A har opplyst at hun har vært plaget med hode- og nakkesmerter siden 2004, som hun mener skyldes en ulykke hun var utsatt for på arbeidsplassen. Hun har hatt utstrakt kontakt med helsevesenet og en omfattende korrespondanse i forbindelse med flere klagesaker hos Helsetilsynet i fylket. Tilsynet behandlet blant annet 29. mars 2006 hennes klage på psykolog B og lege C ved X sykehus og fastlege D. Tilsynet fant ikke grunn til å gå videre med disse sakene. Den 7. juli 2006 avslo tilsynet As krav om retting og sletting av opplysninger i hennes journal ved Y legesenter.
A klaget til ombudsmannen over disse avgjørelsene (sak 2006/1640). Senere klaget hun over Helsetilsynets avgjørelse 6. februar 2007 om avslag på krav om retting og sletting av opplysninger i diverse legejournaler ved X sykehus (sak 2007/393). De to sakene er behandlet under ett.
A anførte i den første klagen at det var «begått feil og urett» mot henne, og hun var «sterkt uenig» i Helsetilsynets avgjørelser. Manglende etterlevelse av gjeldende retningslinjer for journalføring hadde etter hennes syn ført til at både helsevesenet og trygdevesenet hadde behandlet henne ut fra feilaktige og mangelfulle opplysninger. Senere fremmet hun lignende anførsler i forhold til flere fremsatte krav om retting og sletting i pasientjournal, og opplyste at hun ikke fikk erstatning på grunn av mangelfullt eller feilaktig grunnlagsmateriale.
Saksdokumentene ble innhentet fra Helsetilsynet i fylket, og det ble besluttet å undersøke enkelte sider av sakene nærmere.
1. Klage på helsepersonell ved X sykehus
As klage til Helsetilsynet på bl.a. psykolog B og lege C ble oppgitt å gjelde «konsultasjon jeg hadde ved X sykehus 01.12.04». A hadde blant annet en rekke anførsler knyttet til helsepersonellets fremgangsmåte og oppførsel under konsultasjonen. I Helsetilsynets avgjørelse var anførslene oppsummert slik:
«De mener at man har kommet til feil diagnose når man konkluderer med at Deres smerteproblemer er psykogent betinget. Videre mener De at fastlegen og X sykehus, ikke har gjort nok for å avdekke de virkelige somatiske årsaker til plagene Deres.»
Helsetilsynet konkluderte med at det ikke var «grunn til å gjøre videre undersøkelser gjennom tilsyn» mot det aktuelle helsepersonellet. I nytt brev anførte A at Helsetilsynets tolkning av klagen var gal, og presiserte bl.a. at klagen gjaldt «selve møtet med B og C» på sykehuset og hvordan hun «som pasient blir behandlet i møtet med helsepersonellet». I sitt svarbrev skrev Helsetilsynet at «uansett hvordan en klager formulerer hva han/hun klager på, så er det helsetilsynets oppgave … å vurdere om en pasient har fått nødvendig helsehjelp, om tilbudet var forsvarlig samt om rettssikkerheten var i varetatt».
I brev herfra ble Helsetilsynet i fylket spurt om det var foretatt en vurdering av helsepersonellets opptreden under konsultasjonen, eventuelt hvordan saken ble utredet og hvorfor uttalelser fra helsepersonellet tilsynelatende ikke var innhentet. Videre ble det vist til følgende setning i tilsynets brev til A: «Det virker som om De heller ønsker å prøve Deres lykke med alternativ behandling». Helsetilsynet ble spurt om dette var en adekvat formulering.
