Uttalelser

I de sakene som har vært tatt opp til nærmere undersøkelse vil Sivilombudsmannen gi uttrykk for sin mening om saken i form av en uttalelse. Han kan peke på at det er begått feil eller forsømmelse fra et forvaltningsorgan eller en tjenesteperson. Undersøkelsen kan også ende med at ombudsmannen finner at det ikke er gjort feil.

De fleste uttalelsene er offentlige og legges ut fortløpende på nettsidene. Det forekommer likevel at uttalelser ikke blir publisert på grunn av personvernhensyn.

Tvangsmedisinering – beviskravet for manglende samtykkekompetanse

Saken gjelder Fylkesmannen i Trøndelags vedtak om tvangsmedisinering. Det sentrale i saken er Fylkesmannens forståelse av beviskravet for manglende samtykkekompetanse, og Fylkesmannens begrunnelse for å anse beviskravet oppfylt. Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd er det et vilkår for manglende samtykkekompetanse at en person «åpenbart» mangler evne til å forstå hva samtykket innebærer. Lovens krav om at dette må være åpenbart, innebærer at det ikke er tilstrekkelig med overveiende eller klar sannsynlighetsovervekt. Dersom det er tvil om personen mangler den nødvendige evnen til å forstå hva behandlingsavgjørelsen gjelder, er beviskravet ikke oppfylt, og vedkommende skal regnes for å være samtykkekompetent. I Fylkesmannens vedtak er manglende samtykkekompetanse begrunnet med at personen «ikke virker å forstå, anerkjenne, resonnere eller kan ta et veloverveid valg for den aktuelle helsehjelpen». At Fylkesmannen i ettertid opplyser at de legger til grunn et beviskrav i tråd med lovens ordlyd, kan ikke uten videre legges til grunn når vedtaket tyder på noe annet. Det er derfor uklart om Fylkesmannen anvendte riktig beviskrav i saken. Det skjerpede beviskravet burde ha fremgått klart av vedtakets begrunnelse. Avgjørelser om tvangsmedisinering er særlig inngripende. For slike vedtak gjelder en skjerpet begrunnelsesplikt. Begrunnelseskravet i psykisk helsevernloven § 4-4 a andre ledd nr. 1 innebærer at det for hvert vilkår for tvangsmedisinering må redegjøres for de sentrale momentene i vurderingen. De hovedhensyn som har vært avgjørende for vurderingen av personens samtykkekompetanse, må gjengis – og det må fremgå at alle momenter av betydning har vært avveid. Kravene til begrunnelse for vurderingen av samtykkekompetanse må ses i sammenheng med det strenge beviskravet for manglende forståelsesevne. Etter ombudsmannens syn må vedtaket omtale alle momenter som med rimelighet kan reise tvil om forståelsesevnen er bortfalt. At dette ikke ble gjort i Fylkesmannens vedtak, er i strid med begrunnelsesplikten. Fylkesmannen burde videre ha påpekt at helseforetakets vedtaksskjema ikke var oppdatert etter endringene i psykisk helsevernloven og psykisk helsevernforskriften som trådte i kraft høsten 2017. Fylkesmannen bes rette seg etter ombudsmannens merknader i denne saken og legge disse til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering.
Dato for uttalelse: 22.10.2019 Saksnummer: 2018/2278

