Saken gjelder Statsforvalterens plikt til å prøve kommunens vurdering av krav til forsvarlige helse- og omsorgstjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1, i en klagesak om avslag på omsorgsstønad. Klageren søkte om omsorgsstønad for omsorgsarbeid han utfører for sin sønn. Kommunen avslo søknaden under henvisning til at sønnen allerede hadde fått innvilget tilstrekkelige tjenester for å dekke sitt hjelpebehov. Vedtaket ble påklaget til Statsforvalteren, og klageren anførte at kommunens innvilgete tjenester ikke var i samsvar med kravet om nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Statsforvalteren stadfestet kommunens vedtak, og viste til at arbeid som klageren gjorde ut over det kommunen hadde vurdert som nødvendig og forsvarlig, ikke ga grunnlag for omsorgsstønad. Statsforvalteren foretok ikke noen selvstendig prøving av kommunens forsvarlighetsvurdering. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalteren skulle ha foretatt en selvstendig vurdering av kommunens konklusjon om at det innvilgete tjenestetilbudet til klagerens sønn var i samsvar med forsvarlighetskravet i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Dette underbygges av at klagerens sentrale anførsel var at sønnens tjenestetilbud ikke var forsvarlig, noe Statsforvalteren skulle vurdert, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd. Ombudet ba Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt og holde ombudet orientert om utfallet.

Saken gjelder vedtak om overføring fra tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon (TUD) til tvungent psykisk helsevern med døgnopphold i institusjon. I forbindelse med årsvurderingen av det tvungne vernet, mente sykehuset at det var behov for døgninnleggelse for å kunne gjennomføre en tilstrekkelig undersøkelse av om vilkårene for fortsatt tvang var oppfylt. Sivilombudet er kommet til at grunnvilkårene for bruk av tvang etter psykisk helsevernloven § 4-2 gjelder for vedtak om overføring fra TUD til døgnopphold etter § 4-10, og at kontrollkommisjonen i slike saker må prøve om vilkårene etter § 4-2 første ledd er oppfylt. Ombudet mener det er begrunnet tvil om kontrollkommisjonen vurderte vilkårene i § 4-2 første ledd og om kommisjonen har vektlagt pasientens innsigelser mot overføringen i tråd med psykisk helsevernloven § 4-2 andre ledd tredje punktum og psykisk helsevernforskriften § 11 første ledd tredje punktum. Dette, i kombinasjon med at vedtaket ikke oppfyller kravene til begrunnelse etter forvaltningsloven § 25, jf. § 33 første ledd og psykisk helsevernforskriften § 55 tredje ledd, medfører at vedtaket må anses som ugyldig. Ettersom det tvungne psykiske helsevernet er opphevet, er det ikke hensiktsmessig å be kontrollkommisjonen behandle saken på nytt. Kommisjonen bes imidlertid merke seg ombudets uttalelse og legge ombudets syn til grunn i framtidige saker.

Saken gjelder Statsforvalteren i Oslo og Vikens saksbehandling i forbindelse med en tilsynssak etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7–4. På bakgrunn av en pasientklage, åpnet Statsforvalteren tilsyn hos legen, og konkluderte med at det forelå brudd på helsepersonelloven § 4 om forsvarlig og omsorgsfull hjelp. Legen fikk ikke oversendt klagerens etterfølgende tilleggsbemerkninger eller en innhentet medisinskfaglig vurdering før avgjørelsen ble fattet. Legen klagde på avgjørelsen og statsforvalteren vurderte saken på ny. Heller ikke i denne omgangen fikk legen oversendt pasientens nye tilleggsbemerkninger før avgjørelsen ble fattet. I den fornyede avgjørelsen endret Statsforvalteren sin konklusjon fra brudd på forsvarlig helsehjelp i helsepersonelloven § 4, til brudd på kravet om omsorgsfull hjelp etter samme lovs § 4 og brudd på informasjonsplikten i § 10. Klager ble ikke varslet eller gitt anledning til å uttale seg om hvorvidt § 10 var overholdt eller ikke. Ombudet kom til at det forelå brudd på utrednings- og fremleggingsplikten i forvaltningsloven § 17 både da saken ble behandlet i første omgang, og ved den fornyede vurderingen. Legen skulle ha fått oversendt pasientens tilleggsmerknader og den innhentede medisinskfaglige vurderingen før avgjørelsene ble fattet. Videre kom ombudet til at det forelå brudd på utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17 første ledd, da legen verken ble varslet eller fikk mulighet til å uttale seg når Statsforvalteren utvidet vurderingstemaet ved annen gangs behandling av saken. Statsforvalteren ble bedt om å behandle saken på nytt, og å legge ombudets syn til grunn i fremtidige saker.