I sitt svarbrev opplyste Helsetilsynet at saken ble vurdert som en klage i henhold til helsepersonelloven §55. Ifølge tilsynet ble det vurdert «å avvise saken som en åpenbar grunnløs klage», men tilsynet valgte likevel å se på «hele behandlingen hun fikk ved …klinikken samlet og vurdere om den helsehjelp A hadde fått, var i samsvar med faglig forsvarlighet jf. helsepersonelloven». I denne forbindelse ble helsepersonellets opptreden vurdert «som en del av hele saken». Det ble opplyst at saksbehandleren hadde hatt samtaler med psykolog B og lege C, og at tilsynet fant saken tilstrekkelig utredet uten å innhente skriftlige uttalelser fra helsepersonellet. Helsetilsynet uttalte at det er vanskelig for tilsynet å avklare «hva som faktisk skjedde under konsultasjonen». Om uttalelsen om «å prøve Deres lykke med alternativ behandling» skrev tilsynet:
«Helsetilsynet finner videre at formuleringen om alternativ behandling er helt adekvat. Den ble i hvert fall skrevet med en positiv intensjon. Vi anmoder Sivilombudsmannen om å ta også de etterfølgende setninger i brevet med i vurderingen. For det første var det A selv som opplyser at hun vil prøve alternativ behandling. Hennes klagebrev gjenspeiler likevel noe feilbaserte ideer om at hun har krav på henvisning til alternativ behandling, og på de somatiske betingelser som hun selv mener vil være relevant. Hennes fastlege har vært henne behjelpelig, men vi har ment å måtte gi henne rådgivning til hennes fordel.»
2. Krav om retting av journal ved Y legesenter
A ba Helsetilsynet om hjelp i forbindelse med et krav om korrigering, sletting og tilføyelser i sin legejournal skrevet av lege E ved Y legesenter. Hun hadde forsøkt å ta spørsmålet opp med E uten å få svar, angivelig fordi han hadde permisjon fra sin stilling. Da hun tok spørsmålet opp med legesenteret, svarte lege F kortfattet i brev: «Jeg har ikke anledning til å gjøre endringer i legejournal». I sitt svarbrev til A ga tilsynet sin tilslutning til denne vurderingen og avslo hennes krav.
Ombudsmannen ba Helsetilsynet om å redegjøre for sitt syn på Fs rettslige adgang til å gjøre endringer i pasientjournalen. Det ble spurt om legesenteret v/F etter tilsynets oppfatning hadde behandlet kravet forsvarlig og hvorfor Helsetilsynet ikke hadde ansett det nødvendig å innhente uttalelse fra As tidligere fastlege, E. Ifølge Helsetilsynets svarbrev til A kunne tilsynet «på ingen måte se» at forandringene hun ønsket gjennomført «var vesentlige og/eller begrunner at journalen inneholder direkte feil». Det ble herfra spurt om Helsetilsynet også hadde vurdert om opplysningene i journalen var mangelfulle, jf. helsepersonelloven §42, og hvorfor uttalelse fra Datatilsynet tilsynelatende ikke var innhentet.
Tilsynet svarte at rettingskravet gjaldt «de samme forhold som hun kom med i tidligere krav på retting og som etter Helsetilsynet i [fylket]gjelder irrelevante forandringer». Etter tilsynets oppfatning ville innhenting av særskilt uttalelse fra E ikke ført til noen annen konklusjon. Helsetilsynet vedgikk at F hadde rettslig adgang til å vurdere om journalen skulle rettes, og skrev følgende om behandlingen av kravet:
«Vi finner at hennes besvarelse av vår henvendelse var svært kortfattet og heller ikke helt dekkende. På bakgrunn av vårt kjennskap til hele saken, vurderte vi likevel at saken var tilstrekkelig opplyst til at vi kunne fatte et vedtak. Etter en konkret vurdering avslo vi As krav om retting i journalen ført av lege E.»
På spørsmål herfra om hvorfor det ikke var innhentet uttalelse fra Datatilsynet, svarte Helsetilsynet:
«Når det gjelder Datatilsynet innhentet vi vurdering derfra i forhold til spørsmålet om endring i journal fra … legekontor. Datatilsynets uttalelse er av generell karakter og ga ikke føringer i forhold til saken. Blant annet av hensyn til saksbehandlingstiden fant vi det ikke hensiktsmessig å innhente ny uttalelse ved fremsetting av nytt krav fra As side.
