Sakens bakgrunn
Saken gjelder krav om erstatning etter klimabetinget avlingssvikt.
Avlingsskadeordningen er en tilskuddsordning finansiert av midler over jordbruksavtalen. Landbruks- og matdepartementet har gitt nærmere regler om ordningen i forskrift 17. januar 2012 nr. 56 om erstatning ved klimabetingede skader i plante- og honningproduksjon (erstatningsforskriften). Det følger av § 1 at formålet med forskriften er å redusere økonomisk tap som oppstår ved produksjonssvikt forårsaket av klimatiske forhold det ikke er mulig å sikre seg mot. Vilkårene for erstatning fremgår av § 2 i forskriften. Av forskriften § 3 følger det at erstatning kan gis for svikt i avling på rot av mat- og fôrvekster i forhold til gjennomsnittsavling i vekstgruppen.
Erstatningsforskriften § 11 fjerde ledd gir Landbruksdirektoratet hjemmel til å gi «nærmere regler for utmåling av erstatning». Slike regler er gitt i forskrift 15. september 2015 nr. 1054 om satser for og beregning av erstatning ved klimabetingede skader i plante- og honningproduksjon (sats- og beregningsforskriften).
Forskriften § 2 om beregning lyder:
«Til grunn for beregning av gjennomsnittsavling legges dokumentert eller beregnet avling siste fem år før skadeåret. Ved svikt i honningproduksjon legges siste tre år før skadeåret til grunn. Søker kan kreve at dårligste år erstattes med siste år før perioden.
—
Avlingsmengde i kg slik det er dokumentert i regnskap, legges til grunn for skadeåret og gjennomsnittsårene. Dersom det ikke er fastsatt en sats for den aktuelle veksten skal fylkesmannen benytte egnet sats i vekstgruppen.
Dersom den aktuelle veksten ikke omsettes i kg, kan erstatning beregnes med utgangspunkt i regnskapsdokumentasjon av foretakets totalsalg i kroner.
Beregning etter totalsalg kan også benyttes når fylkesmannen har fattet vedtak om at klimabetinget kvalitetsforringelse i frukt og bær kan regnes som avlingssvikt.»
Aksjeselskapet A produserer blant annet bringebær og jordbær. Det fremgår av klagen til ombudsmannen at A fra 2014 har levert hele avlingen til godkjent mottak. Frem til 2014 ble hoveddelen av virksomhetens avling omsatt ved såkalt direktesalg, altså ved gårdssalg/torgsalg av bær i kurv, til en pris per stykk.
A søkte 20. september 2015 om erstatning etter klimabetinget avlingssvikt. Ved vedtak 27. januar 2016 avslo Fylkesmannen i Møre og Romsdal søknaden. Fylkesmannen viste til at A bare hadde dokumentasjon på salg i kilo for mindre mengder bær i årene frem til 2014, idet det aller meste av bær- og fruktsalget var registrert som et samlet salg i kroner, og ikke i kilo for hver produksjon. Fylkesmannen la til grunn at A ikke kunne legge frem tilstrekkelig dokumentasjon på salg i kilo for historiske år, og presiserte i den forbindelse at:
«’tilstrekkelig dokumentasjon’ er det som hele tiden har vært etterspurt, og som går fram av regelverket, nemlig hovedbok med nødvendige underbilag der mengde omsatt bær går fram. Denne dokumentasjonen har [A] så langt ikke vært i stand til å legge fram for Fylkesmannen.»
Når det gjelder beregningsmetoden «totalsalg i kroner», jf. sats- og beregningsforskriften § 2 fjerde ledd, kunne ikke Fylkesmannen se at A
«oppfyller vilkårene for situasjonene som nevnt i rundskrivet på side 11. Salg av bær i kurver omsettes i kg, og utgjør derfor ikke avlinger som ’naturlig selges og dokumenteres i antall’. Unntaket er gitt med tanke på avlinger som ikke naturlig omsettes i kg, slik som for eksempel persille o.I.»
