Nav fastsatte bidrag til A’s (bidragspliktiges) tre barn med grunnlag i hans faktiske inntekt. Han klaget på vedtaket og opplyste at han hadde sagt opp sin stilling som finansdirektør og var i ferd med å etablere egen virksomhet, blant annet for å kunne være mer tilgjengelig for barna, hvorav det ene trengte særskilt oppfølging.
Opplysningen om skifte av jobb og nedgang i inntekt førte til nytt vedtak. Bidragspliktiges inntekt ble da fastsatt etter skjønn, jf. forskrift om fastsetjing og endring av fostringstilskot § 4 sjette ledd. Det ble lagt til grunn at bidragspliktige burde hatt mulighet til å oppnå en inntekt tilsvarende det som fremgikk av lønns- og trekkoppgaven for 2007, og at han ikke hadde rimelig grunn til inntektsnedgangen, da hans samvær med barna ikke var endret fra tidligere.
Nav Klageinstans stadfestet Nav Forvaltnings vedtak. Det ble tatt utgangspunkt i gjennomsnittlig inntekt for årene 2005 – 2007, kr 1 033 480, og funnet at den nye inntekten på kr 720 000 var vesentlig lavere enn det bidragspliktige burde kunne oppnå ut fra utdanning og evner. Nav Klageinstans fant videre at det ikke forelå rimelig grunn til inntektsreduksjonen, da det ikke hadde skjedd noen endring i bidragspliktiges samvær med barna. Når det gjaldt den konkrete fastsettingen, hadde Nav Klageinstans ingen innvendinger mot at det ble tatt utgangspunkt i inntekten for 2007, redusert med 20 prosent, kr 1 054 031.
Bidragspliktige brakte saken inn for ombudsmannen og viste til at det ikke var riktig, slik som lagt til grunn av bidragsmyndighetene, at han hadde sluttet i sin tidligere jobb for å være mer sammen med barna, men for å kunne opprettholde avtalt samvær. Til skjønnsfastsettingen viste bidragspliktige til at det var feil å ta utgangspunkt i hans faktiske inntekt for 2007, da det var lagt frem dokumentasjon for at ca. kr 300 000 var ekstraordinær inntekt det året.
Ombudsmannen tok saken opp med Nav Klageinstans og viste til rundskriv til barneloven kapittel 8 og 9, der det fremgår at selv om forsørgingsplikten er sterk, er det ikke meningen at foreldrene må utnytte sine evner maksimalt. Det ble vist til at bidragspliktiges lønn etter at han startet egen virksomhet, innebar en reduksjon på mer enn 20 prosent uansett om lønns- og trekkoppgaven for 2007 eller avtalt lønn ble lagt til grunn. Videre ble det vist til at en inntekt på kr 720 000 per år likevel måtte anses å være relativt høy, slik at det kunne stilles spørsmål om en bidragspliktig er forpliktet til å opprettholde et arbeidsforhold som gir særlig høye inntekter, for slik å oppfylle sin forsørgelsesplikt. Det ble bedt om kommentarer fra Nav Klageinstans.
Når det gjaldt bakgrunnen for jobbskifte og inntektsreduksjon, ble det vist til bidragspliktiges anførsel om at det var for å kunne opprettholde eksisterende samvær med barna, ikke for å øke det. Nav Klageinstans ble bedt om å redegjøre for hvilken betydning opplysningene om dette hadde hatt ved vurderingen av om det forelå rimelig grunn til jobbskifte og inntektsreduksjon.
Om beregningen av inntekten ble det vist til bidragspliktiges anførsel om at inntekten for 2007 ikke kunne anses som representativ for hans inntektsnivå generelt. Nav Klageinstans ble bedt om å redegjøre for om det var riktig å legge vekt på inntekten, dersom den var å anse som ekstraordinær.
Nav Klageinstans svarte at spørsmålet om skjønnsfastsetting er en vurdering som bygger på inntektsevnen til den enkelte part, og at dersom inntekten er vesentlig lavere enn det som kan forventes ut fra utdanning og evner, blir det et spørsmål om parten kan gi en rimelig grunn til dette. Ansettelse i arbeidsforhold med særlig høyt lønnsnivå ble ikke i seg selv ansett å medføre økte forpliktelser i forhold til andre arbeidsforhold, og en bidragspliktig ble ikke ansett forpliktet til å opprettholde et arbeidsforhold som gir særlig høye inntekter, for slik å oppfylle forsørgelsesplikten.
