A søkte om erstatning og oppreisning etter strafforfølgning som følge av politiets henleggelse av en voldtektsanmeldelse mot ham. I politiets oversendelsespåtegning til Justissekretariatene ble det gitt opplysninger om saken, og det ble konkludert med at A ikke hadde vært siktet. Søknaden ble avslått av Justissekretariatene. Det ble lagt til grunn at A ikke hadde hatt status som siktet, og at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 §§ 444, 445 og 447 dermed ikke var oppfylt. Det ble vist til at verken innbringelse etter politiloven 4. august 1995 nr. 53 § 8 nr. 4 eller ileggelse av besøksforbud, gir status som siktet. Justissekretariatene fant videre ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven § 448.
I forbindelse med erstatningssaken søkte A om ytterligere fritt rettsråd. Også denne søknaden ble avslått under henvisning til at vilkårene for status som siktet, ikke var oppfylt.
A klaget til ombudsmannen over Justissekretariatenes vedtak, og anførte blant annet at innbringelsens varighet og politiets innhenting av samtaledata fra hans mobiltelefon, måtte gi ham status som siktet. Ombudsmannen ba Justissekretariatene opplyse om det var foretatt nærmere undersøkelser av hvor lenge politiets innbringelse varte. Det ble bedt om en redegjørelse for om politiets innhenting av samtaledata fra mobiltelefonen hadde betydning for vurderingen av statusen som siktet, og hvorfor politiets innbringelse, ileggelse av besøksforbud og innhenting av samtaledata fra mobiltelefon ikke ble ansett som forføyninger, som hver for seg eller samlet, gjorde det rimelig å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven § 448.
Justissekretariatene svarte at opplysningene i politidokumentene var lagt til grunn ved vurderingen av innbringelsens varighet og at det ikke var foretatt nærmere undersøkelser av faktum utover dette. Det ble vist til at trafikkdataene fra mobiltelefonen ble innhentet etter skriftlig samtykke fra A, at han derfor ikke hadde vært underlagt noe straffeprosessuelt tvangsmiddel og således ikke kunne få status som siktet. På spørsmålet om hvorfor politiets handlinger ikke ble ansett som forføyninger som kunne begrunne erstatning etter straffeprosessloven § 448, svarte Justissekretariatene at man ikke anså konkrete forføyninger fra politiets side, men etterforskningen generelt, som årsak til det angitte tap.
Ombudsmannen fant grunn til å stille Justissekretariatene ytterligere spørsmål om undersøkelsen av varigheten av politiets innbringelse. Det ble bedt opplyst om arrestjournalen fra lensmannskontoret, som angivelig inneholdt opplysninger om innbringelsens varighet, ble innhentet, eller om Justissekretariatenes avgjørelse var basert på opplysningene i politiets påtegning. Det ble gjort oppmerksom på at arrestjournalen ikke fulgte oversendelsen av politidokumentene hit.
Justissekretariatene svarte slik:
«Justissekretariatene har ved vår behandling ved vedtak 23.08.07 lagt til grunn de opplysninger som fremgår av politidokumentene. Hvilke dokumenter som fulgte oversendelsen fra politiet er ikke mulig å bringe på det rene i dag, da politiets dokumenter returneres i sin helhet til det aktuelle politidistrikt, uten at det tas kopier. Av politiets påtegning til Justissekretariatene 10.08.06 vises det til arrestjournal for de tidspunktene søker var innbrakt. Som fast praksis sjekker Justissekretariatene at de opplysninger som kommer frem i politiets påtegninger til oss, støttes av opplysninger i de underliggende dokumentene. Tidspunkter for innkvirering og dimittering av personer til politiet går erfaringsmessig frem av de ulike dokumenter i den enkelte sak. Justissekretariatene går ut fra at de dokumentene vi hadde ved vår behandling 23.08.07 er de samme som Sivilombudsmannen mottok. Disse dokumentene hadde vi tilgjengelig ved Sivilombudsmannens henvendelse 17.01.08. Politidokumentene støttet opplysningene som gikk frem av politiets påtegning og de opplysninger som vi la til grunn ved vår behandling 23.08.07. Når dette var tilfellet fant vi ikke grunn til å innhente arrestjournal, selv om det uttrykkelig er vist til slik journal i påtegningen.»
