Sakens bakgrunn
Kulturdepartementet ble i oktober 2012 anmodet om å oversende 22. juli-kommisjonens referater fra forklaringer til personer i enkelte ledende stillinger i embetsverket til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Det ble bedt om at referatene ble oversendt i en slik form at de kunne gjøres offentlig tilgjengelige. På bakgrunn av anmodningen ba departementet Riksarkivet om å gjennomgå og sladde referatene, slik at de kunne oversendes Stortinget. Personene som hadde avgitt forklaringene ble samtidig orientert om Stortingets anmodning og gitt anledning til å lese gjennom referatet fra egen forklaring.
A henvendte seg til Riksarkivet i e-brev 17. oktober 2012 og ba om å få oversendt en kopi av referatet fra hans egen forklaring til 22. juli-kommisjonen. Begjæringen ble besvart av Riksarkivet samme dag, hvor det ble orientert om de rutinene som var etablert for innsyn i referatene. Riksarkivet la til grunn at de som hadde avgitt forklaring, hadde rett til innsyn i referatet fra egen forklaring. Videre ble det vist til at grunnlaget for å kunne unnta dokumentene fra allmennhetens innsyn, var at de kunne betraktes som organinterne dokumenter etter offentleglova 19. mai 2006 nr. 16 § 14. For å sikre dokumentenes status som organinterne, ble det derfor lagt til rette for at de som hadde avgitt forklaring kunne lese gjennom referatet i Riksarkivets lokaler. Tilbudet om gjennomlesing gjaldt den usladdede versjonen av referatet.
Riksarkivet overleverte sladdede versjoner av referatene til Kulturdepartementet 19. oktober 2012. Referatene ble sendt Stortinget samme dag, og deretter gjort tilgjengelig for allmennheten på Arkivverkets nettsider. A fikk kopi av den sladdede versjonen omtrent en time før referatene ble lagt ut på nettsidene.
A klaget over Riksarkivets avgjørelse 3. november 2012. Han viste til offentleglova § 30 hvor det fremgår at det kan kreves papirkopi eller elektronisk kopi av dokumentet som det gis innsyn i. Videre viste han til at det i teori og praksis er lagt til grunn at en granskingskommisjons rapport kan ha så vidt stor betydning for de granskede at det er rimelig at de får partsrettigheter etter analogi fra forvaltningslovens bestemmelser. Han anførte på denne bakgrunn at forvaltningslovens regler ga ham rett til kopi av referatet fra hans egen forklaring.
Riksarkivet opprettholdt avgjørelsen om ikke å oversende kopi av referatet til A, og oversendte klagesaken til Kulturdepartementet. Departementet la i vedtak 4. februar 2013 til grunn at A måtte anses som «part» i saken som gjaldt oversendelse til Stortinget av referatet fra hans egen forklaring til 22. juli-kommisjonen, og at han dermed i utgangspunktet hadde rett til innsyn etter forvaltningsloven 10. februar 1967 §§ 18 flg. I vedtaket ble det vist til at A hadde fått tilbud om å lese gjennom fullstendig referat fra egen forklaring i Riksarkivets lokaler. Under henvisning til merinnsynsbestemmelsen i forvaltningsloven § 18 foretok departementet en vurdering av As behov for en kopi av dokumentet opp mot behovet for at dokumentet skulle beholde sin organinterne karakter. Departementet konkluderte deretter med at A ikke hadde krav på å få tilsendt kopi av en usladdet versjon av referatet.
Klagen til ombudsmannen og undersøkelsene herfra
Saken ble brakt inn for ombudsmannen ved klage 10. juni 2013 fra A. Han anførte at avgjørelsen om ikke å oversende kopi av dokumentet var i strid med forvaltningsloven § 20. Det ble også vist til at det i den foreliggende situasjonen var viktig for den det gjaldt å ha referat fra egen forklaring tilgjengelig dersom mediene ønsket en kommentar om saken. A bestred videre at dokumentet ville miste sin organinterne karakter ved å etterkomme en begjæring om innsyn fra parten.