Bestemmelsene i helsepersonelloven om innhenting av uttalelse fra Datatilsynet, er slik vi oppfatter det absolutt og vi vil derfor for ettertiden – til tross for at vi mottar standardiserte svar – innhente uttalelse derfra. For As klage kan vi ikke forstå at det har hatt betydning for resultatet i saken.»
3. Krav om retting og sletting av journaler – X sykehus
I sitt avslag på As krav om retting og sletting av en rekke opplysninger i sine journaler ved X sykehus skrev tilsynet:
«Helsetilsynet i [fylket]har gjennomgått de endringene som De ønsker å få gjort i Deres journal. Vi kan ikke se at disse er av en slik karakter at de er utilbørlige eller misvisende og således er egnet til å skade Deres omdømme».
Tilsynet ble herfra spurt om dette vurderingstemaet ble ansett dekkende ut fra ordlyden i helsepersonelloven §§42 og 43, og bedt om å begrunne avgjørelsen nærmere.
Helsetilsynet opplyste i svarbrevet at det i forhold til spørsmålet om retting ble vurdert om opplysningene var feilaktige, mangelfulle eller utilbørlige og i forhold til spørsmålet om sletting, om opplysningene var feilaktige eller misvisende og i tillegg belastende for klageren.
A kom med en rekke merknader til Helsetilsynets svar. Hun presiserte at hennes klager til tilsynet ikke gjaldt hennes diagnoser, og anførte at «uansett diagnose skal pasienters klager tas til etterretning og behandles og vurderes ut fra både pasientrettighetsloven og helsepersonelloven». Hun avviste å ha benektet at «en psykogen komponent kunne være til stede» og at hun har vært motvillig til å gå til psykolog. Hun skrev at tilsynets uttalelse om «å prøve Deres lykke med alternativ behandling», var «sårende og antyder lite forståelse i forhold til en vanskelig og smertefull helsetilstand».
Helsetilsynet hadde etter dette ingen ytterligere merknader.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Innledning
I sitt svarbrev til ombudsmannen innledet Helsetilsynet i [fylket]med følgende generelle redegjørelse:
«Angjeldende sak kjennetegnes gjennom en uoverkommelig diskrepans mellom As egen oppfatning av sin helse og hvordan helsevesenet vurderer hennes helsetilstand. Ved gjennomgang av dokumenter i denne sak har Helsetilsynet i [fylket]ikke kunnet komme til en annen konklusjon enn følgende; alle yrkesutøvere som har sett A i forbindelse med de aktuelle plager er enige i at hennes helseproblemer har sammenheng med en stor psykogen komponent. Selv benekter hun dette på det sterkeste og derfor kan hun ikke akseptere tilbudene om psykiatrisk behandling. Etter nøye vurderinger og etter en gjennomgang av journalmateriale har Helsetilsynet i [fylket]ikke funnet en eneste grunn for å tvile på konklusjonen fra noen av de involverte helsepersonell. Alle vurderinger av As helsetilstand som vi har sett, ble gjennomført forsvarlig og i tråd med god praksis og eksisterende kunnskap. Siden vi, i likhet med det behandlende helsepersonell, er overbevist om at vedkommendes klagetendens er sykdomsrelatert har vi forsøkt å skrive svarbrevene til henne kortest mulig istedenfor å gå inn på alle detaljer.
Sivilombudsmannen har uten tvil lagt merke til at A har krevd retting og sletting av veldig mye journalopplysninger hos flere yrkesutøvere. Hun krever for eksempel usedvanlig omfattende tilføyinger om hva hun skulle ha sagt under konsultasjoner. Omfanget og detaljeringsgrad som hun krever er på ingen måte i tråd med vanlig journalføringspraksis og i tillegg irrelevant for de medisinske vurderinger som ble gjort i saken. Det faktum at A klager over så mange og så mye forsterker etter vårt syn bare konklusjonen om at hun fortrenger en psykogen årsak og dermed ikke stiller seg åpen for en behandling fra det tradisjonelle helsevesenet. Det vil også være klart at hver ny klagebehandling forsterker klagerens benektelse av sakens kjerne som berører en vesentlig psykisk problematikk og vi kan ut i fra dagens medisinsk kunnskap ikke se at dette tjener vedkommendes helse.»
