I forbindelse med bistand til to klienter i deres respektive utlendingssaker, ba advokat A om å få oversendt saksdokumentene i begges saker fra Utlendingsdirektoratet. I den første saken, som gjaldt bortfall av bosettingstillatelse m.v., ble det fremsatt innsynsanmodning til direktoratet 29. mars 2007. Advokaten purret på svar i juli 2007 og januar 2008. Innsynsanmodningen i den andre saken, som gjaldt utvisning, ble fremsatt 24. august 2007 etter at A hadde overtatt som utlendingens advokat samme høst. I denne saken ble det sendt purring i november 2007.
Advokaten klaget hit i februar 2008 og opplyste at han fortsatt ikke hadde fått oversendt dokumentene eller fått noen form for skriftlig tilbakemelding fra direktoratet. I brevene ble det anført at det burde være en kurant sak å få oversendt saksdokumentene og saksbehandlingstiden ble på denne bakgrunn hevdet å være sterkt kritikkverdig.
Det ble i første omgang tatt muntlig kontakt med direktoratet, som i telefonsamtaler i mars 2008 bekreftet at anmodningene om oversendelse av saksdokumenter var registrert på de to sakene, men at oversendelse ennå ikke hadde funnet sted. Direktoratet lovet at dokumentene ville bli oversendt i løpet av kort tid. Advokaten ble orientert om dette i brev herfra, og det ble samtidig gjort oppmerksom på at det til tross for direktoratets løfter om snarlig svar ville bli vurdert å iverksette nærmere undersøkelser. I brev 6. mai 2008 kom advokaten tilbake til saken om bosettingstillatelse m.v. og opplyste at dokumentene fortsatt ikke var mottatt.
Utlendingsdirektoratet ble i mai 2008 bedt om å redegjøre nærmere for behandlingen av de fremsatte innsynsanmodningene og opplyse hvorfor dokumentene ikke var oversendt tidligere. Det ble også bedt om å få redegjort for hvorfor advokatens purringer ikke så ut til å ha blitt besvart. I denne forbindelse ble det bedt om å få redegjort for eventuell kontakt med advokaten. Under henvisning til at forespørsler om partsinnsyn skal prioriteres og besvares raskt, ble det bedt om direktoratets merknader til saksbehandlingstiden og om den ble ansett å være akseptabel. Direktoratet ble bedt om å opplyse om alle de etterspurte dokumentene var oversendt, og eventuelt redegjøre for hvorfor dette fortsatt ikke var gjort. I alle tilfelle ble det bedt om å få opplyst hvorfor dokumentene i den ene saken ikke så ut til å ha blitt oversendt slik det muntlig var gitt lovnader om.
I lys av de to enkeltsakene ble direktoratet også bedt om å redegjøre for sine rutiner for registrering og behandling av anmodninger fra parter om oversendelse av saksdokumenter, både i de tilfellene der dokumentene befinner seg i direktoratet og der de er hos andre organer. Direktoratet ble bedt om å gi en oversikt over gjennomsnittlig saksbehandlingstid for slike anmodninger.
I sitt svar ga direktoratet en generell oversikt over behandlingen av anmodninger om dokumentutlån, der det blant annet het følgende:
«Ved begjæring om dokumentutlån registreres anmodningen som mottatt i direktoratet og oversendes respektiv saksbehandlingsenhet for behandling av anmodningen. Det hender også at saksbehandlingsenhetene mottar begjæringer direkte pr telefaks.
Kontortjenesten i Utvisningsenhetene registrerer en slik anmodning i DUF og gir den til ansvarlig saksbehandler dersom saken står registrert med saksansvar på en saksbehandler i direktoratet. Dersom saken ikke står registrert med saksansvar hos en saksbehandler, gis teamkoordinator saken for å godkjenne dokumentutlånet, og utlånet gjennomføres av kontortjenesten.
Dersom DUF viser at saken er hos politiet eller Utlendingsnemnda, videresendes anmodningen til disse. Dersom direktoratet har noen av dokumentene, og politidistriktet har andre, ber direktoratet politiet oversende dokumentene for samordning slik at dokumentutlånet gjennomføres av direktoratet. Det motsatte kan etter en konkret vurdering også gjøres, det vil si at direktoratet oversender noen saker/dokumenter direkte til den som begjærer utlån, og ber politiet oversende det øvrige sakskomplekset. I vurderingen av hvilken fremgangsmåte som velges, er det et sentralt vurderingstema hvorvidt saksdokumentene skal til Utlendingsdirektoratet for behandling senere.
