Politiets utlendingsinternat på Trandum

Bekymret over maktbruk på Trandum.

Etter et besøk til Politiets utlendingsinternat på Trandum er sivilombudsmannen bekymret over internatets praksis for bruk av sikkerhetsavdelingen og maktmidler. Besøket er det andre på to år.

Sivilombudsmannens forebyggingsenhet gjennomførte et uanmeldt besøk til Politiets utlendingsinternat på Trandum 28.–29. mars 2017. Under besøket undersøkte ombudsmannen bruk av internatets sikkerhetsavdeling og av maktmidler som håndjern og pepperspray. Sikkerhetsavdelingen brukes overfor personer som av ulike grunner tas ut av de ordinære avdelingene på internatet. Avdelingen bestod av tre sikkerhetsceller uten innredning, og åtte forsterkede celler.

– Det er urovekkende at internatets sikkerhetsavdeling brukes for å håndtere sårbare personer som har forsøkt å ta sitt eget liv, eller har uttrykt planer om dette, sier sivilombudsmann Aage Thor Falkanger. Mindreårige har også vært plassert på denne avdelingen, inkludert sikkerhetscelle.

Aage Thor Falkanger understreker at bruk av sikkerhetsavdelingen kan utgjøre risiko for helseskadelig isolasjon, og at det er problematisk å håndtere syke og utsatte personer på en slik måte. I rapporten fra besøket pekes det på at bruk av isolasjon overfor enkelte særlig utsatte grupper, som personer med psykisk funksjonsnedsettelse eller barn og unge, bør være forbudt ifølge menneskerettslige standarder.

Langvarig bruk av sikkerhetsavdelingen

Bruk av sikkerhetscelle i begynnelsen av 2017 var høy sammenliknet med tidligere. Langvarige opphold på sikkerhetsavdelingen gir grunn til bekymring for de internertes velferd.

– Gjennomgangen tyder på at internatet bør styrke innsatsen for å gjøre plasseringer på sikkerhetsavdelingen så kortvarige som mulig, sier Falkanger.

En del hendelser ble utløst ved kontrollrutiner som kroppsvisitasjon. Det ble observert  at hensynet til kontroll og sikkerhet fortsatt er svært fremtredende på Trandum, og at det i liten grad er foretatt lempinger av kontrollregimet. Kontrollregimet ble særlig påpekt etter besøket i 2015.

Betenkelig bruk av pepperspray

Pepperspray ble benyttet i ett tilfelle i en celle på sikkerhetsavdelingen, for å sikre gjennomføring av en kroppsvisitasjon. Den internerte fikk gnidd pepperspray i ansiktet fra en hanske som var sprayet med stoffet. Både beslutningen om bruk av pepperspray og måten dette ble gjennomført på, fremstod som betenkelig i lys av krav til nødvendighet og proporsjonalitet.

Helsepersonell ga råd om isolasjon

Helsepersonellets rolle ble problematisert etter besøket i 2015. Det er fortsatt en utfordring at helsepersonellet ved Trandum ikke er tilstrekkelig uavhengige av Politiets utlendingsenhet. Funn gjort under besøket underbygget at dette bidro til flere problemer.

Gjennomgang av dokumentasjon viste at helsepersonell hadde gitt råd om innsettelse på sikkerhetsavdeling, og at rådene i noen tilfeller hadde medført lengre opphold der. Det er problematisk at helsepersonell er direkte involvert i en beslutning om å plassere noen på sikkerhetsavdeling, fordi tiltaket utgjør isolasjon.

– Menneskerettslige standarder fastlegger at helsepersonell ikke skal ha noen rolle i beslutningsprosessen ved bruk av restriktive tiltak som isolasjon, sier Falkanger og understreker samtidig at helsepersonell må være spesielt oppmerksomme på helsetilstanden til internerte ved daglig tilsyn og oppfølging.

Det ble også gjort observasjoner om mangler ved helsepersonellets overholdelse av taushetsplikt, og det manglet fortsatt klare rutiner for rapportering ved avdekking av skader som kan gi mistanke om uforholdsmessig maktbruk. Sivilombudsmannen besøkte Trandum siste gang våren 2015. Flere av forholdene det ble pekt på etter dette besøket, blir også bemerket som bekymringsfulle etter det nyeste besøket.

Bekymret over maktbruk på Trandum

Etter et besøk til Politiets utlendingsinternat på Trandum er sivilombudsmannen bekymret over internatets praksis for bruk av sikkerhetsavdelingen og maktmidler. Besøket er det andre på to år.

Last ned rapporten:

Sivilombudsmannens forebyggingsenhet gjennomførte et uanmeldt besøk til Politiets utlendingsinternat på Trandum 28.–29. mars 2017. Under besøket undersøkte ombudsmannen bruk av internatets sikkerhetsavdeling og av maktmidler som håndjern og pepperspray. Sikkerhetsavdelingen brukes overfor personer som av ulike grunner tas ut av de ordinære avdelingene på internatet. Avdelingen bestod av tre sikkerhetsceller uten innredning, og åtte forsterkede celler.

– Det er urovekkende at internatets sikkerhetsavdeling brukes for å håndtere sårbare personer som har forsøkt å ta sitt eget liv, eller har uttrykt planer om dette, sier sivilombudsmann Aage Thor Falkanger. Mindreårige har også vært plassert på denne avdelingen, inkludert sikkerhetscelle.

Aage Thor Falkanger understreker at bruk av sikkerhetsavdelingen kan utgjøre risiko for helseskadelig isolasjon, og at det er problematisk å håndtere syke og utsatte personer på en slik måte. I rapporten fra besøket pekes det på at bruk av isolasjon overfor enkelte særlig utsatte grupper, som personer med psykisk funksjonsnedsettelse eller barn og unge, bør være forbudt ifølge menneskerettslige standarder.