Det er en kjent sak at et stort antall klagerunder i forvaltningen kan være et resultat av og muligens forsterke en pasients psykiske helseproblemer. Jeg har forståelse for at slike pasienter kan skape vanskelige dilemmaer for helsevesenet og helseforvaltningen, og at pasientene i noen grad vil kunne få svar som tar høyde for dette. Det bør imidlertid være en selvfølge at forvaltningen, også i møte med aktive klagere, utfører sine oppgaver i tråd med gjeldende regelverk og utviser den hensynsfullhet og respekt som ligger i kravet til «god forvaltningsskikk».
Om A tilhører denne pasientkategorien, har jeg ikke noen formening om. Tatt i betraktning at henvendelsen herfra ikke gjaldt spørsmålet om den medisinske kvaliteten eller forsvarligheten av den helsehjelpen A har fått, fremstår imidlertid redegjørelsen ovenfor som unødvendig eksplisitt og bastant i både form og innhold.
2. Klage på helsepersonell ved X sykehus
2.1 Helsetilsynet har i svarbrevet hit gitt uttrykk for følgende:
«Formålet med tilsynsmyndighetenes behandling av klager etter helsepersonelloven §55 er at kvaliteten på tjenestene skal bli bedre, øke sikkerheten til pasientene og at tilliten til helsevesenet styrkes. Klagernes rett er begrenset til å bli opplyst om hva tilsynsmyndighetene har kommet til. Denne retten mener vi er tilstrekkelig ivaretatt i denne saken.»
Jeg er enig i det generelle utgangspunktet om formålet med vurderinger av mulige pliktbrudd etter helsepersonelloven 2. juli 1999 nr. 64. Etter mitt syn gir imidlertid Helsetilsynet i [fylket]uttrykk for en for snever forståelse av klagernes rettsstilling i slike saker.
Etter helsepersonelloven §55 første ledd kan den som mener at «bestemmelser om plikter fastsatt i eller i medhold av denne loven» er brutt til ulempe for seg, be Helsetilsynet om en vurdering av forholdet. I §55 tredje ledd heter det at Helsetilsynet «skal vurdere de synspunkter som er fremsatt i anmodningen». Den eller de som har fremsatt en anmodning om vurdering av mulig pliktbrudd etter helsepersonelloven får ikke partsstilling i tilsynssaken, men har etter §55 femte ledd rett til å få underretning om resultatet og en «kort begrunnelse» for dette. Hvilke krav som kan stilles til begrunnelsen i den enkelte sak, må vurderes konkret. Pasienten må imidlertid gis tilstrekkelige opplysninger til å kunne ivareta sine interesser, jf. Ot.prp. nr. 13 (1998-99) side 198. Visse minstekrav må altså gjelde.
Et absolutt minstekrav må være at det rettslige grunnlaget for den vurderingen som er foretatt, fremgår av begrunnelsen. Hensynet til den enkelte pasient og i videre forstand også borgernes tillit til helsevesenet og tilsynsordningene tilsier at begrunnelsen også reflekterer hovedtrekkene i Helsetilsynets vurderinger. Begrunnelsen bør etter mitt syn utformes slik at det klart fremgår at Helsetilsynet har foretatt en selvstendig og forsvarlig vurdering av de sentrale problemstillingene i saken. Lovens §55 tredje ledd om at Helsetilsynet «skal vurdere de synspunkter som er fremsatt i anmodningen» tilsier at begrunnelsene også bør berøre de mest sentrale anførslene i saken.
