A fremsatte i brev 3. november 2004 krav overfor et sykehus om sletting av opplysninger i sin pasientjournal. Opplysningene var knyttet til en «vurderingssamtale» som A hadde hatt hos overlege B ved voksenpsykiatrisk poliklinikk i 1999. I brevet redegjorde A for en rekke konkrete opplysninger i journalen som han mente var uriktige. Avslutningsvis skrev han:
«Slik overlegen har skrevet historien hvor mye er misvisende blir hele vurderingen/konklusjonen utført på helt feil grunnlag.
Jeg krever følgelig på bakgrunn av at det er flere faktiske feil og misvisende forståelser/tolkninger fra overlegens side i journalen at alle journalopplysninger slettes.»
A mottok et svært kortfattet svar fra overlege B, der det het:
«Ditt brev av 03.11.04 er mottatt. Vi tar til etterretning de feil i vår journal som du påpeker, og ditt brev arkiveres i vår journal».
Etter dette henvendte A seg på nytt til sykehuset med spørsmål om journalopplysningene ville bli slettet. Han fikk et nytt brev fra overlegen 17. januar 2005, der kravet om sletting ble avslått. I brevet het det:
«Pas. har vært til en vurderingssamtale hos undertegnede den 16 02 99. Ut i fra samtaler med pas. ble det skrevet en journal hvor journalopplysningene utelukkende er bygget på pas. egen historie og det han fortalte i timen. Vurderingen som ble gjort er også utelukkende bygget på pas. egen historie og på pas. symptomer og tilstand den dagen han var til undersøkelse. Pas. ble henvist til …, hvor han senere var til behandling og hvor min diagnose ble bekreftet. Jeg har senere ikke sett pasienten.
Den 15 02 02 skrev pas. et brev til poliklinikken her og ba om utskrift av sin journal, noe han fikk. I nov. -04 fikk vi så et brev til poliklinikken hvor pas. påpekte en rekke feil i journalen vår. Han ba om at dette ble rettet. Dette ble gjort på den måten at pas. brev ble lagt i journalen og det ble skrevet et journalnotat om pas. rettelse.
—
Når det gjelder sletting av journal vises til lov om helsepersonell med videre av 2001 § 42 og 43. Ut i fra min vurdering kan jeg ikke se at det er grunnlag for å slette journalen selv om jeg skulle ha misforstått pas. på enkelte detaljer. Jeg har nedtegnet journalen etter pas. egne utsagn og har ikke hatt opplysninger [av] noen annen art. Min konklusjon ble derfor at journalen ikke slettes, men pas. egne kommentarer ligger tilgjengelig i journalen».
Det het avslutningsvis i brevet at vedtaket kunne påklages til «fylkeslegen». Øvrige opplysninger om fremgangsmåten ved klage m.v. fremkom ikke.
A påklaget vedtaket til Helsetilsynet i fylket, som 19. mai 2005 konkluderte med at klagen ikke kunne føre frem. I begrunnelsen ble det, under henvisning til helsepersonelloven § 43, blant annet uttalt:
«Det følger av ovennevnte bestemmelse at opplysninger bare kan slettes der det foreligger feilaktige eller misvisende opplysninger og at opplysningene føles belastende for pasienten eller andre som nevnes i journalen. Helsetilsynet har forståelse for at De føler opplysningene som er dokumentert av overlege B belastende, men kan ikke se at opplysningene er feilaktige eller misvisende. Deres kommentarer til dokumentasjonen er også vedlagt journalen. »
Helsetilsynet viste også til at journalopplysninger kan slettes hvis de åpenbart ikke er nødvendige for å gi pasienten helsehjelp, men at det etter tilsynets oppfatning ikke kunne utelukkes at de aktuelle opplysninger kunne være til nytte ved senere vurderinger av As helsetilstand.
A ba deretter Helsetilsynet i fylket om en ny vurdering av saken. Han utdypet blant annet begrunnelsen for kravet om sletting, og vedla dokumentasjon for å underbygge dette. Anmodningen ble på nytt avslått.
Etter dette klaget As advokat til ombudsmannen over avslaget på kravet om sletting.
Etter å ha gjennomgått de innhentede saksdokumentene, ble det besluttet å undersøke saken nærmere, og Helsetilsynet i fylket ble bedt om å redegjøre for sin vurdering av sykehusets behandling av kravet om sletting. Helsetilsynet ble også bl.a. bedt om å redegjøre for de faktiske og rettslige vurderingene som lå til grunn for konklusjonen om at de enkelte journalopplysningene ikke var «feilaktige eller misvisende».
