Artikkel fra årsmelding 2019 – Første fem år, noen resultater

Som nasjonalt forebyggingsorgan har vi som mål å påvirke og bidra til endring utover de enkelte stedene vi besøker. Vi ønsker at våre rapporter og anbefalinger skal bidra til at mennesker på alle steder i Norge der man kan være fratatt friheten, får økt rettssikkerhet og beskyttelse mot umenneskelig behandling.

[Denne artikkelen ble først publisert i Sivilombudsmannens årsmelding for 2019 om arbeidet under forebyggingsmandatet. Les hele årsmeldingen for 2019]

I perioden 2014–2019 har vi gjennomført 65 besøk. Besøksrapportene og oppfølgingen av anbefalingene vi har gitt, er fortløpende publisert på våre hjemmesider og formidlet gjennom sosiale medier, forelesninger og møter. Svært mange av funnene og anbefalingene er fulgt opp av det enkelte stedet vi har besøkt. Flere funn har imidlertid også bidratt til endring på nasjonalt plan.

I dette kapitlet beskriver vi noen av de overordnede endringene som Sivilombudsmannen har bidratt til i sine fem første år som nasjonalt forebyggingsorgan.

Oppfølgingen av den særskilte meldingen til Stortinget om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i fengslene er behandlet i en egen artikkel i kapittel 3.

 

 

 

 

Psykisk helsevern – økt rettssikkerhet under innleggelse

Et viktig mål for vårt arbeid i psykisk helsevern er å øke rettsikkerheten for de som utsettes for tvang under innleggelse. Dette gjelder alle former for tvang, også den som er en del av behandlingen man mottar. Siden 2015 har forebyggingsenheten gjennomført 16 besøk til institusjoner i psykisk helsevern.

Nye forventninger til kontrollkommisjonene

På bakgrunn av funn og anbefalinger fra våre besøk sendte Helsedirektoratet i 2016 ut et brev til alle landets kontrollkommisjoner.[1] I brevet presiserte Helsedirektoratet at pasient og pårørende skal motta et skriftlig vedtak med begrunnelse så fort som mulig etter at vedtaket er fattet. I tillegg ble det understreket at pasienter og pårørende skal informeres skriftlig om sine klagemuligheter og generelle rettigheter, blant annet gjennom oppslag og annen skriftlig informasjon. Det ble også presisert at pasienter må få vite om når kontrollkommisjonen er tilstede på sykehuset.

Viktigheten av at all bruk av tvangsmidler og skjerming blir protokollført, ble også påpekt. Presiseringene er nå lagt til i Helsedirektoratets lovkommentarer.[2]

Helsedirektoratet har fortsatt å følge opp vårt arbeid, og formidler våre funn og anbefalinger videre til landets kontrollkommisjoner. Hvert år inviteres Sivilombudsmannen til å presentere nye funn etter besøk til psykisk helsevern på den nasjonale konferansen for alle landets kontrollkommisjoner.

Høyere krav til begrunnelse for tvangsbruk

Inngripende tvangsbruk som beltelegging eller skjerming, krever konkret og god begrunnelse for å sikre at pasientene ikke utsettes for unødvendig eller uforholdsmessig tvang. Dette har det vært nødvendig å påpeke i en rekke besøksrapporter. Høyesterett legger i sin praksis til grunn at kravet til begrunnelse er skjerpet for svært inngripende vedtak. Det stilles særskilte krav til tydelighet og klarhet, og det må være mulig for den som utsettes for tvang å forstå hvorfor de rettslige vilkårene anses som oppfylt. Begrunnelsesplikten skal bidra til å sikre grundighet og nøyaktighet hos beslutningstakere, og er en viktig rettsikkerhetsgaranti for den enkelte. Mangelfulle vedtak svekker pasienters muligheter til å klage og reduserer tilsynsmyndigheters mulighet til å utføre sin kontroll.