Etter en gjennomgang av klagen og sakens dokumenter ble det funnet grunn til å undersøke saken nærmere. I brev 24. juni 2013 til Kulturdepartementet ble det bedt om en nærmere redegjørelse for det rettslige grunnlaget for å avslå As anmodning om å få kopi av en usladdet versjon av referat fra egen forklaring. Under henvisning til at departementet hadde lagt til grunn at A var part i saken og at forvaltningslovens regler dermed kom til anvendelse, ble det også reist spørsmål om departementet mente offentleglova § 14 ga hjemmel for å gjøre unntak fra partens rett til kopi av dokumenter han har krav på å gjøre seg kjent med etter forvaltningsloven § 20. Departementet ble også bedt om å kommentere relevansen av As antatte «behov» for en kopi av dokumentet. Til slutt ble departementet bedt om å redegjøre nærmere for saksbehandlingstiden i saken.
I sitt svar 15. juli 2013 viste departementet til den begrunnelsen som var gitt i vedtaket 4. februar 2013. Det ble imidlertid gitt uttrykk for at forvaltningslovens regler om partsinnsyn ikke fikk direkte anvendelse i saken, og at dokumentet «kunne [… ] vært unntatt fra partsinnsyn etter forvaltningsloven §§ 18 flg.» Departementet viste til at det ikke forelå noen særskilt regulering av offentlighet for referater mv. knyttet til granskingskommisjoner, og at spørsmålet om «tilgang» dermed måtte vurderes ut fra generelle forvaltningsrettslige prinsipper, tillempet slik at de ga en hensiktsmessig regulering av det konkrete tilfellet. Det ble vist til at hensynet til kontradiksjon først og fremst gjør seg gjeldende mens granskingsarbeid pågår. Departementet fremholdt at praksisen med å gi personene som hadde avgitt forklaring anledning til å lese gjennom referatene før offentliggjøring, innebar en rimelig tillemping av prinsippene som lå bak forvaltningslovens regler om partsinnsyn. For øvrig ga departementet opplysninger om gjennomsnittlig behandlingstid for klager over avslag på innsyn.
På bakgrunn av departementets svar ble det funnet grunn til å be om en ny redegjørelse. I brev 13. august 2013 ble departementet bedt om å klargjøre sitt syn på om A var å anse som «part» og om hans begjæring om innsyn skulle vurderes etter reglene om partsinnsyn, enten ved anvendelse av forvaltningslovens regler om partsinnsyn eller på ulovfestet grunnlag ut fra generelle forvaltningsrettslige prinsipper, eller etter reglene om allmennhetens innsynsrett. Departementet ble også bedt om å kommentere As anførsel om at sammenhengen i regelverket tilsa at oversendelse av en kopi til parten ikke kunne medføre at allmennheten fikk innsyn i dokumentet ved at dokumentet mistet sin karakter som organinternt. Det ble også reist spørsmål om det var andre hensyn enn «behovet for at dokumentet beholder sin organinterne karakter» som tilsa at A ikke burde få kopi av referatet.
I sitt svar 3. september 2013 opplyste departementet at A, etter en fornyet vurdering, ikke kunne anses som «part» i saken. Departementet fremholdt at potensialet for kritikk ville være større for en [tjenestemann i en ledende stilling i Oslo politidistrikt] enn for mange andre som ble berørt av 22. juli-kommisjonens undersøkelser. Sett i lys av kommisjonens generelle mandat, mente imidlertid departementet at han ikke kunne anses som part med direkte rettskrav på innsyn. Departementet fremholdt videre at rettstilstanden er noe usikker når det gjelder innsyns- og partsrettigheter for personer som har avgitt forklaring til 22. juli-kommisjonen, idet bestemmelsene i forvaltningsloven om partsinnsyn ikke får direkte anvendelse. Departementet mente det var mest riktig å forankre innsynsretten i generelle forvaltningsrettslige prinsipper, bl.a. om kontradiksjon, forsvarlig utredning og god forvaltningsskikk. Videre opplyste departementet at det aktuelle referatet i stor utstrekning inneholdt faktiske opplysninger, og at en oversendelse av kopi til A ville innebære at dokumentet tapte sin status som internt dokument og at det dermed måtte gis innsyn i dokumentet på tilsvarende måte til alle andre som krevde det i medhold av offentleglova.
