Saken gjelder vedtak om overføring fra tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon (TUD) til tvungent psykisk helsevern med døgnopphold i institusjon. I forbindelse med årsvurderingen av det tvungne vernet, mente sykehuset at det var behov for døgninnleggelse for å kunne gjennomføre en tilstrekkelig undersøkelse av om vilkårene for fortsatt tvang var oppfylt. Sivilombudet er kommet til at grunnvilkårene for bruk av tvang etter psykisk helsevernloven § 4-2 gjelder for vedtak om overføring fra TUD til døgnopphold etter § 4-10, og at kontrollkommisjonen i slike saker må prøve om vilkårene etter § 4-2 første ledd er oppfylt. Ombudet mener det er begrunnet tvil om kontrollkommisjonen vurderte vilkårene i § 4-2 første ledd og om kommisjonen har vektlagt pasientens innsigelser mot overføringen i tråd med psykisk helsevernloven § 4-2 andre ledd tredje punktum og psykisk helsevernforskriften § 11 første ledd tredje punktum. Dette, i kombinasjon med at vedtaket ikke oppfyller kravene til begrunnelse etter forvaltningsloven § 25, jf. § 33 første ledd og psykisk helsevernforskriften § 55 tredje ledd, medfører at vedtaket må anses som ugyldig. Ettersom det tvungne psykiske helsevernet er opphevet, er det ikke hensiktsmessig å be kontrollkommisjonen behandle saken på nytt. Kommisjonen bes imidlertid merke seg ombudets uttalelse og legge ombudets syn til grunn i framtidige saker.

Saken gjelder en pasient som skal ha blitt undersøkt av lege uten samtykke for å bringe på det rene om vilkårene for tvungent psykisk helsevern var oppfylt. Pasienten klaget på dette til Statsforvalteren i Troms og Finnmark, som avviste saken under henvisning til at det ikke var grunnlag for tilsynsmessig oppfølging av saken. Sivilombudet er kommet til at det faktum Statsforvalteren la til grunn i vedtaket, og som synes å følge av sakens dokumenter, skulle ført til at saken ble behandlet som en klagesak etter psykisk helsevernloven § 3-1. Statsforvalteren bes om å behandle saken på nytt innen 15. mai 2023 og orientere ombudet om den fornyede behandlingen med kopi av den nye avgjørelsen.

Saken gjaldt Statsforvalteren i Oslo og Vikens vedtak om tvangsmedisinering. Statsforvalterens begrunnelse for at vilkåret om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt av medisineringen var ikke i tråd med forvaltningslovens eller psykisk helsevernlovens krav. Det var dessuten begrunnet tvil om Statsforvalteren hadde forstått lovens krav riktig. Det fremgikk heller ikke av vedtaket at lovens vilkår om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene, var vurdert. Dette er også i strid med forvaltningslovens og psykisk helsevernlovens krav til begrunnelse. Ombudet ba Statsforvalteren merke seg ombudets syn, og at dette legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering.

Saken gjelder en kontrollkommisjons vedtak om forlengelse av tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven § 3-3 og § 3-8. Sivilombudet kom til at kontrollkommisjonens begrunnelse for fortsatt tvungent psykisk helsevern ikke oppfylte kravene til begrunnelse i forvaltningsloven § 25 og psykisk helsevernforskriften § 55 tredje ledd. Kommisjonens begrunnelse for at vilkårene for tvungent psykisk helsevern var oppfylt, var mangelfull. Det skulle videre fremgått av vedtaket hvilke faktiske forhold kommisjonen la til grunn, samt at det skulle vært redegjort for innholdet i regelen om bortfall av samtykkekompetanse i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3. Videre mente ombudet at det skulle fremgått av vedtaket at klagerens menneskerettslige anførsel hadde blitt sett og vurdert, jf. forvaltningsloven § 25 og § 34 andre ledd, samt kravene til god forvaltningsskikk. Ombudet ba kommisjonen vurdere saken på nytt og begrunne vedtaket i samsvar med merknadene i denne uttalelsen.

Saken gjelder Statsforvalteren i Vestlands vedtak om tvangsmedisinering. Statsforvalterens begrunnelse for at vilkåret om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt av medisineringen, er ikke i tråd med forvaltningslovens eller psykisk helsevernlovens krav. Det er dessuten begrunnet tvil om Statsforvalteren har forstått lovens krav riktig. Det fremgår heller ikke av vedtaket at lovens vilkår om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene, er vurdert. Dette er også i strid med forvaltningslovens og psykisk helsevernlovens krav til begrunnelse. Det er videre i strid med god forvaltningsskikk at den muntlige kommunikasjonen mellom assisterende fylkeslege og den behandlingsansvarlige ikke er nedtegnet og arkivert. Ombudet ber Statsforvalteren merke seg ombudets syn på ovennevnte, og at dette legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering.