Vi har i våre besøksrapporter vært særlig kritiske til institusjonenes vedtak om bruk av skjerming og behandling uten eget samtykke.[3] I forbindelse med lovendringene som trådte i kraft i september 2017, ble det vedtatt strengere krav til begrunnelse av vedtak om behandling uten eget samtykke. Ny psykisk helsevernforskrift § 4-4a tydeliggjorde krav som allerede fulgte av forvaltningsloven og psykisk helsevernloven. De detaljerte kravene til skriftlig begrunnelse korresponderer med kravene til vurderinger som må gjøres av vedtaksansvarlige før behandling uten samtykke eventuelt kan iverksettes.[4]

Etter lovendringene innførte den største leverandøren av elektronisk pasientjournal i spesialisthelsetjenesten, DIPS, nye vedtaksmaler for blant annet behandling uten eget samtykke og skjerming. Presiseringer i forskriften og endringer i malene er i tråd med de forholdene ombudsmannen har påpekt ved flere sykehus, og er viktige for pasientenes rettssikkerhet.

Innskjerpet kontroll av elektrokonvulsiv terapi (ECT) brukt på grunnlag av nødrett

Under alle sykehusbesøk i 2017 og 2018, undersøkte vi bruk av elektrokonvulsiv terapi (ECT) på grunnlag av nødrett. Fordi ECT-behandling regnes som et alvorlig inngrep, er det forbudt å gjennomføre uten pasientens informerte samtykke.[5] Ved en del sykehus brukes likevel ECT noen ganger uten pasientens samtykke, under henvisning til straffelovens nødrettsbestemmelser. Dette forutsetter at det foreligger en fare for liv og helse som ikke kan avverges «på annen rimelig måte».[6]

Vi fant at sykehusene hadde svært ulik praksis for nødrettslig bruk av ECT. Vi fant også noen eksempler på bruk som åpenbart ikke var i tråd med nødrettsbestemmelsen.

I etterkant av dette iverksatte Helsedirektoratet en rekke tiltak for å øke rettssikkerheten og kontrollen med bruk av ECT på grunnlag av nødrett. Den høye terskelen for situasjoner som kunne hjemle bruk i nødretten, ble presisert i nye retningslinjer som ble publisert i 2017.[7] I tillegg ble kontrollkommisjonene i 2018 gitt i oppgave å føre kontroll med institusjonenes beslutninger om å iverksette ECT på nødrettsgrunnlag.[8] Selv om nødrett fremdeles vil være svært problematisk som grunnlag for en så inngripende behandling mot pasienters vilje, har disse grepene bidratt til å skjerpe kontrollen.

Forskjellen mellom tvangsmidler og skjerming

I flere besøksrapporter har det vært nødvendig å presisere at skjerming ikke er et tvangsmiddel, og at terskelen og vilkårene for bruk av tvangsmidler og skjerming er ulik. Under våre besøk har vi flere ganger sett at fastholding blir gjort uten eget vedtak, for å iverksette eller opprettholde skjerming av en pasient. For eksempel har flere sykehus praktisert at pasienter kan føres med makt eller bæres til skjermingsenhet eller eget rom, som en del av et skjermingsvedtak.

Dette er både et brudd på plikten til å fatte enkeltvedtak ved store inngrep som holding, og det vil i mange tilfeller være et brudd på de vilkårene som loven fastsetter for å kunne bruke fastholding. I en egen temarapport om skjerming påpekte vi dette og flere andre kritikkverdige forhold ved sykehusenes bruk av skjerming.[9] Helsedirektoratet har nå presisert at «fysisk leding» ikke omfatter situasjoner som faller inn under bestemmelsen om fastholding.[10]