Som begrunnelse for den praksisen som var innført av Riksarkivet, ble det vist til at hensynet til kontradiksjon står sterkest under granskingskommisjonens arbeid, og at hensynet ikke er like tungtveiende når granskingen er avsluttet. Når det gjaldt saksbehandlingstiden fremholdt departementet at saken hadde reist kompliserte spørsmål på et område der det ikke finnes noen nærmere lovregulering, og at det rådet en viss usikkerhet om hvilke regler som gjaldt og anvendelsen av disse på saker knyttet til dokumenter fra granskingskommisjoner. Videre ble det vist til at klagesaken i hovedsak hadde preg av å være en klage over et prinsipielt spørsmål, fremfor en klage over manglende innsyn i en verserende forvaltningssak med behov for en rask avgjørelse. Det ble også vist til ressurssituasjonen i departementet.
Klageren kom med merknader til svaret i brev 23. september 2013. Departementet har ikke kommet tilbake til saken etter dette.
Mitt syn på saken
1. Er A å anse som part i saken 22. juli-kommisjonen utredet?
Innsyn i forvaltningens saksdokumenter kan kreves i kraft av reglene om allmennhetens innsynsrett eller i kraft av reglene om partsinnsyn. Reglene om allmennhetens innsynsrett er primært gitt ut fra demokrati- og kontrollhensyn, mens partsinnsyn har et annet primærformål; kontradiksjon og muligheten til å ivareta egne interesser i en sak som berører en. Forvaltningslovens regler om partsinnsyn får bare direkte anvendelse i saker som gjelder enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 3 første ledd. Det kan imidlertid oppstilles en viss rett til partsinnsyn på ulovfestet grunnlag, jf. ombudsmannens årsmelding for 1994 side 44 (Somb-1994-2) og Lovavdelingens uttalelse 11. april 2005 (JDLOV-2005-2048). Hvilket regelsett som kommer til anvendelse i denne saken avhenger av om A er å anse som «part» i saken 22. juli-kommisjonen utredet.
Begrepet «part» er definert i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. Det fremgår der at en part er en «person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder». Om saken direkte gjelder en person må som utgangspunkt avgjøres ut fra en helhetsvurdering av forholdet ut fra styrken av de interessene som gjør seg gjeldende i saken, hvor direkte og umiddelbart avgjørelsen angår vedkommende, og i hvilken utstrekning hun eller han må sies å stå i en mer eller mindre utpreget særstilling sammenlignet med andre som måtte bli berørt av avgjørelsen, jf. Frihagens forvaltningsrett, Bind I (2006), side 144. Forvaltningslovens partsbegrep er imidlertid ikke nødvendigvis direkte overførbart til granskingskommisjoners utredningsarbeid, jf. NOU 2009: 9 punkt 27.2.
I Rundskriv fra Justis- og politidepartementet 4. mars 1975 (G-48/75) fremgår det følgende om partsbegrepet ved utredningsarbeid foretatt av granskingskommisjoner:
«De personer som det kan bli aktuelt å rette kritikk mot, bør sikres visse partsrettigheter under kommisjonens arbeid.
…
Hva angår de partsrettighetene som vedkommende må gjøre gjeldende av eget tiltak, bør det legges til grunn et noe videre partsbegrep. Med ‘parter’ i det følgende siktes det dermed ikke bare til personer som det (på vedkommende tidspunkt) er aktuelt å reise kritikk mot. Alle som får sitt forhold gransket av kommisjonen, bør her regnes som parter.»