Langvarig bruk av sikkerhetsavdelingen

Bruk av sikkerhetscelle i begynnelsen av 2017 var høy sammenliknet med tidligere. Langvarige opphold på sikkerhetsavdelingen gir grunn til bekymring for de internertes velferd.

– Gjennomgangen tyder på at internatet bør styrke innsatsen for å gjøre plasseringer på sikkerhetsavdelingen så kortvarige som mulig, sier Falkanger.

En del hendelser ble utløst ved kontrollrutiner som kroppsvisitasjon. Det ble observert  at hensynet til kontroll og sikkerhet fortsatt er svært fremtredende på Trandum, og at det i liten grad er foretatt lempinger av kontrollregimet. Kontrollregimet ble særlig påpekt etter besøket i 2015.

Betenkelig bruk av pepperspray

Pepperspray ble benyttet i ett tilfelle i en celle på sikkerhetsavdelingen, for å sikre gjennomføring av en kroppsvisitasjon. Den internerte fikk gnidd pepperspray i ansiktet fra en hanske som var sprayet med stoffet. Både beslutningen om bruk av pepperspray og måten dette ble gjennomført på, fremstod som betenkelig i lys av krav til nødvendighet og proporsjonalitet.

Helsepersonell ga råd om isolasjon

Helsepersonellets rolle ble problematisert etter besøket i 2015. Det er fortsatt en utfordring at helsepersonellet ved Trandum ikke er tilstrekkelig uavhengige av Politiets utlendingsenhet. Funn gjort under besøket underbygget at dette bidro til flere problemer.

Gjennomgang av dokumentasjon viste at helsepersonell hadde gitt råd om innsettelse på sikkerhetsavdeling, og at rådene i noen tilfeller hadde medført lengre opphold der. Det er problematisk at helsepersonell er direkte involvert i en beslutning om å plassere noen på sikkerhetsavdeling, fordi tiltaket utgjør isolasjon.

– Menneskerettslige standarder fastlegger at helsepersonell ikke skal ha noen rolle i beslutningsprosessen ved bruk av restriktive tiltak som isolasjon, sier Falkanger og understreker samtidig at helsepersonell må være spesielt oppmerksomme på helsetilstanden til internerte ved daglig tilsyn og oppfølging.

Det ble også gjort observasjoner om mangler ved helsepersonellets overholdelse av taushetsplikt, og det manglet fortsatt klare rutiner for rapportering ved avdekking av skader som kan gi mistanke om uforholdsmessig maktbruk. Sivilombudsmannen besøkte Trandum siste gang våren 2015. Flere av forholdene det ble pekt på etter dette besøket, blir også bemerket som bekymringsfulle etter det nyeste besøket.

Ålesund sykehus, avdeling for sykehuspsykiatri

Tirsdag 19. september 2017 innleder Sivilombudsmannen et besøk til avdeling for sykehuspsykiatri ved Ålesund sykehus.

Avdeling for sykehuspsykiatri i Helse Møre og Romsdal har ansvar for de syv sykehusseksjonene i klinikk for psykisk helsevern. Disse er organisert etter geografi nord og sør i fylket, med fire seksjoner ved sykehuset i Ålesund, en ved sykehuset i Molde og to på Hjelset.

Forebyggende arbeid

Sivilombudsmannen besøker Ålesund sykehus med formål om å undersøke forholdene for pasientene og bidra til å forebygge umenneskelig og nedverdigende behandling av de som er fratatt friheten.

Under besøket fokuserer forebyggingsenheten særlig på forhold som er forbundet med størst risiko for grove integritetskrenkelser. Enheten vil for eksempel undersøke bruk av bruk av tvang, skjerming, aktivisering, fysiske forhold og institusjonskultur.

Under besøket gjennomføres samtaler med innsatte, ansatte, helsepersonell og ledelse. Private samtaler med pasientene prioriteres. I tillegg gjennomgås dokumentasjon og seksjonene befares.

Rapport med funn og anbefalinger

I etterkant av besøket utarbeides det en besøksrapport. Den vil inneholde beskrivelser av funn som besøket har avdekket samt Sivilombudsmannens videre anbefalinger for å minske risikoen for tortur eller umenneskelig behandling. Rapporten publiseres på Sivilombudsmannens nettside.

Les rapporter fra tidligere forebyggingsbesøk.

Mandat

Sivilombudsmannens ble tildelt forebyggingsmandatet etter at Norge sluttet seg til torturkonvensjonens tilleggsprotokoll (OPCAT) i 2013. Sivilombudsmannens forebyggingsenhet foretar besøk til steder der mennesker er fratatt friheten, for eksempel fengsler, politiarrester, psykisk helseverninstitusjoner og barnevernsinstitusjoner. Besøkene kan være med eller uten forhåndsvarsel.

På psykisk helsevernfeltet har forebyggingsenheten blant annet tidligere besøkt Diakonhjemmet sykehus, Sørlandet sykehus, Universitetssykehuset i Nord-Norge og Sykehuset Telemark.

Besøk til Ålesund sykehus, avdeling for sykehuspsykiatri

Tirsdag 19. september 2017 innleder Sivilombudsmannen et besøk til avdeling for sykehuspsykiatri ved Ålesund sykehus.

Avdeling for sykehuspsykiatri i Helse Møre og Romsdal har ansvar for de syv sykehusseksjonene i klinikk for psykisk helsevern. Disse er organisert etter geografi nord og sør i fylket, med fire seksjoner ved sykehuset i Ålesund, en ved sykehuset i Molde og to på Hjelset.

Forebyggende arbeid

Sivilombudsmannen besøker Ålesund sykehus med formål om å undersøke forholdene for pasientene og bidra til å forebygge umenneskelig og nedverdigende behandling av de som er fratatt friheten.