Saken gjelder Statsforvalteren i Møre og Romsdals vedtak om tvangsmedisinering. Statsforvalterens begrunnelse for at kravet om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt av medisineringen er ikke i tråd med forvaltningslovens eller psykisk helsevernlovens krav. Det er uheldig at Statsforvalteren ikke viste til lovens ordlyd «vesentlig» bedring, men i stedet «betydelig» bedring, da de tok stilling til om lovens krav om tilstrekkelig positiv effekt av medisineringen var oppfylt. Ombudet har merket seg forklaringen om at dette skyldes Helsedirektoratets vedtaksmal, og at Statsforvalterens egen vedtaksmal nå er endret i tråd med lovens ordlyd. Helsedirektoratet bør endre ordlyden i sin vedtaksmal, slik at også denne er i tråd med lovens ordlyd. Ombudet ber Statsforvalteren merke seg ombudets syn på kravene til begrunnelse, og at det legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering.

Etter at en kvinne med psykisk lidelse hadde angrepet en ansatt ved den lokale butikken, besluttet en kommuneoverlege at kvinnen skulle bli undersøkt av en lege med tvang for å bringe på det rene om lovens vilkår for tvungent psykisk helsevern var oppfylt. Pasientens far (klageren) klaget på kommuneoverlegens vedtak, blant annet fordi verken han eller pasienten hadde fått anledning til å uttale seg om tvangsbruken før vedtaket ble fattet. Statsforvalteren konkluderte med at det i denne saken var anledning til å fravike regelen om at uttalelse fra pasienten og nærmeste pårørende skal innhentes før vedtak treffes. Fylkesmannen viste til at pasienten unndro seg legeundersøkelse tidligere samme dag, og at det forelå et umiddelbart behov for å undersøke pasienten. Ombudsmannen ber Statsforvalteren om å behandle saken på nytt. Ved den nye behandlingen må Statsforvalteren ta utgangspunkt i at pasienten og nærmeste pårørende har rett til å uttale seg før det treffes vedtak om tvungen legeundersøkelse etter psykisk helsevernloven § 3-1. Dersom Statsforvalteren mener det var adgang til å gjøre unntak fra retten til å uttale seg i denne saken, må de vise til det rettslige grunnlaget for dette og for øvrig begrunne unntaket i tråd med kravene i forvaltningsloven § 25 og alminnelige regler om forsvarlig saksbehandling. Ombudsmannen mener at Statsforvalteren skulle ha behandlet saken som en klagesak etter psykisk helsevernloven § 3-1 tredje ledd, og ikke som en anmodning om vurdering av pliktbrudd etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4.

I forbindelse med en konsultasjon hos fastlegen ble en pasient – mot sin vilje, og med politiets bistand – brakt til sykehuset for tvungen observasjon etter psykisk helsevernloven. Han ble utskrevet fra sykehuset dagen etter, blant annet fordi den faglig ansvarlige konkluderte med at pasienten ikke hadde en alvorlig sinnslidelse. Pasienten klaget til Fylkesmannen over at fastlegen og kommuneoverlegen urettmessig fikk utsatt pasienten for tvang. Ombudsmannssaken gjelder Fylkesmannens behandling av klagen på fastlegen og kommuneoverlegen. Det skriftlige materialet som Fylkesmannen har vist til vedrørende fastlegen, etterlater tvil om hvorvidt fastlegen overhodet har foretatt en nærmere vurdering opp mot vilkåret om «alvorlig sinnslidelse». Fylkesmannen burde – som et minimum – innhentet en redegjørelse fra fastlegen om hvorvidt – og eventuelt hvordan – han hadde vurdert vilkåret om «alvorlig sinnslidelse». Fylkesmannens saksutredning fremstår ikke på dette punktet som forsvarlig. Begrunnelsen i Fylkesmannens avgjørelse reiser også begrunnet tvil om hvorvidt Fylkesmannen har tatt riktig rettslig utgangspunkt ved sin vurdering. Når det gjelder klagen på kommuneoverlegen, burde klageren fått en begrunnet underretning om utfallet av klagebehandlingen. Under enhver omstendighet skulle avgjørelsen om å avslutte behandlingen av klagesaken mot kommuneoverlegen, og hovedpunktene i vurderingene som lå til grunn for denne, vært nedtegnet internt hos Fylkesmannen. Fylkesmannens saksbehandling oppfyller ikke de krav som følger av pasient- og brukerettighetsloven, forvaltningsloven § 11 a og ulovfestede normer for god forvaltningsskikk. Slik saken står for ombudsmannen, synes det heller ikke å ha vært tilstrekkelig grunnlag for Fylkesmannen til å vurdere om kommuneoverlegens håndtering av saken var i tråd med regelverket. Fylkesmannen bes om å behandle klagesakene mot på fastlegen og kommuneoverlegen på nytt.