Videre viste Nav Klageinstans til at det i retningslinjene til § 4 i forskrift om fastsetjing og endring av fostringstilskot fremgår at omsorg eller samvær med barn kan føre til redusert eller manglende inntekt, som følge av at en part velger å arbeide deltid eller er hjemmeværende på grunn av omsorgen. Det er forutsatt at ekstra fritid som følge av redusert arbeidstid, benyttes til faktisk samvær med bidragsbarnet for at den faktiske inntekten kan legges til grunn når bidraget skal fastsettes. Det ble vist til at i dette tilfellet var det ikke dokumentert at bidragspliktige arbeidet mindre enn før, og at samværet heller ikke var økt i forhold til tidligere. Det ble også vist til at avslutning av ansettelsesforhold for å starte egen virksomhet i de fleste tilfeller vil gi større muligheter for å tilpasse arbeidssituasjonen i forhold til omsorg for barn, men at dette ut fra gjeldende retningslinjer ikke utgjorde en rimelig grunn til redusert inntekt i denne saken.
Når det gjaldt den konkrete fastsettingen av inntekt, viste Nav Klageinstans til at det ikke var lagt til grunn at bidragspliktiges inntekt i 2007 var representativ for hans inntektsnivå generelt. Det ble vist til at inntekten lagt til grunn i det påklagede vedtaket, inntekten for 2007 redusert med 20 prosent, av førsteinstansen ble ansett å være representativ for bidragspliktiges inntektsevne. Nav Klageinstans viste til at dette tilsvarte omtrent gjennomsnittlig inntekt i årene 2005 – 2007, og derfor tok høyde for at ca. kr 300 000 av inntekten i 2007 var ekstraordinær. Nav Klageinstans hadde derfor ikke innvendinger mot Nav Forvaltnings skjønnsmessige fastsetting.
I merknader til Nav Klageinstans’ redegjørelse viste bidragspliktige blant annet til at Nav Klageinstans mente at en forsørgelsespliktig ikke var forpliktet til å opprettholde et arbeidsforhold som gir særlig høy inntekt for å oppfylle forsørgelsesplikten, og stilte da spørsmål ved om ikke en inntekt på kr 1 054 031 måtte sies å innebære en særskilt høy inntekt. Bidragspliktige hadde også innvendinger til Navs redegjørelse for beregningen av inntekten, og viste til at det blir feil å ta utgangspunkt i den ekstraordinært høye inntekten for 2007, selv med en reduksjon på 20 prosent.
Ved avslutningen av saken uttalte ombudsmannen:
«1. Rettsgrunnlaget
Etter barnelova 8. april 1981 nr. 7 § 66 plikter begge foreldrene å forsørge sine barn etter evne, og ifølge § 71 skal bidragsmyndighetene fastsette tilskudd til barn slik at fastsatte utlegg til forsørgelse av barnet blir delt mellom foreldrene etter størrelsen på inntekten deres.
Med hjemmel i § 71 tredje ledd er det i forskrift 15. januar 2003 nr. 123 om fastsetjing og endring av fostringstilskot gitt regler for hvordan inntekten skal beregnes. Hovedregelen er at faktisk inntekt skal legges til grunn, jf. forskriften § 4 første ledd, som bestemmer at «[i]nntekta for kvar av foreldra skal setjast til personinntekt og positiv netto kapitalinntekt som overstig kr 10 000,- per år».
I forskriften § 4 sjette ledd er det gjort unntak fra hovedregelen, og det fremgår at inntekten skal fastsettes etter skjønn når en part er uten inntekt, eller inntekten er vesentlig lavere enn det han eller hun burde oppnå ut fra utdanning og evner, uten at parten kan gi en rimelig grunn til at inntekten ikke er høyere. I hvilke tilfeller inntekten bør skjønnsfastsettes må vurderes konkret, på grunnlag av en helhetsvurdering i den enkelte sak.
I Ot.prp. nr. 43 (2000-2001) (Om lov om endringer i barnelova, forskotteringsloven og i enkelte andre lover (nye regler for beregning av barnebidrag m.m.)) er fastsetting av inntekt etter skjønn omtalt i punkt 8.4. I Arbeids- og velferdsetatens rundskriv 1. oktober 2002 til barneloven kapittel 8 og 9 er det gitt retningslinjer for fastsettingen av inntekt etter skjønn.
2. Vurderingen av om inntekten skal beregnes etter skjønn
En inntektsreduksjon på inntil 20 prosent godtas i praksis, uten at det fører til at inntekten fastsettes etter skjønn. Da det er på det rene at bidragspliktiges inntekt ble redusert med mer enn 20 prosent, uansett om tidligere avtalt lønn eller lønns- og trekkoppgaven for 2007 legges til grunn, har jeg ikke innvendinger mot Navs standpunkt om at endret inntekt er vesentlig lavere enn det som burde kunne oppnås ut fra utdanning og evner. Ved vurderingen av inntektsevnen, må det være riktig å legge vesentlig vekt på tidligere års inntekt, og ikke hva den formelle utdanningen er.