Under besøket fokuserer forebyggingsenheten særlig på forhold som er forbundet med størst risiko for grove integritetskrenkelser. Enheten vil for eksempel undersøke bruk av bruk av tvang, skjerming, aktivisering, fysiske forhold og institusjonskultur.

Under besøket gjennomføres samtaler med innsatte, ansatte, helsepersonell og ledelse. Private samtaler med pasientene prioriteres. I tillegg gjennomgås dokumentasjon og seksjonene befares.

Rapport med funn og anbefalinger

I etterkant av besøket utarbeides det en besøksrapport. Den vil inneholde beskrivelser av funn som besøket har avdekket samt Sivilombudsmannens videre anbefalinger for å minske risikoen for tortur eller umenneskelig behandling. Rapporten publiseres på Sivilombudsmannens nettside.

Les rapporter fra tidligere forebyggingsbesøk.

Mandat

Sivilombudsmannens ble tildelt forebyggingsmandatet etter at Norge sluttet seg til torturkonvensjonens tilleggsprotokoll (OPCAT) i 2013. Sivilombudsmannens forebyggingsenhet foretar besøk til steder der mennesker er fratatt friheten, for eksempel fengsler, politiarrester, psykisk helseverninstitusjoner og barnevernsinstitusjoner. Besøkene kan være med eller uten forhåndsvarsel.

På psykisk helsevernfeltet har forebyggingsenheten blant annet tidligere besøkt Diakonhjemmet sykehus, Sørlandet sykehus, Universitetssykehuset i Nord-Norge og Sykehuset Telemark.

  • Forside
  • Uttalelser
  • Norsk pasientskadeerstatnings behandlingstid i sak om utmåling av erstatning

Norsk pasientskadeerstatnings behandlingstid i sak om utmåling av erstatning

Saken gjelder behandlingstiden ved Norsk pasientskadeerstatnings utmåling av erstatning etter et tidligere vedtak om at pasienten hadde rett på erstatning for behandlingen av en skulderskade. Ombudsmannen har kommet til at saksbehandlingstiden hos Norsk Pasientskadeerstatning på mer enn to år og syv måneder er for lang. NPE må kritiseres for den lange saksbehandlingstiden, og for manglende behandling av krav om delutbetalinger. Dessuten har tilbakemeldingene til pasienten underveis i saken ikke vært tilfredsstillende. Ombudsmannen forutsetter at saken nå ferdigbehandles. Det forutsettes videre at Norsk pasientskadeerstatning merker seg ombudsmannens synspunkter, og sørger for å innrette saksbehandlingen i fremtidige saker i henhold til disse.

1. Sakens bakgrunn

Norsk pasientskadeerstatning (NPE) fattet 24. november 2014 og 30. juni 2015 vedtak om at A (heretter omtalt som klageren) har krav på erstatning etter pasientskadeloven for svikt i behandlingen av en skulderskade. I det første vedtaket ble det konstatert at det var grunnlag for erstatning som følge av forsinket diagnostisering og behandling av skaden, mens det i det andre vedtaket ble konstatert ansvar for infeksjoner oppstått i forbindelse med behandlingen. I begge vedtaksbrevene ble klageren informert om at NPE var avhengig av et samarbeid med ham for å komme frem til riktig erstatningsbeløp. I vedtaksbrevet 24. november 2014 ble det også opplyst at klageren kunne bidra til å korte ned saksbehandlingstiden ved å oversende nærmere informasjon så snart som mulig.

Etter at NPE fattet det første vedtaket om erstatningsansvar, engasjerte klageren advokat B til å bistå ham i forbindelse med erstatningsutmålingen. I perioden desember 2014 til mars 2015 var det en viss korrespondanse mellom partene. På vegne av klageren fremmet så advokat B i brev 3. mars 2015 krav om erstatning for påført inntektstap og utgifter. I brevet ble det også vist til at det var oppstått infeksjon i skulderen.

I brev 20. april 2015 ba NPE om en tilbakemelding på om klageren også ville kreve erstatning for infeksjonen. Det ble bedt om at klageren i så fall fylte ut nytt klageskjema. På samme tid utbetalte NPE et akontobeløp på kr 30 000 til klageren.

Krav om erstatning for infeksjon ble fremmet ved skademelding 1. mai 2015. Etter at NPE gjennom vedtaket 30. juni 2015 hadde konstatert at det var grunnlag for erstatning også for dette forholdet, ble de to utmålingssakene forent til felles behandling hos NPE.

I brev 30. juni 2015 ba NPE X sykehus om å vurdere klagerens varige medisinske men som følge av behandlingsskadene. Henvendelsen ble fulgt opp gjennom brev 27. august og 19. oktober 2015.

Advokat B henvendte seg til NPE ved e-post 1. september 2015. Det ble bedt om at NPE utbetalte et ytterligere akontobeløp knyttet til inntektstap.

En spesialistuttalelse fra X sykehus forelå 3. november 2015. Denne ble oversendt advokat B ved NPEs brev 20. november 2015, der det også ble opplyst at NPE ikke fant grunnlag for ytterligere utbetalinger på dette tidspunktet.

Advokat B henvendte seg til X sykehus ved brev 26. november 2015, der det ble stilt enkelte spørsmål knyttet til spesialistuttalelsen. Spørsmålene ble besvart i brev 3. desember 2015. Ved brev 14. desember 2015 ble kopi av svarbrevet oversendt NPE. I brevet ble det også krevet at NPE utbetalte erstatning for påført inntektstap og menerstatning. Under henvisning til at klageren var i en vanskelig økonomisk situasjon som følge av et betydelig inntektstap over flere år, ble det anmodet om en umiddelbar behandling. I etterkant av brevet 14. desember 2015 henvendte advokat B seg til NPE på telefon ved to anledninger i desember og ba om å bli ringt tilbake. Hun henvendte seg så til NPE ved e-post 4. januar 2016, der hun på nytt ba om at iallfall de ovennevnte erstatningspostene ble gjort opp snarest.

