Behandling av søknad om landbruksvei etter markaloven

Sakens bakgrunn

Løvenskiold Vækerø AS søkte 4. juli 2013 Landbrukskontoret for Ringerike og Hole om bygging av en landbruksvei på i underkant av to km mellom Lommedalen og Sørkedalen (omtalt som Dammyrdalsveiens forlengelse). Søker oppga at hovedformålet med veien skulle være å betjene skogbruket. Deler av traseen skulle ligge på eksisterende traktor­vei, Dammyrdalsveien, og veien skulle i sin helhet ligge innenfor markagrensen, jf. marka­loven § 2. Landbrukskontoret ga 23. april 2014 tillatelse til tiltaket etter markaloven § 14. Det ble også gitt godkjenning av veien etter landbruksveiforskriften.

Begge vedtakene ble påklaget av blant annet Naturvernforbundet i Oslo og Akershus. Fylkes­mannen i Oslo og Akershus, som er klageinstans for kommunale vedtak etter markaloven, stadfestet 16. desember 2016 landbrukskontorets vedtak etter markaloven. Fylkesmannen vurderte tiltaket etter markaloven § 14 andre ledd, slik at kontrollen ble «begrenset til å påse at tiltaket er i samsvar med arealplanen, dvs. om tiltaket faktisk er en landbruksvei». Veien ble ansett å være i tråd med gjeldende regler i kommuneplanen og markaloven.

Naturvernforbundet i Oslo og Akershus klaget til ombudsmannen og anførte at Fylkes­mannen hadde lagt til grunn en uriktig forståelse av markaloven § 14. Mer konkret viste klager til at det var feil å vurdere veien etter annet ledd i bestem­melsen, da den begrensede søknadsbehandlingen som her gjelder «forutsetter en konkret planbehandling av tiltaket». Klager viste til at den omsøkte veien «ikke [har] vært undergitt noen konkret planvurdering». Ombudsmannen forstod klagen slik at naturvernforbundet mener veien skulle vært behandlet etter § 14 første ledd, som krever en avveining av tiltakets fordeler opp mot ulempene det medfører for blant annet friluftslivet og natur­miljøet.

Mens klagen var til behandling her, oppstod det spørsmål om saken også fortsatt ble behandlet i forvaltningen, og derfor skulle avvises som følge av prinsippet om at ombuds­mannens behandling skal være etterfølgende. I oktober 2017 ble det avklart at saken var endelig avsluttet i forvaltningen. På bakgrunn av klagen og Fylkesmannens vedtak fant ombuds­­mannen grunn til å undersøke nærmere hvilken behandling søknader om landbruks­tiltak skal undergis etter markaloven § 14. Fylkesmannens vedtak i saken syntes på dette punktet å være i samsvar med Klima- og miljødepartementets rettsoppfatning, som blant annet har kommet til uttrykk i brev til Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling 6. november 2015 og brev til Fylkesmannen i Oslo og Akershus 2. januar 2017. Ombudsmannen valgte derfor å ta spørsmålet opp på generelt grunnlag direkte med Klima- og miljødeparte­mentet.

Undersøkelsene herfra

I brev 8. desember 2017 ble departementet blant annet bedt om å redegjøre for sin for­ståelse av marka­loven § 7, med særlig vekt på første ledd nr. 1 om landbrukstiltak. Ombuds­­mannen ba også departementet kommentere formålet bak § 7, forholdet til lovens §§ 14 og 15, samt klagers synspunkt om at § 7 gjelder tiltak som er behandlet i plan og ikke bare er i samsvar med plan.

Departementet svarte i brev 15. januar 2018. Om markaloven § 7 skrev departementet blant annet, med henvisning til Ot.prp. nr. 23 (2008-2009) side 40:

«Markaloven § 7 første ledd gir en anvisning på hvilke tiltak som kommuner kan åpne for i arealplaner. Bestemmelsens formål er å vise hvilke tiltak som det er naturlig å ha i Marka, eller som ut fra sterke samfunnsmessige hensyn må aksepteres i Marka.»