Nytt lovforslag om bruk av tvang i helse- og omsorgstjenestene

Et nytt lovforslag om en felles lov for tvang i helse- og omsorgssektoren ble fremmet i juni 2019.[11] Utvalget som utredet lovforslaget refererer flere ganger til Sivilombudsmannens forebyggingsarbeid, særlig når det gjelder bruk av skjerming. [12],[13] I vår temarapport om skjerming i psykisk helsevern konkluderte vi med at dagens bruk av skjerming utgjør en risiko for umenneskelig behandling.[14] Utvalget legger til grunn at dagens rettslige regulering av skjerming er utilfredsstillende. Utvalget foreslår å heve terskelen for skjerming som behandling, blant annet ved at lovens vilkår skal være de samme som for annen behandling på tvang. Våre påpekninger om uverdige forhold ved mange skjermingsenheter synes også å ha påvirket utvalget, som presiserer at skjermingsrom skal være møblert som et «vanlig beboelsesrom, så langt dette er forsvarlig ut fra hensynet til personens sikkerhet».

I flere rapporter har vi påpekt at beltesenger ikke bør være plassert i skjermingsenheter. Det skaper utrygghet for pasientene, og den lette tilgangen kan øke risikoen for at belter blir brukt. Utvalget foreslår å fase ut bruken av mekaniske tvangsmidler i løpet av en treårs-periode etter at loven trer i kraft,[15] og at det i mellomtiden ikke skal oppbevares «mekaniske innretninger i nærheten til den aktuelle avdelingen når de ikke er i aktiv bruk».[16]

Barnevern – Økt rettsikkerhet og trygghet for barn og unge på barnevernsinstitusjoner

I 2016 startet forebyggingsenheten med besøk til barnevernsinstitusjoner. Så langt har vi besøkt 19 slike institusjoner. Besøkene har vært til små og større statlige, ideelle og kommersielle institusjoner. Et gjennomgående tema for besøkene har vært bruk av rutinemessig og uhjemlet tvang og innskrenkninger overfor ungdommer. I etterkant av en besøksrapport som avdekket alvorlige bruk av rutinemessig og uhjemlet tvang,[17] formidlet Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) på sine nettsider at de blant annet ville foreta en gjennomgang av alle landets akuttinstitusjoner, for å sikre etterlevelse av rettighetsforskriften.[18],[19]

Bedret tilsyn av barneverninstitusjoner

En god dialog med tilsynsmyndighetene er avgjørende for å få til god forebygging nasjonalt. Det er fylkesmannen som fører tilsyn med barnevernsinstitusjoner. I løpet av 2017 og 2018 ble vi ved flere anledninger invitert til å snakke for fylkesmennene om vår metode og våre funn og anbefalinger fra besøk til barnevernsinstitusjoner. Vi har også gjennom dialog med flere fylkesmenn fått et inntrykk av at rapportene våre brukes aktivt i deres tilsynsarbeid.

Statens helsetilsyn har det overordnede ansvaret for tilsynet som fylkesmannen fører ved barneverninstitusjonene.[20] Helsetilsynet kan legge direkte føringer for fylkesmannen både når det gjelder metodebruk, tema og prioriteringer for tilsyn. En av Helsetilsynets hovedprioriteringer i 2018 var tilsyn med barnevernsinstitusjoner.[21] Forebyggingsenheten ble invitert til Helsetilsynet for å redegjøre for vår metodikk, våre funn og anbefalinger etter besøk i barnevernssektoren. Helsetilsynet påpekte i sin årsmelding for 2018 at det var avdekket svikt i tilsynet med institusjonsbarnevernet, og konkluderte med at det antakelig påpekes for få lovbrudd i fylkesmennenes tilsyn, selv om påpekte lovbrudd hadde økt siste år. Funn fra våre besøk ble trukket fram som grunnlag for arbeid for å styrke fylkesmennenes tilsyn med barnevernsinstitusjoner.

«Turer» som terapeutisk virkemiddel må være basert på frivillighet

Helsetilsynet ba i juli 2018 Bufdir om en tolkning av praksisen med bruk av ufrivillige turer som terapeutisk virkemiddel i behandlingen på barneverninstitusjoner.[22] En slik «tur» kan for eksempel innebære at en ungdom mot egen vilje tas med til hus eller hytte utenfor institusjonenes område sammen med to ansatte over en periode på flere døgn.