I svaret uttalte Helsetilsynet følgende om sykehusets behandling av kravet om sletting:
«… helsetilsynet har akseptert sykehusets vurdering av kravet slik det fremkommer. Det er begrunnet med at As krav om å få slettet hele journalen slik det fremgår i hans brev av 03.11.04 i 2 avsnitt. Et slikt krav vil ikke på noen måte være mulig å etterkomme ut fra vilkårene i helsepersonelloven § 43. Vi ser at denne vurderingen burde vært bedre belyst og begrunnet i vårt vedtak. Av prosessøkonomiske hensyn er saken heller ikke sendt tilbake til sykehuset med krav om at saken skal være behandlet av journalansvarlig lege ved sykehuset».
Om de faktiske og rettslige vurderingene som lå til grunn for tilsynets konklusjon het det videre:
«Helsetilsynet har også vurdert kravet om sletting av de enkeltopplysninger som fremkommer av As brev. De faktiske og rettslige vurderingene som ligger til grunn for helsetilsynets konklusjon om at opplysningene i journalen ikke anses feilaktige eller misvisende er basert på at dette dreier seg om vurderinger som er gjort i en enkelt vurderingssamtale på en psykiatrisk poliklinikk. I en slik situasjon vil mulighet for unøyaktigheter oppstå når pasienten er den som gir alle opplysninger. Muligheten til å innhente andre opplysninger er også svært begrenset av hensyn til tillit mellom lege og pasient under behandlingen og tiden en slik innhenting eventuelt vil ta. … Opplysningene er legens oppfatning av pasientens fremstilling og faglige vurderinger av As tilstand på behandlingstidspunktet, og at ordbruken her kan være annerledes enn det pasienten selv ville ha brukt i ettertid er ikke uvanlig».
Helsetilsynet viste også til at det ble vurdert om opplysninger om As mor og søster skulle slettes. Saken ble imidlertid av «prosessøkonomiske hensyn» ikke sendt tilbake til sykehuset for å få foretatt nærmere undersøkelser for å påvise om opplysningene var uriktig gjengitt.
Det ble stilt en del oppfølgingsspørsmål og Helsetilsynet ble på nytt bedt om å redegjøre nærmere for de konkrete rettslige og faktiske vurderingene som ble foretatt knyttet til hver enkelt av opplysningene i journalnotatet. Videre ble det bedt om en redegjørelse for uttalelsen om at opplysningene om As mor og søster av «prosessøkonomiske hensyn … ikke [ble] sendt tilbake til sykehuset for å foreta nærmere undersøkelser for å påvise om dette var uriktig gjengitt».
Det ble også vist til Helsetilsynets uttalelse om at saken «av prosessøkonomiske hensyn» ikke ble sendt tilbake til sykehuset «med krav om at saken skal være behandlet av journalansvarlig lege ved sykehuset». I brevet ble det pekt på at uttalelsen kunne forstås slik at kravet om sletting ikke hadde vært vurdert av den journalansvarlige. Det ble bedt om Helsetilsynets merknader til dette.
I Helsetilsynet svar het det:
«Helsetilsynet i … forstår det slik at opplysninger i journal må, for å fremstå som riktige, være i samsvar med etterprøvbare faktiske forhold. I denne saken er det krevd sletting av hele journalen, samt gjort noen presiseringer av hvilke opplysninger i journalen som anføres som feil. Slik helsetilsynet har tolket As klage var dette i realiteten en klage over de vurderinger som var foretatt på poliklinikken, og at de feil som anføres har vært avgjørende for disse».
Det ble deretter redegjort mer konkret for vurderingene av de enkelte opplysningene som klageren hadde krevd å få slettet. Helsetilsynet viste for det første til at en rekke av opplysningene var av en slik art at det ble ansett umulig å etterprøve dem. Dette gjaldt for eksempel opplysninger om hvorfor A sluttet i en stilling og hvorfor han fikk økonomiske vanskeligheter i forbindelse med driften av sin virksomhet. Videre skrev Helsetilsynet at noen av opplysningene vedrørende klagerens mor og søsters sykdomsforhold var mulig å etterprøve, men at Helsetilsynet ikke hadde funnet det nødvendig å foreta en slik etterprøving og innhente samtykke fra mor og søster for å få tilgang til deres journaler. Opplysningene ble ikke ansett for å være relevante for de vurderingene som ble gjort overfor A ved samtalen på poliklinikken og et krav om sletting ville etter Helsetilsynets oppfatning være avhengig av om As mor og søster oppfattet opplysningene som belastende.