Videre skrev departementet blant annet at dersom landbrukstiltak er i tråd med godkjent arealplan, jf. §§ 6 og 7, skal det behandles etter § 14 andre ledd. Departementet viste til at dette følger av lovens ordlyd og forarbeider, jf. Innst. O. nr. 58 (2008-2009) s. 20, hvor det fremgår:

«Dette flertallet vil understreke at når stadfestet kommunal plan foreligger, skal kommunen kunne gi tillatelse til tiltakene etter en forenklet prosedyre der søknads­behandlingen begrenses til å kontrollere at tiltaket er i tråd med de unntak som er nevnt i lovens § 7.»

Departementet pekte på at den forenklede saksbehandlingen komitéen viser til i dette sitatet, er § 14 andre ledd. Etter departementets syn vil tiltaket derimot være avhengig av tillatelse etter markaloven § 14 første ledd dersom det ikke er i tråd med kommunal areal­plan (for eksempel i et område som er regulert til bebyggelse). Videre het det:

«Departementet skal stadfeste alle kommunale arealplaner i Marka, se markaloven § 6 annet ledd. Departementet skal da vurdere om arealplanen, og dermed tiltakene som planen legger til rette for, er i tråd med markalovens formål. Dette gjelder for alle arealplaner – også de som åpner for tiltak nevnt i § 7 første ledd, jf. § 7 andre ledd. Departementet kan gjøre de endringer i planen som er nødvendig for at planen skal være i samsvar med lovens formål, se § 6 annet ledd andre punktum og § 7 andre ledd andre punktum. For landbrukstiltak kan det f.eks. dreie seg om å endre plassering av et tiltak av hensyn til f.eks. friluftsliv eller idrett i reguleringsplaner.

Samlet sett medfører markaloven svært få konsekvenser for landbruket, sammen­lignet med hva som gjelder for landbrukstiltak i øvrige LNF-områder. Markalovens krav om søknad og tillatelse etter § 14 annet ledd innebærer imidlertid at det blir foretatt en saksbehandling av om tiltaket er i samsvar med plan, altså om tiltaket er et landbrukstiltak. I LNF-områder utenfor markalovens virkeområde vil enkelte land­brukstiltak være unntatt slik saksbehandling jf. unntaksbestemmelsen i plan- og bygningsloven §§ 20-5 første ledd bokstav c og 20-6 som unntar visse tiltak fra søknadsplikt.»

Om klagerens anførsel om tiltak som er behandlet i plan og ikke bare er i samsvar med plan, skrev departementet:

«Stortinget har gitt landbrukstiltak en særstilling i Marka gjennom blant annet § 7 første ledd. I markaloven § 7 heter det at kommunale planer kan ‘åpne for følgende tiltak’. Dette må forstås likt med når kommunale arealplaner i andre områder åpner for tiltak. Arealplaner styrer fremtidig arealbruk og nye tiltak må ikke stride mot areal­planer, se plan- og bygningsloven § 1-6 andre ledd jf. §§ 11-6 andre ledd og 12-4 andre ledd. Videre har utbygger krav på byggetillatelse dersom tiltaket ikke strider mot plan- og bygningsloven eller regler gitt i medhold av loven – dette inkluderer arealplaner, se pbl. § 21-4 første ledd første punktum. Det er altså ikke nødvendig at kommunen har tatt stilling til hvert mulig tiltak som er i tråd med arealplanen. Kommunen tar stilling til fremtidig arealbruk og nye tiltak ved å avsette områder til et arealformål og knytte bestemmelser og hensynssoner til dette. I områder avsatt til LNFR-formål, kan det altså gjennomføres tiltak som er i tråd med dette arealformålet med unntak av det som måtte følge av nærmere regulering i arealplaner og pbl. for øvrig. Markaloven § 7 første ledd nr. 1 skiller ikke mellom ulike landbrukstiltak, og alle landbrukstiltak som er i tråd med arealplan er tillatt. Dette må planmyndigheten være klar over når en ny plan er til behandling. Dette er også gjenstand for vurdering av Fylkesmannen i Oslo og Akershus ved høring og stadfesting og av Klima- og miljø­departementet ved stadfesting.»

