Sakens bakgrunn
Saken gjelder dispensasjon fra avstandsregelen i plan- og bygningsloven 1985 § 70 nr. 2. Tiltakshaver søkte om utvidelse av eksisterende veranda på en vertikalt delt tomannsbolig. Etter enkelte mindre endringer innvilget kommunen dispensasjonssøknaden. Naboen i tomannsboligen påklaget vedtaket. Fylkesmannen i Møre og Romsdal stadfestet kommunens vedtak. De momentene fylkesmannen vurderte ved plasseringen av tiltaket etter plbl. 1985 § 70 nr. 1 viste han også til i dispensasjonsvurderingen. Om plassering skrev fylkesmannen blant annet følgende:
«Når det gjelder de private hensyn, vil oppføring av veranda føre til noe utsiktstap for nabo i første og andre etasje. En må likevel ta i betraktning at klager har gode utsiktsforhold i andre retninger enn mot tiltakshavers veranda.
Det er hevdet at skyggevirkningen av verandaen vil ramme klagers hage. Skyggevirkning ned mot underetasjen og hagen blir størst der verandaen blir oppført. Plenen er ut fra kommunale kart på ca. 60-70 m2, og verandaen utgjør en flate på ca. 18 m2. Solen vil ikke stå i en posisjon slik at verandaen vil kaste skygge over naboplenen. Fylkesmannen kan derfor ikke se at skyggevirkningene blir store.
Når det gjelder klagers anførsel om innsyn til naboens aktiviteter, vil dette kunne avbøtes noe ved skjerming. Sosiale aktiviteter er videre noe man i utgangspunktet må regne med når man bor i tettbebygde strøk.
Til selve dispensasjonsvurderingen fra avstandskravet skrev fylkesmannen:
«De tilsvarende momenter som under drøftelsen av tiltakets plassering etter pbl. § 70 nr. 1, gjør seg gjeldende i vurderingen. Selv om tiltakshavers ønsker skal tilgodeses i mindre grad etter pbl. § 70 nr. 2, vil ikke dette føre til at hensynene bak avstandskravet er ’vesentlig tilsidesatt’.
Etter dette kan ikke fylkesmannen se at hensynene bak pbl. § 70 nr. 2 blir ’vesentlig tilsidesatt’.
Det neste spørsmål er om fordelene med tiltaket er ’klart større’ enn ulempene. Dette beror på en interesseavveining.
Hensynene bak avstandskravet gjør seg ikke gjeldende med særlig styrke, jf. vurderingen under vesentlig tilsidesatt. Etablering av veranda vil videre gi ytterligere kvalitet til bomiljøet. Tiltaket vil på den andre siden føre til noe ulempe for nabo. Dette er imidlertid ikke mer enn det som kan påregnes når man bor i tettbebygd strøk.
Etter en interesseavveining har fylkesmannen kommet til at fordelene med å bygge veranda er ’klart større’ enn ulempene.
Etter dette er vilkårene for dispensasjon oppfylt.»
Naboen klaget saken inn for ombudsmannen. Han anførte at verandaen var sjenerende og medførte innsyn. I tillegg mistet han sin utsikt mot fjord og fjell. Verandaen skygget også for deler av hans plen. Han hevdet også at han hadde en rett til å beholde en 4 meters grense ettersom naboen ikke hadde noen særlig tungtveiende grunn til å få dispensasjon.
Ombudsmannens undersøkelse av saken
Det ble funnet grunn til å undersøke saken nærmere, og fylkesmannen ble i brev herfra
4. juni 2012 bedt om å svare på enkelte spørsmål. Det ble blant annet bedt om en redegjørelse for hvilke fordeler dispensasjon fra avstandsbestemmelsen ville gi, og om disse var «klart større» enn ulempene, jf. plan- og bygningsloven 27. juni 2008 nr. 71 (pbl. 2008) § 19-2.
Fylkesmannen svarte i brev 17. juli 2012 bl.a. følgende:
«I vårt vedtak ble det lagt til grunn at tiltaket ville kunne føre til noe utsiktstap, men at det likevel måtte tas i betraktning at klager fremdeles ville ha gode utsiktsforhold. Når det gjelder skyggevirkninger på klagers plen har kommunen vist til at det i praksis synes vanskelig at verandaen vil kaste slik skygge. Verandaen er en åpen konstruksjon og har begrenset størrelse. Videre er solforholdene på tomta slik at en veranda med denne plasseringen vanskelig kan kaste skygge over naboplenen. I vårt vedtak har vi derfor ikke funnet at dette vil gi særlige ulemper. Vi har videre sett det slik at tiltaket vil kunne få noe innvirkning på naboeiendommen med tanke på innsyn og aktivitet på verandaen. Det må likevel i denne sammenheng ses hen til at verandaen har begrenset bredde og er trukket en meter tilbake fra eiendomsgrensen. Etter vår vurdering var ulempene ikke av en slik karakter at de måtte anses å ligge utenfor det som kan påregnes i tettbebygde strøk. Vi har derfor vurdert ulempene som tiltaket ville kunne medføre som relativt små.