Det ble deretter vist til at A hadde dokumentert at enkelte opplysninger i journalen, bl.a. om at hans firma gikk konkurs, var faktisk feil, men at tilsynet ikke kunne se at dette var opplysninger som kunne føles belastende for ham. Helsepersonellovens vilkår for å slette opplysningen ble derfor ikke ansett oppfylt.
Helsetilsynet presiserte at retting av opplysningene ikke ble vurdert, ettersom A ikke hadde fremsatt krav om dette.
Avslutningsvis bekreftet Helsetilsynet at kravet om sletting ikke hadde vært behandlet av sykehusets journalansvarlige. Tilsynet la imidlertid til grunn at den journalansvarlige hadde stilt seg bak overlege Bs vurdering, og det ble derfor ikke ansett nødvendig å oversende saken til sykehuset for ny vurdering.
Svaret ble oversendt til As advokat, som kom med enkelte merknader. Helsetilsynet kom deretter med supplerende merknader, og uttalte bl.a.:
«I tillegg vil vi bemerke at vurderingen av utsagn fra pasienten bygger på en faglig psykiatrisk vurdering, og at det nettopp er dette som er undersøkelsen av pasienten».
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1.Sykehusets behandling og vurdering av kravet om sletting
1.1. Etter pasientrettighetsloven 2. juli 1999 nr. 63 § 5-2 kan en pasient kreve sletting eller retting av journalopplysninger etter reglene i helsepersonelloven 2. juli 1999 nr. 64 §§ 42 til 44. Opplysninger kan rettes dersom de anses «feilaktige, mangelfulle eller utilbørlige», jf. § 42. Sletting av opplysninger kan foretas etter § 43 dersom det er ubetenkelig ut fra allmenne hensyn, ikke strider mot bestemmelser i eller i medhold av arkivloven §§ 9 eller 18, og opplysningene enten er «feilaktige eller misvisende og føles belastende for den de gjelder» eller «åpenbart ikke er nødvendige for å gi pasienten helsehjelp».
Når en pasient fremsetter krav om sletting av opplysninger i sin journal, er det i helseinstitusjoner den som er utpekt som journalansvarlig som skal ta stilling til kravet. Avgjørelsen skal, der det er praktisk mulig, tas i samråd med det helsepersonellet som har gjort nedtegnelsen i journalen. Dette fremgår av helsepersonelloven § 43, jf. § 39, og forskrift om pasientjournal 21. desember 2000 nr. 1385 § 13 annet ledd. Journalansvarlig er den som er utpekt av vedkommende helseinstitusjon til å ha ansvaret for den enkelte journal, jf. helsepersonelloven § 39 annet ledd og forskriften § 6, jf. § 3 bokstav e.
As krav om sletting ble fremsatt overfor Sykehuset … og behandlet av overlege B, som hadde nedtegnet de aktuelle journalopplysningene. Helsetilsynet har opplyst at B ikke var den journalansvarlige ved sykehuset. Ved sin behandling av klagen har imidlertid Helsetilsynet lagt til grunn «at avdelingsoverlege C, som er sykehusets journalansvarlige, har stilt seg bak B i hans vurdering i brev av 17.02.05 [antatt feilskrift for 17.01.05] til A». Tilsynet har av denne grunn ikke ansett det nødvendig å oversende saken til sykehuset for ny vurdering av den journalansvarlige.
På bakgrunn av saksdokumentene er det vanskelig å se på hvilket grunnlag Helsetilsynet har trukket konklusjonen om at den journalansvarlige har stilt seg bak overlege Bs vurderinger. Under enhver omstendighet tilsier loven og forskriftens bestemmelser om avgjørelsesmyndighet at det i vedtaket sykehuset fatter bør fremgå at den journalansvarlige har foretatt en selvstendig vurdering av slettingskravet opp mot vilkårene i helsepersonelloven § 43. Vedtaket 17. januar 2005 gir berettiget grunn til å tvile på om den journalansvarlige i dette tilfellet har foretatt en slik vurdering.