I brev 14. januar 2016 svarte NPE at man ikke anså det mulig å fremsette et endelig erstatningsforslag ennå. NPE mente at det var uklart om klagerens tilstand var varig, og at omfanget av skulderskaden før behandlingsskade ikke var vurdert. NPE mente også at det ut fra den foreliggende dokumentasjonen fremsto som uklart om klageren var i arbeid da behandlingsskaden skjedde. Det ble opplyst at det ville bli innhentet oppdaterte dokumenter fra Nav og fastlege. NPE opplyste at det «dessverre fortsatt [vil] måtte gå noe tid før endelig utbetaling», men at klageren ville få utbetalt et nytt akontobeløp på kr 20 000.

Advokat B sendte 26. januar 2016 en e-post til NPE. Synspunktene i brevet 14. januar 2016 ble delvis imøtegått, samtidig som det ble foreslått et opplegg for å kartlegge omfanget av påført inntektstap. Det ble gjort gjeldende at kravet om menerstatning kunne gjøres opp.  Kravet om utbetaling av et akontobeløp for påført inntektstap ble fastholdt.

I brev 27. januar 2016 viste NPE til at det nylig var blitt utbetalt et akontobeløp på kr 20 000, og at utbetalt erstatning så langt dermed utgjorde kr 50 000. Utover dette ble ingen av punktene i e-posten 26. januar 2016 kommentert.

I en ny e-post 12. februar 2016 purret advokat B på svar på spørsmålene som var tatt opp i e-posten 26. januar 2016. Det ble også bedt om en redegjørelse for hvilke skritt NPE ville ta for å sikre fremdrift i saken. Videre ble det bedt om at NPE dekket påløpte advokatutgifter utover et beløp på kr 35 000 som allerede var utbetalt.

I brev 19. februar 2016 svarte NPE at det på dette tidspunktet ikke var rom for utbetaling av advokatutgifter utover det som allerede var dekket. For øvrig ble det ikke gitt tilbakemelding på spørsmålene som var stilt i e-postene 26. januar og 12. februar 2016.

Advokat B sendte 23. februar 2016 et brev til X sykehus, der det ble bedt om en vurdering av på hvilket tidspunkt klageren sannsynligvis ville vært tilbake i arbeid etter ulykken dersom han hadde fått rettidig og adekvat behandling. Henvendelsen ble besvart ved brev 3. mars 2016. 18. mars og 1. april 2016 hadde advokat B telefonsamtaler med leder for den aktuelle avdelingen i NPE. Hun sendte så en e-post 4. april 2016, der hun på nytt etterlyste svar på e-posten 26. januar 2016. Det ble vist til at hun ikke hadde mottatt tilbakemeldinger i henhold til det som var blitt oppgitt i de nevnte telefonsamtalen. Under henvisning til det siste brevet fra X sykehus gjorde hun gjeldende at spørsmålet om fra hvilket tidspunkt påført inntektstap skulle beregnes, nå måtte anses avklart. Hun krevde at NPE snarlig fattet vedtak om erstatning for påført inntektstap og menerstatning, slik at vedtaket eventuelt kunne bringes inn for Pasientskadenemnda.

Etter forslag fra NPE ble det etter dette avholdt et møte i juni 2016 mellom NPE og klageren. På møtet deltok også advokat B samt klagerens far. I etterkant av møtet fremsatte NPE i brev 28. juni 2016 et forslag til samlet oppgjør med kr 1 072 000. I forslaget lå erstatning for menerstatning, påførte utgifter, fremtidige utgifter, tapt hjemmearbeidsevne, påført inntektstap og fremtidig inntektstap, med tillegg av renter og skatteulempe. Samtidig med at forslaget ble fremmet, ble det utbetalt et nytt akontobeløp på kr 190 000. Beløpet tilsvarte menerstatningen ifølge forslaget.

Advokat B meddelte i brev 10. august 2016 at klageren ikke aksepterte NPEs forslag til endelig erstatningsoppgjør. I brevet ble det fremholdt at klageren ikke mente – og heller aldri hadde gitt uttrykk for – at det var grunnlag for å ta stilling til endelig oppgjør ennå. Det ble vist til at det var usikkerhet knyttet til det fremtidige tapet – og da særlig med hensyn til i hvilken grad klageren kunne bli tilbakeført i arbeid. Det ble videre gjort gjeldende at klageren hadde krav på større erstatning for påført inntektstap og menerstatning enn det forslaget la opp til. Det ble krevet at NPE fattet vedtak om og gjorde opp erstatningspostene knyttet til påført inntektstap, påførte utgifter og menerstatning. Alternativet var etter klagerens syn at NPE utbetalte «en betydelig a konto tilsvarende hva som i denne omgang kan aksepteres fra NPEs side når det gjelder disse postene».

NPE sendte et nytt brev til advokat B 26. august 2016. NPE oppga at forslaget til endelig oppgjør var utarbeidet etter at klageren «på møtet i juni uttrykte ønske om å komme ut i arbeid». Det ble også vist til at det på møtet var fremkommet opplysninger om at klageren ikke hadde levert helseopplysninger til Nav innen fristen for eventuell forlengelse av arbeidsavklaringspenger eller ny planperiode. NPE ga uttrykk for overraskelse over advokatens opplysninger om at klageren ikke ønsket endelig oppgjør. Det ble opplyst at NPE ikke anså seg forpliktet til å fatte vedtak om og gjøre opp erstatning for påført inntektstap, påførte utgifter samt menerstatning. Det ble fremholdt at det formelt sett ikke kunne tas stilling til menerstatning før i oktober 2017, men at man i klagerens tilfelle hadde valgt å foreta en akontobetaling. NPE ba avslutningsvis om tilbakemelding på hvilken plan klageren hadde fått godkjent hos Nav med hensyn til omskolering/attføring, eller om han hadde valgt å starte i arbeid uten bistand fra Nav.