Videre het det:

 «Lovgiver har fastsatt at Marka som utgangspunkt er LNF-område jf. markaloven § 4 første ledd, og at arealplaner kan åpne for landbrukstiltak. Stortinget fastsatte videre at byggeforbudet i Marka ikke gjelder landbrukstiltak. Departementet legger til grunn at det er lovgivers vilje at slike tiltak skal kunne gjennomføres i Marka, og at saks­behandlingen etter markaloven begrenser seg til en enkel kontroll av om tiltaket det søkes om faktisk er et landbrukstiltak. Etter departementets oppfatning har Stor­tinget gjennom dette ment at landbrukstiltak i all hovedsak skal kunne gjennom­føres i Marka i samme utstrekning etter lovens vedtakelse, som det som gjaldt før marka­loven ble vedtatt. Slik loven er vedtatt vil avveiingen mellom ulike hensyn i enkelt­saker som gjelder landbruket fortsatt gjøres etter det regelverket som ellers regulerer landbrukstiltak, eksempelvis landbruksveiforskriften, og altså ikke etter markaloven §§ 14 første ledd eller § 15.

Departementet legger til grunn at Stortinget har foretatt en interesseavveining mellom de hensyn markaloven § 1 viser til, og hensynet til jord- og skog­bruks­interessene, når landbrukstiltak er regulert på denne måten.»

Departementet viste også til uttalelser fra komitéens flertall i Innst. O. nr. 58 (2008-2009) side 4 om jordbruks- og skogbruksnæringens betydning for Marka som kulturlandskap og friluftsområde, og om flerbruksforvaltning av Marka. Videre viste departementet til uttalelser i innstillingen side 12 om at man skulle samle klagesaksbehandlingen for alle saker innenfor markalovens virkeområde hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus, for å «oppnå en helhetlig forvaltning av Marka».

Naturvernforbundet i Oslo og Akershus kommenterte deretter departementets svar. De opp­­­rettholdt sin forståelse av at «[d]en summariske behandling som § 14, 2. ledd gir anvisning på, er … alene relevant for tiltak som er særskilt planutredet i samsvar med § 7», og pekte igjen på at det ikke foreligger slik «planutredning» for det aktuelle veiprosjektet.

Videre mente klager blant annet at departementets lovforståelse medfører at markaloven vil være uten reell innflytelse på ethvert landbrukstiltak. Det anføres å være uforenelig med lovens ordlyd og direkte i strid med formålsbestemmelsen dersom ethvert skogbrukstiltak (herunder veibygging) automatisk skal godkjennes etter § 14 annet ledd dersom det kan katalogiseres som et landbrukstiltak.

Departementet kom deretter med en ytterligere merknad vedrørende spørsmålet om det kreves reguleringsplan for nye landbruksveier innenfor markalovens virkeområde.

Ombudsmannens syn på saken

Saken gjelder hvilke krav markaloven stiller til behandlingen av søknad om å anlegge land­­­bruksvei innenfor markalovens geografiske virkeområde. Det er flere av lovens bestem­melser som er relevante for problemstillingen.

Det følger av markaloven § 4 første ledd at Marka er landbruks-, natur- og friluftsområde (LNF-område) etter plan- og bygningsloven, med de presiseringer og unntak som følger av §§ 5 og 6.

Etter § 5 første ledd er bygge- og anleggstiltak, herunder veibygging, som hovedregel forbudt i Marka. For­budet gjelder imidlertid ikke for landbrukstiltak, jf. § 5 annet ledd.

