Uttalelse
Sakens bakgrunn
Nav Forvaltning hadde fattet vedtak om bidragsplikt for A, til underhold av hans sønn, som bodde hos moren. Fra 1. august 2011 falt bidragsplikten bort etter omsorgsovertakelse fra barnevernet, jf. barnelova § 69, jf. barnevernloven § 9-2 annet ledd, femte punktum. Innkrevingen av bidrag ble likevel først avsluttet ved Nav Forvaltnings vedtak 28. oktober 2013, etter mottakelse der av informasjon om omsorgovertakelsen som skjedde i juli 2011.
I søknad mottatt 3. desember 2013 av Nav ba bidragspliktige om endring av bidraget og om tilbakebetaling av feilinnbetalt beløp. Nav ble bedt om å «rydde opp» i det som var skjedd. I brev 12. desember 2013 svarte Nav Forvaltning at bidragsfogden ikke har hjemmel til av eget tiltak å kreve tilbake fra mottakeren for mye innbetalt bidrag. Det ble derfor bedt om tilbakemelding dersom det var ønskelig at Nav skulle være behjelpelig med å kreve pengene tilbake fra henne.
Videre ble det orientert om muligheten for å fremme krav om erstatning. Det ble vist til at forutsetningene for å tilkjenne erstatning var at det må foreligge et ansvarsgrunnlag, det må være lidt et økonomisk tap, det må foreligge påregnelig årsakssammenheng mellom det økonomiske tapet og handlingen som utløste erstatningsplikten, og at det i dette «ligger at du i første omgang må søke å begrense tapet ved å framsette krav ovenfor bidragsmottaker». Det ble gjort oppmerksom på at det «pr. i dag ikke er registrert noe krav fra deg i saken». Bidragspliktige hadde skiftet adresse og mottok derfor dette brevet etter ny oversendelse 28. februar 2014 fra Nav Forvaltning.
I brev 30. april 2014 fremmet bidragspliktige krav om erstatning fra Nav for et økonomisk tap på kr 81 090 og i tillegg renter. Det ble vist til at Nav hadde opptrådt ansvarsbetingende og at spørsmålet om tilbakeføring av beløpet ikke kunne anses å være et privat anliggende mellom bidragsmottakeren og bidragspliktige. I brev 20. mai 2014 klargjorde han overfor Nav Forvaltning at det var ønskelig at Nav forsøkte å kreve inn utestående hos bidragsmottakeren, parallelt med behandlingen av kravet om erstatning. Nav ble også orientert om at bidragspliktige hadde mottatt varsel om åpning av gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven for bidragsmottakeren. Namsmannen åpnet gjeldsforhandling 20. mars 2014, og forslag om frivillig gjeldsordning ble vedtatt i juli 2014. Nav Forvaltning traff 3. juni 2014 vedtak om tilbakekreving fra bidragsmottakeren.
I avgjørelse 18. august 2014 avslo Nav Klageinstans kravet om erstatning. Klageinstansen mente at det forelå ansvarsgrunnlag, jf. skadeserstatningsloven § 2-1. Det ble vist til at barnebidrag ble innkrevd også etter at grunnlaget for fastsettelsen var falt bort, jf. barnelova § 69. Nav hadde mottatt melding om omsorgsovertakelsen, men ikke formidlet dette videre til bidragsavdelingen slik at opphør av bidraget kunne vurderes.
Vilkåret om økonomisk tap ble ikke ansett å være oppfylt «på nåværende tidspunkt». Det ble vist til at det var fattet vedtak om tilbakekreving fra bidragsmottakeren, noe som ga tvangsgrunnlag for inndrivelse av utestående beløp. Videre ble det vist til at det forelå forslag om gjeldsordning, og at størrelsen på nedbetalingen av bidragspliktiges krav ikke ville være endelig klart før gjeldsordningen var avsluttet. Klageinstansen informerte om at han kunne fremme nytt krav om erstatning så snart han kunne dokumentere at han ikke kunne få tilbake hele eller deler av det opprinnelige beløpet.
Bidragspliktige brakte saken inn for ombudsmannen i brev 6. mai 2015. Det ble vist til at namsmannen hadde opplyst at det å være kreditor i bidragsmottakerens gjeldsordning ikke ville ha betydning for bidragspliktiges forhold til Nav. Det ble oppfattet slik at avslaget på erstatning var begrunnet i gjeldsforhandlingene.
