Saken gjelder vurderingen av hvem som skal være «nærmeste pårørende» til en pasient som selv ikke er i stand til å utpeke hvem som skal ha denne rollen. Fylkesmannen mente det var adgang til å velge en annen enn den loven gir anvisning på i tilfeller der det vil føre til at valget faller på en pårørende som vurderes å ikke være egnet for oppgaven. Ombudsmannen mener at det ikke er holdepunkter i pasient- og brukerrettighetsloven eller forarbeidene til loven for at det kan gjøres unntak fra lovens definisjon av nærmeste pårørende. Bestemmelsen inneholder en klar definisjon, og lovens system er at den som er definert som nærmeste pårørende får denne rollen uavhengig av personens egenskaper eller om relasjonen sett utenfra fremstår som god. Ombudsmannen ber Fylkesmannen om å behandle den konkrete saken på nytt og om å ta hensyn til merknadene som her er gitt i fremtidige avgjørelser. Videre gjør ombudsmannen Helse- og omsorgsdepartementet oppmerksom på mangler i administrativ praksis.

Saken gjelder Statens sivilrettsforvaltnings (SRFs) vedtak om å frata klageren oppdrag som verge for en enslig, mindreårig vergehaver. SRF mente et vergebytte var til det beste for vergehaveren. I begrunnelsen viste SRF til tre bekymringsmeldinger fra utlendingsmyndighetene knyttet til hvordan klageren hadde utført vervet som representant for enslige mindreårige asylsøkere i andre saker, blant annet et tilfelle der hun ikke hadde samtykket til at det ble gjennomført medisinsk aldersundersøkelse. SRF viste til at det var en lav terskel for fratakelse av vergeoppdraget, og at det var tilstrekkelig at det forelå «en viss risiko» for at vergen ikke ville utføre oppdraget på en tilstrekkelig tillitsvekkende måte. Den mindreårige selv ønsket ikke vergebytte. Dette var ifølge begrunnelsen tillagt «en viss vekt». Ombudsmannen er kommet til at det hefter feil ved SRFs vurderinger. Det avgjørende for om klageren kunne fratas vergeoppdragene, var om det var «til det beste» for den mindreårige, jf. vergemålsloven § 29 andre ledd første setning. For mindreårige vergehavere må denne vurderingen skje i tråd med de føringer som følger av Grunnloven § 104 første ledd og barnekonvensjonen. Det er knyttet begrunnet tvil om SRF har tatt et riktig rettslig utgangspunkt ved vurderingen. Slik saken er opplyst, finner ombudsmannen videre å måtte legge til grunn at den mindreåriges ønske om å beholde klageren har blitt tillagt vesentlig mindre vekt enn det Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen art. 12 tilsier. Det er ikke foretatt en forsvarlig utredning og vurdering av om klageren har håndtert andre representant- og vergeoppdrag på en måte som tilsier at hun burde fratas det konkrete vergeoppdraget i strid med vergehaverens ønsker. Fordi den mindreårige nå har fylt 18 år og ikke har behov for verge lenger, er det ikke grunn til å be SRF om å behandle saken på nytt. SRF bes imidlertid merke seg ombudsmannens generelle synspunkter og videreformidle disse til fylkesmennene på hensiktsmessig måte.

Saken gjelder Statens sivilrettsforvaltnings (SRFs) vedtak om å frata klageren oppdrag som verge for fem enslige, mindreårige asylsøkere. SRF mente et vergebytte var til det beste for vergehaverne. I begrunnelsen skrev SRF at det var lagt «særlig vekt» på at det var mottatt bekymringsmeldinger på klageren fra ulike offentlige organer. SRF viste til at det var en lav terskel for fratakelse av vergeoppdraget, og at det var tilstrekkelig at det forelå «en viss risiko» for at vergen ikke ville utføre oppdraget på en tilstrekkelig tillitsvekkende måte. De mindreårige selv – som alle var 16 eller 17 år på vedtakstidspunktet – ønsket ikke vergebytte. Dette var ifølge begrunnelsen tillagt «en viss vekt». Ombudsmannen er kommet til at det hefter feil ved SRFs vurderinger. Det avgjørende for om klageren kunne fratas vergeoppdragene, var om dette var «til det beste» for de mindreårige, jf. vergemålsloven § 29 andre ledd første setning. For mindreårige vergehavere må denne vurderingen skje i tråd med de føringer som følger av Grunnloven § 104 første ledd og barnekonvensjonen. Det er knyttet begrunnet tvil om SRF har tatt et riktig rettslig utgangspunkt ved vurderingen. Slik saken er opplyst, finner ombudsmannen videre å legge til grunn at de mindreåriges ønske om å beholde klageren har blitt tillagt vesentlig mindre vekt enn det Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen art. 12 tilsier. SRF har også lagt «særlig vekt» på de mottatte bekymringsmeldingene, uten at det er tilstrekkelig undersøkt og vurdert om det er hold i disse. Fordi de mindreårige nå har fylt 18 år og ikke har behov for verge lenger, er det ikke grunn til å be SRF om å behandle sakene på nytt. SRF bes imidlertid merke seg ombudsmannens generelle synspunkter og videreformidle disse til fylkesmennene på hensiktsmessig måte.