En jente i barneskolealder hadde grunnet en livstruende sykdom behov for 2:1-oppfølging av voksne døgnet rundt. Kommunen hadde innvilget brukerstyrt personlig assistanse tilsvarende 48 timer i døgnet. Det var imidlertid ikke satt av tid i ordningen til opplæring, personalmøter, medarbeidersamtaler og møter med skolen. Kommunale koordinatoroppgaver var også integrert i ordningen uten at det var satt av ekstra tid til dette. Saken hos ombudet gjelder Statsforvalterens behandling av klage over omfanget av BPA-ordningen, og deres vurdering av om det ble gitt nødvendige og forsvarlige helsetjenester, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a annet ledd og helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Sivilombudet kom til at Statsforvalterens behandling av saken ikke var i tråd med klageinstansens plikt til å vurdere de synspunkter som klageren kommer med, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd andre punktum. Statsforvalteren ble bedt om å foreta en ny behandling av saken hvor de vurderer hvor mange timer personalet i BPA-ordningen må benytte utover den tiden de inngår i 2:1-vaktordningen og hvordan de manglende timene dette medfører skal dekkes opp. Dersom foreldrene skal dekke inn de manglende timene, må Statsforvalteren vurdere hvilken betydning dette får for om ordningen gir forsvarlig avlastning. Statsforvalteren ble også bedt om merke seg ombudets merknader knyttet til arbeidsleders oppgaver og koordinatorrollen.

Saken gjelder Statsforvalterens forberedende klagebehandling av klage til barneverns- og helsenemnda over Statsforvalterens godkjenning av vedtak om bruk av tvang og makt etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9. Som ledd i behandlingen av klagen gjennomførte Statsforvalteren flere stedlige tilsyn og møter med aktører i saken. Selv om klagen ble framsatt for Statsforvalteren innen klagefristen på tre uker, tok behandlingen av saken så lang tid at klagen ikke ble sendt til klagebehandling av barneverns- og helsenemnda innen utløpet av vedtaksperioden på ett år. Ettersom det da var truffet et nytt tvangsvedtak med det samme innholdet, besluttet Statsforvalteren at klagesaken ikke skulle sendes til nemnda før det eventuelt ble klaget på det nye vedtaket. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalterens håndtering av saken innebærer et brudd på plikten til å forberede og oversende klagesak til barneverns- og helsenemnda etter helse- og omsorgstjenesteloven § 9-11 fjerde ledd, jf. forvaltningsloven § 33 fjerde ledd første punktum. Tidsbruken var også et brudd på kravet til saksbehandlingstid i forvaltningsloven § 11 a første ledd. Det er alvorlig at Statsforvalterens håndtering av saken førte til at klageren ikke fikk behandlet sin klage på tvangsvedtaket av barneverns- og helsenemnda. Ombudet bemerker videre at Statsforvalteren skulle ha truffet et formelt vedtak om avvisning av klagen da de avsluttet behandlingen av klagesaken uten å sende saken til barneverns- og helsenemnda som følge av at tvangsvedtaket var avløst av et nytt vedtak. Det følger av forvaltningsloven § 33 andre ledd tredje punktum, jf. § 2 tredje ledd, at en avvisning av klage er et enkeltvedtak, som i seg selv utløser klagerett, jf. § 28 første og tredje ledd. Ombudet ber Statsforvalteren merke seg ombudets uttalelse og sikre at framtidige klagesaker etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 behandles i tråd med regelverket.

På bakgrunn av en klagesak hit har Sivilombudet av eget tiltak, jf. sivilombudsloven § 15, undersøkt Statsforvalteren i Rogalands forståelse av reglene om taushetsplikt for personer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten som ikke er helsepersonell, og av statsforvalterens tilsynsmyndighet i saker om brudd på taushetsplikt. Ombudet var enig med Statsforvalteren i at ordlyden i helsetilsynsloven § 4 tilsier at deres myndighet til å føre individrettet tilsyn er begrenset til helsepersonell og personell som yter helse- og omsorgstjenester, og som dermed vil ha profesjonsbestemt taushetsplikt etter helsepersonelloven §§ 21 flg. Det er først og fremst denne gruppens profesjonsbestemte taushetsplikt det vil være aktuelt å føre individrettet tilsyn med. I et tilsyn mot kommunen som virksomhet kan det likevel være aktuelt å undersøke den forvaltningsmessige taushetsplikten til personer i helse- og omsorgsforvaltningen uten profesjonsbestemt taushetsplikt. Muligheten til slikt tilsyn vil imidlertid være begrenset som følge av bestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven § 12-3. Etter ombudets syn kan statsforvalteren uansett som del av et systemrettet tilsyn undersøke taushetsplikten for personer i helse- og omsorgstjenesten som ikke er helsepersonell eller yter helse- og omsorgstjenester, så langt det gjelder deres taushetsplikt for helseopplysninger etter helsepersonelloven §§ 21 flg., jf. helseregisterloven § 17, pasientjournalloven § 15 og helsepersonelloven § 26 fjerde ledd. En pasient, bruker og andres rett etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 til å anmode tilsynsmyndigheten om en vurdering av brudd på plikter etter blant annet helsepersonelloven og helse- og omsorgstjenesteloven, er ikke begrenset til pliktbrudd hos helsepersonell eller personell som yter helse- og omsorgstjenester. Ombudet mente derfor at statsforvalteren ved behandlingen av slike anmodninger kan føre individrettet tilsyn med brudd på taushetsplikt etter helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1 og helsepersonelloven § 21, uavhengig av om saken gjelder personell som ikke er helsepersonell eller yter helse- og omsorgstjenester.

