Uttalelser

I de sakene som har vært tatt opp til nærmere undersøkelse vil Sivilombudsmannen gi uttrykk for sin mening om saken i form av en uttalelse. Hun kan peke på at det er begått feil eller forsømmelse fra et forvaltningsorgan eller en tjenesteperson. Undersøkelsen kan også ende med at ombudsmannen finner at det ikke er gjort feil.

De fleste uttalelsene er offentlige og legges ut fortløpende på nettsidene. Det forekommer likevel at uttalelser ikke blir publisert på grunn av personvernhensyn.

Fylkesmannens vedtak om tvangsmedisinering – krav om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt og enkelte andre vilkår

Saken gjelder to vedtak fattet av Fylkesmannen i Oslo og Akershus om tvangsmedisinering. Det mest sentrale i saken er Fylkesmannens forståelse og anvendelse av psykisk helsevernlovens krav om at tvangsmedisinering bare kan igangsettes og gjennomføres når det med «stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring i pasientens tilstand, eller at pasienten unngår vesentlig forverring av sykdommen». Kravet til stor sannsynlighet innebærer – i motsetning til det som er lagt til grunn av Fylkesmannen – at det kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for tilstrekkelig positiv effekt. Kravet knytter seg til den enkelte pasient og ikke til en gruppe pasienter. Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige. Psykisk helsevernloven § 4-4 gir ikke hjemmel til å «forsøke» eller «prøve ut» tvangsmedisinering med antipsykotika, med mindre kravet til «stor sannsynlighet» for tilstrekkelig positiv effekt er oppfylt. Videre har Fylkesmannen brutt utredningsplikten i forvaltningsloven § 17, jf. § 33, ved at overlegens nærmere forklaring både på hvorfor vesentlighetskriteriet og kravet om at de gunstige virkningene klart skal veie opp for ulempene, ikke ble etterspurt før Fylkesmannen fattet vedtak i saken. Fylkesmannens begrunnelse for at kravet om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene ved behandlingen, er i strid med forvaltningslovens og psykisk helsevernlovens krav til begrunnelse. Fylkesmannen bes merke seg ombudsmannens syn på gjeldende rett, og legge denne til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering. Ombudsmannen ber dessuten Fylkesmannen vurdere hvordan det kan bøtes på den urett som er begått overfor klageren.
Dato for uttalelse: 21.1.2019 Saksnummer: 2017/3156 Publisert: 24.01.2019

Tvangsmedisinering – særlig om kravet til «stor sannsynlighet» for positiv effekt

Saken dreier seg om Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agders vedtak om tvangsmedisinering. Det sentrale i saken er Fylkesmannens forståelse og anvendelse av psykisk helsevernlovens krav om at tvangsmedisinering bare kan igangsettes og gjennomføres når det med «stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring i pasientens tilstand, eller at pasienten unngår vesentlig forverring av sykdommen». Lovens krav til «stor sannsynlighet» for positiv effekt av tvangsmedisinering innebærer at det kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for slik effekt for at tvangsmedisineringen skal være lovlig. Kravet knytter seg til den enkelte pasient og ikke til en gruppe pasienter. Det er begrunnet tvil knyttet til om kravet er oppfylt i saken. Fylkesmannens begrunnelsesplikt er under enhver omstendighet ikke oppfylt. Det fremgår heller ikke av vedtaket at lovens vilkår om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene, er vurdert. Dette er også i strid med forvaltningslovens krav til begrunnelse. Det er i strid med god forvaltningsskikk at den muntlige kommunikasjonen mellom Fylkesmannens saksbehandler og behandlingsansvarlige ikke er nedtegnet og arkivert. Fylkesmannen bes merke seg ombudsmannens merknader i denne saken og legge disse til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering.
Dato for uttalelse: 18.12.2018 Saksnummer: 2017/543 Publisert: 21.12.2018