Fylkesmannens avgjørelser i tilsynssak – beltelegging

Ombudsmannen har behandlet en klage fra en pasient som hadde vært underlagt tvungent psykisk helsevern, og som hadde klaget til Fylkesmannen i medhold av pasient- og brukerrettighetsloven. I klagen til Fylkesmannen ble det gjort gjeldende at pasienten hadde blitt utsatt for ulovlig bruk av mekaniske tvangsmidler (beltelegging). Fylkesmannen åpnet tilsynssak mot den ansvarlige institusjonen. Ved avslutningen av saken konkluderte Fylkesmannen med at det ikke forelå ulovlig bruk av tvangsmidler. Etter at ombudsmannen ba Fylkesmannen om en nærmere redegjørelse for saken, besluttet Fylkesmannen å behandle saken på nytt. Ved den nye vurderingen konkluderte Fylkesmannen med at det var begått flere lovbrudd. I et avsluttende brev ga ombudsmannen Fylkesmannen honnør for å ha behandlet saken på nytt, i stedet for å avvente en eventuell anmodning om dette fra ombudsmannen. Samtidig påpekte ombudsmannen viktigheten av at klager over bruk av tvangsmidler behandles på en grundig og samvittighetsfull måte, og at Fylkesmannen foretar korrekte vurderinger og påpeker ulovlig bruk av tvang.
Dato for uttalelse: 10.10.2019 Saksnummer: 2017/4127

Klageorganets endring til skade i sak om autorisasjon som fysioterapeut

Helsedirektoratet avslo en søknad om autorisasjon som fysioterapeut etter helsepersonelloven § 48 a. Det fremgikk av vedtaket at søkeren, som var utdannet i Serbia, ville få rett til autorisasjon dersom han fullførte ett års turnustjeneste. Etter klage ble vedtaket endret til skade for søkeren ved at gjennomført turnustjeneste ikke ville gi rett til autorisasjon. Rettsgrunnlaget for omgjøringen fremgikk ikke av klageinstansens vedtak. Ombudsmannen mener derfor at begrunnelsen ikke var i tråd med forvaltningsloven § 25.
Dato for uttalelse: 14.9.2019 Saksnummer: 2018/4198

Saksbehandlers habilitet i kommunal klagesak om ledsagerbevis

Saken gjelder spørsmål om en kommune overholdt kommunelovens habilitetsregel for kommunalt ansatte da den behandlet en klage i en sak om ledsagerbevis. Kommunen brøt habilitetsbestemmelsen i kommuneloven § 40 tredje ledd bokstav c) da saksbehandleren som hadde behandlet saken i første instans, forberedte klagesaken ved å skrive saksfremlegget til kommunens klagenemnd. Ombudsmannen ber derfor klagenemnda behandle klagen på nytt, og innen 8 uker orientere ombudsmannen om resultatet av den fornyede behandlingen ved oversendelse av kopi av underretningen til klageren.
Dato for uttalelse: 9.9.2019 Saksnummer: 2019/1883

Pasientreiser – reiseutgifter dekkes ikke hvis pasienten kan benytte rutegående transportmiddel til lokal minstetakst – tolkningsspørsmål

Saken gjelder pasienters rett til dekning av reiseutgifter. Ombudsmannen har tatt opp med Helse- og omsorgsdepartementet forståelsen av regelen om at pasienten ikke har rett til dekning av reiseutgifter hvis hun kan benytte rutegående transportmiddel til lokal minstetakst. Ombudsmannen mener Pasientreiser bare kan avslå å gi refusjon for en pasientreise med den begrunnelse at pasienten kan benytte kollektivtransport, jf. pasientreiseforskriften § 8, hvis helsetjenesten – inkludert pasientreisen – totalt sett er forsvarlig, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-2. Hva som er forsvarlig, vil bero på en konkret helhetsvurdering i den enkelte sak. Informasjonen som gis på www.helsenorge.no om regelen i pasientreiseforskriften § 8, oppfyller ikke veiledningsplikten godt nok. Departementet bes om både å vurdere å presisere pasientreiseforskriften § 8 og å ta initiativ til å forbedre veiledningen på www.helsenorge.no.
Dato for uttalelse: 25.6.2019 Saksnummer: 2018/3021

Helseklages behandlingstider i pasientskadesaker generelt og i en enkeltsak innkommet i 2015