Undersøkelsene herfra
I brev 8. juli 2015 ble saken tatt opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet. Det ble vist til at bakgrunnen for avslaget på nå å utbetale erstatning, syntes å bygge på en forutsetning om at det offentliges ansvar er subsidiært i forhold til kravet mot bidragsmottakeren. I så tilfelle ble det bedt redegjort for den rettslige begrunnelsen for standpunktet, også sett i lys av skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 1.
Direktoratet innhentet klageinstansens vurdering og viste til denne i svarbrev 27. august 2015. Da kravet ble behandlet i august 2014 fant ikke klageinstansen å kunne legge til grunn at vilkåret om økonomisk tap var oppfylt. Begrunnelsen var at det var fattet vedtak om tilbakekreving fra bidragsmottakeren etter bidragsinnkrevingsloven § 26, og at Nav Innkreving krever inn dette på vegne av bidragspliktige. I tillegg ble det lagt vekt på at bidragspliktige hadde samtykket til gjeldsordning, med en dividende på 18, 34 prosent for kravet, med en varighet på fem år. Det var derfor ikke avklart at det forelå et tap på hele det utestående beløpet.
Klageinstansen mente at Nav og bidragsmottakeren hefter solidarisk for hele erstatningsbeløpet, og at den skadelidte skal kunne velge hvem av skadevolderne han vil gå på, men at han ikke skal ha mer enn full dekning. Nav viste til at det ikke er riktig at etaten legger til grunn at deres ansvar er subsidiært, men at de trenger ytterligere dokumentasjon av det økonomiske tapet.
Det ble videre vist til at skadelidte hadde gått på begge skadevolderne og på ulike måter. Han hadde fått vedtak fra Nav om tilbakekreving fra bidragsmottakeren og krevet erstatning fra Nav for det samme beløpet. Samtidig hadde han samtykket til gjeldsordning for bidragsmottakeren. I avgjørelsen om erstatning hadde klageinstansen lagt til grunn at gjeldsordningen ikke nødvendigvis ville gi full dekning for kravet, men at det vil ta tid før det blir klart hvilken sum han kan få tilbake via gjeldsordningen.
Bidragspliktiges tap ble ansett å være kr 81 090, og at utfordringen i saken var å beregne erstatningsutbetalingen når det pågår gjeldsforhandling for samme krav. Klageinstansen la til grunn at bidragspliktige ikke skal ha erstattet et høyere beløp enn det opprinnelige kravet. Når Nav ikke selv direkte kan henvende seg til namsmannen for å få opplysninger om det er betalt noe i gjeldsordningen, er bidragspliktige i avgjørelsen av kravet om erstatning oppfordret til å følge dette opp ved å fremsette nytt krav eller delkrav, vedlagt relevant dokumentasjon om status i gjeldsordningssaken.
I brev 19. oktober 2015 hadde bidragspliktiges fullmektig merknader til direktoratets svarbrev. Det ble vist til at namsmannen hadde rådet bidragspliktige til å stå som kreditor i gjeldsordningen. Dette ble fulgt opp av to grunner – at saken flere ganger var forsøkt løst med Nav uten å lykkes, og at namsmannen hadde opplyst at det ikke ville ha noen betydning for bidragspliktiges sak overfor Nav. Videre ble det vist til at bidragspliktige allerede 25. oktober 2013 hadde bedt om tilbakebetaling og gjort rede for at feilinnkrevingen måtte anses som en systemfeil. Om mulighetene for å få noe tilbake fra bidragsmottakeren, ble det vist til namsmannens vurdering ved behandlingen av spørsmålet om åpning av gjeldsforhandling, og at det ikke er mulig å redegjøre tydeligere for bidragsmottakerens betalingsevne nå og i fremtiden. Namsmannen var også etter avslaget fra klageinstansen kontaktet muntlig og hadde svart det samme. Det ble også stilt spørsmål om det riktige nå ville være at bidragspliktige trekker seg fra gjeldsordningen.
Arbeids- og velferdsdirektoratet innhentet kommentarer fra klageinstansen og viste i brev 19. november 2015 til at klageinstansen mente ikke å ha myndighet til å gi forhåndstilsagn om utbetaling av erstatning i tilfelle bidragspliktige skulle trekke seg fra gjeldsordningen. Om namsmannens muntlige informasjon ble det vist til at det ikke var tilstrekkelig å referere til denne. Dersom det skulle kunne legges vekt på opplysninger fra namsmannen, måtte disse være skriftlige. Dersom skriftlig uttalelse fra namsmannen ble oversendt, kunne klageinstansen vurdere saken på nytt.