Bakgrunnen for ønsket om en tolkningsuttalelse var Sivilombudsmannens besøksrapport og oppfølging etter besøk til en behandlingsinstitusjon for ungdom med rusproblemer i 2017, der vi påpekte at rettighetsforskriften ikke åpner for at ungdom kan tas med på turer som en del av behandlingen, som straff eller ved bruk av tvang.[23] I tillegg understreket vi at slike turer er lite trygghetsskapende for ungdommer.

Ungdommene visste oftest ikke hvor lenge en tur ville vare, og de fikk heller ikke alltid vite grunnen til at de ble tatt alene med på tur bort fra institusjonen.

Helsetilsynet sa seg enig i Sivilombudsmannens vurdering, og understreket at det er viktig at fylkesmannsembetene, Bufetats godkjenningsmyndigheter og institusjonene har lik forståelse av reglene om når og hvordan bevegelsesfriheten kan begrenses.

I mars 2019 slo Bufdir fast at motivasjonsturer må basere seg på beboerens frivillighet.[24] De konkluderte med at det ikke er anledning til å holde ungdom tilbake i lokaler utenfor institusjonsområdet. Sivilombudsmannen er kjent med at flere institusjoner har brukt slike ufrivillige «turer». Bufdirs presisering av at dette ikke er i tråd med rettighetsforskriften, er derfor viktig for rettssikkerheten og tryggheten til mange ungdommer.

Politiarrest – bidrag til nye nasjonale regler

Sivilombudsmannens forebyggingsenhet har siden 2014 besøkt flere politiarrester der mennesker er innbrakt for ordensforstyrrelser eller ved mistanke om straffbare handlinger. Flere funn og anbefalinger fra disse besøkene har bidratt til endring på nasjonalt plan.

Nye regler for politiets bruk av arrest

Tidligere var det en stor utfordring at det manglet et felles nasjonalt regelverk for bruk av politiarrest. Konsekvensen var at hvert enkelt politidistrikt laget lokale instrukser om hvordan arrestene skulle drives, og hvordan rettighetene til arrestantene skulle ivaretas. Dette skapte en uheldig situasjon for arrestantenes rettssikkerhet og velferd.

I mars 2016 sendte Politidirektoratet ut et forslag til et slikt felles nasjonalt regelverk for arrestene. Sivilombudsmannen kommenterte direktoratets forslag i en høringsuttalelse i april 2016 og deretter direktoratets reviderte forslag i mai 2018.[25][26] I november 2018 fastsatte Politidirektoratet den nye sentrale arrestinstruksen, sammen med en veileder som utfylte reglene i instruksen nærmere.[27] En rekke av våre anbefalinger fra besøk til arrestene er reflektert i den nye instruksen.

Ifølge den nye instruksen skal alle celler som hovedregel ha klokke, fargekontrast mellom gulv og vegger, tilstrekkelig belysning, innfall av dagslys og mulighet for å dempe belysningen om natten. Instruksen fastsetter viktige rettssikkerhetsgarantier om rett til å varsle pårørende og kontakte advokat, samt rett til kontakt med lege ved behov for helsehjelp. Arrestantene skal også orienteres om sine rettigheter på et språk de forstår, om nødvendig med tolk. De har krav på å få utdelt informasjonen skriftlig. Dette er forhold som vi har vært særlig opptatt av under våre besøk til politiarrest.

Arrestinstruksen følger også opp en viktig anbefaling fra ombudsmannen om at kroppsvisitasjon ved avkledning ikke kan skje uten en individuell vurdering. Dersom kroppsvisitasjon gjennomføres, skal det skje på en slik måte at arrestanten ikke er helt naken. Etter våre innspill ble det også innført strengere regler for å plassere flere på samme celle. Instruksen gir også uttømmende regler om bruk av maktmidler som f.eks. håndjern i arresten, og tiltak for å ivareta arrestantens helse og trygghet når maktmidler benyttes.

