Skjerming betyr at pasienter er avskåret fra resten av pasientene og kun har kontakt med helsepersonell. Pasienter som skjermes holdes ofte atskilt i egne lokaler og nektes tilgang til den delen av sengeposten der vanlig sosialt fellesskap foregår.
– Selv om skjerming ikke er ment å være isolasjon eller avstraffelse, har funn gjort under Sivilombudsmannens besøk vist at skjerming ofte oppleves slik av pasientene. Dette skyldes særlig at skjerming innebærer store inngrep i pasientenes selvbestemmelse, bevegelsesfrihet og tilgang til meningsfull sosial kontakt, sier Sivilombudsmann Aage Thor Falkanger.
«Skjerming i psykisk helsevern» er den andre temarapporten Sivilombudsmannen utgir under FN-mandatet som nasjonalt forebyggingsorgan mot tortur og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse.
I perioden 2015–2018 har Sivilombudsmannens forebyggingsenhet besøkt 12 sykehus der pasienter er innlagt på tvungent psykisk helsevern. Allerede fra de første besøkene fant enheten bekymringsfull praktisering av tvangstiltaket skjerming:
- Skjerming oppleves ofte som isolasjon eller avstraffelse av pasientene, selv om det ikke er ment å være det.
- Skjermingslokalene har gjennomgående et nakent preg, og omtales av mange ansatte og pasienter som fengselsliknende. Rommene er ofte uten inventar med få positive sanseinntrykk, inkludert vinduer som det er vanskelig eller umulig å se ut av.
- Skjerming er utbredt på de fleste besøkte sykehus og mange pasienter skjermes i lang tid.
Sivilombudsmannen er bekymret over de samlede funnene om hvordan skjerming praktiseres, og mener at flere sider av praksisen gir en risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling:
– Et sentralt funn er at skjerming ofte gjennomføres på måter som i realiteten utgjør isolasjon, eller som har et klart isolasjonspreg. Mange pasienter tilbringer store deler av døgnet alene på nakne rom, ofte uten særlig kontakt med personalet, sier Falkanger.
På bakgrunn av temarapportens funn har ombudsmannen valgt å gi anbefalinger for å bidra til å forebygge umenneskelig og nedverdigende behandling. Anbefalingene retter seg mot både sentrale helsemyndigheter, helseforetak og lokale sykehusavdelinger.