I denne saken er Helsetilsynets begrunnelse etter min oppfatning klart mangelfull. Den inneholder ingen henvisning til hvilket regelverk som er anvendt. Det fremgår at Helsetilsynet har foretatt en vurdering av om A har fått et tilstrekkelig og forsvarlig behandlingstilbud ved de aktuelle institusjonene. Det er imidlertid en påfallende mangel på samsvar mellom As anførsler, som i vesentlig grad knytter seg til helsepersonellets handlinger, utsagn og oppførsel under konsultasjonen ved X sykehus, og tilsynets begrunnelse. I svarbrevet hit skriver tilsynet at helsepersonellets opptreden under konsultasjonen ble «vurdert som en del av hele saken». At dette ikke fremgår, er en klar svakhet. A anførte i et senere brev til tilsynet at tolkningen av klagen var gal og presiserte at klagen gjaldt «selve møtet/konsultasjonen». At tilsynet heller ikke da ga uttrykk for at helsepersonellets opptreden var vurdert, er også beklagelig. Den frustrasjon A har uttrykt over dette, illustrerer nettopp at oppfyllelse av de minstekrav som kan stilles til begrunnelser er viktige for å opprettholde publikums tillit til forvaltningen.
I helsepersonelloven §4 fremgår det at helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og «omsorgsfull hjelp» som kan forventes. I dette tilfellet ville det, i lys av As anførsler, vært naturlig å vurdere helsepersonellets fremgangsmåte opp mot plikten til å yte «omsorgsfull hjelp». En annen sak er at det er vanskelig for tilsynet å avklare hva som faktisk skjedde under konsultasjonen. Dette burde vært formidlet til klageren i vedtaket, slik det nå er formidlet gjennom svarbrevet hit. Tilsynet synes for øvrig ikke å ha kommentert henvisningen til loven §4 i ombudsmannens brev.
2.2 Helsetilsynet har i brevet hit oppgitt at saksbehandleren hadde samtaler med psykolog B og lege C. Dette fremgår ikke av vedtaket. I brev 28. februar 2006 fra Helsetilsynet til X sykehus refereres det til en telefonsamtale mellom B og assisterende fylkeslege. Det finnes imidlertid ikke noe referat eller notat fra samtaler mellom tilsynet og det innklagede helsepersonellet blant saksdokumentene. Innholdet i disse samtalene burde vært nedfelt i et referat av notoritetshensyn. Videre burde de vært referert til i begrunnelsen, for å gi et fullstendig bilde av tilsynets saksbehandling.
2.3 Et avsnitt i brevet til klageren 29. mars 2006 omhandler alternativ behandling, et tema som klageren selv hadde brakt på banen. Avsnittet starter med følgende setning: «Det virker som om De heller ønsker å prøve Deres lykke med alternativ behandling». Denne formuleringen, som Helsetilsynet i sitt brev hit omtaler som «helt adekvat», er etter mitt syn tvert imot uheldig. De påfølgende setningene om adgangen til å ta egne valg i forhold til alternativ behandling og konsekvensene av slike valg, endrer ikke dette. Det er åpenbart at formuleringen om å prøve sin «lykke» kan føles sterkt krenkende for en person som selv opplever store helseplager og som er fortvilet over sin situasjon.
3. Krav om retting av journal ført av E ved Y legesenter
Etter pasientrettighetsloven 2. juli 1999 nr. 63 §5-2 kan opplysninger i journal kreves slettet eller rettet etter reglene i helsepersonelloven §§42 til 44. Etter denne lovens §42 kan opplysninger kreves rettet dersom de anses «feilaktige, mangelfulle eller utilbørlige». Opplysninger kan kreves slettet etter §43 dersom det er ubetenkelig ut fra allmenne hensyn, det ikke strider mot bestemmelser i eller i medhold av arkivloven §§9 eller 18 og opplysningene enten er «feilaktige eller misvisende og føles belastende for den de gjelder» eller «åpenbart ikke er nødvendige for å gi pasienten helsehjelp». Det følger av tredje ledd i begge bestemmelsene at avslag på krav om retting og sletting kan påklages til Helsetilsynet i fylket, og at det skal innhentes uttalelse fra Datatilsynet.
