Bidragsmottakeren satte frem krav om tilskudd til briller for sønnen. Trygdekontoret fastsatte tilskudd til utgiftene med kr 3 315. Etter klage fra bidragspliktige tok Nav Klage og anke Øst klagen til følge, slik at det ikke ble gitt tilskudd. Begrunnelsen for vedtaket var at det ikke gis tilskudd til annengangs anskaffelse av briller.
Bidragsmottakeren brakte saken inn for ombudsmannen og anførte at praksis innebærer at en stor og viktig utgift som briller, bare vil falle på en av foreldrene. I dette tilfelle var tidligere briller anskaffet for tre år siden, og sønnen hadde et dokumentert behov for nye.
Saken ble herfra tatt opp med Nav Klage og anke Øst. På bakgrunn av svaret derfra, ble saken tatt opp med Barne- og likestillingsdepartementet. Det ble blant annet spurt om det var forarbeidene til barneloven som ble lagt til grunn for den innskrenkende tolkningen av barneloven 8. april 1981 nr. 7 § 67 annet ledd og forskrift 15. januar 2003 nr. 121 om særtilskott § 1.
I sitt svar viste departementet til barneloven § 67 annet ledd om at foreldrene kan pålegges særtilskudd til særlige utlegg som oppstår så lenge underholdsplikten varer. Videre viste departementet til at særtilskudd kommer i tillegg til det ordinære bidraget, og at det er et vilkår at utgiftene må være rimelige og nødvendige og ikke gå inn under den typen utgifter som det løpende bidraget er ment å dekke. Når det gjaldt praksis, opplyste departementet at den er relativt restriktiv, og at det fastsettes særtilskudd stort sett bare til utgifter i forbindelse med konfirmasjon, leirskole, briller og tannregulering.
Departementet bekreftet at det er riktig at dagens ordning er begrenset på en slik måte at det bare kan fastsettes særtilskudd én gang til samme formål, hvilket betyr at det etter gjeldende rett bare kan fastsettes særtilskudd til for eksempel første gangs kjøp av briller/kontaktlinser, men ikke etterfølgende utskiftinger eller fornyelser. Det rettslige grunnlaget ble anført å være langvarig og festnet praksis, som har sitt grunnlag i forarbeidene til ordningen, jf. blant annet NOU 1977:35 Lov om barn og foreldre side 135, hvor det er lagt til grunn at særtilskudd tar sikte på å omfatte ekstra engangsutgifter til barnet og til formål som skiller seg fra det vanlige underholdet. Departementet fremholdt at dette innebærer at dersom barnet har behov for utskifting av briller, eller abonnement på kontaktlinser, vil ikke utgiftene omfattes av dagens bestemmelse fordi utgiftene ikke kan ses som engangsutgifter, men mer påregnelige og faste utgifter.
Videre ga departementet uttrykk for at det kan stilles spørsmål om rimeligheten av dagens ordning. Det ble opplyst at det vil foreslå at særtilskuddsordningen utvides til å omfatte etterfølgende nødvendige utgifter til blant annet vedlikehold, utskifting eller fornyelse av utgiftstyper det allerede er fastsatt særtilskudd til, jf. høringsnotat som følger opp St.meld. nr. 19 (2006-2007) Evaluering av nytt regelverk for barnebidrag.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
Foreldres plikt til å forsørge sine barn økonomisk er hjemlet i barneloven § 66. I loven § 67 første ledd er det bestemt at foreldre som ikke bor sammen med barnet, skal betale faste tilskudd til forsørging og utdanning. Bestemmelse om tilskudd til særlige utlegg er gitt i § 67 annet ledd, første og annet punktum, som lyder:
«Til særlege utlegg så lenge underhaldsplikta varer, kan foreldra påleggjast å yte særtilskot. Det er eit vilkår at utlegga er rimelege og naudsynte og ikkje går inn under dei utgiftene som det løpande fostringstilskotet skal dekke. …»
Bestemmelse om særtilskudd er også gitt i forskrift om særtilskot § 1, der det heter:
«Foreldra kan påleggjast å yte særtilskot dersom det oppstår særlege utlegg. Det er eit vilkår at utgiftene er rimelege og nødvendige, og ikkje går inn under dei utgiftene som det ordinære fostringstilskotet skal dekkje».
Ordlyden i loven og forskriften omtaler særlige utlegg og begrenser ikke ordningen med særtilskudd til engangsutgifter.
Departementet viser til lovforarbeidene som grunnlag for den praksisen som har utviklet seg, først og fremst NOU 1977:35 side 135. Det som her sies om særtilskudd, sies i annen spalte, hvor det står:
«Men i enkelte tilfelle kan det være at de løpende underholdsbidrag ikke strekker til p.g.a. uforutsette forhold, eller fordi det av andre grunner blir tale om ekstra engangsutgifter. Annet ledd første punktum gir derfor hjemmel for særtilskudd i slike tilfelle. Bestemmelsen er tatt opp uendret fra gjeldende lover, og tar bl.a. sikte på engangsutgifter i forbindelse med konfirmasjon og tannreguleringer.»