Både domstolene og ombudsmannen har kritisert bruk av isolasjon i politiarrest som ikke er strengt nødvendig. Arrestanter har heretter som utgangspunkt rett til å ha samvær med andre for å unngå isolasjon. Politiet er gitt en plikt til å vurdere om det er behov for isolasjon, og til å iverksette tiltak for å hindre isolasjon og å motvirke skadevirkninger der isolasjon er strengt nødvendig.

I samsvar med ombudsmannens anbefalinger gir instruksen også regler om arrestantenes rett til helsehjelp. Ved fremstilling for lege/legevakt skal arrestanten kunne samtale direkte og ukontrollert med helsepersonell, uten at politi som ledsager arrestanten kan høre hva som sies. Politiet skal heller ikke være til stede i, eller kunne se inn i pasientrommet, med mindre helsepersonellet ber om dette eller det er fare for rømming. Det er også innført viktige presiseringer for å synliggjøre at helsepersonellets rolle i slike tilfeller er å gi helsehjelp, ikke å «klarere for arrest».

Ny veileder om helsetjenester til arrestanter

I 2019 fremla Helsedirektoratet et forslag til en veileder for helsepersonell om hvordan retten til helsetjenester skal ivaretas under opphold i politiarrest. Veilederen er utarbeidet i samarbeid med Politidirektoratet, og beskriver hvordan arrestantene som pasienter skal få oppfylt sine helserettigheter under frihetsberøvelsen.

Utkastet ivaretok Sivilombudsmannens anbefalinger på feltet, blant annet at leger ikke skal være med å godkjenne at noen settes i arrest, og at politipersonell som ledsager arrestanten ikke skal være til stede i undersøkelses- og behandlingssituasjoner på for eksempel legevakt.

Utlendingsinternat – Barnefamilier ikke lenger internert på Trandum

Sivilombudsmannens forebyggingsenhet har besøkt Politiets utlendingsinternat på Trandum to ganger siden 2014. Vi kom på uanmeldt besøk til internatet i mai 2015, og gjennomførte et nytt uanmeldt besøk til internatets sikkerhetsavdeling i mars 2017.

I vår rapport etter det første besøket tok vi blant annet opp den daværende praksisen på Trandum med å internere barn – både enslige barn og barn som var internert med familien. I rapporten pekte vi på at internatet ikke fremsto som et egnet sted for barn. Selv om det på besøkstidspunktet ikke var barn på internatet, pekte vi på at miljøet der var preget av stress og uro, inkludert større opptøyer og hendelser som knusing av inventar, selvskading, selvmordsforsøk og maktanvendelse. Dette fremsto etter vårt syn ikke som et tilfredsstillende psykososialt miljø for barn.

Året etter avsa Den europeiske menneskerettighetsdomstolen fem dommer mot Frankrike om krenkelse av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) i saker om internering av barnefamilier i utlendingssaker.[28] I mai 2017 ble Norge felt for brudd på EMK i norske domstoler i en liknende sak om internering av en utenlandsk familie med barn under 15 år.[29] Domstolen fant at internering av barna i saken blant annet utgjorde brudd på EMK artikkel 3 om forbud mot tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Rettsutviklingen og ombudsmannens besøksrapporter bidro til økt påtrykk fra organisasjoner som Norges institusjon for menneskerettigheter, Barneombudet, Advokatforeningen og Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) om å finne løsninger for å unngå at barn ble plassert på utlendingsinternatet.

Politiets utlendingsenhet (PU) etablerte i desember 2017 en egen familieenhet på Haraldvangen i Hurdal kommune. Ifølge PU har familieenheten et sivilt preg, og de ansatte bærer ikke uniform. Det er likevel et lukket internat. Det betyr at vinduer og dører blir låst, men det er rom for å bevege seg fritt inne i bygget.