Vergemålsmyndighetenes saksbehandling og rettsanvendelse ved vedtak om avkortning av en advokatverges krav om godtgjøring har vært undersøkt her. Saken gjelder rundt 70 vergeoppdrag og reiser spørsmål om arbeid utført av andre enn vergen selv kunne godtgjøres med en lavere timesats enn det vergen selv mente var avtalt. Statens sivilrettsforvaltning (SRF) mente at det ikke er adgang til å avtale godtgjøring for slikt arbeid med en timesats høyere enn 400 kr. Videre er det spørsmål om advokaten kunne kreve dekning for arbeid med å fremlegge opplysninger Fylkesmannen hadde etterspurt. Ombudsmannen er kommet til at SRFs oppfatning om at det gjelder en maksimal timesats på 400 kr for arbeid utført av andre enn vergen selv, beror på en uriktig forståelse av vergemålsforskriften. SRF kunne derfor ikke på dette grunnlaget se bort fra vergens anførsel om at det var inngått en avtale om godtgjøringssatsene. Ombudsmannen mener også at arbeidet med å utarbeide en oversikt over vergeoppdragene etter pålegg fra Fylkesmannen må regnes som arbeid vergen kan kreve godtgjøring for. SRF bes om å behandle den konkrete saken på nytt, og om å vurdere om det er behov for å endre et rundskriv om utgiftsdekning og godtgjøring. Ombudsmannen ber om å bli holdt orientert om SRFs oppfølging av saken.

Saken gjelder Statens sivilrettsforvaltnings avslag på en verges krav om timebasert godtgjøring i stedet for den faste årlige satsen, jf. vergemålsforskriften § 16. Godtgjøringen gjaldt blant annet forholdsvis omfattende undersøkelser for å finne inngangsverdien på aksjer solgt i 2011 og 2015, utført i forbindelse med arbeidet med den vergetrengendes skattemelding for 2015. I avslaget ble det vist til at sivilrettsforvaltningen hadde foretatt en «samlet vurdering», som blant annet bygget på at deler av vergens arbeid falt utenfor mandatet, og at arbeidet som var utført innenfor mandatet var mer omfattende enn nødvendig. Sivilrettsforvaltningen ga uttrykk for at undersøkelser av disposisjoner eller hendelser forut for vergeoppnevnelsen generelt vil falle utenfor vergens oppdrag. Ombudsmannen kan ikke se at det er grunnlag for et slikt syn. Det avgjørende kan ikke være når en disposisjon ble foretatt, men om en undersøkelse av den er nødvendig for å ivareta en aktuell økonomisk interesse for den vergetrengende, jf. vergemålsloven § 31. Verken regelverket eller vergens mandat i denne saken gir en slik avgrensning av oppdraget som sivilrettsforvaltningen la til grunn. Sivilrettsforvaltningen mente vergens arbeid lå «i grenselandet» for hva den faste satsen kunne anses å gi «rimelig dekning» for, jf. forskriften § 16. Etter ombudsmannens syn kan det ikke foretas en forsvarlig vurdering av et slikt grensetilfelle uten å ta konkret stilling til hvilken andel av vergens arbeid som faktisk skal avkortes. Det burde også foreligget retningslinjer eller praksis for hvor mye arbeid som uansett må forventes utført før det er aktuelt med timebasert godtgjøring. Det er en fare for vilkårlighet når det i grensetilfeller tas avgjørelser om timebasert godtgjøring ut fra en «helhetsvurdering», uten at det tas stilling til hvilket arbeidet som faktisk skal godtgjøres og hvor mye arbeid den faste satsen anses å gi rimelig godtgjøring for. Ombudsmannen er enig med sivilrettsforvaltningen når de uttrykker at det ikke er avgjørende for om det kunne gis timebasert godtgjøring at vergens arbeid ikke var klarert med Fylkesmannen på forhånd. Da det motsatte standpunktet er lagt til grunn i Statens sivilrettsforvaltnings håndbok for verger, ble sivilrettsforvaltningen anmodet om å vurdere korrigering av håndboken. På bakgrunn av manglene ved rettsanvendelsen og skjønnet mener ombudsmannen at vedtaket må anses ugyldig. Sivilrettsforvaltningen bes om å vurdere saken på nytt.

