A flyttet inn i en blokkleilighet i Sola kommune i 1983. De kommunale vann- og avløpsgebyrene ble på det tidspunktet beregnet etter bruttoareal, og etter gjeldende kommunale forskrift ble avgiftene beregnet etter «Trinn II». Ved vedtak 11. desember 1989 ble de kommunale forskriftene endret, slik at arealberegning for boligbygg skulle basere seg på avgiftsgivende leieareal. Det ble presisert at vedtaket ikke skulle ha tilbakevirkende kraft. Med den nye beregningsmetoden skulle det for As leilighet vært beregnet avgifter etter forskriftens «Trinn I», i stedet for «Trinn II».
Sommeren 2006 ble A oppmerksom på at han fortsatt betalte avgifter beregnet etter bruttoarealet på leiligheten, og han henvendte seg til kommunen med spørsmål om avgiftene ble beregnet etter riktig grunnlag. Kommunen redegjorde for forskriftsendringen i 1989, og opplyste at gebyrene fra og med 1. juli 2006 ville bli beregnet etter gjeldende, lavere satser. I brev til kommunen ba A om tilbakebetaling av for mye innbetalte gebyrer fra 1989 og frem til juli 2006. Kommunen avviste As krav, under henvising til at Kommunalplanutvalget 7. juni 1995 hadde vedtatt at eventuell «justert avgift beregnes fra første påfølgende avgiftstermin uten tilbakebetaling/innbetaling av avgiftsdifferanse». A klaget på avvisningen til kommunen, som opplyste at vedtak om kommunale avgifter ikke var «fattet i enkeltvedtaks form, og det er derfor heller ingen klagerett etter forvaltningsloven».
A brakte saken inn for ombudsmannen, som etter en gjennomgang av As klage og de innsendte dokumentene, tok saken opp med kommunen. Kommunen ble bedt om å opplyse om, og eventuelt hvor mye, A hadde innbetalt for mye i vann- og avløpsgebyr i perioden fra 11. desember 1989 til 1. juli 2006. Videre ble det bedt om en redegjørelse for det rettslige grunnlaget som begrunnet avvisningen av As krav om tilbakebetaling. Det ble stilt spørsmål om, og eventuelt på hvilken måte, berørte abonnenter fikk informasjon om endringen i arealberegningen i 1989, og hvordan abonnentene ble gjort kjent med muligheten til å be kommunen foreta ny arealberegning.
I brev til ombudsmannen redegjorde kommunen nærmere for bakgrunnen for endringen av arealberegningen i 1989 og for hvordan utregningen etter endringen skulle skje. Videre ble det opplyst:
«Saken er den at bruken av faktoren 0,55 fikk en utilsiktet virkning for leiligheter i blokkbebyggelse. Når disse leilighetene gjøres om fra leieareal til bruksareal, betales det i realiteten for ca. halvparten av leilighetens totale areal. Etter at A nå har fått en omregning med virkning fra annen termin 2006 betaler han altså bare for halvparten av det faktiske areal han har i sin leilighet, og som forbruker vann- og avløpstjenester. Kommunen ser at A kunne ha krevd en omregning på et tidligere tidspunkt, med det til følge at han hadde fått en reduksjon av sine vann- og avløpsgebyr. Kommunen ser videre at man nok skulle ha innført en omregningsfaktor som bedre var tilpasset forholdene for blokkleiligheter, slik at disse leilighetene hadde det samme utgangspunkt for avgiftsgrunnlag ved en omregning som eneboliger i kommunen.
Kommunen er likevel av den formening at A i hele perioden fra 11. desember 1989 til 1. juli 2006 har betalt vann- og avløpsgebyr etter det areal som rent faktisk har forbrukt disse tjenestene. Det er de faktiske forholdene man må vektlegge i saken, og ikke den utilsiktet fordelaktige situasjonen A ville ha vært i dersom han hadde krevd en omregning på et tidligere tidspunkt.»