Utviklingen siden 2015 tyder på at situasjonen for barn som interneres som ledd i utlendingskontroll er noe bedre, ved at barna sikres omgivelser bedre tilpasset sin særlige sårbarhet. Utviklingen er et eksempel på at nødvendige endringer for å forhindre menneskerettighetsbrudd, ofte krever flere aktørers involvering og påtrykk over tid. Sivilombudsmannen har foreløpig ikke besøkt familieenheten.

Fengsel – Økt satsing for å forebygge isolasjon i fengsel

Siden 2014 har ombudsmannen besøkt en stor andel av landets fengsler med høyt sikkerhetsnivå. Vi har besøkt alle landets høysikkerhetsfengsler for forvaringsinnsatte, kvinner og mindreårige. I tillegg har vi besøkt landets eneste fengselsavdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå.

Vi erfarer at Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) har holdt seg godt orientert om hvert enkelt fengsels tiltak for å følge opp våre anbefalinger.

Våre funn og anbefalinger ble allerede fra 2015 vist til i departementets styring av kriminalomsorgens prioriteringer.

I Justis- og beredskapsdepartementets tildelingsbrev for 2019 heter det f.eks. at:
«KDI skal så langt mulig sørge for at anbefalingene fra SOM [Sivilombudsmannen] og SOMs forebyggingsenhet mot tortur og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse følges opp på hensiktsmessig måte. Brudd på menneskerettighetene skal følges opp. Direktoratet bes om å omtale særlig viktige merknader og anbefalinger fra SOM og forebyggingsenheten, og planlagte og gjennomførte tiltak for å imøtekomme anbefalingene, i årsrapporten for 2019.»[30]

Dette gjenspeiles også i Kriminalomsorgsdirektoratet styring av fengselsregionene og de enkelte fengslene. Direktoratet mottar for eksempel fengslenes utkast til svar om oppfølging av våre besøksrapporter, og gir sine merknader til det enkelte fengsel før oppfølgingsbrevene oversendes til oss. Direktoratet har også ved flere anledninger sendt ut brev med presiseringer av regelverket til alle fengslene som respons på funn fra våre besøk.[31]

Isolasjon og manglende fellesskap

Allerede fra de første besøkene til fengslene i 2014, gjorde Sivilombudsmannen funn om innsatte som satt isolert på cellen store deler av døgnet, og som hadde få muligheter til sosial kontakt med andre. Vårt fokus på dette over flere år har bidratt til å sette denne tematikken på dagsorden.

Vi kritiserte tidlig at fengslene manglet oversikt over omfanget av utelukkelser fra fellesskapet, blant annet på grunn av uklare definisjoner i loven og mangelfull statistikk.[32] Som oppfølging av ombudsmannens funn og anbefalinger, satte kriminalomsorgen fra 2015 i gang med tellinger av antall innsatte som hadde mindre enn åtte timer utenfor cellen. Sammen med tall fra dagsmålinger av antall innsatte med mindre enn to timer utenfor cellen som hadde blitt iverksatt i 2012, bidro dette til et mer dekkende bilde av utfordringene i kriminalomsorgen.

I august 2016 sendte Kriminalomsorgsdirektoratet ut et forslag om endring av retningslinjene til straffegjennomføringslovens regler om fellesskap og utelukkelse. Forslagene inneholdt viktige presiseringer, blant annet om krav til vedtak ved utelukkelser fra fellesskapet for å sikre en bedre oversikt over omfanget. I vårt høringssvar påpekte vi at disse endringene ikke var tilstrekkelige.[33] Bakgrunnen var blant annet at menneskerettslige standarder hadde innført strengere krav til bruk av isolasjon, og vi mente derfor det var viktig at straffegjennomføringslovens lovbestemmelser
ble vurdert i lys av dette.

Retningslinjene ble endret, men det ble ikke satt i gang en mer helhetlig vurdering av lovgivningen fra departementets side, slik vi etterlyste. Under våre besøk i tiden etter fant vi i økende grad at høyt omfang av isolasjon i fengslene var en risiko for umenneskelig og nedverdigende behandling. Etter gjentatte ganger å ha tatt opp problemstillingene med sentrale justis- og helsemyndigheter, besluttet ombudsmannen å ta opp spørsmålet om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler i en egen Særskilt melding til Stortinget (se egen artikkel i kapittel 3).

