Positive endringer
Skjerfheimkollektivet har de siste årene innført en del positive endringer i måten de jobber med ungdommene på, som blant annet innebærer en mer individuell tilnærming i behandlingen og i hverdagen, mindre rigiditet og mer fokus på i skole og arbeid utenfor institusjonen. Samlet fremstår disse endringene som viktige for å gi trygge rammer og god behandling for den enkelte ungdom.
Det er likevel gjort funn ved sider ved praksisen på Skjerfheimkollektivet som Sivilombudsmannen vurderer som problematisk, blant annet:
- Tvang som del av behandlingen
- Retten til å bli hørt og medvirke
- Risiko for manglende ivaretakelse av rettssikkerhet
Tvang som del av behandlingen
Ved Skjerfheimkollektivet ble det som en del av behandlingsopplegget benyttet ulike tiltak omtalt som leir eller tur; innkjøringsleir, motivasjonstur og avrusningstur.
Innkjøringsleir og motivasjonstur var en del av stedets behandlingsopplegg, som på Skjerfheim ble gjennomført på bakgrunn av tvangsvedtak. For å kunne benytte terapeutisk tur må institusjonen sikre medvirkning og frivillighet fra ungdommens side. Det kan ikke brukes tvang for å gjennomføre denne type tiltak. Både Fylkesmannen og Bufetat region sør har tidligere påpekt overfor Skjerfheimkollektivet at bruk av motivasjonsturer forutsetter at ungdommen deltar frivillig. Sivilombudsmannen kan ikke se at dette stiller seg annerledes når det gjelder innkjøringsleir, som også var en del av behandlingsopplegget ved Skjerfheim.
Ungdom har rett til å bli hørt og medvirke
Manglende mulighet til å medvirke og bli hørt, og mangel på informasjon om innhold, hvor man skal være og hvor lenge, kan forsterke opplevelsen av tvang. Det kom frem under besøket at manglende informasjon, og manglende mulighet til medvirkning, hadde ført til at innkjøringsleire ble preget av utrygghet, redsel og bruk av tvang. Det kom også frem at ungdommene ikke fikk informasjon om hvor lenge de skulle være på «tur».
Sivilombudsmannen peker på at informasjon og medvirkning for ungdommene er avgjørende for å forebygge tvang og for å kunne gi riktig hjelp.
Risiko for manglende ivaretagelse av ungdommens rettsikkerhet
Selv om det synes som om ledelsen og de ansatte på Skjerfheim reflekterte rundt og drøftet bruk av tvang, ble ikke dette like godt reflektert i tvangsprotokollene.
Avrusningstur ble beskrevet som et tiltak Skjerfheim benyttet når ungdom var ruset, og ikke skulle være sammen med andre ungdommer. Vedtakene knyttet til avrusning ga gjennomgående mangelfulle beskrivelser og begrunnelser. Det viste seg også at ungdommene fikk bevegelsesfriheten begrenset på andre steder enn selve institusjonen. Dette innebar at ungdom i praksis ble holdt utenfor institusjonen de var plassert på med tvang.
Det å begrense noens bevegelsesfrihet på et sted som er fullstendig adskilt fra resten av institusjonen, fremstår som et svært inngripende tiltak, og betydelig mer inngripende enn det å begrense ungdommens adgang til å forlate institusjonene eller til å være begrenset inne på selve institusjonen. En slik praksis innebærer også betydelig risiko for at ungdommen isoleres fra de andre beboerne.