Utvisningsenhetene registrerer ikke gjennomsnittlig saksbehandlingstid for begjæringer om dokumentutlån. Begjæringene blir imidlertid behandlet fortløpende, slik at dokumentene under normale omstendigheter oversendes prosessfullmektig innen rimelig tid, og før det er gått en måned.»
Direktoratet viste til at det kan oppstå særskilte problemer dersom saksdokumentene ikke befinner seg samlet på ett sted.
I svaret ble det også gitt en inngående redegjørelse for behandlingen av innsynsandmodningene i de to sakene. Direktoratet erkjente for begge sakenes vedkommende at det hadde vært en klar svikt i kommunikasjonen med advokaten, som burde ha blitt bedre orientert om behandlingen av anmodningene. Det ble beklaget at dette ikke var gjort. Direktoratet hadde følgende merknader til saksbehandlingstiden:
«Utlendingsdirektoratet anser ikke saksbehandlingstiden i de ovennevnte sakene som akseptabel, men viser imidlertid til forklaringene gitt under…
Direktoratet beklager den lange saksbehandlingstiden i begge sakene, og vil for fremtiden etterstrebe å gi prosessfullmektig melding dersom et dokumentutlån ikke kan gis innen rimelig tid.
Direktoratet viser generelt til forvaltningsloven § 1la og er inneforstått med at det i saker som gjelder enkeltvedtak skal gis foreløpig svar etter bestemmelsens annet ledd dersom en henvendelse ikke kan besvares i løpet av en måned etter at den er mottatt.
Direktoratet har merket seg ombudsmannens uttalelse i sak 2004/1281, hvor ombudsmannen uttalte at god forvaltningsskikk tilsier at parten orienteres dersom de opplysninger om forventet saksbehandlingstid som er angitt i det foreløpige svaret ikke kan overholdes, og hvor ombudsmannen påpekte at mangler i DUF må søkes avbøtet ved at andre muligheter for å varsle om forsinkelser i saksbehandlingen tas i bruk. Direktoratet har videre merket seg ombudsmannens uttalelse i sak 2007/236, hvor ombudsmannen bemerket at lang saksbehandlingstid uten at det sendes foreløpig svar er i strid med forvaltningslovens regler om foreløpig svar. Ombudsmannen ba i denne uttalelsen om å holdes orientert om arbeidet med å etablere slike rutiner. Direktoratet kan nå opplyse om at etablering av slike rutiner er satt i gang, og at ombudsmannen vil bli orientert om dette arbeidet i særskilt brev.»
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Generelt om behandling av innsynsanmodninger
Utlendingsloven 24. juni 1988 nr. 64 § 32 slår fast at forvaltningsloven 10. februar 1967 gjelder for behandlingen av utlendingssaker med mindre noe annet er særskilt fastsatt. Det følger av forvaltningsloven § 18 at parten som hovedregel har rett til å gjøre seg kjent med dokumentene i en sak. Retten til innsyn må sees i sammenheng med bestemmelsene om forsvarlig saksopplysning og grunnleggende kontradiktoriske prinsipper. Innsynsretten er av avgjørende betydning for at parten skal kunne ivareta sine interesser i saken på en betryggende måte. Det er derfor viktig at anmodninger om innsyn behandles raskt.
Utlendingsdirektoratet har gitt nærmere bestemmelser om partsinnsyn m.v. i rundskriv RS 2006-014. Saksbehandlingsrutinene i innsynssaker er omtalt i punkt 5 og det presiseres at den saksbehandleren som mottar begjæring om innsyn skal gjennomgå saksdokumentene for å se om det er dokumenter som bør eller skal unntas. For øvrig følger det av hovedregelen som gjengis i punkt 2 at innsyn skal gis. Det står ikke noe i rundskrivet om at innsynsanmodninger skal prioriteres, men det er likevel på det rene at slike anmodninger må gis prioritet. I forbindelse med behandlingen av en annen sak om partsinnsyn har jeg i årsmeldingen for 2005 side 103-104 (SOMB 2005-14) blant annet uttalt følgende:
«Generelt skal alle saker forberedes og avgjøres ‘uten ugrunnet opphold’, jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Forarbeidene til forvaltningsloven inneholder lite om kravene til saksbehandlingstiden i innsynssaker, men det foreligger flere uttalelser knyttet til tilsvarende bestemmelse om saksbehandlingstid for innsynsbegjæringer etter offentlighetsloven.»