Kriminalomsorgsdirektoratets ledelse uttalte i 2019 at tiltak for å forebygge isolasjon ville være et av direktoratets viktigste satsingsområder i tiden fremover.

Bruk av tvangsmidler

Bruk av tvangsmidler, som sikkerhetscelle og sikkerhetsseng, er blant de mest inngripende tiltak som kan iverksettes i et fengsel. Sikkerhetscelle er en svært inngripende form for isolasjon i en glattcelle uten inventar, og sikkerhetsseng innebærer fastspenning av innsatte i en seng med belter. Tiltakene er så alvorlige at vi alltid gjennomgår fengslenes praksis for dette spesielt grundig under våre besøk ved befaring av cellene der slike tiltak gjennomføres, og ved gjennomgang av dokumentasjon som vedtak og tilsynslogg.

Under flere av våre fengselsbesøk har vi funnet forhold som utgjør risiko for innsattes helse og rettssikkerhet når det gjelder bruk av tvangsmidler, særlig når det gjelder sikkerhetscelle.

Vi har gjennomgående vært kritiske til manglende dokumentasjon i vedtak for at tiltaket var strengt nødvendig, eller av grunnlaget for å opprettholde tiltaket. Vi har også kritisert flere fengsler for rutinemessig kroppsvisitasjon før innsettelse på sikkerhetscelle, manglende bekledning under oppholdet og påpekt behov for daglig tilsyn fra helsepersonell.

I mars 2019 fastsatte Kriminalomsorgsdirektoratet reviderte retningslinjer til straffegjennomføringslovens regler om bruk av tvangsmidler.[34] I retningslinjene har direktoratet gitt viktige presiseringer for å styrke rettssikkerheten ved bruk av tvangsmidler. På flere områder er disse i tråd med våre anbefalinger til fengslene. Blant annet ble det presisert at det ved bruk av sikkerhetscelle eller sikkerhetsseng alltid skal fremgå av vedtaket hvilke mindre inngripende tiltak som har vært forsøkt eller som må anses utilstrekkelig. Retningslinjene gir krav om hvilke opplysninger som skal føres i tilsynsprotokoll, og nye føringer om visitasjon, tilsyn og bekledning for innsatte i disse situasjonene.

 

[1]      Brev fra Helsedirektoratet til landets kontrollkommisjoner datert 27.09.2016: «Presisering av lovverk etter Sivilombudsmannens besøksrapporter fra 2015/2016».

[2]      Rundskriv psykisk helsevernloven med kommentarer, § 1-1, siste avsnitt.

[3]      Se for øvrig også Sivilombudsmannens uttalelser vedrørende behandling uten eget samtykke (tvangsmedisinering), saksnumrene 2017/543, 2017/3156 og 2018/2278.

[4]      Prop. 147 L (2015–2016) Endringer i psykisk helsevernloven mv. (økt selvbestemmelse og rettssikkerhet), side 39.

[5]      Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1 og psykisk helsevernloven § 4-4 andre ledd.

[6]      Straffeloven § 7, se også departementets lovforarbeider til psykisk helsevernloven, om bruk av ECT hjemlet i nødrett, Ot.prp. nr. 11 (1998–1999) side 108–109.

[7]      Helsedirektoratet (juni 2017): Nasjonal faglig retningslinje om bruk av elektrokonvulsiv behandling – ECT, side 26-28.

[8]      Helsedirektoratets brev til kontrollkommisjonene i psykisk helsevern, Behov for styrket kontroll med bruk av elektrokonvulsiv behandling (ECT) uten samtykke, 17. april 2018. Se også Helsedirektoratets kommentarer til psykisk helsevernloven § 4-4 annet ledd, der våre funn og vurderinger trekkes fram.

[9]      For en nærmere beskrivelse av hva skjerming er, se Temarapport om skjerming i psykisk helsevern – risiko for umenneskelig behandling (2018).

