Rett til informasjon

Alle personer som fratas friheten har rett til og behov for god og forståelig informasjon. God informasjon er en forutsetning for å kunne ivareta egne rettigheter gjennom å benytte sin klagerett og ha innflytelse på egen hverdag. Det er derfor viktig å sikre at nødvendig informasjon er fått og forstått.

[Denne artikkelen ble først publisert i Sivilombudsmannens årsmelding for 2016 om arbeidet under forebyggingsmandatet. Les hele årsmeldingen for 2016.]

God, oppdatert og tilgjengelig informasjon kan øke tryggheten og forebygge både frustrasjon og risiko for umenneskelig behandling. Nasjonale regler og retningslinjer[1], folkerettslig bindende konvensjoner[2]  og anbefalinger fra internasjonale overvåkings-
organer[3] understreker viktigheten av at frihetsberøvede mottar den informasjonen de trenger og har rett til.

Sivilombudsmannens forebyggingsenhet har i perioden 2014 til 2016 gjennomført 29 besøk til arrester, fengsler, utlendingsinternat, barnevernsinstitusjoner og psykisk helseverninstitusjoner for voksne og barn. Ved alle besøkene har Sivilombudsmannen undersøkt om de som er fratatt friheten mottar informasjon om sine rettigheter og om rutiner og regler som er nødvendig for å kunne tilpasse seg hverdagen der de er. Et annet fokus har vært hvorvidt alle, uansett språkkunnskaper, har fått nødvendig informasjon på et språk de forstår.

Politiarrester

Forebyggingsenheten har i perioden 2014–2016 besøkt seks politiarrester der det ved samtlige besøk ble gjort funn som resulterte i anbefalinger om å sikre at arrestantene får den informasjonen de trenger og har rett til. Lovverket krever at en arrestant snarest mulig skal gis en orientering om grunnlaget for innsettelsen i arrest, og om sine rettigheter og plikter.[4]  Sivilombudsmannen har, til alle besøkte arrester, gitt anbefalinger om at alle arrestanter bør få både skriftlig og muntlig informasjon om sine rettigheter på et språk de forstår, så snart som mulig etter innsettelsen. Det er også presisert at det bør dokumenteres i arrestsjournal at dette er gjort. Det anbefales også at alle arrestanter signerer en erklæring om at de er blitt informert om sine rettigheter på et språk de forstår. Den europeiske torturforebyggingskomité (CPT) kom med en liknende anbefaling til Norge etter besøk i 2011.[5] Norske myndigheter svarte at dette var en anbefaling som ville bli fulgt opp. Ingen av arrestene forebyggingsenheten besøkte i perioden 2014–2016 hadde rutiner som fulgte opp dette.

Det er også overfor samtlige arrester blitt understreket at det er viktig at den arresterte skal ha mulighet til å varsle advokat uavhengig av tid på døgnet. Sivilombudsmannen fant at informasjonsbrosjyren om rettigheter for pågrepne som er utarbeidet av Politidirektoratet og som deles ut til arrestanter, ikke gir korrekt informasjon på dette punktet. Dette ble også understreket av CPT etter besøk i Norge i 2011.[6] Tilgang til forsvarer er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti som minsker risiko for at tortur og umenneskelig behandling kan finne sted. Forsvarer skal derfor kunne varsles uavhengig av tid på døgnet. Dette bør framgå av informasjon som deles ut til arrestantene.

Fengsler

I de 13 fengslene forebyggingsenheten har besøkt så langt, har en hovedutfordring vært å sikre at utenlandske innsatte får informasjon på et språk de forstår. Tolk er gjennomgående lite brukt i kommunikasjon med de innsatte ved fengslene, med unntak av forkynning av dokumenter fra retten. I flere av fengslene var Google-translate det verktøyet de ansatte hadde for å kommunisere med innsatte som ikke behersket norsk eller engelsk. Mange utenlandske innsatte forebyggingsenheten har snakket med uttrykte høy grad av frustrasjon over ikke å ha fått eller forstått viktig informasjon ved innkomst. To fengsler oppgav at de hadde en informasjonsvideo som var laget for utenlandske innsatte og som var tilgjengelig på ulike språk. Det er positivt. Mangelfull informasjon om rutiner, rettigheter og plikter kan imidlertid bidra til en følelse av utrygghet hos alle innsatte, men spesielt hos utenlandske innsatte som ofte er langt vekk fra familie og annet nettverk. Det kan blant annet føre til at utenlandske innsatte opplever seg isolert.

Sivilombudsmannen har gjennomgående gitt fengslene anbefaling om å benytte tolk ved innkomstsamtale når den innsatte som ikke har tilstrekkelige ferdigheter i norsk eller engelsk.