Vedrørende avvisningen av As tilbakebetalingskrav, viste kommunen til den ulovfestede læren om condictio indebeti. Ved denne vurderingen ble det blant annet lagt vekt på at vedtaket fra 1989 ble kunngjort i dagspressen, at A kunne ha fått informasjon om omregningen gjennom en henvendelse til kommunen, at det opplyses på fakturaene at man kan kontakte kommunen dersom man har spørsmål om fakturaen, og at informasjon om vann- og avløpsgebyr i flere år har ligget tilgjengelig på kommunens internettsider. Videre anførte kommunen at det ville være urimelig om A skulle få tilbakebetalt vann- og avløpsgebyr, i og med at han i hele perioden hadde betalt for det antall kvadratmeter som har forbrukt vann- og avløpstjenester. Kommunen fremholdt at det måtte vektlegges at betalingene var mottatt i god tro, og at kommunen hadde innrettet seg etter den mottatte betalingen.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Vann- og avløpsgebyrer ilegges i medhold av lov 31. mai 1974 nr. 17 om kommunale vass- og kloakkavgifter. Det følger av lovens §3 at den enkelte kommune i forskrift skal fastsette avgiftenes størrelse og gi nærmere regler om gjennomføring og innkreving. Sola kommunestyre vedtok gjeldende forskrifter for vann- og kloakkavgifter 10. desember 1976. Den endringen som kommunestyret vedtok 11. desember 1989, medførte at As leilighet skulle beregnes etter avgiftsgivende leieareal, som fremkommer ved at bruksarealet multipliseres med faktoren 0,55. Dette medførte at hans leilighet falt inn under kategorien Trinn I, det vil si leiligheter med leieareal fra 0-75 m². Da den nye beregningsmetoden ikke ble gjennomført for As leilighet, ble leiligheten fortsatt avgiftsberegnet etter avgiftskategori Trinn II. Etter de avgiftssatsene som gjaldt i Sola kommune for 2006, utgjorde årsgebyrene for boliger beregnet etter Trinn I om lag halvparten av årsgebyrene etter Trinn II.
Det er etter dette ikke tvilsomt at A siden forskriftsendringen i 1989 har innbetalt for mye i vann- og avløpsgebyr. Det er heller ikke tvilsomt at kommunen har krevd inn høyere gebyr enn det kommunen hadde hjemmel for i den kommunale forskriften.
Kommunen har vist til at vurderingen av om A kan kreve differansen tilbakebetalt må skje etter den ulovfestede læren om condictio indebeti. Etter denne læren om restitusjon ved villfarelse om betalingsplikt skal det foretas en konkret helhetsvurdering, der særlig to hovedhensyn må avveies mot hverandre. På den ene siden hensynet til at betalingsmottakeren skal kunne innrette seg i tillit til at endelig betaling har skjedd, og på den annen side, korreksjonshensynet – hensynet til å rette opp en feil betaling. Relevante momenter er blant annet partenes subjektive forhold, i hvilken grad mottakeren har innrettet seg, og hvem som er nærmest til å bære ansvaret for feilbetalingen. Under enhver omstendighet er det et grunnvilkår at betalingsmottakeren har mottatt betalingen i god tro.
En kommune vil sjelden kunne avvise et tilbakesøkingskrav knyttet til kommunale gebyrer med henvisning til den rimelighetsvurderingen som skal foretas etter læren om condictio indebeti. Jeg viser i denne sammenheng til uttalelser i Kai Krüger, Pengekrav, Oslo 1984 på side 315-316:
«Ved oppkreving av skatter og avgifter til fordel for det offentlige, må hovedregelen i dag sies å være at det foreligger full og uavkortet refusjonsplikt. Det offentlige representerer i praksis ikke noe stort behov for at vitterlig feilaktig oppgjør skal være endelige, med mindre betaleren i utpreget grad har seg selv å takke for at feilen ble begått.»
Jeg tilføyer at det er kommunen som fastsetter størrelsen på de kommunale gebyrene, og at det er kommunen som innkrever disse. Selv om situasjonen skulle være slik at betaleren burde ha oppdaget feilen, vil det etter min oppfatning ikke ha betydning for selve eksistensen av et tilbakesøkingskrav, med mindre feilen først og fremst ligger på betalerens hånd. Jeg kan heller ikke se at kommunens anførsel om at forskriftsendringen innebar en tilfeldig fordel for leiligheter av As type, skulle ha betydning for kommunens refusjonsplikt. Kommunen ville på et hvilket som helst tidspunkt ha kunnet motvirke en slik virkning gjennom å endre forskriften. Det har ikke kommunen gjort.
Gjennom de alminnelige foreldelsesreglene vil kommunen være vernet mot de mest urimelige virkningene av feilberegning av kommunale gebyrer. Kommunen har imidlertid ikke påberopt seg foreldelse i denne saken, og jeg finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.
A må anses å ha et tilbakesøkingskrav mot kommunen som følge av at kommunen har krevd inn høyere årsgebyr for vann- og avløp enn det kommunen hadde hjemmel eller rettslig grunnlag for.
Jeg ber kommunen behandle As krav om tilbakebetaling på nytt, og vurdere om det er grunn til å tilbakebetale hele eller deler av differansen mellom det han har betalt og det han etter forskriften skulle ha betalt.
Kommunen bes holde ombudsmannen orientert om utfallet av saken.»
Sola kommune gjennomgikk saken på nytt og traff vedtak om at A ikke hadde tilbakesøkingskrav mot kommunen. Begrunnelsen var at As leilighet var blitt registrert med feil bruksareal, og at korrekt utregning avgiftsmessig plasserte leiligheten i det såkalte trinn II. Jeg tok kommunens fornyede vurdering til etterretning og fant ikke grunn til å gå videre med saken.