Markaloven § 14 gjelder «[s]øknad om tiltak» og lyder:

«Tiltak omfattet av loven kan bare settes i verk dersom det er gitt tillatelse av myndigheten etter loven. ​Tillatelse kan bare gis dersom fordelene ved tiltaket må anses større enn de skader og ulemper tiltaket vil medføre for friluftslivet, natur­miljøet eller de allmenne interesser for øvrig.​

For søknader som går inn under § 7 skal søknadsbehandlingen begrenses til å kontrollere at tiltaket er i samsvar med de vilkår som framgår av § 7.»

Ombudsmannen legger til grunn at landbrukstiltak er omfattet av markaloven og krever tillatelse etter § 14, selv om de ikke er forbudt etter § 5. Dette synes å være i sam­svar med Klima- og miljø­departementets og lovavdelingens standpunkt.

Paragraf § 14 angir to ulike behandlingsmåter for søknader om tiltak i Marka. Etter første ledd første punktum skal det foretas en interesseavveining, og tillatelse kan kun gis dersom fordelene ved tiltaket må anses større enn skader og ulemper for nærmere angitte forhold. Etter andre ledd – «[f]or søknader som går inn under § 7» – er det tilstrekkelig å vurdere om tiltaket er i samsvar med «de vilkår som framgår av § 7».

Markaloven § 7 gjelder «[u]nntak for tiltak i kommunale eller statlige planer», og første og annet ledd lyder:

«Uten hensyn til §§ 4 og 5 kan kommunale planer åpne for følgende tiltak i Marka:

1.      tiltak i landbruk, herunder bygninger og terrenginngrep

2.      stier og løyper etter § 9

3.      idrettsanlegg som kan innpasses innenfor lovens formål

4.      offentlige infrastrukturanlegg som veger, jernbane, dammer, vann­forsynings­systemer, kraftledninger mv., samt områder for igangværende råstoffutvinning.

Kommunens endelige vedtak om arealdel av kommuneplan eller reguleringsplan som åpner for tiltak etter første ledd, skal bare stadfestes dersom tiltakene etter departe­mentets syn lar seg forene med lovens formål. Departementet kan gjøre de endringer i kommunens plan som det anser nødvendig for at planen skal være i samsvar med lovens formål.»

For at en søknad om tiltak skal kunne behandles etter § 14 annet ledd, må tiltaket inngå i opp­listingen i § 7 første ledd. Anleggelse av landbruksvei må anses som et «tiltak i landbruket», jf. § 7 første ledd nr. 1.

Dernest må kommunale planer «åpne for» tiltaket.

Spørsmålet er hva som ligger i dette: Er det tilstrekkelig at den kommunale planen avsetter eller regulerer det aktuelle område til LNF-formål, eller må selve veien være behandlet i og fremgå av planen?

Det er vanskelig å se at ordlyden skulle tilsi at selve veien må være behandlet i og fremgå av planen. Når det heter at planen kan «åpne for» de nevnte tiltakene, tilsier det tvert imot at det er tilstrekkelig at planen avsetter eller regulerer det aktuelle området til et formål som omfatter et av de opplistede tiltakene.

Det vil bero på en konkret tolkning av planen om et tiltak er i samsvar eller i strid med planen. I denne vurderingen vil først og fremst plankart og -bestem­melser være relevante momenter. Et tiltak trenger ikke å konkret fremgå av planen for å være i samsvar med planen. Ordlyden støtter dermed departementets standpunkt om at tolkningen av hva planen åpner for, må foretas på samme måte som når kommunale planer i andre områder åpner for tiltak.

Etter lovens ordlyd vil altså LNF-formål «åpne for» etablering av land­bruks­vei, uavhengig av om veien eksplisitt frem­går av planen.