I Helsetilsynets brev hit 24. oktober 2006, er det opplyst at saken «av prosessøkonomiske hensyn» ikke ble sendt tilbake til sykehuset med krav om at den skulle behandles av den journalansvarlige. Jeg har vanskelig for å se at «prosessøkonomiske hensyn» i dette tilfellet kan gi tilstrekkelig grunnlag for å fravike lovens og forskriftens bestemmelser om at det er den journalansvarlige som skal ta stilling til krav om sletting. Det foreligger på dette punktet en klar saksbehandlingsfeil.
1.2. As krav om sletting i brev 3. november 2004 ble i første omgang tilsynelatende ikke underlagt noen nærmere vurdering overhodet fra sykehusets side. Også sykehusets vedtak 17. januar 2005 gir grunn til å tvile på om sykehuset har foretatt en tilstrekkelig grundig vurdering av saken. A har i sitt krav om sletting vist til en rekke konkrete opplysninger av ulik art i journalnotatet, som han mener er uriktige. Det er i begrunnelsen for sykehusets avslag ikke redegjort for om sletting er vurdert for de enkelte opplysningene samt for diagnosen som fremkommer i notatet/legens vurderinger. Det heter derimot at «[u]t i fra min vurdering kan jeg ikke se at det er grunnlag for å slette journalen selv om jeg skulle ha misforstått pas. på enkelte detaljer». Utsagnet gir for det første grunn til tvil om legen har vurdert kravet om sletting i forhold til de vilkårene § 43 oppstiller. For det annet gir det inntrykk av at legen først og fremst har vurdert om journalen skulle slettes i sin helhet, uten å ta konkret stilling til sletting av de enkelte opplysningene samt diagnosen som fremkommer i notatet.
Selv om pasienten har formulert sitt krav slik at det gjelder sletting av hele journalen, vil en naturlig forståelse av hans henvendelse være at han ønsker at journalen ikke skal inneholde det han mener er uriktige opplysninger. Jeg viser særlig til at han i brevet til sykehuset har spesifisert en rekke opplysninger som han mener er feil. For at saksbehandlingen skal være forsvarlig, er det da nødvendig å ta stilling til de konkrete opplysningene pasienten fremhever som feil og til selve diagnosen/legens vurdering. Dersom pasientens henvendelse er uklar med hensyn til hva som ønskes slettet, vil det være best i samsvar med god forvaltningsskikk, og plikten til en forsvarlig saksopplysning, å avklare dette med pasienten før det tas stilling til slettingskravet. Uten en slik avklaring vil det vanskelig kunne forsvares å avslå slettingskravet under henvisning til at journalen som sådan ikke kan slettes.
1.3. Det hefter betydelige svakheter ved sykehusets vedtak 17. januar 2005, herunder uklarhet med hensyn til den journalansvarliges befatning med saken. På bakgrunn av dette burde Helsetilsynet, bl.a. ut fra hensynet til en betryggende saksbehandling og muligheten for en reell toinstansbehandling, ha opphevet sykehusets vedtak og sendt saken tilbake dit for en ny behandling. En slik fremgangsmåte ville også ha vært fornuftig av pedagogiske hensyn, for å gi nødvendig veiledning om helsepersonellovens regler om sletting til sykehuset og overlegen som behandlet saken på sykehusets vegne.
2. Nærmere om Helsetilsynet i … behandling av saken
Av Helsetilsynets vedtak fremgår det at de konkrete opplysningene i journalnotatet er vurdert i forhold til vilkårene i både helsepersonelloven § 43 første ledd nr. 1 og nr. 2. Vedtaket er imidlertid knapt. Dette gjør det vanskelig å se om tilsynet har foretatt den konkrete vurderingen som er påkrevd av de enkelte opplysningene som ønskes slettet, og om tilsynet har anvendt riktige vurderingstemaer. Det hadde vært en klar fordel om det fra Helsetilsynets side var gitt uttrykk for hvordan de enkelte opplysningene var vurdert i forhold til vilkårene i helsepersonelloven § 43 første ledd. Tilsvarende gjelder vurderingen av kravet om å få slettet diagnosen, sett på bakgrunn av de anførslene A har kommet med i brev 2. februar 2005 og 20. juni 2005 til Helsetilsynet.