Saken gjelder Helseklages behandlingstid i en enkeltsak om utmåling av erstatning for pasientskade og Helseklages generelle behandlingstider i pasientskadesaker. Behandlingstiden i enkeltsaken frem til nå har vært 41 måneder, og saken forventes ferdigstilt innen 43 måneder. Saken lå først ubehandlet i 36-37 måneder i påvente av ledig saksbehandlerkapasitet. Denne behandlingstiden er utvilsomt alt for lang og i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd. Gjennomsnittlig behandlingstid i avsluttede utmålingssaker har det siste året ligget på mellom 31 og 37 måneder. Det har vært lange saksbehandlingstider siden flyttingen til Bergen ble påbegynt for tre år siden. Det er positivt at Helseklage har satt i verk tiltak for å bøte på situasjonen, men tiltakene har så langt ikke vært tilstrekkelige. Problemene som følge av omorganiseringen kan i stadig mindre grad forsvare lange behandlingstider ettersom tiden går. Det er positivt at Helseklage nå skal ha etablert en rutine for å sende ut informasjon om forventet saksbehandlingstid og eventuelle forsinkelser. Informasjonen til klagerne i enkeltsaken var imidlertid ikke tilfredsstillende. Ombudsmannen vil fortsette å følge med på saksbehandlingstidene hos Helseklage, og på at klagerne rutinemessig mottar informasjon underveis i saksbehandlingen. Det forutsettes at klagerne i enkeltsaken får informasjon om forsinkelsen og ny forventet behandlingstid dersom saken ikke avsluttes innen utgangen av mars 2019.
Dato for uttalelse: 15.2.2019 Saksnummer: 2018/3391

Fylkesmannens behandling av sak om helse- og omsorgstjenester

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av en klage på en bydels sviktende helse- og omsorgsoppfølging av en bruker som ikke evnet å ta vare på seg selv. Klagen ble fremsatt av brukerens søster rett før brukeren døde. Fylkesmannen oppfattet klagen utelukkende som en rettighetsklage og avsluttet saken etter å ha fått bydelens redegjørelse for tiltakene den siste måneden før brukeren døde. Ombudsmannen mener Fylkesmannen handlet i strid med god forvaltningsskikk og forsvarlig saksbehandling ved ikke å spørre brukerens søster om hun også ønsket en vurdering av om bydelen hadde begått pliktbrudd. Fylkesmannen bør derfor vurdere saken på nytt. For at oppfølgingen av søsterens eventuelle anmodning skal bli forsvarlig og i tråd med pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a, må Fylkesmannen også ta i betraktning opplysninger som går lenger tilbake i tid enn siste måned før bruker døde. Søsteren må få anledning til å sende inn supplerende dokumentasjon, hvis hun ønsker det.
Dato for uttalelse: 1.2.2019 Saksnummer: 2017/3037

Fylkesmannens behandling av klage over helsehjelp til kvinnelig innsatt i fengsel

Saken gjelder Fylkesmannen i Xs behandling av en klage over helsehjelp fra en kvinnelig innsatt i Y fengsel. Klagen gjaldt blant annet at hun bare har tilgang til mannlig fysioterapeut og lege, at hun ikke ble informert om retten til å ha kvinnelig sykepleier til stede under konsultasjoner og legens behandling av pasientens underlivsplager. De spesielle forholdene innsatte er underlagt, med en høyere forekomst av enkelte helseproblemer og kvinnelige innsattes særlige sårbare situasjon kan tenkes å gi økt risiko for brudd på retten til forsvarlige og verdige helsetjenester. Fylkesmannen har derfor et særlig ansvar for å undersøke om en klage fra en kvinnelig innsatt gir grunn til å opprette rettighetssak og/eller foreta en pliktbruddvurdering. Fylkesmannen må også gi den innsatte tilstrekkelig veiledning slik at hun kan ivareta sine interesser etter helse- og omsorgslovgivningen. Det fremstår som uklart om Fylkesmannen har behandlet saken som en rettighetssak, som en sak om pliktbrudd eller som en felles sak etter begge sporene. Ombudsmannen er enig med Fylkesmannen i at dette burde fremkommet tydeligere ved avslutningen av saken. Fylkesmannen burde uansett ha avklart formålet med klagen med den innsatte før saken ble behandlet. Fylkesmannens behandling av rettighetsspørsmålene har ikke vært i tråd med god forvaltningsskikk. Det fremgår ikke av oversendelsesbrevet til kommunen at Fylkesmannen har ansett saken som en rettighetsklage, at kommunen skal foreta en forberedende klagebehandling eller at saken skal sendes tilbake til Fylkesmannen dersom klagen ikke tas til følge i kommunen. Fylkesmannen bes følge opp saken overfor kommunen og eventuelt behandle klagen. Selv om Fylkesmannen må ha en viss frihet med hensyn til hvordan deres undersøkelser av om det foreligger pliktbrudd skal innrettes, står ikke Fylkesmannen fritt til å avgjøre om det skal tas stilling til de pliktbrudd som er tatt opp. Det er ikke relevant om en vurdering av pliktbrudd for eksempel vil ta lang tid å behandle, slik Fylkesmannen har lagt til grunn. Fylkesmannen bes om å avklare med klageren hvorvidt hun ønsker en vurdering av om det foreligger pliktbrudd og i tilfelle gjøre de nødvendige undersøkelsene av saken.
Dato for uttalelse: 25.2.2019 Saksnummer: 2018/631