Ombudsmannen kan ikke se at forarbeidene gir grunnlag for en tolkning som avviker fra ordlyden. Departementets vurdering i Ot.prp. nr. 23 (2008-2009) side 23 kan snarere trekke i samme retning som den naturlige ordlydsforståelsen:

«Det åpnes … i lovforslaget for en begrenset adgang til å gjennomføre landbruks­tiltak og visse andre nærmere angitte tiltak. Forutsetningen er at tiltaket er i samsvar med gjeldende plan som er stadfestet av departementet. Bestemmelsene i lovfor­slaget gir således en noe videre adgang til å bruke arealplaner i form av kommune­planens areal­del og reguleringsplaner som grunnlag for å avklare arealbruk og tiltak som i ut­gangspunktet vil være i strid med markalovens forbud.» (ombudsmannens utheving)

Videre skriver departementet i proposisjonen side 40 i merknaden til § 7:

«Første ledd innebærer et unntak fra §§ 4 og 5. Uten hensyn til §§ 4 og 5 kan kom­munale planer åpne for visse nærmere angitte typer tiltak og arealbruk som det ventes å kunne bli begrunnet behov for, og som må aksepteres ut fra sterke sam­funnsmessige hensyn. Der det utarbeides eller foreligger bindende arealplan som åpner for gjennomføring av tiltak, vil denne i utgangspunktet innebære en form for arealavklaring som gir et mer forutsigbart grunnlag for en godkjenning gjennom behandlingen av søknad om tillatelse. Krav om nærmere planlegging for slik areal­bruk vil sikre en grundig prosess og avveining. I tillegg etableres det et sett av nærmere bestemmelser i planen for tiltaket før det treffes vedtak om å gi tillatelse til at det kan gjennomføres.»

Ut fra dette fremstår det klart at kommunal plan etter § 7 første ledd kan åpne for både visse nærmere angitte typer «tiltak» og «arealbruk» – noe som tilsier at det ikke er nød­vendig at planen viser et konkret tiltak, så lenge det aktuelle tiltaket er i samsvar med den areal­bruken planen åpner for.

Uttalelsene i Ot.prp. nr. 34 (2008-2009) er riktignok ikke helt entydige. Det kan hevdes at momentet om arealavklaring som gir et «mer forutsigbart grunnlag for en godkjenning gjennom behandlingen av søknad om til­latelse», i liten grad gjøre seg gjeldende dersom ikke det konkrete tiltaket fremgår av planen. Siden den foreliggende problem­­­­stillingen i tillegg ikke synes å ha vært konkret behandlet i proposisjonen, er det imidlertid begrenset hvor stort vekt disse uttalelsen kan tillegges.

Forvaltningspraksis kan heller ikke underbygge en annen tolkning enn den som følger av ordlyden. Tvert imot synes forvaltningen i den relativt korte perioden som loven har virket, å bygge på ordlyden. Klima- og miljø­departe­mentet sendte således 6. november 2015 i samarbeid med Landbruks- og matdeparte­mentet et brev til Justis- og beredskaps­departe­mentet og ba om lov­avdelingens syn på «om landbrukstiltak er omfattet av marka­loven, og … hvilken saks­behandling marka­loven da krever».

Om sistnevnte spørsmål skrev Klima- og miljødepartementet:

«Klima- og miljødepartementet legger altså til grunn at landbrukstiltak i Marka skal saksbehandles etter markaloven § 14. Dersom tiltaket er i tråd med arealplan, jf. § 7, skal tiltaket behandles etter markaloven § 14 andre ledd. Tiltaket må da omsøkes og kommunene fatter vedtak hvor vurderingen er begrenset til å kontrollere at tiltaket er i samsvar med arealplanen; altså at omsøkte tiltaket faktisk er et landbrukstiltak og om tiltaket ellers er i tråd med de føringene planen måtte stille. En slik enkel kontroll vil være den aktuelle saksbehandlingen for de aller fleste landbrukstiltak i Marka siden landbrukstiltakene normalt vil ligge i områder avsatt til LNF-formål.