I brev hit 24. oktober og 22. desember 2006 har Helsetilsynet redegjort nærmere for en del av de vurderingene som er gjort etter helsepersonelloven § 43 første ledd nr. 1. Kravet om å få slettet selve diagnosen er i tillegg kort berørt i tilsynets brev 12. mars 2007. Tilsynet har bl.a. vist til at «De faktiske og rettslige vurderingene som ligger til grunn for helsetilsynets konklusjon om at opplysningene i journalen ikke anses feilaktige eller misvisende er basert på at dette dreier seg om vurderinger som er gjort i en enkelt vurderingssamtale på en psykiatrisk poliklinikk. I en slik situasjon vil mulighet for unøyaktigheter oppstå når pasienten er den som gir alle opplysninger». Som jeg har uttalt i en tidligere sak som er referert i årsmeldingen for 2006 side 114-121 (Somb-2006-26), må likevel det sentrale temaet ved vurderingen av om opplysninger kan kreves slettet etter helsepersonelloven § 43 første ledd nr. 1 være om det på et senere tidspunkt kan sannsynliggjøres at opplysningene er «feilaktige eller misvisende».
3. Nærmere om enkelte av opplysningene som kreves slettet
Jeg er enig med Helsetilsynet i at flere av opplysningene som A har krevd å få slettet er av en slik art det er vanskelig eller umulig å sannsynliggjøre i ettertid at de er «feilaktige eller misvisende». Spørsmålet om sletting av selve diagnosen er et medisinskfaglig spørsmål, som jeg ikke har grunnlag for å vurdere. Når det gjelder de øvrige opplysningene som er etterprøvbare, finner jeg bare grunn til å komme med nærmere merknader til Helsetilsynets vurdering av helseopplysningene vedrørende klagerens mor og søster.
Helsetilsynet har vist til at det ikke er funnet nødvendig å innhente samtykke fra klagerens mor og søster til innsyn i deres journaler for å kunne etterprøve opplysningene, fordi opplysningene ikke er «ansett for å være av en slik art at de vil være relevante for de vurderinger som er gjort overfor A ved samtalen 16.02.99 på poliklinikken». Jeg kan ikke se at dette er et riktig vurderingstema etter helsepersonelloven § 43 første ledd nr. 1, og viser til mine merknader om dette i ovennevnte uttalelse fra 2006 (Somb-2006-26). Helsetilsynets uttalelse synes derfor noe uheldig, og kan gi grunnlag for tvil om hvorvidt tilsynet har lagt til grunn en korrekt lovforståelse ved sin vurdering av kravet om sletting.
Jeg finner videre grunn til å sette spørsmålstegn ved Helsetilsynets utsagn om at «[e]t krav om å slette disse opplysningene vil … være avhengig av om As mor og søster føler de belastende». For å kunne slettes etter § 43 første ledd nr. 1 må opplysningene «føles belastende for den de gjelder». Selv om dette er opplysninger om As familie, kan jeg ikke se at det er åpenbart at opplysningene ikke også kan sies å «gjelde» A selv, i et tilfelle der han som pasient har redegjort for sine familiemedlemmers helseforhold i forbindelse med en konsultasjon hos lege om egen helsetilstand. Det kan etter mitt syn være grunn for Helsetilsynet til å vurdere om ikke begrepet bør tolkes noe videre enn det som her er lagt til grunn.
Et annet spørsmål er i hvilken grad det kan kreves at sykehusets journalansvarlige eller Helsetilsynet skal innhente dokumentasjon for at opplysninger i journalen er feilaktige. Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen, jf. Ot.prp. nr. 13 (1998–1999) side 123, at det etter omstendighetene vil kunne være behov for at den som skal foreta vurderingen av kravet om sletting, må innhente informasjon fra andre kompetente fagpersoner. Utgangspunktet må likevel, slik jeg ser det, være at kravet vurderes på grunnlag av den foreliggende dokumentasjonen som pasienten som fremsetter kravet selv har fremskaffet. Jeg antar at hvorvidt den som foretar vurderingen av kravet om sletting selv plikter å innhente ytterligere innformasjon, vil måtte bero på en konkret vurdering av hva som kreves slettet. Jeg finner i dette tilfellet ikke grunn til å kritisere Helsetilsynet for ikke å ha forsøkt å innhente samtykke fra klagerens mor og søster til å få innsyn i deres journaler for å etterprøve opplysningene som var gitt om dem. Det synes naturlig i en slik situasjon at klageren selv må være ansvarlig for å fremskaffe den nødvendige dokumentasjonen.