Ved vedtak 11. november 2016 opprettholdt Landbruksdirektoratet Fylkesmannens vedtak. Direktoratet skrev blant annet:
«Landbruksdirektoratet viser til at Fylkesmannen har etterspurt dokumentasjon av kilo bær ved behandling av avlingssviktsøknad tidligere år. Det har vært utfordrende for foretaket å fremskaffe slik dokumentasjon, og omsetningstall ble benyttet. …
… Landbruksdirektoratet har i rundskrivet følgende veiledning: ’I noen saker kan det bli en diskusjon om avlingen er dokumentert i mengde (kilo) eller i antall (bunt, stk. e.l.), og som dermed kan kvalifisere til totalsalgsmetoden. I saker hvor mengden ikke er dokumentert i regnskapet, og hvor det ikke er salg av bunt eller stk. e.l., må beregningen av mengde baseres på regnskapsbilag, jf. forskrift om bokføring FOR-2004-12-01-1558 § 5-1-1. Her er det krav om at salgsdokumentet minst skal inneholde omfang og vederlag. Denne forskriftsbestemmelsen understøtter forvaltningens krav om dokumentasjon av mengdetapet.’ Landbruksdirektoratet legger til grunn at bær selges i kilo. I markedet kan det fremstå som kurver – men selger har ikke tilfeldige mengder i kurven når prisen skal settes.»
Ved brev 2. mai 2017 brakte advokat Heggdal Larsen i Wold&Co Advokater på vegne av A direktoratets vedtak inn for ombudsmannen, og fremmet en rekke innsigelser mot dette.
Heggdal Larsen anførte blant annet at det hadde skjedd en endring i praksis når det gjelder hvilken dokumentasjon som godkjennes etter regelverket, og at denne fikk urimelige utslag. Videre ble det anført at Landbruksdirektoratet ikke hadde foretatt en selvstendig vurdering av om avlingene var godt nok dokumentert eller ikke, og at direktoratet heller ikke hadde vist hvordan hensynene og formålet bak regelverket var ivaretatt slik regelverket nå ble praktisert.
Klagen inneholdt også flere anførsler knyttet til muligheten for å beregne As avlingstap skjønnsmessig, til Fylkesmannens vurdering av årsaksforholdene i saken, samt til anvendelsesområdet for den såkalte totalsalgsmetoden. Klagen ble forstått slik at A anførte at totalsalgsmetoden kom til anvendelse i saken, både fordi virksomheten hadde solgt bær i kurver til stykkpris, og fordi det forelå klimabetinget kvalitetsforringelse som kunne regnes som avlingssvikt, jf. sats- og beregningsforskriften § 2 fjerde og femte ledd.
Ombudsmannens undersøkelser
Ombudsmannen fant grunn til å undersøke Landbruksdirektoratets vedtak. Undersøkelsene ble i første omgang begrenset til å gjelde kravet til dokumentasjon ved beregning av gjennomsnittsavling og anvendelsesområdet for bestemmelsen om beregning av erstatning etter «totalsalgsmetoden», jf. sats- og beregningsforskriften § 2 tredje og fjerde ledd.
Til bruk for undersøkelsene innhentet ombudsmannen As revisorgodkjente regnskaper for 2011-2013. Det fremgår at revisor har funnet at ledelsen har oppfylt sin plikt til å sørge for ordentlig og oversiktlig registrering og dokumentasjon av selskapets regnskapsopplysninger i samsvar med lov og god bokføringsskikk i Norge.
Undersøkelser rettet mot Landbruks- og matdepartementet
Det ble funnet hensiktsmessig å be om Landbruks- og matdepartementets syn på enkelte generelle spørsmål, og i brev 26. oktober 2017 ba ombudsmannen om departementets begrunnede svar på følgende spørsmål:
1: Følger det etter departementets syn av sats- og beregningsforskriften § 2 tredje ledd, slik bestemmelsen i dag er formulert, at det ved beregningen av gjennomsnittsavling kun er anledning til å se hen til avlingsmengde i kg som er dokumentert i regnskap, eventuelt regnskapsbilag? Vil det ikke i mangel av slik dokumentasjon kunne ses hen til annen dokumentasjon, for eksempel plukklister?
2: Mener departementet i tilfellet at erstatningsforskriften § 11 fjerde ledd gir Landbruksdirektoratet hjemmel til å gi en bestemmelse med et slikt innhold?
3: Har det noen betydning om den enkelte erstatningssøker er underlagt en plikt etter gjeldende regnskapslovgivning til å sørge for at slik dokumentasjon fremgår av regnskap eller regnskapsdokumentasjon eller ikke?