Dersom landbrukstiltaket ikke er i tråd med kommunal arealplan, er tiltaket avhengig av tillatelse etter markaloven § 14 første ledd. Dette vil i praksis være tilfelle der det ønskes gjennomført landbrukstiltak i områder i Marka som i gjeldende kommunal arealplan er avsatt til annet enn landbruksformål, eksempelvis områder regulert til bolig- eller fritidsbebyggelse, eller til spesialområde friluftsliv. Reguleringsplanen for Sørbråten er et slikt eksempel. Det er en svært liten andel av arealene i Marka som er regulert slik at slike forhold kan oppstå.»

Klima- og miljødepartementet legger her til grunn at søknader om landbrukstiltak som er «i tråd med arealplan» skal behandles etter § 14 annet ledd. Videre skriver departementet at en slik enkel kontroll som § 14 annet ledd innebærer vil være aktuell for landbrukstiltak i områder «avsatt til LNF-formål», og at dette følgelig vil gjelde for «de aller fleste landbruks­tiltak i Marka». I praksis er det trolig ikke vanlig at man i kommuneplanens arealdel viser konkrete landbrukstiltak i LNF-områdene. Selv om dette nok er mer praktisk i regulerings­planer, antar ombudsmannen at det likevel ikke er vanlig for «de aller fleste landbruks­tiltak». Klima- og miljødepartementet tolker § 14 slik at det ikke er nødvendig at landbrukstiltak frem­går konkret av en kommunal plan som av­setter (eller regulerer) et område til LNF-for­mål for at en søknad om tiltaket kan vurderes etter § 14 annet ledd.

Lovavdelingens tolkningsuttalelse 20. desember 2016 konsentrerer seg om det første spørsmålet, men følgende fremgår:

«Når det gjelder det andre spørsmålet, nøyer vi oss med å nevne at det ikke synes å være uenighet om hovedtrekkene i hvilken saksbehandling som kreves dersom land­brukstiltakene er omfattet av markaloven, og at eventuelle detaljspørsmål som måtte oppstå, best lar seg belyse i forbindelse med behandling av konkrete klagesaker mv.»

Lovavdelingen synes forutsetningsvis å støtte Klima- og miljødepartementets syn, som sist­nevnte departement også senere har gikk uttrykk for, jf. brev til Fylkesmannen i Oslo og Akershus 2. januar 2017.

Klager har anført at slik begrenset bruk av markaloven § 14 første ledd som departementet har lagt til grunn, er «direkte i strid med formålsbestem­melsens innhold».

Markalovens formålsbestemmelse i § 1 lyder slik:

«Formålet med loven er å fremme og tilrettelegge for friluftsliv,​ naturopplevelse og idrett. Loven skal sikre Markas grenser​ og bevare et rikt og variert landskap og natur- og kulturmiljø med kulturminner.​

Det skal samtidig tas hensyn til bærekraftig bruk til andre formål.»

Det fremgår av departementets proposisjon at «andre formål» i annet ledd kan være land­bruk, skogbruk og annen næringsvirksomhet, og at disse er underordnet lovens hovedformål i første ledd. Det er imidlertid noe uklart hvilken vekt dette utsagnet kan tillegges, da lovfor­slaget departementet her kommenterer ikke inneholdt det vedtatte landbruks­unntaket i § 5 annet ledd som kom inn under stortingsbehandlingen. Det fremgår av Innst. O. nr. 58 (2008-2009), under komitéens merknader til innledende bestemmelser:

«F l e r t a l l e t peker på at virksomhet innen tradisjonelle næringer som jordbruk og skog­bruk har bidratt til – og bidrar fortsatt til – å vedlikeholde Markas verdifulle kultur­­land­skap, ikke minst ved å sikre og vedlikeholde de tradisjonelle ferdselsvegene i området. På denne måten bidrar denne næringsutøvelsen til å gjøre Marka attraktiv som et friluftsområde, og er viktig for å sikre tilgjengeligheten til naturverdiene i Marka for allmennheten. F l e r t a l l e t mener at jordbruket og skogbruket fortsatt vil være viktige for å bevare og videreutvikle Marka som et attraktivt og tilgjengelig friluftsområde.»