Det gjengis deretter følgende fra en tidligere uttalelse om innsyn etter offentlighetsloven:
«Innsynsbegjæringer ‘skal avgjøres uten ugrunnet opphold’, jf. offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69 § 9 første ledd. Hva som er ‘ugrunnet opphold’ beror på en konkret helhetsvurdering. Fra Ot.prp. nr. 4 (1981-1982) s. 42 siteres:
‘Hva som skal regnes for å være ‘uten ugrunnet opphold’ vil avhenge av en konkret vurdering hvor hensyn må tas til spørsmålets vanskelighet og organets arbeidsmengde for øvrig. Departementet vil imidlertid fastholde at alle henvendelser etter offentlighetsloven etter sin art må behandles forholdsvis snart. Er det praktisk mulig å avgjøre spørsmålet umiddelbart vil dette være å foretrekke.’
Innsynsbegjæringer skal etter dette besvares raskt, fortrinnsvis umiddelbart. Jeg har i dokument nr. 4:1 (1997–1998) s. 11, jf. også dokument nr. 4:1 (2000–2001) uttalt at de fleste begjæringer bør ‘kunne avgjøres samme dag eller i alle fall i løpet av 1–3 virkedager, dersom det ikke skulle foreligge spesielle praktiske vanskeligheter’. Regjeringen og Justiskomitèen har sluttet seg til dette, jf. St.meld. nr. 32 (1997–1998) s. 97 og 100 og Innst. S. nr. 21 (1998–1999) s. 18.»
I uttalelsen fra 2005 trekkes det deretter følgende konklusjon:
«Ut fra sammenhengen mellom offentlighetsloven, forvaltningsloven og pasientrettighetsloven må det legges til grunn at en part som begjærer innsyn etter forvaltningsloven eller pasientrettighetsloven, ikke bør stilles dårligere enn den som ikke er part og henvist til å begjære innsyn etter offentlighetsloven. Innsyn er ofte en nødvendig forutsetning for å kunne gjøre andre rettigheter gjeldende, og må derfor gis høy prioritet.»
Det ble konkludert med at en saksbehandlingstid på tre måneder ikke kunne aksepteres.
Jeg vil understreke viktigheten av at Utlendingsdirektoratet prioriterer anmodninger om partsinnsyn. Slike spørsmål må behandles og effektueres raskt. Direktoratet bør vurdere om det kan være behov for å presisere nærmere i de interne retningslinjene at behandlingen av slike anmodninger må gis høy prioritet.
For så vidt gjelder orienteringer under sakens gang, har jeg merket meg direktoratets uttalelse i svaret hit om at det i fremtiden vil være mer oppmerksom på å underrette prosessfullmektig når det ikke er mulig å overholde tidsfristen. Dette synes å være på sin plass. Saksbehandlingstiden i innsynssaker skal i alminnelighet være så vidt kort at foreløpig svar normalt ikke vil være nødvendig. Dersom saksbehandlingstiden likevel trekker ut, må det gis orientering om dette til den som har bedt om innsyn og opplyses hva som er årsaken til forsinkelsen. Ved ytterligere forsinkelser må det gis ny orientering.
2.1. Behandlingen av anmodningen om dokumentinnsyn i saken om bosettingstillatelse m.v.
Det fremgår av direktoratets svar hit at det ble opprettet utvisningssak av Oslo politidistrikt 18. november 2006, og at saken ble oversendt Utlendingsdirektoratet 16. januar 2007. Advokat A anmodet 29. mars 2007 om innsyn i hans klients saker om bosettingstillatelse og utlendingspass. Brevet ble mottatt 4. april 2007 og oversendt utvisningsenheten i direktoratet. Advokaten ble i telefaks fra utvisningsenheten 9. mai 2007 orientert om at de etterspurte saksdokumentene befant seg hos Asker og Bærum politidistrikt. A henvendte seg uten resultat til politidistriktet 10. mai og 25. juli 2007. I e-brev 1. august 2007 orienterte politidistriktet om at alle saksdokumentene, herunder de berostilte sakene, var hos direktoratet og at innsynsbegjæringen ville bli videresendt dit.