Advokat B sendte en ny e-post til NPE 12. september 2016. Det ble fremholdt at opplysningene i NPEs brev om at klageren ikke hadde overholdt fristen for helseopplysninger overfor Nav, verken var relevante eller riktige. Det ble vist til at klageren rent faktisk var blitt innvilget arbeidsavklaringspenger fra Nav frem til mars 2017. For øvrig ble det vist til at NPE var pliktig til å foreta utbetalinger a konto underveis.

På vegne av klageren brakte advokat B klage over NPEs saksbehandlingstid inn for ombudsmannskontroll i brev 25. november 2016. NPE hadde på dette tidspunktet fortsatt ikke tatt endelig stilling til utmålingen av klagerens erstatning. På tidspunktet for klagen var det utbetalt kr 240 000 i erstatning til klageren, og kr 35 000 til dekning av advokatutgifter

2. Ombudsmannens undersøkelser

Etter å ha mottatt klagen, kontaktet saksbehandler hos ombudsmannen NPE per telefon 12. desember 2016 for å få nærmere opplysninger om behandlingen av saken. Det ble da opplyst at saken fortsatt var til behandling, og at noe av bakgrunnen for at saksbehandlingstiden var blitt lang, var at to saker var blitt forent i én erstatningsutmåling. Videre ble det opplyst at normal saksbehandlingstid i utmålingssaker er ett år. I denne saken var det imidlertid flere usikre poster, og det var ikke enighet med advokaten om forutsetningene for erstatningsutmålingen. Dette medførte etter NPEs syn at det var uheldig å fatte vedtak i saken. Det ble videre opplyst at det ikke var gitt orienteringer til parten om fremdriften i saken, men at advokaten kjente godt til hvor saken sto.

På bakgrunn av opplysningene i telefonsamtalen og den lange saksbehandlingstiden ble det besluttet å undersøke saken nærmere. I brev 5. januar 2017 ble NPE bedt om å redegjøre for enkelte sider ved saken. NPE svarte i brev 16. januar 2017. Ombudsmannen fant deretter grunn til å stille enkelte tilleggsspørsmål i brev 26. april 2017, som ble besvart i brev 11. mai 2017. Svarene på de ulike spørsmålene gjengis samlet under.

a)  Saksbehandlingstiden i utmålingssaker generelt og i klagerens sak spesielt

NPE har redegjort for fremdriften i den konkrete saken, herunder om erstatningssøknaden, NPEs utredning og vedtak om erstatning, samt bakgrunnen for at de to erstatningsvedtakene ble forent i én utmålingssak. Det er opplyst at det – blant annet på grunn av advokatens innvendinger til saksbehandlingen og fremdriften – ble gjennomført et møte med klageren i juni 2016. Kort tid etter møtet utbetalte NPE et beløp på kr 190 000 og sendte et forslag til samlet oppgjør i saken med kr 1 072 000. Forslaget ble imidlertid ikke godtatt av klageren. NPE opplyst videre at klageren etter møtet heller ikke har gitt tilbakemelding om han har kommet i arbeid, eller om han i samråd med Nav har lagt noen annen plan for utdanning eller lignende. NPE fremholdt at slike opplysninger vil ha stor betydning for hvilket erstatningsbeløp som er riktig å utbetale.

Når det gjaldt saksbehandlingstiden i utmålingssaker generelt, opplyste NPE at gjennomsnittlig saksbehandlingstid for tiden er på 12 måneder fra tidspunktet da ansvarsvedtak blir fattet. Behandlingstiden kan likevel variere fra alvorlig og kompliserte saker som tar flere år, til mindre saker som er utbetalt og avsluttet i løpet av et par måneder. De siste årene har NPE arbeidet for å få ned saksbehandlingstiden generelt. Det ble opplyst at det likevel ikke er til å komme utenom at det i enkelte personskadesaker vil kunne ta tid å komme frem til endelig erstatningsbeløp.

b) Rutiner for å orientere om saksfremdriften

NPE opplyste at det rutinemessig gis orientering om uttalelse fra behandlingsstedet, om innhenting av sakkyndige vurderinger og andre viktige skritt som foretas. Videre tilstreber NPE dialog i beregningsfasen, enten i form av skriftlige forslag til oppgjør, møter eller per telefon og er opptatt av å spille på lag med erstatningssøkeren/advokaten så langt det er mulig. Erstatningssøkerne kan også ta direkte kontakt med saksbehandler hvis de har spørsmål.

c) Hvorvidt håndteringen av saken hittil har vært i tråd med de kravene som følger av forvaltningsloven § 11 a og alminnelige prinsipper om forsvarlig saksbehandling og god   saksbehandlingsskikk, og om NPE har utvist tilstrekkelig aktivitet for å bringe saken til en avslutning

NPE erkjente at det hadde vært bedre om sakene ikke hadde blitt delt i to, men bemerket at det var klageren som meldte inn en ny sak i 2015. For øvrig mente NPE at kravet var blitt behandlet forsvarlig. Det ble vist til at det hadde vært utfordrende å komme til en løsning, og at det hadde blitt vurdert som hensiktsmessig å se an hvilken plan Nav skulle legge til grunn for klageren fremover. Ettersom det fremdeles var uklart når klageren ville komme tilbake i arbeid, og også hvilken type arbeid det ville dreie seg om, mente NPE det var vanskelig å fastslå hvilken samlet erstatning klageren hadde rett til. Videre uttalte NPE:

«Det er imidlertid ikke riktig å fatte vedtak på enkelte erstatningsposter, for eksempel menerstatningen og inntektstapet, mens saken skal holdes åpen for øvrig. Dersom saken skulle gå videre til Pasientskadenemnda og eventuelt domstolene vil det være «saken» som prøves, og ikke forvaltningsvedtaket fra NPE, jf. pasientskadeloven § 18. Vi mener derfor det normalt ikke er god saksbehandling å skille ut enkeltposter med vedtak, mens saken fortatt er under behandling.