4: Følger det av gjeldende regnskapslovgivning at enhver virksomhet som produserer bær, og som kan søke erstatning etter klimabetinget avlingssvikt, er underlagt en plikt til å sørge for at avlingsmengde i kg fremgår av regnskap eller regnskapsbilag?
5: Er anvendelsen av sats- og beregningsforskriften § 2 fjerde ledd etter departementets syn betinget av at det ikke er praktisk mulig å veie den aktuelle veksten?
6: Kommer bestemmelsen til anvendelse bare i de tilfeller den aktuelle veksten ikke omsettes i kg på markedet over hodet, eller er det, gitt at svaret på spørsmål 5 er negativt, tilstrekkelig at den enkelte virksomheten som søker erstatning ikke omsetter den aktuelle veksten i kg?
7: Gitt at svaret på spørsmål 5 er negativt, er beregningsregelen i sats- og beregningsforskriften § 2 fjerde ledd etter departementets syn subsidiær i forhold til regelen i § 2 tredje ledd, eller kan begge beregningsregler tenkes anvendt dersom en virksomhet omsetter vekster i antall, men samtidig kan dokumentere (deler av) omsatt mengde i kg?
Departementet besvarte undersøkelsen ved brev 16. november 2017. Departementet skrev blant annet følgende:
«Krav til dokumentasjon innenfor avlingsskadeordningen har vært oppe i noen enkeltsaker Landbruks- og matdepartementet har hatt til behandling siden 2012. Departementet har i den sammenheng uttalt at det kan være flere måter å dokumentere en søknad på, men samtidig understreket at solid dokumentasjon alltid må være en grunnleggende forutsetning for å kunne yte erstatning/tilskudd. Ut over dette har departementet ikke uttrykt sterke føringer når det gjelder hva som utgjør slik god dokumentasjon.»
Videre skrev departementet:
«Slik departementet leser sats- og beregningsforskriften § 2 tredje ledd, kan ikke denne tas til inntekt for at det ved beregning av gjennomsnittsavling kun er anledning å se hen til avlingsmengde i kg som er dokumentert i regnskap/regnskapsbilag. Etter departementets oppfatning kan det for øvrig se ut som forarbeidene og direktoratets vedtak i klagesaken i tillegg bygger på en misforståelse når det gjelder krav til regnskap etter bokføringsforskriften § 5-1-1. Direktoratet peker riktignok på at kravet etter denne bestemmelsen er at det skal foreligge salgsdokumenter som angir ‘omfang’, jf. § 5-1-1 første ledd nr. 3, men direktoratet synes deretter å legge til grunn at begrepet ’omfang’ kun knytter seg til mengde f.eks. angitt i kilogram, og ikke til antall (bunt, stk. e.l.).»
Departementet kunne for øvrig ikke se at det følger av forskrift 1. desember 2004 nr. 1558 om bokføring (bokføringsforskriften) at enhver bærprodusent vil være forpliktet til å sørge for at avlingsmengde i kilo fremgår av foretakets regnskapsbilag. Departementet anså imidlertid at mengdeangivelse i kilo på en akseptabel måte vil kunne utledes av mengdeangivelser i form av antall i regnskapsdokumentasjonen.
Om anvendelsesområdet for den såkalte totalsalgsmetoden skrev departementet:
«Departementet mener at ordlyden i sats- og beregningsforskriften § 2 fjerde ledd peker i retning av at man kan benytte ‘totalsalgsmetoden’ også for varer som rent faktisk ikke er omsatt i kg, dvs. vekster solgt i kurv, stk., bunt e.l. Departementet antar imidlertid at Landbruksdirektoratet her har ment at metoden bare skal anvendes for vekster som normalt ikke omsettes i kg, uten at dette kan sies å ha kommet tydelig til uttrykk. Forvaltningspraksis understøtter også en slik antagelse. Slik departementet ser det, står vi i så fall overfor et tilfelle der formål og praksis peker i en retning, mens ordlyden taler for motsatt konklusjon.»
Departementet ga uttrykk for at totalsalgsmetoden vil gi en mindre presis beregning av erstatning enn beregning etter mengdetall, og at metoden syntes lite egnet for anvendelse der det finnes en mengdeangivelse i en eller annen form. Ut over dette var departementets oppfatning at ordlyden i bestemmelsen kan åpne for individuelle vurderinger.