Saken gjelder Statsforvalterens behandling av en klage om bruk av tvang og makt etter helse- og omsorgstjenesteloven § 9-5 tredje ledd bokstav a. Statsforvalteren hadde i avgjørelsen skrevet at de «kan» prøve alle sider av saken og konkludert med at tvangen var lovlig da tiltaket var nødvendig for å hindre vesentlig skade. De øvrige vilkårene for tvang var ikke vurdert. Saken reiser spørsmål om Statsforvalterens rolle som klageorgan og kravene til begrunnelsen ved behandling av slike saker. Etter at Sivilombudet undersøkte saken, var Statsforvalteren enig i at det var mangler ved begrunnelsen. Statsforvalteren skal prøve alle sider av saken ved behandling av klager over beslutninger etter helse- og omsorgstjenesteloven § 9-5 tredje ledd bokstav a, og vurderingene skal fremgå av begrunnelsen i avgjørelsen. Statsforvalterens begrunnelse i denne saken etterlot begrunnet tvil om det var lagt til grunn en for snever forståelse av hva som utgjør tvang ved vurderingen av om bruken av tvang var lovlig. Statsforvalteren skulle blant annet vurdert nærmere hva som foranlediget nødssituasjonen og om den kunne vært forebygget eller avverget. Siden Statsforvalteren nå har gått igjennom sine saksbehandlingsrutiner for behandling av saker om tvang etter helse- og omsorgstjenesteloven § 9-5 tredje ledd bokstav a og endret maler og rutiner, slår ombudet seg til ro med svaret som er gitt.

Saken gjelder Statsforvalterens behandlingstid og oppfølging av en klage over manglende oppfyllelse av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a andre ledd og en tilsynsanmodning etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4. Sivilombudet er kommet til at en behandlingstid på nærmere to år i rettighetsklagesaken og godt over et år i tilsynssaken er i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd om at en sak skal forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold. Statsforvalteren har ikke gitt foreløpig svar i tilsynssaken og rettighetsklagesaken i tråd med forvaltningsloven § 11 a, henholdsvis andre og tredje ledd. Statsforvalteren har heller ikke holdt klagerens fullmektig orientert om saksgangen underveis i tråd med kravene til god forvaltningsskikk.

Saken gjelder Statsforvalterens endring av et påklaget vedtak om brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Klageren mente at vedtaket i klagesaken var til hennes ugunst, fordi vedtaket innebar en innskrenkning i muligheten til å disponere timene fritt gjennom døgnet. Klageren hevdet at Statsforvalteren hadde lagt til grunn en feil forståelse av kommunens vedtak, og dermed gått utenfor sin kompetanse etter forvaltningsloven § 34 tredje ledd første punktum. På denne bakgrunn ble Statsforvalteren anmodet om å omgjøre klagevedtaket. Ombudet er kommet til at Statsforvalteren ikke har oppfylt sin plikt til å opplyse saken i tråd med det grunnleggende kravet til forsvarlig saksbehandling ved behandlingen av omgjøringsanmodningen. Den mangelfulle saksutredningen gjør at det foreligger begrunnet tvil om Statsforvalterens vedtak i klagesaken var til klagerens ugunst. Dermed er det også begrunnet tvil om Statsforvalteren har gått utenfor sin kompetanse etter forvaltningsloven § 34 tredje ledd første punktum. Ombudet ber Statsforvalteren behandle saken på nytt.

Saken gjelder Statsforvalteren i Vestfold og Telemarks vedtak om å avslå klagerens søknad om rehabiliteringsopphold på en ideell helseinstitusjon med omsorgstilbud til alvorlig syke ME-pasienter. Klageren hadde ME og det var uomtvistet at hun hadde rett på nødvendige helse- og omsorgstjenester. Kommunen hadde blant annet innvilget henne et opphold på kommunens helsehus. Sivilombudet kom til at det var begrunnet tvil om Statsforvalteren hadde gjort en tilstrekkelig konkret og selvstendig vurdering av om kommunens tilbud til klageren var forsvarlig, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Ombudet mente også at Statsforvalterens begrunnelse i vedtaket ikke oppfylte kravene i forvaltningsloven § 25, jf. § 33, og kravene til god forvaltningsskikk. Videre kom ombudet til at Statsforvalteren skulle avklart med klageren om hun ønsket å imøtegå eller kommentere kommunens saksfremstilling, og gitt henne mulighet til å gjøre det før klagesaken ble avgjort, jf. forvaltningsloven § 33 fjerde og femte ledd. Ombudet ba Statsforvalteren vurdere saken på nytt og begrunne vedtaket i samsvar med merknadene i uttalelsen.