Sitatet fra innstillingen fra energi- og miljøkomitéen viser at jord- og skog­bruk er viktig for Marka – på selvstendig grunnlag og for å ivareta primærhensynene i § 1 første ledd.

Klagen med senere skriv kan også forstås som en anførsel om at hensynet til sammenheng i loven taler mot departementets lovforståelse.

Ombudsmannen ser at klagers forståelse av forholdet mellom § 14 første ledd første punktum og annet ledd kan gi en god sammenheng i regelverket: Dersom et landbrukstiltak er konkret behandlet i en kommune- eller reguleringsplan som oppfyller plan- og bygningslovens krav om blant annet utredning og offentlighet, vil det i liten grad være behov for den vurderingen § 14 første ledd første punktum gir anvisning på. Dersom det foreligger slik plan, men uten at det konkrete landbrukstiltaket har vært en del av plan­behandlingen, har ikke plan­myndig­hetene vurdert tiltaket opp mot øvrige interesser. Behovet for forholdsmessighets­vurderingen etter § 14 første ledd første punktum vil da vært langt større for å kunne ivareta hensynene bak loven, jf. § 1.

En kommunal plan uten nærmere angivelse av det aktuelle landbrukstiltaket vil dessuten gi departe­mentet – ved eventuell stadfestelse av planen – få muligheter til å «endre plassering av et tiltak av hensyn til f.eks. friluftsliv eller i idrett i regulerings­planer», slik det selv har vist til som en mulighet. I denne sammenheng nevnes også at et krav om at landbrukstiltaket må konkret fremgå av den kommunale planen, vil gi marka­loven § 7 annet ledd større selv­stendig betydning ved siden av den noe lignende bestemmelsen i § 6 annet ledd.

Ombudsmannen kan imidlertid vanskelig se at disse betraktningene kan være avgjørende. Departementets forståelse er i tråd med lovens ordlyd, og det synes klart at lovgiver har ment å gi landbruket et sterkt vern i Marka. Selv om det er hensyn som trekker i motsatt retning, er det ikke grunnlag for å kritisere den rettsoppfatningen som departe­mentet har lagt til grunn.

Ombudsmannen har etter dette ikke rettslige innvendinger mot Fylkesmannens behandling av saken om Dammyrdalsveiens forlengelse.

Avslutningsvis peker ombudsmannen likevel på at både § 14 og § 7 med fordel kunne vært klarere og mer presist formulert, slik at lovens bestemmelser ble lettere tilgjengelig. Departementet oppfordres til å gjøre noe med dette ved en eventuell fremtidig revisjon av loven.

Oppsummering

Saken gjelder behandlingen av en landbruksvei i Marka. Området er i kommuneplanenes area­l­del avsatt til landbruks-, natur- og friluftsområde, men uten at veien fremgår av planen. Fylkesmannen i Oslo og Akershus behandlet saken etter markaloven § 14 annet ledd, som angir en forenklet behandling sammenlignet med den interesseavveiningen som kreves etter § 14 første ledd første punktum. Naturvernforbundet i Oslo og Akershus klaget til ombuds­mannen. Ombudsmannen tok saken opp på generelt grunnlag med Klima- og miljø­departementet.

Ombudsmannen er kommet til at det ikke er krav om at et landbrukstiltak konkret må frem­gå av den kommunale planen for å kunne behandles etter § 14 annet ledd. Selv om klager har pekt på reelle hensyn som taler for slik løsning, er det ikke grunnlag for å kritisere forvaltningens rettsopp­fatning, som er i samsvar med lovens ordlyd.