FNs torturkomité kritisk til norsk isolasjon

FNs torturkomité rettet i år kritikk mot norske myndigheter for hvordan personer som er fratatt friheten, blir ivaretatt. Komiteen uttrykte blant annet bekymring over det store omfanget av langvarig isolasjon i fengsel, som ofte skjer på grunn av manglende ressurser. Ifølge komiteen er isolasjon av innsatte med store psykiske helseutfordringer i strid med menneskerettslige standarder og burde avskaffes.

[Denne artikkelen ble først publisert i Sivilombudsmannens årsmelding for 2018 om arbeidet under forebyggingsmandatet. Les hele årsmeldingen for 2018.]

FNs torturkomité gjorde sine vurderinger på grunnlag av Norges rapport om gjennomføringen av for pliktelsene i FNs torturkonvensjon og en muntlig dialog mellom norske statsrepresentanter og  komiteen i Genève våren 2018.1 Flere norske institusjoner og frivillige organisasjoner sendte inn  supplerende informasjon. Sivilombudsmannen ga skriftlige innspill til komiteen om sentrale funn fra besøk under forebyggingsmandatet. Forebyggingsenheten hadde et formøte med komiteens med lemmer og var til stede i Genève under høringen.

Stor bekymring for bruk av isolasjon
FNs torturkomité fremhevet flere problematiske forhold ved bruken av isolasjon i Norge. Komiteen var bekymret over langvarig isolasjon i fengsel og en økning i antall registrerte vedtak om utelukkelse fra fellesskapet, ofte på grunn av bygnings­ og bemanningsmessige forhold. Videre var komiteen bekymret for at praksiser som i realiteten utgjorde isolasjon, ikke ble registrert som enkeltvedtak som kunne påklages. Komiteen pekte på at rettsvilkårene for isolasjon ikke var tilstrekkelig presise, og at uklare vilkår for å fatte vedtak om isolasjon kan gi tiltak som er i strid med FNs torturkonvensjon.

Komiteen problematiserte i tillegg at det ikke er noen maksimumsgrense i norsk lovgivning for hvor lenge innsatte kan holdes isolert. Dette ble også tatt opp av FNs menneskerettskomité i april 2018, som anbefalte at det ble satt en absolutt tidsgrense i tråd med internasjonale standarder.

På bakgrunn av disse bekymringene anbefalte komiteen at myndighetene sikrer at lov og praksis om i solasjon bringes i samsvar med FNs torturkonvensjon og FNs standard minimumsregler for behandling av innsatte (Mandelareglene). Komiteen kom med flere detaljerte anbefalinger om isolasjonsbruk i fengsel, blant annet at:

bygnings- og bemanningsmessige forhold ikke brukes som grunnlag for isolasjon

lovverket endres for å sikre at isolasjon kun blir brukt i ekstraordinære tilfelle

isolerte innsatte får daglig medisinsk tilsyn, og at isolasjon avbrytes der skadevirkninger inntrer

isolertes rett til å klage og til rettslig prøving ivaretas

Komiteen var også bekymret over systematisk bruk av isolasjon under opphold i politiarrest og omfanget av selvmord i varetekt som kunne skyldes bruk av isolasjon. Myndighetene ble anbefalt å iverksette tiltak for å hindre unødvendig isolasjon i politiarrest, inkludert å sikre tilstrekkelig bemanning og lokaler for ivaretakelse av varetektinnsatte.

Mangelfull psykisk helsehjelp i fengsel
Det ble også uttrykt bekymring over manglende psykisk helseoppfølging i fengsel. Komiteen viste til en svært høy forekomst av psykiske lidelser blant innsatte i norske fengsler og til at alvorlig mangel på sengeplasser i psykisk helsevern fører til at innsatte blir isolert i stedet for å få helsehjelp.

Komiteen var sterkt bekymret over rapporter om slik mangelfull helsemessig oppfølging av innsatte med symptomer på alvorlige psykiske lidelser. Myndighetene ble anbefalt:

å avskaffe isolasjon av innsatte med alvorlige psykiske helseutfordringe

› å iverksette tiltak for å sikre full tilgang til  tilstrekkelig helsehjelp for innsatte, både i fengsel og i det psykiske helsevernet

FNs menneskerettskomité kom med liknende  anbefalinger til norske myndigheter i sine konkluderende merknader.4

Fortsatt mye tvangsbruk i psykisk helsevern
FNs torturkomité fremhevet også flere problematiske forhold ved psykisk helsevern. Spesielt ble omfanget av bruk av tvangsmidler og annen tvang pekt på som urovekkende. Det ble uttalt at tvangsmedisinering skapte risiko for vedvarende og irreversible skader.  Komiteen kritiserte også manglende forsøk på å  benytte mindre inngripende tiltak før tvungen behandling blir igangsatt, og at myndighetene  mangler oversikt over og kontroll med elektrokonvulsiv behandling (ECT) som gis uten samtykke. Komiteen anbefalte en rekke tiltak, blant annet at myndighetene:

sikrer at pasientenes verdighet ivaretas, og at forsøk på å avskaffe urettmessig bruk av tvang fortsetter, inkludert ved å vurdere ytterligere lovendringer

etablerer effektive prosessuelle garantier for  pasientene, inkludert lovregler om å gi pasientene støtte til å ta egne beslutninger om behandling

sikrer klare og detaljerte regler for bruk av tvangsmidler, inkludert belteseng, med sikte på å oppnå en vesentlig reduksjon i omfang og varighet

vurderer å avskaffe tvungen behandling med inngripende og irreversible virkninger, som ECT-behandling

sikrer oppreisning og rehabilitering til personer som utsettes for vilkårlig psykiatrisk behandling mot sin vilje