Fylkesmannens avgjørelse om behandling med legemidler uten eget samtykke

Saken reiser flere problemstillinger knyttet til fylkesmannens behandling av en sak om behandling med legemidler uten eget samtykke, jf. dagjeldende psykisk helsevernloven § 4-4. Fylkesmannens begrunnelse oppfyller ikke kravene i forvaltningsloven §§ 24 og 25 jf. § 33, da det ikke er begrunnet tilstrekkelig hvorfor sentrale vilkår for tvangsmedisinering ble ansett oppfylt. Dersom Fylkesmannen mente å tiltre begrunnelsen i sykehusets vedtak eller begrunnelsen i en innføring i helsejournalen, skulle dette fremgått klart av vedtaket. Videre fremkommer det ikke av Fylkesmannens vedtak at de har vurdert synspunktene i klagen, slik klageinstansen er pliktig til etter forvaltningsloven § 34 annet ledd. I klagen ble det blant annet pekt på konkrete journaluttalelser fra tidligere behandlere om manglende effekt av det aktuelle medikamentet. Disse uttalelsene synes ikke å ha vært innhentet og vurdert av Fylkesmannen. Slik saken er opplyst, mener ombudsmannen at dette skulle vært gjort, jf. utredningsplikten i forvaltningsloven § 17 første ledd. Fylkesmannen har overfor ombudsmannen erkjent mangler ved begrunnelsen, og har utdypet deres vurdering av saken. Vedtakets virkningstid på tre måneder er for lengst passert, og det er ikke opplysninger om noen aktive vedtak om tvangsmedisinering. Det er derfor ikke grunn til å be Fylkesmannen behandle saken på nytt nå. Fylkesmannen bes imidlertid merke seg ombudsmannens synspunkter ved behandlingen av fremtidige saker.
Dato for uttalelse: 25.9.2018 Saksnummer: 2016/3672 Publisert: 14.11.2018

Spørsmål om det er klageadgang på avgjørelser fattet av Beslutningsforum for nye metoder – sak av eget tiltak

Beslutningsforum for nye metoder avgjør i forkant av innkjøpsprosessene hvilke metoder som kan innføres som behandling i den offentlige spesialisthelsetjenesten. Avgjørelsene har ikke vært ansett som enkeltvedtak, og har derfor ikke kunnet påklages av produsentene av metoder etter reglene i forvaltningsloven. Etter å ha tatt opp saken av eget tiltak og på generelt grunnlag med Helse- og omsorgsdepartementet, kom ombudsmannen til at det måtte være riktig rettsoppfatning. Beslutningsforums avgjørelser inneholder ikke i særlig grad offentlig myndighetsutøvelse, og er neppe bestemmende for produsentenes rettigheter. Det er heller ikke rettslig grunnlag for å etablere noen klagerett ut fra ulovfestede krav til forsvarlig saksbehandling. 
Dato for uttalelse: 4.4.2018 Saksnummer: 2017/2104 Publisert: 17.04.2018

Fylkesmannens behandling av sak om tvangsmedisinering

Saken reiser flere problemstillinger knyttet til Fylkesmannens behandling av en sak om behandling med legemidler uten eget samtykke, jf. psykisk helsevernloven § 4-4. Fylkesmannen oppgir ikke i vedtaket hvilke lovregler som regulerer adgangen til tvangsmedisinering, og angir uriktig rettslig vurderingstema når tvangsmedisineringen tilsynelatende begrunnes med at pasienten «mest sannsynlig profiterer på stabil medisinering». Dette gjør det uklart om saken er behandlet ut fra en korrekt forståelse av vilkårene for tvangsmedisinering i lovens § 4-4 fjerde ledd. Vedtaket inneholder ikke noen opplysninger om Fylkesmannens vurdering av mulige bivirkninger, jf. phvl. § 4-4 annet ledd bokstav a), og om hvorfor det er gjort unntak fra kravet om 3 dagers undersøkelsestid før vedtak om tvangsmedisinering. Når Fylkesmannens vedtak kun nevner ett av flere medikamenter omfattet av sykehusets vedtak, kan vedtaket ikke uten videre anses å omfatte alle disse medikamentene. Det er derfor uklart hvilke medikamenter som omfattes av Fylkesmannens vedtak. Fylkesmannens begrunnelse er mangelfull på flere punkter, og oppfyller ikke kravene i forvaltningsloven §§ 24 og 25 jf. § 33. Manglene ved begrunnelsen gjør det usikkert om Fylkesmannen har vurdert alle vilkårene for tvangsmedisinering og om disse er forstått riktig
Dato for uttalelse: 28.2.2018 Saksnummer: 2017/708 Publisert: 15.03.2018

Statens legemiddelverks saksbehandling i klassifiseringssaker – spørsmål om enkeltvedtak og forskriftsendring

Statens legemiddelverk omklassifiserte produktet X fra handelsvare til legemiddel. Markedsføreren av produktet påklaget avgjørelsen, men klagen ble avvist av Helse- og omsorgsdepartementet. Avvisningen ble begrunnet med at omklassifiseringen ikke var å anse som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2, men en «ren subsumsjon» under legemiddelloven § 2. Saken reiste også spørsmål om omklassifisering av produkter oppført i klassifiseringsforskriften. Ombudsmannen uttalte at Legemiddelverkets klassifisering og omklassifisering av legemidler er å anse som enkeltvedtak. Forvaltningslovens saksbehandlingsregler for slike vedtak, herunder reglene om klage, må derfor følges. Endringer i listen over stoffer, droger, preparater eller urter i klassifiseringsforskriften må følge forvaltningslovens bestemmelser om forskriftsendringer.
Dato for uttalelse: 12.12.2008 Saksnummer: 2008/191 Publisert: 06.05.2009