Den lønnen bidragspliktige faktisk har tatt ut i nytt selskap synes å være på det rene.
Bidragsmottakeren har hatt synspunkter på om det kunne være grunnlag for å ta ut ytterligere lønn, jf. advokat B’s brev 18. juni og 3. november 2008. Dette spørsmålet har imidlertid ikke inngått i Navs vurderinger og gir ikke foranledning til kommentarer fra min side.
Spørsmålet i saken har vært om bidragspliktige har hatt rimelig grunn til inntektsreduksjonen.
I Arbeids- og velferdsetatens rundskriv til barneloven kapittel 8 og 9 er det gitt retningslinjer for når inntekten skal fastsettes etter skjønn. Det er vist til at forskriftshjemmelen om skjønnsfastsetting av inntekten må ses i direkte sammenheng med barneloven § 66, der det er bestemt at begge foreldre plikter å forsørge sine barn etter evne. Dette medfører at de innen rimelighetens grenser har plikt til å innrette seg slik at de er i stand til å oppfylle forsørgingsplikten, og at dersom inntekten er lavere enn det som med rimelighet må kunne forventes, skal den fastsettes skjønnsmessig. Videre fremgår det at selv om forsørgingsplikten er sterk og skal prioriteres høyt i forhold til andre forpliktelser, er det ikke meningen at foreldrene må utnytte sine evner maksimalt. Innen rimelige grenser må de kunne foreta valg uten at dette får konsekvenser i form av skjønnsfastsetting.
I rundskrivet er det vist til Ot.prp. nr. 43 (2000-2001) punkt 8.4, der det er uttalt at det er:
«viktig å understreke at adgangen til skjønnsfastsettelse bare skal benyttes i spesielle tilfeller og ikke er ment å innvirke på foreldrenes frihet med hensyn til yrkesvalg. Skjønnsbestemmelsen skal derfor ikke forstås som en generell adgang til å kreve at partene skifter til et best mulig betalt yrke, eller eventuelt opprettholder sitt tidligere bedre betalte arbeid. I hvilke tilfeller inntekten bør skjønnsfastsettes må vurderes konkret».
Det fremgår også i proposisjonen at bestemmelsen om skjønn først og fremst har til hensikt å hindre at den bidragspliktige skifter arbeid motivert ut fra et ønske om å redusere bidragsplikten. Det vises til at det i Ot.prp. nr. 44 (1987-88) s. 61 fremgår at det avgjørende for bruk av skjønnsbestemmelsen må være at det ikke kan anføres plausible grunner for den lave inntekten. Videre er det vist til Rikstrygdeverkets rundskriv av 13. august 1997 nr. 2 – 51 00, der det er uttalt at det skal godtas at den bidragspliktige av personlige grunner velger et annet yrke eller en annen næring selv om vedkommende går ned i inntekt. Hvorvidt det foreligger personlige grunner som må godtas, beror på om det foreligger en rimelig grunn for skifte av arbeid. Videre fremgår at det i vurderingen av om det foreligger rimelig grunn, ikke stilles for strenge krav.
Nav Klageinstans la i vedtaket 29. mai 2009 til grunn at det ikke var skjedd noen endring i bidragspliktiges samvær med sine barn i forhold til tidligere, og at det heller ikke var angitt at han hadde redusert sin arbeidstid. Det ble derfor ikke funnet å foreligge rimelig grunn til inntektsreduksjonen. På spørsmål herfra om hvilken betydning bidragspliktiges anførsel om at skifte av jobb ikke var begrunnet i økt samvær, men i å opprettholde eksisterende samvær, viste Nav til retningslinjene til bidragsforskriften § 4, der det fremgår at omsorg eller samvær med barn kan føre til redusert eller manglende inntekt som følge av at en part velger å arbeide deltid eller er hjemmeværende på grunn av omsorgen. Det var da forutsatt at ekstra fritid som følge av den reduserte arbeidstiden ble benyttet til faktisk samvær med bidragsbarnet for at den faktiske inntekten skulle kunne legges til grunn. Nav viste til at det i denne saken ikke er dokumentert at bidragspliktige jobber mindre enn før og at samværet heller ikke er økt i forhold til tidligere. Videre ble det vist til at avslutning av et ansettelsesforhold for å starte egen virksomhet i de fleste tilfeller vil gi større muligheter for å tilpasse arbeidssituasjonen i forhold til omsorg for barn.
