– Muligheten til å fatte individuelle, konkret begrunnede vedtak om begrensing av nett- og mobilbruk tolkes som en mulighet til rutinemessige begrensninger. Fra besøk ser vi at utfordringene er at reglene ikke følges, sier Helga Ervik, leder av Sivilombudsmannens enhet mot tortur og umenneskelig behandling.
Her kan du lese hele innlegget under Åpenhetsutvalgets debattmøte om ytringsfrihet, pressefrihet og personvern i forbindelse med fotografering, filming, reportasjer mv. og deling av slikt materiale fra helse- og omsorgstjenesten, barnevernet, barnehager og skoler. Du kan lese mer om Åpenhetsutvalget og debatten på deres nettsider her.
«Mennesker som er fratatt friheten er allerede fratatt en stor del av egen autonomi. De kan ikke rutinemessig fratas enda større mulighet til selvbestemmelse; muligheten til å se på egne bilder, høre egen musikk, bruke avstressings-app, etc. Mange steder er mennesker ganske rutinemessig fratatt elektroniske kommunikasjonsmidler.
Det vi er mest opptatt av under våre besøk er at de som er fratatt friheten
- ikke blir utsatt for inngrep det ikke er hjemmel for, og som bla kan være i strid med deres ytringsfrihet og deres rett til å motta og dele informasjon
- som setter dem i en risiko for å bli utsatt for ytterligere overgrep eller ikke å kunne få beskyttelse.
- Ikke blir utsatt for krenkelser av deres personvern som en konsekvens av at de er fratatt friheten.
Dette er noe av det vi finner:
Pasienter som er «på skjerming» i pykisk helsevern har kanskje rutinemessig blitt fratatt mobil og er dermed avhengig av andre for å kunne kontakte advokat, familie eller venner – eller klageorganer, inkludert sivilombudsmannen. Dette er pasienter som er skjermet fra andre pasienter og som derfor har enda mindre mulighet enn disse til å varsle dersom de blir utsatt for krenkelser.
For Ikke lenge siden besøkte vi et sykehus der de inntil 2017 hadde hatt en generell husregel om at pasientene ikke fikk ha mobilen sin under oppholdet på akuttavdelingen. Klart ulovlig og veldig foruroligende, ikke minst med tanke på det høye antallet tvangsinnlagte mennesker på slike avdelinger.
Andre steder er ungdom fratatt telefon og andre elektroniske kommunikasjonsmidler og sendt på «motivasjonstur» på en hytte i skogen med bare to voksne og en telefon de må be om å få låne. Eller de får ikke ha egen mobil under hele akuttplasseringen – som kan vare i uker.
Noen steder ser vi at ungdommer kanskje ikke har noe skriftlig, nøytral informasjon om deres rettigheter. Uten tilgang til mobil har de da heller ikke selv mulighet til å lete opp denne informasjonen.
Når det gjelder personvern er vi opptatt av at alle frihetsberøvede må ivaretas individuelt – de må fullt ut kunne råde over om de filmes, siteres, etc.
Det må tas hensyn til at de ikke har valgt å være der selv, kan ikke bare dra eller gå, de kan være i en veldig stresset situasjon som de selv opplever som utrygg og der de opplever å være underkastet andres makt over dem og deres fremtid.
Media har en viktig rolle i å kaste lys over og bringe ut i åpenhet uverdige, risikofylte forhold. Utfordringen er å sikre media tilgang på en måte som samtidig fullt ut ivaretar enkeltmenneskene – og tar høyde for at de er i en sårbar situasjon.
Mobilen eller nettbrettet representerer derfor både en risiko og en beskyttelse for mennesker som er fratatt friheten. På samme måte som offentlighetens innsyn også representerer både en risiko og en beskyttelse.
Utfordringen er selvfølgelig å finne rett balanse.
Hvordan bør regelverket se ut?
I utgangspunktet er utfordringen slik vi har sett det under våre besøk, at reglene ikke følges. At mulighet til å fatte individuelle, konkret begrunnede vedtak tolkes som en mulighet til rutinemessige begrensninger.
Endringen i rettighetsforskriften til å fatte vedtak om mobilbegrensning i inntil 4 uker ved innkomst er en tankevekkende utvikling. En slik begrensning kan bare opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt og den skal jevnlig revurderes. Økningen fra 2 til 4 uker kan være et uheldig signal om at dette er en standard – ikke, som regelverket faktisk er, at dette er et vedtak som bare kan opprettholdes så lenge det er konkret behov for det.
Oppsummering:
Utvalgets mandat peker på forholdet mellom personvern og ytringsfrihet. Det jeg ønsker å bringe inn her, som kanskje i mindre grad er belyst i mandatet, er hvilken betydning elektroniske kommunikasjonsmidler, inkludert bilder og film, kan ha for beskyttelse av enkeltmennesker i sårbare situasjone
Eksempler på risikofylte situasjoner der tilgang til egen mobil og eller nettbrett utgjør en reell og viktig beskyttelse av mennesker i veldig sårbare situasjoner;
- «motivasjonsturer» i skogen ute tilgang til egen mobil,
- plassering på skjermingsenhet i psykisk helsevern eller barnevern,
- ungdommer i enetiltak
- Pasienter eller ungdommer som har fått skader bør ikke fratas muligheten til selv å dokumentere disse
Jeg vil derfor benytte anledningen til å minne Åpenhetsutvalget om at tilgang til elektroniske kommunikasjonsmidler for mennesker som er fratatt friheten kan være en viktig garantist for både fysisk sikkerhet og rettsikkerhet