FNs menneskerettskomité uttrykte også bekymring over bruken av tvang i psykisk helsevern i sine merknader til Norge.5

Kritikk mot forholdene på Trandum
Komiteen var bekymret over behandlingen av internerte på Politiets utlendingsinternat på Trandum. Komiteen viste blant annet til bruken av kroppsvisitasjon med ydmykende effekt på de internerte. Manglende rutinemessig helseundersøkelse ved ankomst ble problematisert, og det ble uttrykt særlig uro over lange ventetider og manglende vilje i mange kommuner til å yte helsetjenester til denne gruppen. Dermed kunne det bli umulig å avdekke tegn på torturskader og å gi nødvendig behandling til dem som er rammet. Komiteen anbefalte at myndighetene påser at personer som er internert på Trandum, behandles i tråd med internasjonale standarder, inkludert at:

myndighetene sikrer full beskyttelse mot fremtidig forfølgelse eller tortur

personer som blir internert, raskt tilbys helseundersøkelse ved ankomst til internatet

det etableres prosedyrer for å identifisere torturofre og for å vurdere risiko for tortur ved uttransportering

Behov for styrket opplæring i å dokumentere torturskader
Et annet bekymringsområde for komiteen var funn om begrenset kunnskap blant ansatte og helsepersonell som jobber i fengsel, om hvordan torturskader skal etterforskes og dokumenteres på en effektiv måte. Komiteen anbefalte å sikre at alt helsepersonell og offentlige tjenestepersoner som arbeider med frihetsberøvede personer, gis opplæring basert på Istanbulprotokollen. Dette er FNs manual for effektiv etterforskning og dokumentasjon av tortur og annen grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff.6 Myndighetene ble også anbefalt å gjøre opplæring om reglene i FNs torturkonvensjon og det absolutte torturforbudet obligatorisk for politi­ og fengselsansatte, dommere, påtalemyndighet og forsvarere

Utfordringer med straffegjennomføring i en annen stat
Avslutningsvis problematiserte komiteen Norges leie av fengselsplasser i Nederland. Norske myndigheter ble anbefalt å avstå fra å leie fengselsplasser utenfor sitt territorium.7 Myndighetene ble også bedt om å påse at statlige kontrollinstanser og offentlige overvåkingsorganer har anledning til å overvåke og føre tilsyn med forholdene i alle fengsler og steder der noen er fratatt friheten.

Frihetsberøvede utsatt for særlig risiko
Samlet sett viser komiteens merknader at flere sider ved behandlingen av personer som er fratatt friheten i Norge, skaper bekymring internasjonalt. Bekymringen for brudd på forbudet mot tortur og umenneskelig behandling er særlig høy ved bruk av isolasjon overfor innsatte med alvorlige psykiske helseutfordringer.

Bekymringene som fremheves av komiteen, er langt på vei i samsvar med Sivilombudsmannens funn etter 50 besøk til steder der mennesker er fratatt friheten i tidsrommet 2014–2018. Både komiteens merknader og ombudsmannens funn viser at det er behov for målrettet innsats fra norske myndigheter for å forhindre brudd på forbudet mot tortur og umenneskelig behandling.

 

1     FNs torturkomité, konkluderende merknader til Norges åttende periodiske rapport om gjennomføringen av forpliktelsene i FNs konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, 5. juni 2018, CAT/C/NOR/CO/8.

2     Mer informasjon om rapporteringsprosessen og Sivilombudsmannens innspill er tilgjengelig her:  https://www.sivilombudsmannen.no/aktuelt/rapporterer-til-fn-under-horingen-av-norge-i-geneve/

3     FNs menneskerettskomité, konkluderende merknader til Norges sjuende periodiske rapport om gjennomføringen av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, 25. april 2018, CCPR/C/NOR/CO/7, avsnitt 24–25.

4 FNs menneskerettskomité, konkluderende merknader til Norges sjuende periodiske rapport om gjennomføringen av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, 25. april 2018, CCPR/C/NOR/CO/7, avsnitt 26–27.

5 Se note over, avsnitt 22–23.

6     Istanbul Protocol, Manual on the Effective Investigation and Documentation of Torture and Other Cruel, Inhuman or Degrading Treatment or Punishment, Professional training series no. 8/Rev. 1, FNs høykommissær for menneskerettigheter, Genève og New York, 2004.

7     Leieforholdet mellom Norge og Nederland ble avsluttet 1. september 2018.