[…]

Fra NPEs side er det viktig å få frem at vi ikke har noen interesse i å holde sakene åpne lengre enn det som er nødvendig. Det at advokaten i denne saken så tydelig selv skriver at det er `altfor tidlig´ å ta stilling til eventuelt fremtidig inntektstap, mener vi viser at det er stor usikkerhet i saken. Vi holder fast ved at det var fornuftig å bruke noe tid på å forsøke å komme til en omforent løsning i saken.»

Videre mente NPE at de hadde vært aktive med hensyn til å innhente dokumenter, få sakkyndig erklæring og behandle saken. NPE mente også at de hadde forsøkt å få en god dialog med advokaten og klageren.

d) Praksis for beregningen av erstatning i saker der det er uenighet med parten om forutsetningene for beregningen, og hvor lenge det eventuelt er akseptabelt å avvente utmålingen i slike tilfeller.

NPE opplyst at erstatning også blir beregnet i tilfeller der det er usikkerhet knyttet til fremtidig tap eller andre erstatningsposter. I noen tilfeller vil det være mer fordelaktig for pasienten å avvente saken til for eksempel han har kommet i arbeid, eller er operert på nytt. I sjeldne tilfeller lar NPE saken ligge på vent etter avtale med pasienten/advokaten.

Unntaksvis kan det være så stor uenighet mellom hva NPE mener er riktig erstatning, og hva pasienten eller advokaten krever, at det er nytteløst å komme til enighet. NPE mente det ikke vil være mulig å angi noen konkret, maksimal ventetid for utmålingen i slike saker. Der det foreligger usikkerhet om fremtiden må NPE gjøre en kvalifisert vurdering av alle opplysningene i saken, og bestemme seg for en helhetsløsning der det er forsvarlig.

e) Forståelse og praksis knyttet til plikten til å foreta delutbetalinger etter pasientskadeerstatningsloven § 13.

Når det gjaldt muligheten til å utbetale foreløpige erstatninger før saken er avsluttet etter pasientskadeloven § 13, mente NPE at utbetalingene måtte sees på som akontobetalinger som motregnes i det endelige erstatningsbeløpet. Slike utbetalinger kunne foretas både der det kom forespørsel om det, og der NPE så at det forelå store, påførte tap. NPE hadde ikke som praksis å fatte vedtak om størrelsen av delutbetalingen, med mindre pasienten/advokaten var uenig i en eventuell vurdering fra NPE om at det ikke var forsvarlig å utbetale foreløpig erstatning.

NPE viste til at advokat B i denne saken hadde bedt om en avgjørelse om enkelte tapsposter –  i dette tilfellet påført inntektstap.  NPE fremholdt at dette ikke er det samme som vedtak om ikke å få delutbetaling. NPEs syn var at pasientskadeloven ikke gir rett til vedtak om enkeltposter.

Advokat B har i brev 26. januar 2017 og 2. juni 2017 hatt enkelte merknader til NPEs redegjørelser. Blant annet påpekte hun at det ikke er riktig at klageren ikke har gitt tilbakemelding om han har kommet i arbeid, men at NPE er klar over at han er tilkjent arbeidsavklaringspenger basert på 100 % ervervsuførhet. Dessuten pekte advokaten på at NPE selv har et ansvar for å utrede saken og veilede parten. Det ble fremholdt at det aldri fra klagerens side er bedt om en samlet erstatning for alle poster, men derimot om at NPE tar stilling til kravet om de postene som det er fremsatt spesifiserte og dokumentert krav for.

3. Ombudsmannens syn på saken

3.1 Rettslig utgangspunkt – forvaltningsrettslige krav til sakens fremdrift

Lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven) kapittel 3 gir regler for Norsk pasientskadeerstatnings (NPEs) behandlingen av krav om erstatning for pasientskader. Saksbehandlingsreglene i pasientskadeloven suppleres av forvaltningslovens saksbehandlingsregler, jf. pasientskadeloven § 14, samt av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper og normer for god forvaltningsskikk.

I praksis vil NPE ved behandlingen av krav om pasientskadeerstatning først ta stilling til spørsmålet om ansvarsgrunnlag. Deretter – dersom ansvarsgrunnlag foreligger – vil NPE behandle spørsmålet om erstatningens størrelse. Det følger av pasientskadeloven § 15, jf. § 14 at både ansvarsvedtaket og utmålingsvedtaket kan påklages til Pasientskadenemnda. Denne todelte ordningen fremgår ikke direkte av pasientskadeloven, men er godtatt av Høyesterett, se for eksempel Rt. 2015 s. 577 avsnitt 40.

Forvaltningsloven § 11 a første ledd stiller krav til fremdriften ved NPEs behandling av både ansvarsspørsmålet og den etterfølgende utmålingssaken. Det følger av bestemmelsen at en sak skal forberedes og avgjøres «uten ugrunnet opphold». I dette ligger det krav til både saksbehandlingstiden som sådan, og til hva som er akseptable årsaker til opphold i behandlingen. Vilkåret «uten ugrunnet opphold» er skjønnsmessig, og det nærmere innholdet vil kunne variere etter blant annet sakens art og omfang samt tilgjengelige ressurser. De øvrige saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven – blant annet kravet etter § 17 om forsvarlig opplysning av saken – vil kunne begrunne en lengre saksbehandlingstid i kompliserte og prinsipielle saker.