Tilsvar til direktoratets brev ble gitt i brev 8. februar 2016, vedlagt kopi av beslutning 14. desember 2015 m.m. fra namsmannen om endring av gjeldsordningen. I brev 29. mars 2016 skrev Arbeids- og velferdsdirektoratet at klageinstansen hadde vurdert den siste henvendelsen fra bidragspliktiges fullmektig. Det ble fastholdt at siden dette er et erstatningskrav, må parten dokumentere kravet, og det ble gjentatt at saken vil bli vurdert på nytt når bidragspliktige legger frem relevant dokumentasjon, for eksempel skriftlig dokumentasjon fra namsmannen.
Ombudsmannens syn på saken
Det fremgår av lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) § 69 at:
«Fostringstilskot som er fastsette etter lova her fell bort frå det tidspunktet tilskot kan fastsetjast etter barnevernloven § 9-2».
Etter barnevernloven § 9-2 kan kommunen kreve at foreldrene skal betale underholdsbidrag for barn som er plassert utenfor hjemmet som følge av vedtak etter loven, fra måneden etter at plasseringen ble vedtatt.
I denne saken ble barnet plassert i fosterhjem sommeren 2011. Innkrevingen av barnebidraget fastsatt av bidragsmyndighetene fortsatte likevel ut oktober 2013. Nav hadde fått informasjon om at barnet var plassert utenfor hjemmet, men informasjonen var ikke formidlet til avdelingen i Nav som behandler saker om underholdsbidrag. Bidragsmyndigheten ble først klar over forholdet i oktober 2013 og fattet deretter vedtak om opphør og innkreving av bidraget.
Det er enighet mellom bidragspliktige og Nav om at for mye innkrevet bidrag er kr 81 090. Videre har Nav Klageinstans erkjent at det foreligger ansvarsgrunnlag for Nav, fordi Nav hadde mottatt melding om omsorgsovertakelsen, men ikke videreformidlet dette til bidragsavdelingen. Klageinstansen kom imidlertid til at det på tidspunktet for avgjørelsen av kravet om erstatning ikke forelå et økonomisk tap.
Ombudsmannen finner det vanskelig å følge dette resonnementet. Da bidragsinnkrevingen ble stanset, hadde bidragspliktige betalt kr 80 090 som han ikke var pliktig til. På dette tidspunktet var det derfor klart at han hadde lidt tilsvarende økonomisk tap. Det neste spørsmålet blir så hvilke muligheter han har til å få dekket tapet.
Nav Klageinstans skrev i brevet 27. august 2015 hit at det i denne saken er to skadevoldere – bidragsmottakeren, som ikke meldte fra til Nav da hun mistet omsorgen for barnet, og Nav, som ikke videreformidlet informasjonen om omsorgsovertakelsen til riktig avdeling, slik at bidraget kunne stanses. Videre skrev klageinstansen at skadevolderne hefter solidarisk, som om de var ansvarlig for skaden alene, jf. skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 1, og den skadelidte skal kunne velge hvem av skadevolderne han vil gå på, men skal ikke ha mer enn full dekning. Det var ikke riktig at det var lagt til grunn at Navs ansvar var subsidiært i forhold til bidragsmottakeren, men at det var nødvendig med ytterligere dokumentasjon av det økonomiske tapet.
I denne saken har bidragspliktige rettet krav både mot bidragsmottakeren og mot Nav for å få dekket sitt tap. Når klageinstansen avslår kravet om erstatning, begrunnet med at det ikke foreligger et økonomisk tap før det er avklart hva bidragspliktige eventuelt vil kunne få dekket etter avslutningen av bidragsmottakerens gjeldsordning, er det vanskelig å se annet enn at dette innebærer at det legges til grunn at Navs ansvar er subsidiært, i forhold til bidragsmottakerens.
Det understrekes at det ikke er tvilsomt at bidragspliktige ikke har krav på mer enn full dekning. Dersom tapet dekkes av Nav, har han ikke lenger krav på dekning fra bidragsmottakeren.
Navs begrunnelse for å avslå kravet om erstatning fremstår således som uriktig, og kravet om erstatning må derfor behandles på nytt.
Ombudsmannen ber om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen, ved oversendelse av kopi av brev til parten.