I vurderingen av om en person skal anses som part i saken, må det ses hen til hvilket behov vedkommende har for det særlige vernet partsrettighetene gir. Utredningsarbeid som foretas av en granskingskommisjon vil ofte virke inn på en rekke personers forhold. At en person avgir forklaring til en granskingskommisjon vil i utgangspunktet ikke være tilstrekkelig for at vedkommende gis partsstatus. For at en person skal gis en slik særstilling må personen ha en viss nærhet til de forholdene som er gjenstand for undersøkelse og utfallet av undersøkelsene må ha visse konsekvenser for personen. Hensikten med partsrettighetene er å ivareta rettssikkerheten til den undersøkelsen eller saken direkte gjelder, herunder muligheten til å forutberegne sin rettsstilling og til å forsvare sine rettslige interesser. Når en person får forhold av personlig betydning gransket, vil vedkommende ha behov for slike rettigheter. Hvis granskingskommisjonen skal undersøke mulig systemsvikt, er det mindre grunn til å gi partsrettigheter til de som blir involvert i undersøkelsene.
Om A er å anse som part i saken, må vurderes i lys av 22. juli-kommisjonens mandat. I kommisjonens rapport (NOU 2012: 14) fremgår det følgende om mandatet i kapittel 3:
«Hensikten med kommisjonens arbeid er å foreta en gjennomgang og evaluering for å trekke lærdom fra hendelsene med sikte på at det norske samfunnet skal kunne stå best mulig rustet til å avverge og møte eventuelle fremtidige angrep, samtidig som en tar vare på sentrale verdier i det norske samfunnet som åpenhet og demokrati.
Kommisjonen skal kartlegge alle relevante sider ved hendelsesforløpet og kan foreta de undersøkelser den mener er nødvendige. Det inngår ikke i kommisjonens arbeid å ta stilling til straffeansvar eller annet rettslig ansvar i forbindelse med hendelsene, ei heller å vurdere politiets og påtalemyndighetenes etterforskning av anslagene. Det inngår heller ikke i kommisjonens arbeid å anslå det økonomiske omfanget av skader eller tap som følge av hendelsene.
På denne bakgrunn bes kommisjonen om å se nærmere på samfunnets og myndighetenes evne til:
- å avdekke planer om og avverge angrep
- å beskytte seg mot og redusere konsekvensene av angrep
- å håndtere situasjonen under og etter slike hendelser, herunder ivaretakelse av skadede og pårørende. Kommisjonen bes også se hen til at mange av de berørte var unge.»
Undersøkelsene synes dermed å ha til formål å belyse samfunnets og myndighetenes forhold. En kartlegging av hendelsesforløpet vil naturlig nok innebære undersøkelse av handlingene til enkeltpersoner i bl.a. politiet, helsevesenet og brannvesenet. Hensikten med disse undersøkelsene synes likevel å være en avdekking av eventuell systemsvikt for å bedre samfunnets og myndighetenes evne til å avverge og møte eventuelle fremtidige angrep.
Kommisjonens mandat må imidlertid ses opp mot karakteren og resultatet av undersøkelsene. Ble As forhold undersøkt i en slik grad eller på en slik måte at det var behov for å gi ham partsrettigheter?
A, som er [en tjenestemann i en ledende stilling i Oslo politidistrikt], har avgitt forklaring til kommisjonen om sin rolle under terrorangrepene. A ivaretok [angitte oppgaver under politiaksjonen i Oslo], og hadde dermed en sentral rolle i forbindelse med håndteringen av terrorangrepene.
