I et innlegg i Aftenposten 15. mai tar Bjørn Hareide opp en sak han har klaget inn for Sivilombudsmannen, hvor to enslige mindreårige asylsøkere må vente i mer enn halvannet år på asylintervju. Hareide tar tak i viktige spørsmål, av stor rettssikkerhetsmessig betydning. Avslutningen av innlegget kan imidlertid tolkes som om ombudsmannen ikke mener at det går en grense for hvor lang saksbehandlingstid som kan aksepteres når manglende fremdrift skyldes at UDI ikke har tilstrekkelige ressurser.
Jeg kan forsikre Hareide om at det går en øvre grense for hvor lang tid UDI kan bruke. Jeg har i flere uttalelser de siste årene kritisert UDI for uforsvarlig lang behandlingstid – blant annet i saker om statsborgerskap, familiegjenforening og utvisning. Tidligere i år opprettet jeg dessuten en undersøkelse om nettopp UDIs behandlingstid i en sak om asyl for en enslig, mindreårig søker. Behandlingstiden i denne saken – som jeg fortsatt har til behandling – var kortere enn i de sakene Hareide tar opp.
Det er ikke riktig at ombudsmannen i de to sakene Hareide omtaler, aksepterte UDIs lange behandlingstid. Etter fast praksis hos ombudsmannen skal forvaltningen gis anledning til å rette opp feil selv. Hareide ble derfor bedt om å purre på UDI, og han ble meddelt at saken kan bringes inn hit på nytt dersom dette ikke førte frem.
På generelt grunnlag ble det opplyst at ombudsmannen ikke har mulighet til å påskynde behandlingen av enkeltsaker så lenge behandlingstiden skyldes ressurssituasjonen og sakene prioriteres på en forsvarlig måte. Dette innebærer imidlertid ikke annet enn at en klage til ombudsmannen ikke skal medføre at den aktuelle saken flyttes «først i køen» hos forvaltningen – til fortrengsel for andre søkere i samme situasjon. Ombudsmannen vil likevel påpeke uakseptable behandlingstider.
Det er vanlig at lange behandlingstider har sammenheng med manglende ressurser. Ombudsmannen har tradisjonelt vært noe tilbakeholden med å uttale seg om bevilgningsmessige spørsmål. I min uttalelse 2. juni 2016 – om saksbehandlingstiden i saker om familieinnvandring – ble det likevel påpekt at der lang behandlingstid i hovedsak skyldes manglende ressurser, er det i første rekke departementet som må ta initiativ overfor Stortinget for å få bevilget tilstrekkelig ressurser til saksbehandlingen i direktoratet.
Aage Thor Falkanger, sivilombudsmann