På den annen side ble det vurdert slik at tiltaket ville gi ytterligere kvalitet til bomiljøet. En veranda vil tilføre boligen en ny kvalitet i form av at den får en uteplass hvor ettermiddags-/kveldssol blir tilgjengelig. Det vises i kommunens vurdering til at eiendommen har et noe skrånende og begrenset uteareal møt sør. En effektiv arealutnyttelse uten dispensasjon fra 4-meterskravet i pbl. 1985 § 70 nr. 2 vil være praktisk vanskeligere på en liten tomt som her hvor boligen på den tilgrensende eiendommen ligger vegg i vegg. Dette også sett i sammenheng med byggegrensen i reguleringsplanen, som vil begrense utbyggingsmulighetene mot sør og øst, og dermed også mulighetene for alternative løsninger innenfor 4-meterskarvet. På bakgrunn av dette har vi derfor vurdert det slik at en veranda som omsøkt vil gi en god ressursutnyttelse av eiendommen.
De kvaliteter tiltaket vil tilføre eiendommen har vi etter dette vurdert som en fordel som er «klart større» enn de relativt små ulempene verandaen må anses å medføre.»
Klager kommenterte fylkesmannens svar og fastholdt sine tidligere anførsler.
Mitt syn på saken
Etter pbl. 2008 § 19-2 annet ledd kan dispensasjon ikke gis «dersom hensyn bak bestemmelsen det dispenseres fra … blir vesentlig tilsidesatt. I tillegg må fordelene ved å gi dispensasjon være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering». Etter lovens ordlyd må begge vilkårene være oppfylt for at dispensasjon skal kunne innvilges. Undersøkelsen herfra har imidlertid konsentrert seg om det siste vilkåret i bestemmelsen.
Plbl. 1985 § 70 nr. 2 er først og fremst begrunnet ut fra brannsikringsmessige hensyn. Bestemmelsen er imidlertid også et utslag av at lovgiver har tatt et bevisst valg mellom motstridende interesser – tiltakshavers ønske om mer plass og utnyttelse av sin eiendom og naboers ønske om utsikt, lys og rom.
I fylkesmannens vedtak og i fylkesmannens svar til ombudsmannen trekkes det frem at en større veranda vil gi bedre bomiljø for tiltakshaver. Det trekkes også frem at utbyggingen er påregnelig ettersom eiendommene ligger i et tettbebygd strøk.
Tiltakshavers ønske om en større veranda fremstår imidlertid som et personlig hensyn. Slike hensyn har normalt ikke «avgjørende vekt i dispensasjonssaker etter plan- og bygningsloven», se Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) s. 242. For at slike behov i det konkrete tilfellet skal kunne tillegges vekt, må det også vurderes hvorvidt dette behovet kan tilfredsstilles i harmoni med lovens hovedregel om minimum fire meter avstand til nabogrense. Se også uttalelsen SOM-2011-1023 om dette. Ut i fra de vedlagte bildene og tegningene i saken kan det se ut som om det er mulig med en mindre utvidelse av verandaen mot sør i harmoni med avstandsregelen i plbl. 1985 § 70 nr. 2. Det er derfor vanskelig å forstå at tiltakshavers ønske om en større utvidelse av verandaen, skal gå foran forbudet i plbl. 1985 § 70 nr. 2.
Videre finner jeg grunn til å kommentere fylkesmannens anførsel om at tiltakshavers nabo måtte påregne en slik utvidelse av verandaen. At man må påregne en viss utvikling i tettbebygde strøk, slik at utsikt og solforhold endres, er et alminnelig utgangspunkt når det gjelder fortetning innenfor de rammene som er stilt opp i lov og plan. Når det gjelder bygging i strid med det lovbestemte kravet om fire meters avstand til naboeiendommer er utgangspunktet motsatt – borgerne skal kunne innrette seg i tiltro til de bestemmelsene som fremgår av loven.
Etter gjennomgangen etterlater saken «begrunnet tvil» om forhold av betydning i saken, jf. sivilombudsmannsloven 22. juni 1962 § 10. Jeg må derfor be fylkesmannen om å vurdere saken på nytt, i lys av mine synspunkter, med sikte på å klarlegge om det var rettslig grunnlag for å gi dispensasjon.
Tiltakshaver har ikke vært part i ombudsmannssaken. Han må derfor forelegges ombudsmannens uttalelse og gis anledning til å uttale seg. Ved en eventuell omgjøring av vedtaket, må reglene i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker § 35 følges.
Jeg ber om å bli underrettet om utfallet av den nye vurderingen.