Begjæringen ble mottatt av utvisningsenheten 16. august 2007 og lagt på utvisningssaken i påvente av at saksdokumentene vedrørende saken om reisedokument skulle komme til rette. Ifølge direktoratet skjedde dette i desember 2007. I januar 2008 mottok direktoratet nok en anmodning der A ba om å få oversendt alle saksdokumentene i de ulike verserende sakene. Utvisningssaken ble tildelt saksbehandler i januar 2008, og han fikk anmodningen 20. januar. Etter telefonkontakt med mitt kontor 10. mars 2008 ble dokumentene forsøkt rekvirert fra sentralarkivet i direktoratet uten positivt svar. Saksbehandler ringte også Oslo politidistrikt, men dokumentene var ikke å finne der. Anmodningen ble derfor liggende hos saksbehandler frem til direktoratet mottok brevet herfra 19. mai 2008.
I svaret hit fremgår det at med unntak av de tre siste sakene som var registrert på vedkommende, hadde det ikke lyktes direktoratet å oppspore saksdokumentene i de øvrige sakene, herunder saken om bosettingstillatelse. Sakene var av direktoratet forsøkt rekonstruert på grunnlag av elektroniske dokumenter registrert i DUF, og dokumenter i andre familiemedlemmers saker. De rekonstruerte dokumentene ble oversendt advokaten 5. juni 2008. Direktoratet har oppsummert saksbehandlingen på følgende måte:
«Behandlingen av denne begjæringen om dokumentutlån fremstår ikke som typisk, men som et enkeltstående tilfelle der kommunikasjonen har sviktet og manglende saksdokumenter har ført til en lang prosess.»
Direktoratet har senere i brev 18. august 2008 opplyst at de manglende saksdokumentene har kommet til rette og er oversendt advokaten.
Anmodning om dokumentinnsyn ble sendt 29. mars 2007. De rekonstruerte dokumentene ble imidlertid først oversendt til advokaten 5. juni 2008 og de komplette originaldokumentene skal han først ha fått i august 2008, dvs. mer enn ett år og fire måneder etter at anmodningen ble fremsatt. I løpet av denne tiden har A fått to tilbakemeldinger. Den ene fra direktoratet, der det ble opplyst at dokumentene var hos Asker og Bærum politidistrikt, og en påfølgende orientering fra politidistriktet om at dokumentene var hos direktoratet.
Etter den første henvendelsen til direktoratet ble advokat A etter det opplyste henvist til selv å ta kontakt med Asker og Bærum politidistrikt. Telefaksen fra direktoratet 9. mai 2007 synes her å bryte med de rutiner direktoratet har redegjort for i svaret hit. Det følger av disse at direktoratet anmoder vedkommende organ om å oversende dokumentene dersom direktoratet ikke selv har disse. I tillegg til at advokaten her ble henvist til selv å kontakte politidistriktet, synes heller ikke informasjonen om at dokumentene var der å ha vært korrekt. Jeg har for øvrig merket meg at det tok nesten tre måneder før advokaten fikk beskjed om dette fra politiet, hvilket vanskelig kan aksepteres. Det er uheldig at borgerne blir sendt mellom ulike forvaltningsorganer på denne måten. De ulike opplysningene tyder for øvrig på at det ikke har vært tilstrekkelig god oversikt over hvor dokumentene har vært lokalisert. Det synes videre å ha vært manglende kommunikasjon mellom enhetene i utlendingsforvaltningen.
Direktoratet har opplyst at anmodningen fra advokaten ble liggende hos utvisningsenheten fra midten av august 2007 til desember samme år i påvente av at de etterspurte dokumentene skulle komme til rette. Anmodningen skal ha fortsatt å bli liggende på saken etter at saken om utlendingspass ble mottatt av utvisningsenheten i desember 2007. Anmodningen om dokumentinnsyn var fortsatt ubesvart da det herfra ble tatt muntlig kontakt med direktoratet 10. mars 2008. Det er her en periode på sju måneder hvor det ut fra direktoratets redegjørelse er vanskelig å se at det har blitt gjort noe vesentlig med anmodningen. Dette er kritikkverdig. Ut fra redegjørelsen synes utvisningssaken først å ha blitt tildelt en saksbehandler i januar 2008, dvs. et år etter at den ble mottatt av direktoratet. Det antas at dette kan ha hatt betydning også for behandlingen av anmodningen om dokumentinnsyn, selv om direktoratet i redegjørelsen hit har opplyst at anmodninger gis til teamkoordinator dersom det ikke finnes en saksansvarlig. Jeg har ved flere anledninger pekt på svakheten ved at saker blir liggende lenge uten en aktiv og ansvarlig saksbehandler. Direktoratet bes merke seg dette og treffe de nødvendige tiltak slik at henvendelser om dokumentinnsyn ikke blir skadelidende.