Kommisjonen har pekt på flere svakheter ved Oslo politidistrikts innsats 22. juli 2011. Det synes imidlertid som om kritikken i stor grad relaterer seg til svikt i systemene, snarere enn enkeltpersoners forhold. Enkelte tjenestemenns handlinger er imidlertid beskrevet og vurdert relativt utførlig. Selv om kommisjonen innledningsvis i kapittel 1 erkjenner at enkeltpersoners handlinger påvirkes av i hvilken grad ledelsen har lagt til rette for at oppgavene faktisk kan løses på en god måte og at mangelfulle systemer kan bidra til at enkeltpersoner eksponeres for å gjøre skjebnesvangre feil, vil et kritisk syn på disse personenes handlinger tilsi at de bør gis partsrettigheter. Vurderingene av As rolle under politiaksjonen, herunder de beslutningene som ble fattet, synes imidlertid å ha en mer generell, beskrivende karakter. Kommisjonens undersøkelser og vurderinger synes å være på et mer overordnet nivå, heller enn å være en undersøkelse og vurdering av As forhold.
A har i henvendelsene til ombudsmannen vist til at han hadde behov for en kopi av en usladdet versjon av referatet fra egen forklaring for å være godt nok i stand til å håndtere en forventet mediepågang. Han har også vist til at rettssikkerheten til den som er pålagt å forklare seg for en granskingskommisjon tilsier at han burde gis visse rettigheter. Videre har han anført at han må anses berørt av at det offentliggjøres et referat av den forklaringen han ga.
Jeg har forståelse for As ønske om å kunne forberede seg på eventuelle henvendelser fra pressen. Dette behovet ble imidlertid ivaretatt ved at han fikk kopi av en sladdet versjon av forklaringen kort tid før allmennheten for øvrig ble gitt innsyn. Selv om A spilte en sentral rolle under politiaksjonen som var gjenstand for kritikk fra kommisjonens side, tilsier både kommisjonens generelle mandat og karakteren og resultatet av undersøkelsene at A ikke stod i noen særstilling sammenlignet med andre som avga forklaring til kommisjonen. Formålet med partsinnsyn er, som nevnt, å sikre at parten får mulighet til å ivareta egne interesser i en sak som berører en. Dersom en person risikerer å få kritikk av en granskingskommisjon for det vedkommende har gjort, må derfor rettssikkerheten ivaretas. Ettersom det i denne saken i hovedsak ble undersøkt om det forelå systemsvikt, er det vanskelig å se at det er grunnlag for at A skal ha større rett til innsyn enn allmennheten for øvrig. Slik jeg oppfatter det, ble A ikke berørt av undersøkelsene i en slik grad at han har krav på det særskilte vernet partsrettighetene innebærer. At referatet fra As forklaring ble oversendt Stortinget endrer ikke dette. Hans krav om innsyn i referatet må dermed vurderes ut fra reglene om allmennhetens innsynsrett.
På bakgrunn av konklusjonen ovenfor, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om et organinternt dokument ikke lenger er å anse som organinternt dersom en «part» får kopi av dokumentet i medhold av reglene om partsinnsyn.
2. Behandlingen av innsynskravet
Jeg går deretter over til å vurdere hvordan innsynskravet er behandlet. Er A gitt innsynsrett i dokumentet eller er dokumentet lagt frem for ham som ledd i forvaltningens utredning av saken? Spørsmålet har avgjørende betydning for om A har rett til kopi av referatet. Det bemerkes i den forbindelse at den som har krav på innsyn, som hovedregel har rett til å få kopi av dokumentet, jf. forvaltningsloven § 20 og offentleglova § 30. Bestemmelsene overlater ikke til forvaltningens skjønn å foreta en vurdering av om vedkommende bør gis kopi av dokumentene. Det samme må antas å gjelde for retten til partsinnsyn på ulovfestet grunnlag. Formålet med regelen om retten til kopi er å gjøre innsynsretten effektiv.
Ved en granskingskommisjons utredning av saken kan det være nødvendig å innhente forklaringer fra parter og vitner. I Justis- og politidepartementets rundskriv 4. mars 1975 (G-48/75) fremgår det at slike forklaringer må skrives ned og at den som har forklart seg deretter må få forklaringen lest opp til vedtakelse eller forelagt til gjennomlesing. Hensikten med å legge referatet frem for den som har avgitt forklaring er å sikre sakens opplysning. De samme hensynene kan gjøre seg gjeldende dersom et referat fra en forklaring skal offentliggjøres og det må foretas en vurdering av hvilke opplysninger som eventuelt må sladdes før offentliggjøring. Spørsmålet blir dermed om tilbudet om gjennomlesing var et ledd i forvaltningens utredning av saken eller om det gjennom tilbudet ble gitt innsynsrett i dokumentet.
