fordeles på flere og mindre fakturaer, og som dermed kan gi en sterkere grad av betalingsvillighet hos innbyggerne. At den samme faktiske forutsetningen også gjelder for betalingen av feieavgiften på kr 212, stiller jeg meg imidlertid sterkt tvilende til. Særlig når det medfører en merkostnad for de gebyrpliktige på kr 150.
I utgangspunktet vil det konkrete valget av hvordan kommunen velger å tilrettelegge innkrevingen av de kommunale avgiftene, herunder om det skal være enkeltfakturaer, samlefakturaer eller om det skal være én, to eller fire terminer, være forhold som hører inn under det kommunale selvstyret å avgjøre. Det følger av ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 § 10 annet ledd at ombudsmannen bare i begrenset grad kan uttale seg om slike avgjørelser. Ombudsmannen kan bare kritisere slike avgjørelser dersom det hefter feil ved beslutningen, for eksempel at det er lagt vekt på utenforliggende eller usaklige hensyn eller avgjørelsen fremstår som «klart urimelig».
Kommunen har selv opplyst at det ville innebære en besparelse på rundt kr 53 000,- (av kostnader på totalt kr 332 000,-) dersom feieavgiften kreves inn én gang i året. Det foreligger i dette tilfellet dermed åpenbare muligheter for en mer rasjonell gjennomføring av innkrevingen enn den kommunen har lagt opp til. Når det i tillegg har formodningen mot seg at oppdelingen av feieavgiften øker betalingsvilligheten, samt at ordningen øker det totalet kostnadsbeløpet med nesten det dobbelte, kan jeg ikke se annet enn at avgjørelsen om å dele opp feieavgiften i fire terminer, med det resultat at de gebyrpliktige må betale kr 200 i fakturagebyr for å kunne betale feieavgiften på kr 212, er å anse som «klart urimelig».
Jeg har etter dette kommet til at kommunen må slutte med å dele opp feieavgiften i fire terminer med tilhørende fakturagebyr. Kommunen bes om å gi meg tilbakemelding om hva den vil gjøre med dette.»