Når det gjelder manglende tilgang til bruk av tolk, har det ved flere av fengslene forebyggingsenheten har besøk fremkommet at innsatte har tolket for hverandre. Noen steder har dette også forekommet i samtaler om saksbehandling og helse. En del utenlandske innsatte ga uttrykk for at de var avhengige av andre innsatte for å få informasjon. Det skal ved behov brukes tolk ved informasjon om rettslige vedtak og i helsesamtaler.[7] Konfidensialitet er spesielt viktig i denne typen samtaler. Bruk av tolk kan også være nødvendig i andre samtaler av personlig karakter eller der det er viktig å få og gi god og riktig informasjon. Bruk av andre innsatte som tolk kan vurderes når det gjelder informasjon om ordinære rutiner og regler eller hverdagslige beskjeder. De ansatte må likevel alltid vurdere hvorvidt en slik praksis for eksempel kan føre til problematiske maktforhold mellom de innsatte.[8] Sivilombudsmannen har uttrykt at det er knyttet risiko til bruken av medinnsatte som tolk.

Trandum

Ved besøket til Politiets utlendingsinternat Trandum i 2015 ble det trukket frem at de internerte fikk lite informasjon i innkomstfasen om regler og daglige rutiner ved internatet. Det var utarbeidet et informasjonshefte om rettigheter og plikter under oppholdet på en rekke språk, men de fleste internerte oppga at de ikke hadde fått utdelt skriftlig informasjon om rettigheter ved innkomst.

Frihetsberøvelse etter utlendingsloven ilegges ikke etter en straffbar handling og utgjør derfor ikke en straff. De som er på Trandum er ofte i en svært vanskelig livssituasjon, med stor grad av usikkerhet og uforutsigbarhet. God informasjon om rettigheter og daglige rutiner under oppholdet er derfor spesielt viktig.

Psykisk helseverninstitusjoner

På institusjoner innen psykisk helsevern har Sivilombudsmannen hatt fokus på pasientens rett til å få informasjon om det rettslige grunnlaget for bruk av tvang og en konkret begrunnelse for gjennomføring av tvangen, i tillegg til informasjon om sin rett til å klage. Dette er viktig for å ivareta pasientens reelle rett til å klage.

Av et tvangsvedtak må det tydelig fremgå hva som er den konkret begrunnelsen for å utøve tvangen. Det skal fremkomme hvordan lovens vilkår for bruk av tvang er oppfylt i det enkelte tilfellet, og det skal gis en konkret beskrivelse av hvilke lempeligere midler som har vært brukt eller forsøkt brukt.[9]

De fleste av de sykehusene forebyggingsenheten har besøkt hadde som praksis at pasientene mottok et skjematisk vedtak om bruk av tvang, der den rettslige hjemmelen ble oppgitt, men uten noen konkret begrunnelse for hvorfor dette tvangsvedtaket ble fattet overfor den enkelte pasient. Den konkrete begrunnelsen ble ført i journalen. For å få begrunnelsen for tvangsinngrepet måtte pasientene selv be om journalinnsyn.

Sivilombudsmannen har gjennomgående gitt anbefaling om at alle pasienter bør rutinemessig motta både en skriftlig og en muntlig begrunnelse for tvangsvedtak for å sikre ivaretakelse av sine rettigheter og hindre vilkårlig bruk av tvang. Pasientene bør ikke måtte be om journalinnsyn for å få informasjon om hvorfor et tvangsvedtak er fattet.

Som følge av en rekke anbefalinger i Sivilombudsmannens besøksrapporter, presiserte Helsedirektoratet høsten 2016 lovverket i et brev til alle landets kontrollkommisjoner. Direktoratet understreket pasienters rett til informasjon om tvangsvedtak, informasjon om klagemuligheter, tilgang til informasjonsmateriell mv.[10] Videre har direktoratet opplyst at det arbeides med en teknisk løsning i det sentrale pasientjournalsystemet som vil sikre at journalnotatet alltid skrives ut samtidig med vedtaket.

[1] Se blant annet: Politiarrestforskriften § 2-10, Retningslinjer til straffegjennomføringsloven kap. 3.4 og 4.1 (a) Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 Forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barnevernsinstitusjoner § 7. Rundskriv Q-19/2012 Retningslinjer til forskrift 15. november 2011 om rettigheter og bruk av tvang under opphold på barneverninstitusjon (rettighetsforskriften).

[2] FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 9 nr.2, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 5 nr. 2.

[3] Se bl.a. FNs standard minimumsregler for behandling av fanger, artikkel 35; CPT Standards, side 8, avsnitt 16. United Nations Rules for the Protection of Juveniles Deprived of their Liberty (Havanareglene) IV B. De europeiske fengselsreglene, punkt 30.1. Bangkokreglene, regel 2 og Mandela-reglene, regel 54 og 55.

[4] Politiarrestforskriften § 2-10 og Politidirektoratets rundskriv 2006/14, punkt 6.

[5] CPTs besøk til Norge, CPT/Inf (2011) 33, side 14, avsnitt 17.

[6] CPTs anbefaling på dette punkt ble fulgt opp ved endring av Riksadvokatens rundskriv 4/2006 den 24. mars 2012.

[7] Kriminalomsorgen, Utenlandske statsborgere i kriminalomsorgen. Håndbok for ansatte, 2015, side 73-74.

[8] Ibid.

[9] Lov om psykisk helsevern § 4-8 første ledd.

[10] Brevet fra Helsedirektoratet er publisert på Sivilombudsmannens nettside: https://www.sivilombudsmannen.no/aktuelt/helsedirektoratets-oppfolging-av-sivilombudsmannens-besoksrapporter-fra-2015-2016-article4563-1555.html.