Direktoratet har ikke redegjort nærmere for hvilken innsats som ble lagt ned for å få tak i de bortkomne dokumentene ut over at det i mars 2008 ble sendt en rekvisisjon til sentralarkivet i direktoratet uten positiv respons og tatt telefonkontakt med Oslo politidistrikt. Det gikk drøyt fem måneder fra disse hendelsene til samtlige dokumenter ble oversendt A. På bakgrunn av de opplysninger som ble videreformidlet herfra etter telefonsamtalen 10. mars 2008 er det uheldig at direktoratet ikke gjorde advokaten oppmerksom på den nye forsinkelsen og årsaken til den.
Behandlingen av innsynsanmodningen har tatt altfor lang tid og oppfølgingen fra direktoratets side har ikke vært tilfredsstillende. Direktoratet har beklaget den lange saksbehandlingstiden. Beklagelsen er på sin plass.
Direktoratet har gitt uttrykk for at det i denne saken har vært svikt i kommunikasjonen mellom advokat og direktoratet, og beklaget dette. Dette er jeg enig i. Direktoratet burde ha opplyst advokaten om at saksdokumentene var under innhenting og informert underveis om at dokumentene fortsatt ikke var å finne.
2.2. Behandlingen av anmodningene om dokumentinnsyn i utvisningssaken
Vedtak om utvisning ble fattet av direktoratet 12. april 2007, og senere påklaget. Advokat A overtok saken høsten 2007, og anmodet i brev 24. august 2007 om å få oversendt saksdokumentene. Brevet ble mottatt av direktoratet 27. august 2007, og av utvisningsenheten 12. september samme år. Ifølge direktoratet skal det 19. september 2007 ha blitt sendt en telefaks til Oslo politidistrikt «til orientering og for videre ekspedering av sak», men denne telefaksen er ikke å oppdrive i vedkommendes saksmappe. Det ble sendt ny telefaks til politidistriktet 5. november 2007 med anmodning om oversendelse av saksdokumentene. Det ble sendt nok en telefaks fra direktoratet 5. mars 2008 til politidistriktet, og minnet om oversendelsen av dokumentene. Ifølge opplysninger i DUF skal politidistriktet samme dag ha tatt kontakt med Politiets utlendingsenhet (PU) og opplyst om rekvireringen. PU oversendte dokumentene til direktoratet påfølgende dag, og de ble videresendt advokat A 14. mars samme år. Forklaringen på at direktoratet ikke sendte anmodningen direkte til PU, som sommeren 2007 overtok ansvaret for den aktuelle kategorien utvisningssaker, skal ha vært at saken i DUF fortsatt sto registrert på Oslo politidistrikt.
Det tok i denne saken nesten sju måneder fra advokaten ba om å få oversendt saksdokumentene til de faktisk ble oversendt. En så lang saksbehandlingstid kan ikke aksepteres. Ettersom direktoratet ikke selv hadde dokumentene i sin besittelse, var det i utgangspunktet en naturlig fremgangsmåte å be organet som hadde dokumentene om å oversende disse til direktoratet eller direkte til advokaten. Her ble imidlertid anmodningene sendt til Oslo politidistrikt mens dokumentene faktisk skal ha befunnet seg hos PU. At dette ble gjort etter den første henvendelsen i august 2007 kan kanskje være forståelig ut fra registreringen i DUF. Jeg forutsetter imidlertid at direktoratet som sentral aktør på utlendingsfeltet var kjent med at PU hadde overtatt ansvaret for den aktuelle sakstypen, og forut for de senere henvendelser burde det ha vært foretatt nærmere undersøkelser med hensyn til hvor dokumentene faktisk befant seg. Jeg har for øvrig merket meg at det mellom den andre og tredje telefaksen gikk fire måneder uten at det er redegjort for noen oppfølging fra direktoratets side. Dette kan vanskelig forsvares.