Manglende opprettelse av tilsynssak om brudd på en pasients reservasjon mot involvering av navngitt lege

En pasient ved et DPS hadde reservert seg mot at en navngitt overlege skulle være involvert i behandlingen av ham. Overlegen ble likevel konsultert av behandlende lege, som var lege i spesialisering. Ombudsmannen påpeker at taushetspliktig helseinformasjon bare kan deles med samarbeidende helsepersonell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, og pasienten ikke motsetter seg slik deling, jf. helsepersonelloven § 25 første ledd. Fylkesmannen skulle derfor ha vurdert om legen brøt taushetsplikten ved å dele helseinformasjon med en overlege som pasienten uttrykkelig hadde uttalt at ikke skulle involveres. I en slik situasjon kan pasientens anmodning om vurdering av pliktbrudd, neppe karakteriseres som «åpenbart grunnløs». Fylkesmannen bes vurdere på nytt om det skal undersøkes nærmere om det er begått et pliktbrudd.
Dato for uttalelse: 14.2.2019 Saksnummer: 2018/303

Fylkesmannens vedtak om tvangsmedisinering – krav om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt og enkelte andre vilkår

Saken gjelder to vedtak fattet av Fylkesmannen i Oslo og Akershus om tvangsmedisinering. Det mest sentrale i saken er Fylkesmannens forståelse og anvendelse av psykisk helsevernlovens krav om at tvangsmedisinering bare kan igangsettes og gjennomføres når det med «stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring i pasientens tilstand, eller at pasienten unngår vesentlig forverring av sykdommen». Kravet til stor sannsynlighet innebærer – i motsetning til det som er lagt til grunn av Fylkesmannen – at det kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for tilstrekkelig positiv effekt. Kravet knytter seg til den enkelte pasient og ikke til en gruppe pasienter. Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige. Psykisk helsevernloven § 4-4 gir ikke hjemmel til å «forsøke» eller «prøve ut» tvangsmedisinering med antipsykotika, med mindre kravet til «stor sannsynlighet» for tilstrekkelig positiv effekt er oppfylt. Videre har Fylkesmannen brutt utredningsplikten i forvaltningsloven § 17, jf. § 33, ved at overlegens nærmere forklaring både på hvorfor vesentlighetskriteriet og kravet om at de gunstige virkningene klart skal veie opp for ulempene, ikke ble etterspurt før Fylkesmannen fattet vedtak i saken. Fylkesmannens begrunnelse for at kravet om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene ved behandlingen, er i strid med forvaltningslovens og psykisk helsevernlovens krav til begrunnelse. Fylkesmannen bes merke seg ombudsmannens syn på gjeldende rett, og legge denne til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering. Ombudsmannen ber dessuten Fylkesmannen vurdere hvordan det kan bøtes på den urett som er begått overfor klageren.
Dato for uttalelse: 21.1.2019 Saksnummer: 2017/3156