Av dokumentene i saken fremgår det at Justis- og beredskapsdepartementet i e-brev 10. oktober 2012 til A orienterte om muligheten for å lese gjennom referatet fra egen forklaring til kommisjonen. I brevet heter det blant annet:
«Jeg har hatt som oppgave å gjennomgå alle intervjuene i justissektoren med tanke på avgradering. I enkelte intervjuer har jeg merket hva jeg synes derav bør sladdes. Alle gis mulighet til å lese gjennom og kommentere dette eller intervjuene for øvrig.»
A anmodet etter dette om å få oversendt en kopi av referatet. Anmodningen ble besvart av Riksarkivet i e-brev 17. oktober 2012, hvor det fremgår følgende:
«Kommisjonen behandlet referatene fra intervjuene som interne dokumenter, og de kunne derfor unntas fra offentlighet på det grunnlaget. Det var slik et poeng å ikke la den intervjuede få kopi av referater, fordi det da ikke lenger ville være et internt dokument i offentlighetslovens forstand. De samme betraktningene har vært lagt til grunn også etter at materialet ble avlevert til Riksarkivet. Men det er samtidig lagt til grunn at den intervjuede har rett til innsyn. Av de grunner som her er angitt, har slikt partsinnsyn vært gjennomført ved at vedkommende selv har fått lese gjennom referatet på stedet. Det som skjer nå, er at Riksarkivet på oppdrag fra KUD forbereder en offentlig versjon av 28 referater, for oversendelse til Stortinget. I tillegg til det som er anført ovenfor, anser vi at det ville kunne skape en uryddig situasjon dersom vi skulle dele ut kopier til en lang rekke personer, før oversendelse til Stortinget. Tilbudet om å lese referatet i våre lokaler gjelder fremdeles. Vi ser at dette kan være upraktisk for noen, men har også ment at det er riktig å behandle alle likt.»
Kulturdepartementet synes deretter å legge til grunn at A er gitt innsyn i en usladdet versjon av referatet, ettersom han er gitt anledning til å lese gjennom referatet i Riksarkivets lokaler. Kulturdepartementet skriver bl.a. i vedtaket 4. februar 2012 at Riksarkivet orienterte om de rutiner som var etablert for innsyn i intervjuobjektenes egne forklaringer for 22. juli-kommisjonen og at tilbudet om gjennomlesing gjaldt «innsyn i fullstendig versjon av referatet». Videre er det gitt uttrykk for at det er «gitt innsyn» i form av tilbud om å få lese gjennom referat fra eget intervju.
På denne bakgrunn er det noe uklart om A er gitt innsynsrett i referatet fra hans egen forklaring. Formålet med å tilrettelegge for gjennomlesing av referatet synes i første rekke å være forvaltningens behov; å få en vurdering fra den som hadde avgitt forklaring om innholdet i referatene, herunder hvilken informasjon som burde sladdes, før oversendelse til Stortinget. Slik jeg ser det, synes det dermed mest nærliggende å se på tilbudet om gjennomlesing som en fremlegging av dokumentet som ledd i forvaltningens utredning av saken, og at avslaget på anmodningen om papirkopi i realiteten var et avslag på As krav om innsyn. Kulturdepartementets vedtak etterlater imidlertid tvil om hvordan innsynskravet er behandlet.