Oslo politidistrikts befatning med saken har ikke vært gjenstand for nærmere undersøkelser fra min side. Det gir imidlertid grunn til undring at politidistriktet først etter den tredje telefaksen tok kontakt med PU. Slik saken er opplyst, synes det klart at politidistriktet på et tidligere tidspunkt burde ha tatt slik kontakt eller eventuelt gitt tilbakemelding til direktoratet om at distriktet ikke hadde saksdokumentene hos seg.
Hovedårsaken til at behandlingen av innsynsandmodningen tok lang tid i dette tilfellet synes å ha vært at saken feilaktig sto registrert på Oslo politidistrikt i DUF. I tilfeller der det innføres nye enheter i saksbehandlingskjeden eller ansvaret for eksisterende enheter endres, er det svært viktig med gode registreringsrutiner. Jeg ber derfor direktoratet vurdere om det her kan være grunn til endringer i rutinene eller praktiseringen av disse. Det synes i alle tilfelle å være rom for å innskjerpe rutinene for kommunikasjon mellom direktoratet og politidistriktene/PU, slik at tilsvarende misforståelser kan unngås i fremtiden.
3. Avsluttende merknader
Jeg har merket meg direktoratets erkjennelse av at behandlingstiden i begge sakene ikke er akseptabel, og at dette beklages. En beklagelse er helt klart på sin plass her. Ett år og fire måneder og sju måneder er uakseptabelt lang behandlingstid for anmodninger om innsyn som ikke reiser kompliserte rettslige spørsmål. I tillegg til å svekke borgernes rettssikkerhet kan også en slik behandlingstid gjøre den reelle saksbehandlingstiden i utlendingssakene lengre enn den allerede er.
Direktoratet skriver at det er oppmerksom på forvaltningslovens regler i § 11a om plikten til å sende foreløpig svar, og ombudsmannens uttalelser om plikten til å sende orienteringsbrev og avbøte manglene i DUF.
Direktoratet har så vidt jeg kan se bare sendt en tilbakemelding til A, og det skjedde i saken om bosettingstillatelse m.v. to måneder etter at han hadde sendt førstegangs begjæring om innsyn og ett år før direktoratet oversendte deler av saksdokumentene. Det foreligger ingen orienteringsbrev. Jeg har merket meg direktoratets orientering 22. september 2008 i ombudsmannssak 2007/236 om at direktoratet nå skal prioritere å få på plass en teknisk løsning i DUF slik at det sendes ut en automatisk generert melding når ny sak er opprettet i systemet. Videre vil det også bli laget rutiner for utsendelse av forsinkelsesmeldinger. Jeg vil understreke at behovet for foreløpige svar og forsinkelsesmeldinger også gjør seg gjeldende når saken ikke er nyopprettet i DUF, men eksempelvis når direktoratet mottar begjæring om innsyn. Det er viktig at også dette innlemmes i de nye rutinene slik at risikoen for tilfeller som de foreliggende reduseres.
I denne saken er det påvist mangler ved registreringen i DUF. Jeg vil nok en gang understreke viktigheten av å rette opp slike mangler og iverksette effektive tiltak for å avbøte disse inntil retting har skjedd. Dette er spesielt viktig siden utlendingssaker ofte er innom ulike interne og eksterne enheter i utlendingsforvaltningen.
Direktoratet bør videre vurdere behovet for en innskjerping av rutinene for kommunikasjon mellom de ulike enhetene i utlendingsforvaltningen når det gjelder oppbevaring og oversendelse av saksdokumenter. Det er av stor betydning at det i saker hvor dokumentene er vanskelige å oppdrive finnes gode rutiner for å sikre at partene blir holdt underrettet og at det iverksettes aktive tiltak for å oppspore dokumentene. Jeg har forståelse for at dette i blant kan være vanskelig å forene med den store arbeidsmengden saksbehandlerne i direktoratet har, men jeg vil i den forbindelse presisere at det er like viktig for direktoratet selv som for parten å vite hvor saksdokumentene til enhver tid befinner seg.
Jeg forutsetter at Utlendingsdirektoratet videreformidler mine merknader og synspunkter til øvrige enheter i utlendingsforvaltningen, og da spesielt Oslo politidistrikt, Asker og Bærum politidistrikt og Politiets utlendingsenhet.»