Pasientens krav om retting og sletting ble i dette tilfellet først fremsatt direkte overfor den journalførende legen, som hadde permisjon fra legesenteret. Hun sendte deretter kravet til legesenteret og fikk følgende svar fra en annen lege: «Til orientering. Jeg har ikke anledning til å gjøre endringer i legejournal». Det synes nå å være enighet om at denne legen hadde anledning, i betydningen kompetanse, til å vurdere det fremsatte kravet opp mot helsepersonelloven §§42 og 43. Helsetilsynet uttalte i brev hit at legens avslag på kravet om retting og sletting var «svært kortfattet og heller ikke helt dekkende». Dette er jeg enig i. Det korte brevet til klageren fremstår knapt som et forvaltningsvedtak og inneholder verken begrunnelse eller henvisning til rettsregler.
Brevet gir grunn til å tvile på om den journalansvarlige legen faktisk foretok en vurdering av det fremsatte kravet i forhold til gjeldende regler. Vanligvis vil hensynet til en betryggende saksbehandling, herunder muligheten for en reell toinstansbehandling, tilsi at Helsetilsynet i et slikt tilfelle burde ha sendt saken tilbake til legesenteret for ny behandling. I dette tilfellet var As krav om retting og sletting svært detaljerte og knyttet seg hovedsakelig til dialogen mellom henne og behandlende lege under ulike konsultasjoner i første halvår i 2004. Tatt i betraktning tidsforløpet siden konsultasjonene og kravenes karakter, har jeg ikke grunnlag for å rette avgjørende rettslige innvendinger mot at tilsynet tok stilling til klagen. Jeg har ellers merket meg at Helsetilsynet heller ikke innhentet uttalelse fra behandlende lege. Rettingskravet gjaldt angivelig de samme forholdene som tidligere hadde vært til behandling hos tilsynet, og en uttalelse fra legen ville etter tilsynets oppfatning ikke ført til et annet resultat.
Helsetilsynet begrunner sitt avslag 7. juli 2006 alene med at As endringskrav ikke var «vesentlige og/eller begrunner at journalen inneholder direkte feil». Dette er en feilaktig gjengivelse av vilkårene i lovens §42 for retting. Uttalelsen kan derfor isolert sett gi inntrykk av at Helsetilsynet har vurdert klagen mangelfullt og lagt en for snever endringsadgang til grunn. I brevet herfra ble tilsynet spurt om de øvrige alternative vilkårene var vurdert og om forvaltningsloven §25 kunne anvendes på slike saker. Spørsmålene er ikke besvart i tilsynets brev hit.
Ifølge pasientrettighetsloven §7-6 gjelder forvaltningslovens regler om behandling av saker om enkeltvedtak og klage «så langt de passer» for Helsetilsynet i fylkets behandling av klagesaker, med unntak av de særlige bestemmelser som er gitt i pasientrettighetsloven kapittel 7. Dette innebærer bl.a. at Helsetilsynet må oppfylle forvaltningslovens krav til begrunnelse, jf. Ot.prp. nr. 13 (1998-1999) side 139 – 140. Ifølge forvaltningsloven §25 skal begrunnelsen som hovedregel vise til «de regler vedtaket bygger på» og «gjengi innholdet av reglene eller den problemstilling vedtaket bygger på» i den grad det er nødvendig for å sette parten i stand til å forstå vedtaket. Den skal som utgangspunkt også nevne «de faktiske forhold som vedtaket bygger på».
Begrunnelsen for Helsetilsynets vedtak er åpenbart utilstrekkelig. Den mangler henvisning til hvilke regler som er lagt til grunn for avslaget, og den har kun en kort henvisning til hvilken journal og hvilket tidsrom det dreier seg om. Vurderingstemaet som er gjengitt kan, som nevnt ovenfor, isolert sett tyde på at en for snever endringsadgang er lagt til grunn. Både i forutgående og i etterfølgende korrespondanse med A har Helsetilsynet gitt en adekvat beskrivelse av rettingsadgangen i helsepersonelloven. Det er derfor ikke holdepunkter for at tilsynet i sitt klagevedtak har lagt en feil norm til grunn for sin vurdering.