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1.Kontrollen av opplysningene om innbringelsens varighet
Straffeprosessloven §§ 444, 445 og 447 stiller som vilkår for erstatning etter strafforfølgning at søker har hatt status som siktet. Videre fremgår det av lov om fri rettshjelp 13. juni 1980 nr. 35 § 11 nr. 3 at søknad om fritt rettsråd kan innvilges uten behovsprøving for siktede som reiser krav om erstatning etter strafforfølgning. Etter straffeprosessloven § 82 første ledd får den mistenkte stilling som siktet blant annet når det er besluttet eller foretatt pågripelse. Av straffeprosessloven § 82 annet ledd følger at innbringelse etter politiloven § 8 ikke medfører stilling som siktet. Politiloven § 8 siste ledd inneholder imidlertid bestemmelser om at «[i]ngen må holdes tilbake lenger enn nødvendig etter denne bestemmelsen og ikke ut over 4 timer.» Fristen på fire timer begynner å løpe fra det tidspunktet vedkommende faktisk berøves bevegelsesfriheten, slik at også transporttid inn til politilokalet vil telle med, jf. Auglend, Mæland, Røsandhaug, Politirett (1998) side 428. I Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven kommentarutgave bind I (3. utg. 2001) side 364, er det uttalt at en innbringelse etter politiloven som går ut over fire timer, gjerne må bli å anse som en pågripelse om ikke ekstraordinære forhold tilsier noe annet.
I politiets påtegning 10. august 2006 ble det, under henvisning til arrestjournal fra lensmannskontoret, opplyst at A ble innbrakt kl 11.00 og dimittert kl 15.00. A mener at innbringelsen gikk utover fire timer og har forklart det slik:
«Vart pågrepet klokken 1028-1035, og kjørt til X, nektet avhør uten advokat, og vart plassert på glattcelle, og sluppen ut klokken 15.10, og kjørt til busstopp klokken 15.30.»
Justissekretariatene har antatt at vurderingen av innbringelsens varighet var basert på de samme politidokumentene som ble oversendt hit. I politiets påtegning var tidspunktene fra arrestjournalen og avhørsdokumentet gjengitt. Avhørsdokumentet, men ikke arrestjournalen, inngikk blant de dokumentene som ble mottatt her. Dokumentasjon for innbringelsestidspunktet og dimitteringen fremgikk dermed ikke av annet enn politiets påtegning. Opplysninger om anholdelsestidspunktet forelå ikke.
Søknaden om erstatning bygget på at frihetsberøvelsen varte ca. fem timer, jf. brev 20. juni 2006 fra As advokat, og A har i flere e-brev til Justissekretariatene gjengitt de aktuelle tidspunktene. Det forelå således motstridende opplysninger på et punkt av rettslig betydning, og det er spørsmål om Justissekretariatene i tilstrekkelig grad har kontrollert opplysningene og utredet sakene godt nok.
Av straffeprosessloven § 449 første ledd siste punktum fremgår at avgjørelser av krav om erstatning etter strafforfølgning ikke er enkeltvedtak etter forvaltningsloven 10. februar 1967. Forvaltningen har imidlertid i alle saker en plikt til å påse at saken er så godt opplyst som mulig før det treffes en avgjørelse, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 17 første ledd første punktum. Selv om bestemmelsen bare gjelder direkte ved saksforberedelsen av enkeltvedtak, er det alminnelig antatt at den gir uttrykk for et generelt prinsipp i forvaltningsretten, jf. for eksempel Woxholth, Forvaltningsloven med kommentarer (4. utg. 2006) side 325 med videre henvisninger. Utredningsplikten må også antas å følge av uskrevne regler for god forvaltningsskikk.
