A klaget til Helsetilsynet i Nord-Trøndelag på en rekke forhold knyttet til hans kontakt med helsetjenesten. Klagen hadde som overskrift «Krav om ny behandling av klagene fra 2003 og 2004 og ny klage – krav om å få svar – m.m.». I brevet viste han bl.a. til «kontakten for et par år siden angående flere forhold på X Sykehus, Y legekontor, Hjemmesykepleien m.m, jfr min ødelagte høyre fot/lår/kne m.m.». Han ba bl.a. om at sakene ble «igangsatt» på nytt.
Kontakten A viste til, gjaldt en tidligere klage fra ham til Helsetilsynet i Nord-Trøndelag. Helsetilsynets vedtak i denne saken ble påklaget av A til Statens helsetilsyn, som 24. mai 2004 besluttet ikke å ta klagen til følge. A brakte deretter saken inn for ombudsmannen, som foretok undersøkelser knyttet til vurderingen av klagen som en anmodning om vurdering av mulig pliktbrudd etter pasientrettighetsloven 2. juli 1999 nr. 63 §7-4 og helsepersonelloven 2. juli 1999 nr. 64 §55 og/eller som en rettighetsklage etter pasientrettighetsloven §§7-2, jf. 7-1 (ombudsmannens sak 2004/2179). Det ble brakt på det rene at Helsetilsynet (i hovedsak) hadde vurdert hans klage som en anmodning om vurdering av mulig pliktbrudd. I forbindelse med ombudsmannens undersøkelse ble A bedt av Statens helsetilsyn om å bringe saken inn for Helsetilsynet i Nord-Trøndelag på ny dersom hans påstand egentlig var at hans rettigheter etter pasientrettighetsloven var blitt krenket (en rettighetsklage). I sitt avsluttende brev ga ombudsmannen uttrykk for at A måtte ta imot denne oppfordringen dersom han ønsket å få vurdert helsehjelpen i forhold til hans rettigheter etter pasientrettighetsloven.
Etter å ha sendt en omfattende klage til Helsetilsynet i Nord-Trøndelag 28. desember 2005, rettet A i de påfølgende månedene også flere henvendelser og klager til Helsetilsynet over andre, nyere forhold.
Helsetilsynet i Nord-Trøndelag konkluderte med at det etter en samlet vurdering ikke var grunnlag for «tilsynsmessig oppfølging» av As henvendelser. Etter anmodning fra A om en nærmere begrunnelse, svarte Helsetilsynet at As misnøye ble ansett som «grunnløs med hensyn til brudd på lovgivningen».
I vedtak 7. juni 2006 sluttet Statens helsetilsyn seg til vurderingen som Helsetilsynet i Nord-Trøndelag hadde gjort. I vedtaket het det videre:
«Dersom tidligere vedtak om ikke å reise tilsynssak skal omgjøres, må det foreligge nye opplysninger av slik vekt at vilkårene for åpning av tilsynssak er til stede. Vi kan ikke se at De har fremkommet med noe nytt i saken.»
A klaget til ombudsmannen på Statens helsetilsyns vedtak. Han viste bl.a. til ombudsmannens behandling av hans tidligere klage og ba om at det ble reist tilsynssak «for alle de forhold» han har tatt opp.
Statens helsetilsyn ble herfra bedt om å redegjøre for om tilsynet hadde ansett As nye henvendelse til Helsetilsynet i Nord-Trøndelag som en rettighetsklage, en anmodning om Helsetilsynets vurdering av mulig pliktbrudd, eller en kombinasjon av dette. Dersom henvendelsen bare hadde blitt vurdert som en anmodning om vurdering av mulig pliktbrudd, ble tilsynet bedt om å redegjøre for hva som lå til grunn for en slik forståelse. Statens helsetilsyn ble også bedt om å svare på hvordan henvendelsen fra A burde ha vært behandlet av Helsetilsynet i Nord-Trøndelag dersom den helt eller delvis må oppfattes som en rettighetsklage.
Etter purringer herfra beklaget Statens helsetilsyn saksbehandlingstiden i ombudsmannssaken. Dette ble forklart med «manglende styring med saken internt». Det ble også vist til at «saken reiser mange og ulikeartede spørsmål», og at Helsetilsynet «har vært og er i tvil om hvordan spørsmålene best kan besvares».