Undersøkelser rettet mot Landbruksdirektoratet
Ombudsmannen forela ved brev 13. desember 2017 departementets uttalelser for Landbruksdirektoratet, og ba direktoratet redegjøre nærmere for sitt syn på saken.
Herunder spurte ombudsmannen om direktoratet anså at Fylkesmannens vedtak og direktoratets stadfestelse av dette bygget på riktig rettsanvendelse. Dersom direktoratet mente så var tilfellet, ble det i lys av departementets svar bedt om en begrunnet redegjørelse for direktoratets syn. For det tilfellet direktoratet anså at Fylkesmannens vedtak og direktoratets stadfestelse av dette hvilte på uriktig rettsanvendelse, spurte ombudsmannen om hva som i tilfellet ville være konsekvensen av dette.
Direktoratet besvarte undersøkelsen ved brev 15. januar 2018. Direktoratet var enig i departementets fremstilling av dokumentasjonskravet etter regelverket, og la til grunn at forvaltningen må vurdere all relevant dokumentasjon som en søker har fremlagt for å dokumentere sitt krav når gjennomsnittsavling skal beregnes.
Når det gjelder anvendelsesområdet for den såkalte totalsalgsmetoden, fremholdt direktoratet at den klare hovedregelen for erstatningsberegning er at avlingsmengde skal dokumenteres i kilo, og skrev videre at:
«[D]et [er] gjort et unntak fra det strenge kravet om å dokumentere avlingen i mengde for produksjoner der mengdeangivelsen ikke naturlig gis i kilo. Unntaket skal gjøre det mulig å beregne erstatning for avlingssvikt i produksjoner hvor mengdeangivelse i kilo ikke gir mening. Dette er ment å gjelde produksjoner som selges i stykk, bunt eller lignende og hvor mengdeangivelsen ikke er standardisert eller ikke kan omregnes i kilo med noen grad av nøyaktighet. …
Landbruksdirektoratet mener at vår praksis er klar og langvarig på dette området, og at dette også fremgår bl.a. av rundskrivet. Vi er likevel enig med LMD i at ordlyden i § 2 fjerde ledd slik den er gitt i større grad åpner for andre, naturlige tolkningsalternativer enn det som har vært intensjonen da bestemmelsen ble gitt.
Totalsalgsmetoden, slik den benyttes der metoden er aktuell, innebærer en ren differansebetraktning … Dette innebærer igjen at skadelidte, når totalsalgsmetoden benyttes, f.eks. kan oppnå erstatning for tap i kvalitet, markedssvikt og dårligere effektivitet i driften, i strid med hensynet bak og formålet med erstatningsordningen. Derfor er det avgjørende at hovedregelen om beregning av avling i gjennomsnittsårene og skadeåret i kilo (mengde) benyttes i alle tilfeller der det er mulig å beregne mengder.»
Landbruksdirektoratet skrev avslutningsvis at direktoratet mente at Fylkesmannen i Møre og Romsdal hadde anvendt regelverket riktig når Fylkesmannen hadde stilt krav om at A måtte dokumentere gjennomsnittsavlingen i kilo. Direktoratet fant imidlertid at Fylkesmannen uttrykkelig burde ha gitt A anledning til å forsøke å dokumentere gjennomsnittsavlingen etter hovedregelen ved fremleggelse av relevant dokumentasjon. Direktoratet fant også at Fylkesmannen skulle tatt opp problemstillingen om søknaden gjaldt kvalitetsforringelse som kan regnes som avlingssvikt, jfr. sats- og beregningsforskriften § 4 femte ledd.
Landbruksdirektoratet skrev at direktoratet ville
«foreta omgjøring av vedtaket om avslag på klagen fra [A], jfr. forvaltningsloven § 35. Landbruksdirektoratet legger til grunn at fylkesmannens vedtak om avslag på [As]søknad om erstatning for avlingssvikt oppheves og at saken sendes tilbake til fylkesmannen for ny behandling hvor de momenter som er kommet opp under behandlingen av [As] klage til sivilombudsmannen hensyntas.»
Ved e-poster 20. desember 2017 og 31. januar 2018 kom A med en rekke merknader til departementets og direktoratets svar. Merknadene inneholdt opplysninger om faktum, og flere betraktninger om utformingen og praktiseringen av beregningsreglene i sats- og beregningsforskriften. Blant annet skrev A at foretaket tidligere hadde fått beskjed om at dagsoppgjør og kassalapper ikke var ønsket som dokumentasjon da dette ville bli for omfattende. Videre viste A til at en omregning fra antall omsatte kurver til kilo kunne bli komplisert, ettersom det blir brukt kurver som rommer ulike mengder bær.