I forarbeidene til forvaltningsloven § 17, Ot.prp. nr. 3 (1976-77) side 71, er det blant annet lagt til grunn at det i mange saker ikke kan stilles særlig store krav til forvaltningens kontroll av det saksmateriale som legges frem av parter eller andre offentlige myndigheter. Dette har sammenheng med stor saksmengde og forvaltningens mulighet og plikt til å rette feil.
Det fremheves blant annet i Graver, Alminnelig forvaltningsrett (3. utg. 2007) side 470 at utredningspliktens omfang avhenger av sakens karakter og hvor vanskelig det er å bringe alle forhold på det rene. Av Eckhoff/Smith, Forvaltningsrett (7. utg. 2003) side 237 fremgår at «[h]vor meget som kan kreves, må i noen grad bero på hvor pålitelige opplysninger av den aktuelle art fra vedkommende kilde pleier å være. Men selv om det dreier seg om opplysninger som pleier å være pålitelige, kan det i det enkelte tilfelle være grunn til å etterprøve dem.»
Det vil være avgjørende for ivaretakelse av utredningsplikten at sakens dokumenter undersøkes og opplysningene kontrolleres, slik at en reell og selvstendig behandling av saken blir sikret. Det er også egnet til å svekke borgernes tillit til offentlig forvaltning, dersom saker behandles uten at det gjøres en selvstendig kontroll av opplysningene.
I den foreliggende saken gjaldt det kontroll av faktiske opplysninger gitt av et saksforberedende organ. I utgangspunktet må det kunne legges til grunn at det organ som har ansvar for saksforberedelsen, kontrollerer opplysningene som legges frem, og at det derfor ikke bør stilles strenge krav til vedtaksorganets egne undersøkelser.
Justissekretariatene har opplyst at opplysninger som gis av politiet, normalt kontrolleres opp mot politidokumentene. Selv om det legges til grunn at dette også ble gjort i de foreliggende sakene, innebar det likevel at tidspunktene for anholdelse, innbringelse og dimittering ikke ble kontrollert, i og med at arrestjournalen ikke inngikk i saksdokumentene. I politiets påtegning ble det kun vist til arrestjournalen, og ikke nærmere presisert hvorvidt innbringelsen var regnet fra tidspunktet for ankomst politilokalet eller tidspunktet for anholdelse. Da spørsmålet om innbringelsens varighet var så vidt sentralt for Justissekretariatenes avgjørelser, og politiets opplysninger om dette i tillegg ble imøtegått av A, mener jeg at Justissekretariatene skulle undersøkt nærmere det faktiske grunnlaget for opplysningene og vurdert om det var behov for tilleggsopplysninger.
Etter dette mener jeg at arrestjournalen burde vært innhentet og at det burde vært gjort undersøkelser for å avklare anholdelsestidspunktet. Sakene kan derfor ikke sies å ha vært tilstrekkelig utredet og opplyst, og det kan ikke ses bort fra at denne mangelen har virket bestemmende på vedtakenes innhold.
2. Innhenting av samtaledata fra mobiltelefon
Av politidokumentene fremgår at A, i forbindelse med at han ble avhørt som mistenkt, samtykket til at politiet innhentet samtaledata fra hans mobiltelefon. Politiets anmodning om utlevering av samtaledata ble sendt til Telenor. Det lå ingen utskrift fra samtaledataene blant politidokumentene som ble oversendt hit, men rapport fra politiet viser at dataene fra mobiltelefonen ble gjennomgått.
Det fremgår ikke av Justissekretariatenes vedtak hvorvidt innhentingen av samtaledataene ble vurdert i forbindelse med avgjørelsen av om vilkårene for erstatning og ytterligere fritt rettsråd var oppfylt. Først i brevet hit 14. februar 2008 ble det fremholdt at innhentingen av samtaledataene ikke kunne anses som et straffeprosessuelt tvangsmiddel som ga status som siktet.