Ettersom denne saken knytter seg til NPEs saksbehandling i utmålingssaken, er det grunn til å minne om at også pasientskadeloven § 13 stiller krav til behandlingstiden for utbetaling av erstatning. Bestemmelsens første ledd lyder:

«Erstatning utbetales så snart som mulig etter at saken er avgjort. Delutbetalinger skal skje så snart det er klart at deler av kravet er uomtvistet eller det av andre grunner er ubetenkelig.»

Bestemmelsen oppstiller blant en plikt til å foreta delutbetalinger dersom vilkårene for dette er til stede. NPE må derfor fortløpende vurdere om deler av kravet kan innfris mens saken for øvrig utredes nærmere. Dersom delutbetaling nektes, er dette et enkeltvedtak som parten har rett til å klage over, jf. pasientskadeloven § 15, jf. § 14. Bestemmelsene sett i sammenheng innebærer at NPE må ta stilling til eventuelle krav fra parten underveis om delutbetalinger – enten ved utbetalinger eller ved å fatte enkeltvedtak om nektelse av delutbetaling.

3.2  Saksbehandlingstiden i klagerens sak

I dette tilfelle mottok NPE kravet om erstatning for mer enn tre år siden. Videre er det nå over to år siden NPE fattet sitt siste vedtak om at klageren har rett til pasientskadeerstatning. Saksbehandlingstiden i utmålingssaken er vesentlig lenger enn gjennomsnittlig saksbehandlingstid, som NPE har opplyst at for tiden er på 12 måneder fra tidspunktet for ansvarsvedtak. For at en så lang behandlingstid skal kunne aksepteres, kreves det en særskilt begrunnelse for tidsbruken. Det bemerkes i den sammenheng at utmåling av erstatning vil ha stor økonomisk og velferdsmessig betydning for den saken gjelder, noe det må sees hen til i vurderingen av om tidsbruken kan godtas.

NPE har begrunnet tidsbruken i klagerens sak med usikkerhet knyttet til klagerens fremtidige ervervsmuligheter og et ønske om å komme frem til en omforent løsning i saken. Videre oppfatter ombudsmannen redegjørelsene slik at NPE mener fremdriften i saken beror på partens eget forhold, og at NPE vanskelig kan fatte vedtak i saken uten at han selv bidrar med opplysninger om fremtidig yrkesutsikter og Navs plan for ham.

At NPE søker samarbeid med parten og forsøker å oppnå en omforent utmåling av erstatningen, fremstår i utgangspunktet fornuftig ut fra hensynet både til partens interesser og til en prosessøkonomisk forvaltning av slike saker. Ombudsmannen har heller ikke innvendinger mot NPEs synspunkt om at det i enkelte saker kan være rimelig å avvente utmålingen til man vet mer om for eksempel fremtidig yrkesmuligheter. Det må likevel anses å gå en grense for hvor lenge det er akseptabelt å la saken bero i påvente av slike opplysninger. Særlig bør NPE vise forsiktighet med hensyn til å la saken forbli uavgjort der det er stor grad av uenighet mellom partene.

I dette tilfelle var det tidlig klart at partene var uenige om erstatningens størrelse. Etter at klageren gjorde det klart at han ikke godtok forslaget til erstatningsutmåling som NPE fremsatte i etterkant av møtet i juni 2016, må dette ha fremstått helt klart. Selv om fremdriften også var avhengig av om klageren bidro med opplysninger, har NPE et selvstendig ansvar for å sørge for saksfremdriften. I det minste må NPE i en slik situasjon sørge for tydelig veiledning om hva som forventes av den private parten. Ut fra NPEs redegjørelser og det som fremkommer av de mottatte saksdokumentene, er det vanskelig å se at NPE har vist tilstrekkelig aktivitet for å sørge for fremgang i saken. Etter at klageren gjennom sin advokat ga tilbakemelding i e-post 12. september 2016 om at han fremdeles var tildelt arbeidsavklaringspenger fra Nav, synes NPE ikke å ha tatt initiativ til videre utredning av saken. Det kan heller ikke ses at e-posten er besvart. Det fremstår dermed uklart om klagerens tilbakemelding ble ansett som tilstrekkelig, eller om NPE forventet ytterligere opplysninger fra ham.

3.2 Behandlingen av krav om delutbetalinger

Klageren har gjennom sin advokat bedt om at NPE gjør opp deler av erstatningsutbetalingen. Blant annet fremgår dette av brev 10. august 2016, der det gis uttrykk for at NPE er pliktig til å fatte vedtak for enkelte erstatningsposter, eller at det alternativt utbetales et akontobeløp tilsvarende det som NPE kan akseptere for disse postene.

Sett hen til at NPE har funnet å kunne foreslå et samlet erstatningsoppgjør på kr 1 072 000, synes det klart at den del av erstatningsbeløpet som må anses «uomtvistet», er vesentlig høyere enn de kr 240 000 som hittil er utbetalt. Ombudsmannen kan derfor vanskelig se at plikten til å foreta delutbetalinger etter pasientskadeloven § 13 er tilstrekkelig ivaretatt. Det vises til punkt 3.1 ovenfor.

Ombudsmannen finner ikke grunn til å gå nærmere inn på NPEs standpunkt om at pasientskadeloven ikke gir rett til vedtak om enkelte tapsposter. Undersøkelsene herfra har vært knyttet til plikten til å behandle krav om og foreta delutbetalinger i henhold til pasientskadeloven § 13. NPE kan ikke la være å ta stilling til slike krav. I klagerens sak synes det lenge å ha vært klart at deler av kravet er uomtvistet, noe som skulle tilsi ytterligere delutbetalinger enn det klageren allerede har mottatt. Alternativt måtte NPE fatte vedtak om at slike delutbetalinger ikke skulle skje. Også et slikt avslag er et enkeltvedtak, som må utformes og begrunnes i tråd med bestemmelsene i forvaltningsloven §§ 23–25.