Saken gjelder Fylkesmannen i Trøndelags vedtak om tvangsmedisinering. Det sentrale i saken er Fylkesmannens forståelse av beviskravet for manglende samtykkekompetanse, og Fylkesmannens begrunnelse for å anse beviskravet oppfylt. Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd er det et vilkår for manglende samtykkekompetanse at en person «åpenbart» mangler evne til å forstå hva samtykket innebærer. Lovens krav om at dette må være åpenbart, innebærer at det ikke er tilstrekkelig med overveiende eller klar sannsynlighetsovervekt. Dersom det er tvil om personen mangler den nødvendige evnen til å forstå hva behandlingsavgjørelsen gjelder, er beviskravet ikke oppfylt, og vedkommende skal regnes for å være samtykkekompetent. I Fylkesmannens vedtak er manglende samtykkekompetanse begrunnet med at personen «ikke virker å forstå, anerkjenne, resonnere eller kan ta et veloverveid valg for den aktuelle helsehjelpen». At Fylkesmannen i ettertid opplyser at de legger til grunn et beviskrav i tråd med lovens ordlyd, kan ikke uten videre legges til grunn når vedtaket tyder på noe annet. Det er derfor uklart om Fylkesmannen anvendte riktig beviskrav i saken. Det skjerpede beviskravet burde ha fremgått klart av vedtakets begrunnelse. Avgjørelser om tvangsmedisinering er særlig inngripende. For slike vedtak gjelder en skjerpet begrunnelsesplikt. Begrunnelseskravet i psykisk helsevernloven § 4-4 a andre ledd nr. 1 innebærer at det for hvert vilkår for tvangsmedisinering må redegjøres for de sentrale momentene i vurderingen. De hovedhensyn som har vært avgjørende for vurderingen av personens samtykkekompetanse, må gjengis – og det må fremgå at alle momenter av betydning har vært avveid. Kravene til begrunnelse for vurderingen av samtykkekompetanse må ses i sammenheng med det strenge beviskravet for manglende forståelsesevne. Etter ombudsmannens syn må vedtaket omtale alle momenter som med rimelighet kan reise tvil om forståelsesevnen er bortfalt. At dette ikke ble gjort i Fylkesmannens vedtak, er i strid med begrunnelsesplikten. Fylkesmannen burde videre ha påpekt at helseforetakets vedtaksskjema ikke var oppdatert etter endringene i psykisk helsevernloven og psykisk helsevernforskriften som trådte i kraft høsten 2017. Fylkesmannen bes rette seg etter ombudsmannens merknader i denne saken og legge disse til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering.

Ombudsmannen har behandlet en klage fra en pasient som hadde vært underlagt tvungent psykisk helsevern, og som hadde klaget til Fylkesmannen i medhold av pasient- og brukerrettighetsloven. I klagen til Fylkesmannen ble det gjort gjeldende at pasienten hadde blitt utsatt for ulovlig bruk av mekaniske tvangsmidler (beltelegging). Fylkesmannen åpnet tilsynssak mot den ansvarlige institusjonen. Ved avslutningen av saken konkluderte Fylkesmannen med at det ikke forelå ulovlig bruk av tvangsmidler. Etter at ombudsmannen ba Fylkesmannen om en nærmere redegjørelse for saken, besluttet Fylkesmannen å behandle saken på nytt. Ved den nye vurderingen konkluderte Fylkesmannen med at det var begått flere lovbrudd. I et avsluttende brev ga ombudsmannen Fylkesmannen honnør for å ha behandlet saken på nytt, i stedet for å avvente en eventuell anmodning om dette fra ombudsmannen. Samtidig påpekte ombudsmannen viktigheten av at klager over bruk av tvangsmidler behandles på en grundig og samvittighetsfull måte, og at Fylkesmannen foretar korrekte vurderinger og påpeker ulovlig bruk av tvang.