[10]   Rundskriv psykisk helsevernforskriften med kommentarer, § 18, femte avsnitt.

[11]   Tvangsbegrensingsloven. Forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgssektoren. NOU 2019:14.

[12]   NOU 2019:14 Kapittel 6: Erfaring med regelsettene, underkapittel 6.2.5. Sivilombudsmannens forebyggingsenhet.
Her oppsummeres våre årsmeldinger og temarapporten om skjerming i psykisk helsevern.

[13]   NOU 2019:14. Underkapittel 25.6.3.2 Kritikk mot skjermingspraksis.

[14]   Temarapport om skjerming i psykisk helsevern – risiko for umenneskelig behandling (2018), se underkapittel 8.7 Skjerming og forholdet til menneskerettighetene.

[15]   Lovforslagets § 4-3 tredje ledd.

[16]   Lovforslagets § 4-4 tredje ledd.

[17]   Sivilombudsmannens rapport etter besøk til Kvammen akuttinstitusjon, 16.–17. januar 2018.

[18]   Forskrift 15. november 2011, nr. 1103 om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barnevernsinstitusjon.

[19]   Bufdir, 2018. Alvorlige avvik på barneversinstitusjon. https://www.bufdir.no/Aktuelt/Arkiv/2018/Alvorlige_avvik_pa_barnevernsinstitusjon/ (lesedato 22. november 2019).

[20]   Barnevernloven § 2-3b første ledd.

[21]   Helsetilsynets årsrapport 2018.

[22]   Helsetilsynets referanse 2018/1674 1 HAK.

[23]   Brev fra Sivilombudsmannen til Klokkergårdenkollektivet av 25. april 2018, tilgjengelig på vår hjemmeside:

https://www.sivilombudsmannen.no/besoksrapporter/klokkegardenkollektivet/#filer

[24]   Barne- ungdoms- og familiedirektoratet, 31. mars 2019. Tolkningsuttalelse – bruk av ufrivillige turer som terapeutisk virkemiddel i behandlingen på barneverninstitusjoner. Referanse 2018/55424-3.

[25]   Sivilombudsmannens høringsuttalelse – forslag om sentral arrestinstruks, 20. april 2016.

[26]   Sivilombudsmannens merknad til revidert utkast til sentral arrestinstruks, 31. mai 2018.

[27]   Politidirektoratet, Instruks for bruken av politiets arrester (arrestinstruksen), Rundskriv 2018/011, 9. november 2018 og Veileder til instruks for bruken av politiets arrester, saksnr. 2016/00772 (samme dato).

[28]   EMDs dom 12. juli 2016 A.B. og andre mot Frankrike, nr. 11593/12; EMDs dom 12. juli 2016 R.M. og andre mot Frankrike, nr. 33201/11; EMDs dom 12. juli 2016 R.C. og V.C. mot Frankrike, nr. 76491/14; EMDs dom 12. juli 2016 A.M. og andre mot Frankrike, nr. 56324/13; EMDs dom 12. juli 2016 R.K. og andre mot Frankrike, nr. 68264/14.

[29]   Borgarting lagmannsrett, 31. mai 2017, LB-2016-8370.

[30]   Justis- og beredskapsdepartementet, Tildelingsbrev til Kriminalomsorgsdirektoratet, 18. januar 2019, side 17.

[31]   Se f.eks. Kriminalomsorgsdirektoratet, Dagsmålinger og manglende vedtak om utelukkelser, brev 8. april 2015 til kriminalomsorgsregionene.

[32]   Sivilombudsmannens rapport etter besøk til Bergen fengsel 4.–6. november 2014, s. 13.

[33]   Sivilombudsmannens høringsuttalelse om retningslinjer til utelukkelser etter straffegjennomføringsloven § 37, 1. november 2016.

[34]   Kriminalomsorgsdirektoratet, Retningslinjer til straffegjennomføringsloven § 38, revidert 15. mars 2019.