En enslig mindreårig asylsøker og representanten hans ble i forbindelse med søknad om beskyttelse bedt om å samtykke til å gjennomføre en aldersundersøkelse. Den mindreårige samtykket, men representanten samtykket ikke. I etterkant av denne episoden besluttet Fylkesmannen og Statens sivilrettsforvaltning (SRF) å frata representanten oppdraget. Som ledd i saksforberedelsen hadde en saksbehandler hos Fylkesmannen en telefonsamtale med den mindreårige, der det ble stilt spørsmål knyttet til aldersundersøkelse og eventuelt bytte av representant. Ombudsmannens undersøkelser har knyttet seg til denne samtalen. Det er positivt at vergemålsmyndighetene – i tråd med sine forpliktelser etter barnekonvensjonen og lovgivningen for øvrig – har forsøkt å gi den mindreårige mulighet til å bli hørt, og til å belyse relevante fakta i saken. Saksbehandlerens notat – sammenholdt med rammene rundt samtalen og den mindreåriges forutsetninger – tyder imidlertid på at samtalen har blitt lagt opp på en måte som ikke i tilstrekkelig grad sikret den mindreåriges rett til uttale seg på fritt og informert grunnlag. Saksbehandleres notat fra samtalen – som ikke er forelagt den mindreårige selv eller andre tilstedeværende for gjennomlesning og merknader – gir etter ombudsmannens syn heller ikke grunnlag for å fastslå med tilstrekkelig grad av sikkerhet hva den mindreårige forsto og ga uttrykk for i samtalen. Det gir heller ikke grunnlag for å fastslå at samtalen ble gjennomført på en måte som i tilstrekkelig grad ivaretok den mindreåriges rettigheter og forvaltningsrettslige krav om forsvarlig saksutredning. De påpekte forholdene kan ikke anses avhjulpet gjennom SRFs behandling av klagesaken. Etter det ombudsmannen legger til grunn, har imidlertid den mindreårige nå fylt 18 år, slik at han ikke lenger trenger en representant eller verge. Ombudsmannen finner på denne bakgrunn å kunne la den konkrete saken bero. SRF bes imidlertid om å merke seg ombudsmannens synspunkter og å videreformidle disse til fylkesmennene på en hensiktsmessig måte.

Saken gjelder saksbehandlingstiden hos Fylkesmannen i Østfold ved behandlingen av en begjæring fra vergehaver – heretter omtalt som A – om opphevelse av et vergemål. Fylkesmannen brukte i underkant av 11 måneder på å behandle saken. Saken kan ikke anses avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Behandlingen av saken ivaretok ikke i tilstrekkelig grad As rettssikkerhet. A har heller ikke blitt holdt tilfredsstillende orientert om sakens fremdrift underveis. Saken er nå ferdigbehandlet. As klage over lang saksbehandlingstid gir derfor ikke grunn til videre oppfølging fra ombudsmannens side. Det forutsettes imidlertid at Fylkesmannen merker seg ombudsmannens synspunkter og sørger for at fremtidige begjæringer om opphevelse av vergemål avgjøres uten ugrunnet opphold, og at parten får tilfredsstillende informasjon underveis.

Statens sivilrettsforvaltning (SRF) avslo et krav om dekning av sakskostnader etter at et vergemål ble opphevet. Vergemålet var opprettet uten samtykke fra vergehaver. Opphevelsen var begrunnet med at vergehaver var samtykkekompetent, og at vergemålet derfor ikke kunne opprettholdes mot hennes vilje. SRFs begrunnelse for avslaget på sakskostnadskravet var at opphevelsesvedtaket ikke utgjorde en endring av enkeltvedtaket om opprettelse av vergemål, men et nytt enkeltvedtak. Ombudsmannen er kommet til at opphevelsesvedtaket må anses som et endringsvedtak som faller innenfor virkeområdet til reglene om sakskostnader i forvaltningsloven § 36. Vedtaket er også «til gunst» for parten. Utgangspunktet er da at parten har rett til å få dekket kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Unntak kan være aktuelt dersom endringen skyldes forhold utenfor forvaltningens kontroll. Dette, og spørsmålet om de aktuelle kostnadene var nødvendige for å få endret vedtaket, er ikke behandlet i begrunnelsen for SRFs avslag, og har heller ikke vært en del av undersøkelsene herfra. På bakgrunn av SRFs redegjørelse hit har imidlertid ombudsmannen funnet grunn til enkelte merknader av betydning for denne vurderingen, herunder om vergemålsmyndighetenes utredningsplikt. SRF bes om å behandle saken på nytt. I den grad SRF kommer til at sakskostnadskravet må avslås under henvisning til at kostnadene ikke har vært nødvendige for å få endret vedtaket, bør det videre vurderes om det er grunnlag for å dekke kostnadene helt eller delvis ut fra erstatningsrettslige betraktninger.