Ombudsmannens syn på saken
Slik saken er opplyst for ombudsmannen, synes det ikke å være uenighet om at A i utgangspunktet oppfyller vilkårene for erstatning etter klimabetinget avlingssvikt slik de framgår av erstatningsforskriften § 2. Erstatning skulle da kunne tilkjennes for svikt i avling i forhold til foretakets gjennomsnittsavling, jf. forskriften § 3.
As erstatningssøknad er imidlertid avslått under henvisning til reglene for beregning av erstatning i sats- og beregningsforskriften. I denne forskriften § 2 tredje og fjerde ledd heter det:
«Avlingsmengde i kg slik det er dokumentert i regnskap, legges til grunn for skadeåret og gjennomsnittsårene. Dersom det ikke er fastsatt en sats for den aktuelle veksten skal fylkesmannen benytte egnet sats i vekstgruppen.
Dersom den aktuelle veksten ikke omsettes i kg, kan erstatning beregnes med utgangspunkt i regnskapsdokumentasjon av foretakets totalsalg i kroner.»
Ordlyden er ny i 2015. Slik bestemmelsen i dag er utformet, kan den tas til inntekt for at det ved beregning av avlingsmengde etter § 2 tredje ledd, kun er anledning til å se hen til avlingsmengde som er dokumentert i kilo i regnskap, eventuelt regnskapsbilag. En slik forståelse synes å ligge til grunn for Fylkesmannen i Møre og Romsdals vedtak i saken, som er stadfestet av Landbruksdirektoratet. Fylkesmannen synes videre å ha forutsatt at § 2 fjerde ledd ikke kommer til anvendelse selv om søker omsetter den aktuelle veksten i stykk, så lenge veksten potensielt kan omsettes i kilo.
Dersom bestemmelsen skal forstås slik Fylkesmannen synes å ha lagt til grunn, vil enkelte produsenter over flere år kunne være forhindret fra å kreve erstatning etter avlingsskadeordningen. Dette vil gjelde produsenter av vekster som potensielt kan omsettes i kilo, men der den aktuelle produsentens avlingsmengde i kilo ikke fremgår av produsentens regnskap eller regnskapsbilag. Grunnen kan være at gjeldende regnskapslovgivning ikke stiller krav om slik dokumentasjon. Slik saken er opplyst for ombudsmannen, synes dette å være tilfellet for A.
Det er etter ombudsmannens syn tvilsomt om erstatningsforskriften § 11 fjerde ledd, som gir Landbruksdirektoratet hjemmel til å gi «nærmere regler for utmåling av erstatning», hjemler en bestemmelse med et slikt innhold. Skal bestemmelsen forstås slik Fylkesmannen synes å ha lagt til grunn, er det under enhver omstendighet vanskelig å se at erstatningsforskriften vil oppnå sitt formål i saker som den foreliggende, og bestemmelsen vil kunne føre til et lite rimelig resultat uten at dette synes å være tilsiktet. Ombudsmannen har tidligere uttalt at selv om forvaltningen vil stå relativt fritt ved utformingen av tilskuddsordninger, må de vilkårene myndighetene setter stå i saklig sammenheng med tilskuddsordningenes formål og tilfredsstille grunnleggende krav til likhet og forholdsmessighet, se ombudsmannens uttalelse 11. desember 2017 (SOM-2016-2929).
Landbruks- og matdepartementet har i sitt svar hit fremholdt at sats- og beregningsforskriften § 2 tredje ledd heller ikke skal forstås som en innskrenking av hvilken dokumentasjon det kan ses hen til, men at forvaltningen må vurdere all relevant dokumentasjon en søker fremlegger når foretakets avlingsmengde skal beregnes.