I sitt svar til ombudsmannen uttalte Statens helsetilsyn at henvendelsen fra A ble vurdert som en anmodning om vurdering av mulig pliktbrudd, det vil si en anmodning om opprettelse av tilsynssak. Deretter het det:
«Mange henvendelser til Helsetilsynet i fylkene uttrykker generell misnøye med den måte klager er blitt møtt på i helsetjenesten, det tilbud som er gitt og den behandling klager har fått og får. Det har i noen saker vist seg vanskelig å vurdere om henvendelsene er å oppfatte som en klage på manglende oppfyllelse av rettigheter etter pasientrettighetsloven og/eller kommunehelsetjenesteloven eller anmodning om at det opprettes tilsynssak. Den aktuelle henvendelsen fra A datert 28. desember 2005 omfatter mange forhold gjennom en lang tids sykehistorie. En vesentlig del av det som påpekes av klager omhandler hans oppfattelse av manglende journalinnsyn. Denne delen av klagen har Helsetilsynet i Nord-Trøndelag tatt opp i sitt svarbrev, men har unnlatt å henvise til pasientrettighetslovens bestemmelser. Utover dette har Helsetilsynet i Nord-Trøndelag behandlet klagene som påstander om pliktbrudd og derved anmodning etter pasientrettighetsloven §7-4 og helsepersonelloven §55. Statens helsetilsyn sluttet seg til denne vurderingen, begrunnet med at i det alt vesentlige inneholdt klagene forhold knyttet til mulig pliktbrudd.
Statens helsetilsyn ser i ettertid at det i Helsetilsynet i Nord-Trøndelags avgjørelse kunne ha vært vist til pasientrettighetslovens klageregler i det A i sin henvendelse har trukket inn noen forhold som kan ses som en klage over manglende oppfyllelse av sitt behandlingsbehov, samt det faktum at han selv viser til pasientrettighetslovens bestemmelser. Statens helsetilsyn beklager at vi i vårt brev av 7. juni 2006 ikke ga tilbakemelding til Helsetilsynet i Nord-Trøndelag om dette.»
Det ble også opplyst at Statens helsetilsyn i mai 2007 ferdigstilte en veileder for Helsetilsynet i fylkenes behandling av rettighetsklager etter helselovgivningen, og at denne blant annet behandler spørsmålet om når en sak skal behandles som henholdsvis rettighetssak og tilsynssak, eventuelt en kombinasjon av disse.
Redegjørelsen fra Statens helsetilsyn ble oversendt klageren, som ikke hadde merknader.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Pasientrettighetsloven 2. juli 1999 nr. 63 §7-4 og helsepersonelloven 2. juli 1999 nr. 64 §55 gir pasienter og andre rett til å anmode Helsetilsynet i fylket om å vurdere om helsepersonell har brutt sine plikter etter helsepersonelloven. En slik vurdering vil skje i form av en tilsynssak og kan, dersom det konstateres pliktbrudd, ende med en reaksjon mot helsepersonellet. Etter pasientrettighetsloven §7-2, jf. §7-1 kan det også klages til Helsetilsynet i fylket dersom en pasient mener ikke å ha fått oppfylt sine rettigheter etter pasientrettighetsloven – for eksempel retten til nødvendig helsehjelp. En slik klage vil innebære et krav om at rettigheten oppfylles.
Statens helsetilsyn har i svaret hit vist til at Helsetilsynet i Nord-Trøndelag har behandlet den delen av klagen som gjaldt klagers anførsler om manglende journalinnsyn, men uten å henvise til pasientrettighetslovens bestemmelser, og at klagen for øvrig har blitt behandlet som påstander om pliktbrudd. Statens helsetilsyn sluttet seg til denne vurderingen i sitt vedtak 7. juni 2006.
Som jeg nevnte ved avslutningen av sak 2004/2179, kan det være en uklar grense mellom en rettighetsklage etter pasientrettighetsloven §7-2 første ledd, jf. §7-1, og en anmodning om vurdering av mulig pliktbrudd fra helsepersonellets side etter lovens §7-4. Det kan i enkelte tilfeller være vanskelig for tilsynsmyndighetene å avgjøre om henvendelser fra pasienter som gir uttrykk for misnøye med helsetjenesten, er ment som en rettighetsklage eller en anmodning om at det opprettes tilsynssak. Det vil først og fremst måtte bero på en konkret tolkning av pasientens henvendelse til Helsetilsynet hvordan henvendelsen skal behandles. Dersom det ikke fremgår klart av klagen, må Helsetilsynet søke å få formålet med henvendelsen avklart med pasienten og om nødvendig gi veiledning.
Jeg har for øvrig merket meg informasjonen fra Staten helsetilsyn om at det nylig er utarbeidet en veileder for Helsetilsynet i fylkene om behandlingen av rettighetsklager etter helselovgivningen, som bl.a. gir en nærmere omtale av i hvilke tilfeller en sak skal behandles som henholdsvis rettighetssak og/eller tilsynssak.