4. Retting i stedet for sletting?
A har i sitt brev til sykehuset med krav om sletting ikke krevd å få rettet opplysninger i journalen dersom vilkårene for sletting ikke er oppfylt. Helsetilsynet har heller ikke vurdert dette.
Når det ikke fremkommer klart av pasientens henvendelse at retting er ønsket dersom sletting ikke lar seg gjøre, og retting fremstår som aktuelt for den som tar stilling til kravet, vil det etter min oppfatning være best i samsvar med kravene til god forvaltningsskikk at dette avklares med pasienten. I dette tilfellet mener jeg at det burde ha vært tatt initiativ overfor A for å få avklart om han subsidiært var interessert i å få foretatt en retting av journalen.
5. Oppsummering
Det er grunn til å kritisere flere sider ved sykehusets behandling av As krav om sletting. Kravet er for det første ikke vurdert av den journalansvarlige ved sykehuset, slik helsepersonelloven legger opp til. For det annet gir avdelingsoverlegens behandling av saken ikke et betryggende inntrykk av at vurderingen av kravet er i samsvar med lovens bestemmelser om sletting av journalopplysninger.
Helsetilsynet må kritiseres for ikke å ha sendt saken tilbake til sykehuset for ny vurdering fra den journalansvarliges side. Videre burde tilsynet ha gitt en nærmere begrunnelse for sin vurdering av kravet om sletting. Dette gjelder også vurderingen av selve diagnosen.
Det hadde også vært en fordel om både sykehuset og Helsetilsynet hadde undersøkt om A ønsket retting, dersom sletting ikke var aktuelt.
I de redegjørelsene som Helsetilsynet har gitt i forbindelse med saksbehandlingen her har tilsynet i en viss utstrekning underbygget de vurderingene som har vært gjort. På bakgrunn av de forholdene jeg har pekt på, finner jeg likevel å måtte be Helsetilsynet om å foreta en ny behandling av saken. Det vil være en fordel om saken returneres til sykehuset for en grundig vurdering fra den journalansvarliges side av om vilkårene for sletting i lovens § 43 er oppfylt, slik at kravet om sletting kan undergis den behandlingen som loven legger opp til.
Slik jeg ser det, vil det være naturlig at det i forbindelse med den fornyede behandlingen av saken også tas stilling til om det kan være aktuelt med retting av opplysninger som ikke kan slettes.
Jeg ber om å bli holdt orientert om den videre behandlingen av saken.»
I et senere brev opplyste Helsetilsynet i fylket at saken var avsluttet fordi Helsetilsynet ikke hadde fått noen tilbakemelding om at klageren ønsket å få en fornyet behandling av saken. Helsetilsynet la ikke ved noen korrespondanse som belyste avklaringen av dette.
Det ble funnet grunn til å be om en redegjørelse for hvordan saken var fulgt opp av Helsetilsynet etter ombudsmannens uttalelse. Klagerens advokat kom for øvrig også tilbake til saken og opplyste at klageren fastholdt sitt krav om sletting.
Etter dette opplyste Helsetilsynet i fylket at saken ville bli behandlet på nytt, og den ble i første omgang oversendt til sykehuset for ny vurdering. Sykehuset besluttet å slette to konkrete opplysninger, og på bakgrunn av denne slettingen anså Helsetilsynet klagerens krav som innfridd og saken ble på nytt avsluttet. Ombudsmannen har senere mottatt kopi av brev fra klageren til Helsetilsynet, der han blant annet opprettholder sitt krav om sletting av journalen i sin helhet.
Det ble funnet grunn til å be om en redegjørelse for hvordan saken var fulgt opp av Helsetilsynet etter ombudsmannens uttalelse. Klagerens advokat kom for øvrig også tilbake til saken og opplyste at klageren fastholdt sitt krav om sletting.
Etter dette opplyste Helsetilsynet i fylket at saken ville bli behandlet på nytt, og den ble i første omgang oversendt til sykehuset for ny vurdering. Sykehuset besluttet å slette to konkrete opplysninger, og på bakgrunn av denne slettingen anså Helsetilsynet klagerens krav som innfridd og saken ble på nytt avsluttet. Ombudsmannen har senere mottatt kopi av brev fra klageren til Helsetilsynet, der han blant annet opprettholder sitt krav om sletting av journalen i sin helhet.