En praktisering av regelen i tråd med departementets syn vil innebære at forvaltningen ikke kan avslå en søknad om erstatning alene under henvisning til at avlingsmengde i kilo ikke fremgår av regnskap eller regnskapsdokumentasjon, men må vurdere det samlede bevisbildet i saken. Slik ombudsmannen forstår det, mener departementet at dersom det ikke uten videre lar seg gjøre å beregne søkers avlingsmengde i kilo ut fra eventuelle opplysninger om mengder i regnskap eller regnskapsdokumentasjon, vil forvaltningen etter omstendighetene også kunne se hen til annen tilgjengelig dokumentasjon. Dette kan være søkers omsetningstall – som kan si noe om omfanget av søkers produksjon – plukklister eller annet, likevel slik at bevisverdien av dokumentasjonen selvsagt vil kunne variere.
En slik praktisering av bestemmelsen vil legge til rette for at saken opplyses så godt som mulig, og for at korrekt faktum legges til grunn for forvaltningens vedtak, jf. forvaltningsloven § 17. Videre vil en slik praktisering bidra til å forhindre urimelige resultater, og legge til rette for at erstatningsforskriften kan oppnå sitt formål også der søkers avlingsmengde i kilo ikke fremgår av regnskap eller regnskapsbilag.
Dersom departementets forståelse av sats- og beregningsforskriften § 2 tredje ledd legges til grunn, reduseres samtidig behovet for å fastsette søkers tap etter totalsalgsmetoden i § 2 fjerde ledd tilsvarende. I likhet med departementet mener ombudsmannen at denne bestemmelsen åpner for individuelle vurderinger i de tilfeller søker ikke omsetter den aktuelle veksten i kilo. En naturlig følge av å legge departementets forståelse av § 2 tredje ledd til grunn, er imidlertid at beregningsregelen i § 2 fjerde ledd først vil komme til anvendelse i tilfeller der det med liten grad av sikkerhet lar seg gjøre å fastsette søkers avlingsmengde i kilo, eller der dette vil kreve uforholdsmessig mye ressurser.
En løsning der beregningen av erstatningssøkerens tap primært søkes basert på en mengdeangivelse, er den som synes best i samsvar med formålet bak erstatningsordningen. Både departementet og direktoratet har fremholdt at avlingsskadeordningen ikke er ment å gi noen inntektsgaranti. Det fremgår da også av forskriften at det er tap som følge av redusert avlingsmengde som skal erstattes, likevel slik at det for frukt og bær er gitt en snever unntaksregel for tap som følge av kvalitetsforringelse.
Ombudsmannen legger etter dette departementets forståelse av sats- og beregningsforskriften § 2 tredje ledd til grunn. Ombudsmannen vil imidlertid bemerke at slik sats- og beregningsforskriften § 2 tredje ledd i dag er formulert, gir ordlyden rom for misforståelser, med den risiko det innebærer for at enkelte foretak urettmessig får sine erstatningssøknader avslått. Ombudsmannen vil derfor oppfordre departementet om å vurdere om ordlyden i bestemmelsen bør endres, slik at den i større grad samsvarer med det synet departementet har gitt uttrykk for i svaret hit, jf. sivilombudsmannsloven § 11.
I sitt svar hit har Landbruksdirektoratet gitt uttrykk for at Fylkesmannen i Møre og Romsdal har anvendt regelverket riktig når de krevde at A måtte dokumentere gjennomsnittsavlingen i kilo, men at de uttrykkelig burde ha gitt A anledning til å forsøke å dokumentere avlingen etter hovedregelen ved fremleggelse av relevant dokumentasjon. Videre har Landbruksdirektoratet lagt til grunn at Fylkesmannen burde ha vurdert om søknaden gjaldt kvalitetsforringelse som kan regnes som avlingssvikt, jfr. sats- og beregningsforskriften § 4 femte ledd. Det er opplyst at direktoratet vil omgjøre sitt eget vedtak, at Fylkesmannens vedtak vil oppheves, og at saken vil sendes tilbake for ny behandling.
Ombudsmannen legger til grunn at A vil gis anledning til å fremlegge ytterligere dokumentasjon, og ta opp de anførslene som er tatt opp i klagen hit, i forbindelse med Fylkesmannens nye vurdering. Dette gjelder blant annet spørsmål som knytter seg til den bevismessige statusen av Fylkesmannens beregninger av tidligere års avlinger, spørsmål om søknaden gjelder kvalitetsforringelse som kan regnes som avlingssvikt, samt spørsmål om mulige årsaker til avlingsskadene. Det er dermed ikke grunn for ombudsmannen til å undersøke disse forholdene nærmere nå. Ombudsmannen lar etter dette saken bero.