3. Saksbehandlingstid
Det følger av offentleglova § 32 tredje ledd første punktum at en klage over avslag på innsyn skal «førebuast og avgjerast utan ugrunna opphald». Den samme formuleringen benyttes i lovens § 29 første ledd om saksbehandlingstiden hos det organet som først mottar og tar stilling til innsynskravet. Jeg har i flere tidligere saker påpekt at hensynene bak kravet til rask saksbehandlingstid i innsynssaker også gjør seg gjeldende ved klagebehandlingen. Det er først ved avsluttet klagebehandling at det foreligger en endelig avgjørelse av innsynsspørsmålet.
Departementet har vist til at den lange saksbehandlingstiden skyldes tilgjengelige ressurser i departementet og at klagen reiste kompliserte spørsmål. Det er også vist til at klagesaken i hovedsak hadde preg av å være en klage over et prinsipielt spørsmål.
I Justis- og politidepartementets «Rettleiar til offentleglova» på side 164, som riktignok gjelder behandling av innsynskrav i førsteinstans, står det at hva som skal regnes som ugrunnet opphold må vurderes ut fra bl.a. om innsynskravet reiser vanskelige spørsmål. Uansett er hovedregelen at innsynskravet skal avgjøres så snart som praktisk mulig.
Saksbehandlingstiden i denne saken har under enhver omstendighet vært for lang og ikke i samsvar med offentleglovas krav. Det er kritikkverdig å bruke tre måneder å behandle en klage i en innsynssak. Jeg har forståelse for at enkelte saker kan reise prinsipielle og vanskelige spørsmål og at dette kan føre til en noe lengre saksbehandlingstid, men en behandlingstid på tre måneder er ikke akseptabelt. Departementet synes ikke å ha beklaget den lange saksbehandlingstiden. En slik beklagelse ville ha vært på sin plass.
Jeg forutsetter for øvrig at departementet iverksetter nødvendige tiltak for å sikre at lignende tilfeller ikke vil inntreffe i fremtidige behandlinger av klager etter offentleglova. Utover dette finner jeg å kunne la saken bero med de kommentarene jeg har gitt ovenfor.
4. Anmodning om ny vurdering
Som det fremgår av min vurdering ovenfor, har jeg kommet til at As krav om innsyn skal vurderes etter reglene om allmennhetens innsynsrett i offentleglova. Riksarkivet og Kulturdepartementet synes imidlertid å ha lagt til grunn at As innsynskrav skal vurderes på en annen måte enn for allmennheten for øvrig. Det knytter seg også uklarheter til departementets behandling av innsynskravet, herunder om A er gitt innsynsrett i dokumentet.
Det er etter dette begrunnet tvil knyttet til den vurderingen Kulturdepartementet har foretatt av As innsynsbegjæring, og jeg ber departementet vurdere spørsmålet på nytt. Jeg ber om å bli holdt orientert om utfallet av den fornyede vurderingen.
5. Behovet for saksbehandlingsregler for granskingskommisjoner
Ombudsmannen har tidligere pekt på behovet for en gjennomgang og klargjøring av de saksbehandlingsregler som gjelder for granskingsutvalg. I brev 17. oktober 1994 til Justis- og politidepartementet ble det, under henvisning til flere konkrete klagesaker ombudsmannen hadde hatt til behandling, vist til at det hersker stor usikkerhet når det gjelder den nærmere tolkningen og anvendelsen av de saksbehandlingsprinsippene som er nedfelt i departementets rundskriv G-48/75 av 4. mars 1975. Ved kongelig resolusjon 4. mai 2007 ble det oppnevnt et utvalg for å vurdere endringer i regelverket for granskingskommisjoner særskilt oppnevnt av det offentlige. Utvalget avga 4. mai 2009 sin utredning; NOU 2009: 9 Lov om offentlige undersøkelseskommisjoner. Etter det jeg er kjent med, er saken fortsatt til behandling i Justis- og beredskapsdepartementet.
Både Riksarkivet og Kulturdepartementet har pekt på behovet for en nærmere regulering av granskingskommisjoners arbeid. Jeg er enig i dette, og har derfor funnet grunn til å orientere Justis- og beredskapsdepartementet om saken.