Helsetilsynet har som nevnt uttalt at bestemmelsene i helsepersonelloven er absolutte hva gjelder innhenting av uttalelse fra Datatilsynet, og at slik uttalelse for ettertiden vil bli innhentet til tross for at de svarene som mottas er «standardiserte». Jeg er tilfreds med dette svaret. Dersom tilsynet er av den oppfatning at helsepersonellovens regler om innhenting av uttalelse fra Datatilsynet er for lite fleksible, må dette tas opp ad lovgivningsvei.
Jeg har ikke grunnlag for å rette avgjørende rettslige innvendinger mot sakens utfall. As krav om retting og sletting er av en slik karakter at det er vanskelig å ta stilling til om opplysningene i journalen er feilaktige eller mangelfulle.
4. Krav om retting og sletting av journal – X sykehus
I Helsetilsynets begrunnelse for avslag på As krav om endring i journal ved ulike avdelinger på sykehuset heter det at tilsynet ikke kan se at opplysningene «er av en slik karakter at de er utilbørlige eller misvisende og således er egnet til å skade Deres omdømme», jf. brev 6. februar 2007. Enkelte faktiske feil skal imidlertid allerede ha blitt beklaget og rettet i journalen.
Heller ikke denne begrunnelsen samsvarer med de vilkårene som helsepersonelloven stiller opp. På spørsmål herfra påpeker tilsynet at helsepersonelloven §§42 og 43 er sitert i avgjørelsen, og opplyser at det i forhold til spørsmålet om retting ble vurdert om opplysningene var feilaktige, mangelfulle eller utilbørlige. I forhold til spørsmålet om sletting ble det vurdert om opplysningene var feilaktige eller misvisende og i tillegg belastende for klageren.
I vedtaket skriver Helsetilsynet at det, under henvisning til tidligere klagesak, ikke er funnet «nødvendig» å fremlegge saken for Datatilsynet. Jeg viser til det som er sagt ovenfor om innhenting av uttalelse fra Datatilsynet.
5. Avslutning
Som det har fremgått, har jeg vært kritisk til deler av Helsetilsynets saksbehandling og begrunnelser for avslag på As krav. Enkelte begrunnelser kan isolert sett etterlate tvil om riktige rettslige vurderinger ble foretatt. Sett i sammenheng har jeg imidlertid ikke funnet grunnlag for å rette avgjørende rettslige innvendinger mot utfallet av tilsynets vurdering.
Jeg registrerer at As brev til helsevesenet har vært mange og til dels svært detaljerte og omfattende. Det synes å ha vært krevende for helsevesenet og tilsynsmyndigheten å forholde seg til alle henvendelsene. I As (eventuelle) fremtidige kontakt med forvaltningen vil det være gunstig både av hensyn til en effektiv forvaltning generelt sett, og av hensyn til funksjonell og effektiv behandling av hennes egne saker, å uttrykke seg mer kortfattet og presist. Det er også viktig med realistiske forventninger til mulighetene for å nå frem med slike krav. Verken A selv eller helsemyndighetene er tjent med at hun fremmer mange og omfattende krav om endring i journal som er basert på en feilaktig eller urealistisk forståelse av prinsipper for journalføring og regelverk omkring retting og sletting. Helsetilsynet påpeker i ett av sine brev at den beste måten «å ta opp spørsmålet om eventuell retting av journal er … gjennom direkte kommunikasjon med de som var/er ansvarlig for journalen». A skal ha fått flere tilbud om samtale om eventuell retting av journal fra sykehusets side. Så vidt jeg kan bedømme, synes dette å være en hensiktsmessig tilnærming.
Avslutningsvis må jeg understreke helsemyndighetenes plikt til å behandle As klager på forsvarlig måte og med den respekt som følger av kravet til god forvaltningsskikk. Deler av korrespondansen i As klagesaker har i form og innhold etterlatt tvil om denne plikten i tilstrekkelig grad er fulgt.»