For at pasienten skal kunne se hvordan klagen er behandlet, er det også viktig at det i Helsetilsynets avgjørelser klart fremgår etter hvilket regelverk klagerens anførsler har blitt vurdert.
Slik jeg ser det, var det flere forhold i As klager til Helsetilsynet i Nord-Trøndelag og Statens helsetilsyn som tilsa at han ønsket at deler av klagen, ut over spørsmålet om journalinnsyn, skulle vurderes som en rettighetsklage. Jeg viser blant annet til overskriften i klagen til Helsetilsynet i Nord-Trøndelag og As ønske om at de tidligere sakene ble «igangsatt» på nytt. Han viste også direkte til ombudsmannssaken som ble avsluttet etter at Statens helsetilsyn i brev hit 1. september 2004 tilbød A å ta opp med Helsetilsynet i Nord-Trøndelag hvorvidt helsehjelpen han hadde mottatt, var i tråd med pasientrettighetsloven. I klagen 28. desember 2005 nevnte han også flere forhold som tyder på at han mente at han ikke hadde fått den helsehjelpen han hadde krav på. I klagen til Statens helsetilsyn 15. april 2006 skrev A bl.a.: «Klagen omfatter mange og varierte brudd på pasientrettighetsloven utført av helsevesenet i Midt Norge. … Jeg får ikke de undersøkelsene jeg har krav på. Sykehuset kaster henvisninger og stryker timer jeg er blitt satt opp på. … «. Han viste også her til at klagen bl.a. gjaldt de forholdene som var omfattet av den saken han brakte inn for ombudsmannen.
På denne bakgrunnen finner jeg det overraskende at Helsetilsynet ikke behandlet i alle fall deler av klagen, ut over spørsmålet om journalinnsyn, som en klage over manglende oppfyllelse av rettigheter etter pasientrettighetsloven. Dersom tilsynet fant det uklart hvordan klagen skulle forstås, burde dette ha vært forsøkt brakt på det rene med en henvendelse til A.
Jeg forstår Statens helsetilsyns svar hit slik at tilsynet i ettertid mener at det hadde vært grunn til å anse flere deler av As henvendelser som en klage på manglende oppfyllelse av hans rettigheter etter pasientrettighetsloven. Jeg har notert meg at tilsynet har beklaget at det ikke ble gitt tilbakemelding om dette til Helsetilsynet i Nord-Trøndelag.
En forutsetning for at det skal etableres en rettighetssak er at det fortsatt er aktuelt å oppfylle rettigheten. Forholdene A tok opp i sin klage til Helsetilsynet i Nord-Trøndelag 28. desember 2005, ligger nå i stor grad langt tilbake i tid. Jeg har ikke grunnlag for å uttale meg om dette er anførsler om rettigheter som ennå ikke er oppfylt, og om det er hensiktsmessig å gjenoppta behandlingen av klagen.
Dersom A fortsatt ønsker tilsynsmyndighetens vurdering av saken(e), bør han uansett rette en ny henvendelse til Helsetilsynet i Nord-Trøndelag hvor han presiserer klart hvilke pasientrettigheter han mener er blitt tilsidesatt og hvilke forhold han ønsker vurdert. Jeg har registrert at A har tatt opp en rekke forhold i sin kontakt med helsevesenet over en lengre tidsperiode, og at han har skrevet mange brev om dette. Henvendelsene har øyensynlig vært krevende å forholde seg til for helsevesenet og tilsynsmyndighetene. Helsetilsynet i Nord-Trøndelag har i brev til A 22. mars 2006 påpekt at «det både i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er lagt ned betydelig arbeid i å besvare dine henvendelser». Tilsynet viser videre til at selv om det er gitt «utførlige svar på dine henvendelser, har dette utløst nye klagemål og spørsmål». Statens helsetilsyn har i sitt vedtak 7. juni 2006 fremhevet at tilsynsmyndighetene «har brukt store ressurser på ulike avklaringer av spørsmål om påstander fremmet av Dem». Av hensyn til både en effektiv helseforvaltning generelt sett og av hensyn til funksjonell og effektiv behandling av As egne saker, bør han ved sin fremtidige kontakt med tilsynsmyndighetene ta hensyn til hvordan henvendelsene oppfattes av disse. Han bør også skille mellom misnøye som er ment som en anmodning om å opprette tilsynssak og misnøye i form av en rettighetsklage.
Avslutningsvis vil jeg bemerke at Statens helsetilsyns saksbehandlingstid i ombudsmannssaken har vært beklagelig lang.»