Det er her ordet engangsutgift fremkommer. Ut fra en samlet vurdering av det som sies her, finner jeg det vanskelig å si at særtilskudd bare omfatter engangsutgifter i snever forstand. Jeg oppfatter meningen her å være at det gjelder spesielle utgifter til barnet, og utgifter som har et formål som skiller seg fra det løpende, daglige underholdet. Det kan neppe oppfattes bokstavelig som en utgift som bare kan dekkes en gang. Det må være typen utgift som er avgjørende, slik at engangsutgift står som motstykke til daglige, løpende livsoppholdsutgifter. En annen sak er om utgiften kan sies å være rimelig og nødvendig. Dette blir en egen vurdering. Jeg kan derfor vanskelig se at lovforarbeidene gir holdepunkter for en slik innskrenkende tolkning av loven og forskriften som departementet legger til grunn.
Reelle hensyn taler etter min mening heller ikke for departementets tolkning. Særtilskuddet skal dekke spesielle utgifter som det løpende bidraget ikke tar høyde for, og utgiftene kan til dels være store. I slike tilfeller fremstår det som naturlig at begge foreldrene må bidra til å dekke barnets behov. Det kan ikke ses å foreligge noen fornuftig begrunnelse for at det ikke skulle være slik, og at bare den ene av foreldrene blir belastet. Det mest typiske vil nok være at den spesielle utgiften bare forekommer en gang, for eksempel konfirmasjon, men noen av de særlige utgiftene som har vært nevnt, som briller, tannregulering og leirskole, kan bli aktuelle flere ganger. For eksempel blir det behov for nyanskaffelse av briller når barnet har vokst og synet har endret seg. Det er vanskelig å se begrunnelsen for at ikke begge foreldrene skal være med å betale en slik utgift. Selv om det er påregnelig at synet vil endre seg og behov for nye briller oppstår, er det ikke holdepunkter for at nyanskaffelse må sies å være omfattet av det løpende bidraget. Det bemerkes at også utgifter til for eksempel konfirmasjon og leirskole må sies å fremstå som påregnelige for ungdom i dag, og disse er det praksis for å gi særtilskudd til.
Jeg har også merket meg at departementet setter spørsmålstegn ved rimeligheten av den praksis som har utviklet seg, og vil foreslå endring, noe jeg finner at også illustrerer at reelle hensyn taler imot departementets tolkning av gjeldende rett. Det opplyses at praksis er langvarig og festnet, uten at dette er nærmere dokumentert. I denne konkrete saken fastsatte trygdekontoret særtilskudd til annen gangs anskaffelse av briller og fulgte således ikke den omtalte praksisen. Heller ikke i rundskriv kan jeg se at det gis retningslinjer for en slik innskrenket praktisering av særtilskuddsordningen. I Ot.prp. nr. 43 (2000-2001) om nye regler for beregning av barnebidrag m.m. er særtilskuddsordningen drøftet under punkt 9. Der er den foran siterte uttalelsen fra NOU 1977: 35 tatt med, uten at dette med engangsutgifter er utdypet. I tillegg er det uttalt at særtilskuddet normalt skal fastsettes som et engangsbeløp, men at det også kan betales i terminer dersom utlegget skal gjøres opp slik. Her er det således betalingsmåten som er knyttet til uttrykket «engangs».
Etter dette er min konklusjon at det ikke er rettslig grunnlag for departementets tolkning av regelverket for særtilskudd. Jeg kan derfor ikke se at det er nødvendig å avvente oppfølgingen av St.meld. nr. 19 (2006-2007) for å endre praksis. Departementet bes vurdere hvilken informasjon som er nødvendig å gi bidragsmyndighetene.
Videre bes Nav Klage og anke Øst om å behandle denne saken på nytt. Behandlingen bør prioriteres, da bidragspliktige har tatt ut forliksklage for å få tilbakebetalt det han har innbetalt. Forliksrådet har utsatt behandlingen i påvente av avslutningen av saken her.
Jeg ber om å bli orientert om utfallet av Nav Klage og anke Østs nye behandling av saken, ved oversendelse av kopi av brevet til klageren. Videre ber jeg om å bli underrettet om Barne- og likestillingsdepartementets oppfølging.
På bakgrunn av ombudsmannens uttalelse ba departementet Arbeids- og velferdsdirektoratet, som overordnet forvaltningsorgan for behandlingen av bidragssaker, om at gjeldende praksis ble endret i tråd med uttalelsen. Departementet la til grunn at ny praksis vil omfatte alle etterfølgende nødvendige utgifter til bl.a. vedlikehold, utskifting eller fornyelse av utgiftstyper det allerede er fastsatt særtilskudd til. Departementet ba videre direktoratet om å sikre at etaten ble informert og gjort kjent med praksisendringen. Etter departementets syn ville det være en fordel om praksisendring ble tatt inn i etatens rundskriv, Hovednr. 55 Nr. 2 – Lov om barn og foreldre. Departementet ba også direktoratet om å følge opp saken som lå til grunn for ombudsmannens uttalelse overfor Nav Klage og anke Øst.
Departementet orienterte senere om at Nav Arbeids- og velferdsdirektoratet hadde endret etatens rundskriv i tråd med ombudsmannens uttalelse og lagt de nye retningslinjene ut på Navs hjemmeside på internett. Departementet opplyste videre at Nav Klage og anke Øst hadde gjort nytt vedtak i saken i tråd med de nye retningslinjene.