Opplysningene om innhentingen av samtaledataene og As anførsler i tilknytning til dette, var kjent for Justissekretariatene på vedtakstidspunktene. Justissekretariatenes syn på betydningen av innhentingen av samtaledataene burde derfor fremgått av vedtakene. Jeg er imidlertid enig i Justissekretariatenes rettslige vurderinger, og viser blant annet til at Høyesteretts kjæremålsutvalg, i kjennelse inntatt i Rt. 1997 s. 1523, la til grunn at et pålegg til et telefonselskap om å utlevere data om bruken av mobiltelefon ikke er et så vidtrekkende inngrep i den enkeltes liv at vedkommende abonnent får stilling som siktet. Da A i tillegg hadde samtykket til utlevering av samtaledata fra mobiltelefonen, kan det vanskelig sies at han skal tilstås en annen rettslig status enn den Justissekretariatene har lagt til grunn. As anførsel om at han ble tvunget til å samtykke til utlevering av samtaledataene, har jeg ikke grunnlag for å vurdere.
3. Erstatning etter straffeprosessloven § 448
Straffeprosessloven § 448 gir adgang til på rimelighetsgrunnlag å tilkjenne andre enn siktede erstatning for tap som er påført ved «granskning, ransaking, beslag, kommunikasjonskontroll etter kapittel 16 a eller annen forføyning.»
I kjennelse inntatt i Rt. 2004 s. 1235 la Høyesteretts kjæremålsutvalg til grunn at det for erstatning etter straffeprosessloven § 448 ikke er tilstrekkelig å relatere skaden eller ulempen til etterforskningen mer generelt, men at det må være en mer direkte sammenheng mellom skaden og den aktuelle forføyningen.
I følge A førte voldtektsanmeldelsen og etterforskningen til at han måtte slutte i sitt arbeid. Den psykiske og sosiale belastningen anklagen for seksuelle overgrep innebar, er fremhevet som årsak til at han måtte avslutte sitt arbeidsforhold. A har krevet erstatning for tapt inntekt og tapt fremtidig inntekt. Han har også krevet erstatning for utgifter til advokatbistand i forbindelse med politiets innbringelse, og reiseutgifter påløpt som følge av møter hos advokat. Det er i tillegg fremmet et oppreisningskrav.
Justissekretariatene vurderte As erstatnings- og oppreisningskrav etter bestemmelsen i straffeprosessloven § 448. Kravet på dekning av tapt inntekt og tapt fremtidig inntekt ble avslått, idet Justissekretariatene ikke fant at «de anførte forhold refererer seg til forføyninger fra politiets side som kan danne grunnlag for erstatning etter strpl. § 448.» Begrunnelsen etterlot tvil om Justissekretariatene mente at politiets handlinger under etterforskningen ikke kunne anses som forføyninger etter straffeprosessloven § 448. På spørsmål herfra, presiserte Justissekretariatene at politiets handlinger nok måtte anses som forføyninger i lovens forstand, men at det angitte tapet ble vurdert å relatere seg til etterforskningen generelt, og ikke til de konkrete forføyningene fra politiets side. Vilkårene for erstatning var derfor ikke oppfylt.
As krav på dekning av advokatkostnader ble heller ikke funnet å relatere seg til konkrete forføyninger. Justissekretariatene viste blant annet til at A ikke var bistått av advokat i forbindelse med innbringelsen og det påfølgende avhøret, og at advokatens arbeid var knyttet til begjæring om henholdsvis oppnevning som forsvarer og innsyn i politidokumentene.
Slik saken nå er opplyst, blant annet gjennom Justissekretariatenes redegjørelse hit, er det ikke grunnlag for rettslige innvendinger mot Justissekretariatenes vurdering av erstatningskravet etter straffeprosessloven § 448.
4. Konklusjon
Jeg har kommet til at spørsmålet om innbringelsens varighet var mangelfullt utredet da Justissekretariatene avslo søknadene om erstatning etter strafforfølgning og ytterligere fritt rettsråd, og at det ikke er usannsynlig at den mangelfulle utredningen kan ha virket bestemmende for vedtakenes innhold.
Justissekretariatene bes derfor om å behandle sakene på nytt. Jeg ber om å bli holdt informert om det endelige utfallet, ved oversendelse av kopi av brev til A.»