På dette punktet finner jeg vurderingen fra Nav Klageinstans mangelfull eller lite treffende. Det har under sakens behandling gjennomgående fra bidragspliktiges side vært fremholdt at skifte av arbeid var begrunnet i at tidligere virksomhet ikke lot seg kombinere med avtalt samvær. Det var vist til utviklingen i selskapet han tidligere var ansatt i, herunder at dette ble børsnotert etter at han tiltrådte i 2005, noe som førte til en sterk økning i arbeidsmengde og omfattende reisevirksomhet. Det vises til bidragspliktiges brev 14. mai 2008 til Nav om dette. I brevet skrev bidragspliktige at han, for å kunne øke fleksibiliteten i forhold til arbeidssituasjonen, bestemte seg for å begynne egen konsulentvirksomhet. Det var derfor å forvente at Navs drøftelse hadde knyttet seg nærmere til disse faktiske opplysningene, og ikke til en problemstilling der en bidragspliktig har fått redusert inntekt som følge av å ha gått ned i stillingsprosent.
På spørsmålet herfra om en bidragspliktig er forpliktet til å opprettholde et arbeidsforhold som gir særlig høye inntekter, for slik å oppfylle forsørgelsesplikten, svarte Nav Klageinstans at det ikke anser at det foreligger en slik plikt. Det ble også vist til at ansettelse i et slikt arbeidsforhold ikke i seg selv medfører økte forpliktelser i forhold til andre arbeidsforhold. Det fremstår som uklart hva som menes med det siste.
Som det fremgår av det som ovenfor er referert fra rundskrivet til barneloven kapittel 8 og 9 og Ot.prp. nr. 43 (2000-2001), er adgangen til å fastsette inntekten etter skjønn ment å være en unntaksbestemmelse som bare skal benyttes i spesielle tilfeller og at det er en sikkerhetsventil for å unngå at en bidragspliktig skifter arbeid motivert ut fra et ønske om å redusere bidragsplikten.
I denne saken oppebar bidragspliktige etter jobbskiftet fortsatt en relativt høy inntekt, og han har redegjort grundig for bakgrunnen for skifte av arbeid. Nav Klageinstans mener også at det ikke foreligger noen forpliktelse til å opprettholde et arbeidsforhold som gir særlig høye inntekter. Det siste er jeg enig i. Slike arbeidsforhold vil gjennomgående stille spesielt store krav til en arbeidstaker, som arbeidstid ut over det «normale» og stort mentalt press. Andre forhold kan være mye reisevirksomhet, slik som pekt på av bidragspliktige i denne saken.
Det fremgår ikke om Nav Klageinstans har vurdert de forholdene som her er påpekt, og behandlingen av spørsmålet om det foreligger rimelig grunn for bidragspliktiges reduserte inntekt fremstår etter dette som mangelfull.
3. Beregningen av inntekten
I rundskrivet til barneloven og Ot.prp. nr. 43 (2000-2001) fremgår at det uten nærmere begrunnelse godtas en reduksjon på 20 prosent i inntekt. Spørsmålet blir da hvilken inntekt det skal tas utgangspunkt i når den skal beregnes etter skjønn.
Nav Klageinstans har opplyst at det ikke ble lagt til grunn at bidragspliktiges inntekt for 2007 er representativ for hans inntektsnivå generelt. Det ble vist til at Nav Forvaltning hadde lagt til grunn at inntekten for 2007 redusert med 20 prosent er representativ for inntektsevnen, og at dette tilsvarer omtrent gjennomsnittlig inntekt i årene 2005 til 2007. Dette tar etter Navs oppfatning høyde for bidragspliktiges anførsel om at ca. kr 300 000 av inntekten for 2007 er ekstraordinær.
Dette resonnementet er det vanskelig å følge. Når det uten nærmere begrunnelse skal godtas en reduksjon på 20 prosent i inntekt, må det tas utgangspunkt i det som anses å være ordinær inntekt, og ikke en inntekt som det menes at ikke er representativ.
4. Konklusjon
Jeg har kommet til at bidragsmyndighetenes vurdering av spørsmålet om det forelå rimelig grunn til bidragspliktiges inntektsreduksjon, og derav adgangen til å fastsette inntekten etter skjønn, er mangelfull. Nav Klageinstans bes om å foreta en ny behandling av saken. I denne sammenheng minner jeg om at bidragsmottakeren ikke har vært part i saken her, og at hun derfor må gis anledning til å uttale seg ved den fornyede behandlingen. Det presiseres også at jeg med denne anmodningen ikke har ment å uttale meg om hva resultatet i saken bør være.
Dersom bidragsmyndighetene kommer til at inntekten fortsatt skal fastsettes ved skjønn, må det ses hen til det jeg har sagt om utgangspunktet for beregningen.
Jeg ber om å bli underrettet om utfallet av den fornyede behandlingen av saken, ved oversendelse av kopi av brev til den bidragspliktige.»