NPEs behandling av klagernes krav om ytterligere delutbetalinger er følgelig ikke i tråd med de kravene som følger av pasientskadeloven § 13 og forvaltningslovens bestemmelser om enkeltvedtak.

3.3 Informasjon til klager og klagers advokat

Ombudsmannen tar til etterretning NPEs orientering om praksis for informasjon til parten i utmålingssaker, og om at fremdrift og saksbehandling i slike saker i stor grad er basert på samarbeid og dialog mellom partene. Ved en slik saksbehandlingsform er det likevel viktig at NPE er bevisst sin rolle som offentlig myndighet. Forvaltningslovens krav til saksbehandlingen må ivaretas, herunder plikten til å forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold, jf. § 11 a første ledd, og plikten til å sørge for notoritet for den muntlige kommunikasjonen mellom partene, jf. § 11 d.

I denne saken fremstår samarbeidet mellom NPE og klageren/klagerens advokat å ha stoppet opp i etterkant av møtet i juni 2016. NPE har ikke besvart advokatens e-post 12. september 2016, og har heller ikke gitt annen orientering til klageren om fremdriften i saken frem til ombudsmannen – i forbindelse med klagen hit – tok telefonisk kontakt med NPE 12. desember 2016 om saksfremdriften.

Ombudsmannen tar til etterretning at Norsk pasientskadeerstatning fortsatt ikke har angitt noen dato for når klagerens sak vil bli ferdigbehandlet, men at det er opplyst at vedtak om utmålingen vil skje om kort tid.

4. Oppsummering

Saken gjelder behandlingstiden ved Norsk pasientskadeerstatnings utmåling av erstatning etter et tidligere vedtak om at pasienten hadde rett på erstatning for behandlingen av en skulderskade.

En saksbehandlingstid i saker om utmåling av pasientskadeerstatning hos Norsk Pasientskadeerstatning på mer enn to år og syv måneder er for lang.

NPE må kritiseres for den lange saksbehandlingstiden, og for mangelfull behandling av krav om delutbetalinger. Dessuten har tilbakemeldingene til pasienten underveis i saken ikke vært tilfredsstillende.

Ombudsmannen forutsetter at saken nå ferdigbehandles, som opplyst i det siste brevet hit, og ber for ordens skyld om at en kopi av vedtaket oversendes hit til orientering. Det forutsettes for øvrig at NPE merker seg ombudsmannens synspunkter, og sørger for å innrette saksbehandlingen i fremtidige saker i henhold til disse.

Innsyn i interne dokumenter – miljøinformasjon

Klima- og miljødepartementet avslo en begjæring om innsyn i dokumenter som var utarbeidet i forbindelse med arbeidet med retningslinjer for begrensning av støy fra skytebaner. Departementet fant at dokumentene kunne unntas etter offentleglova § 14 og miljøinformasjonsloven § 11. Etter at ombudsmannen tok saken opp med departementet, ble det gitt innsyn i ett brev mellom Helsedirektoratet og Sosialdepartementet. For øvrig ble avslaget opprettholdt for 19 dokumenter. Departementet har ikke i sin begrunnelse for avslaget eller i sine svar til ombudsmannen vist at det er foretatt konkrete vurderinger av om dokumentene kan unntas offentlighet etter miljøinformasjonsloven § 11. Departementet har heller ikke vist at det er vurdert om deler av de aktuelle dokumentene kan offentliggjøres, jf. miljøinformasjonsloven § 11 tredje ledd. Ombudsmannen har kommet til at det hefter begrunnet tvil ved om departementet har foretatt slike konkrete vurderinger av innsynsspørsmålet som miljøinformasjonsloven § 11 gir anvisning på.

Departementet bes om å foreta en ny og konkret vurdering av om det kan gis helt eller delvis innsyn i det enkelte interne dokumentet, og eventuelt redegjøre for den interesseavveiningen som § 11 annet ledd gir anvisning på.

Sakens bakgrunn

Saken gjelder Klima- og miljødepartementets vedtak 1. februar 2017 om å avslå begjæring om innsyn i 19 organinterne notater fra tidsrommet 1992 til 1995 i departementets sak 92/6929 om begrensning av støy fra skytebaner. Departementet hjemlet avslaget i offentleglova § 14 første ledd. Departementet avslo videre begjæringen om innsyn i et brev fra Sosialdepartementet 8. januar 1993 under henvisning til offentleglova § 15 første ledd andre alternativ. Klager ba departementet om å vurdere innsynskravet på nytt. Departementet opprettholdt 8. mars 2017 avslaget sitt under henvisning offentleglova § 14 første ledd og § 15 første ledd. Videre viste departementet til at notatene kunne unntas etter miljøinformasjonsloven § 11, etter en avveining av de miljø- og samfunnsmessige interessene ved å utlevere informasjonen mot interessene ved et avslag.

Saken ble bragt inn for ombudsmannen 8. mars 2017. Klager pekte blant annet på de aktuelle saksdokumentenes alder, og viste til at det skal tungtveiende grunner til for å tilbakeholde miljøinformasjon. Sakens dokumenter ble innhentet fra departementet, og ombudsmannen fant grunn til å undersøke enkelte sider av saken nærmere.

Ombudsmannens undersøkelser

I brev herfra 16. mai 2017 ble departementet bedt om å redegjøre nærmere for den konkrete meroffentlighetsvurderingen som var gjort etter offentleglova § 11. Ombudsmannen spurte om dokumentene var vurdert hver for seg eller samlet, og om meroffentlighetsvurderingen har slått likt ut for alle deler av dokumentene, jf. offentleglova § 11 og § 29 første ledd.

Det ble videre stillet spørsmål om den avveiningen departementet hadde gjort etter miljøinformasjonsloven § 11. I departementets nærmere begrunnelse for sitt avslag på klagers innsynsbegjæring viste departementet til at «informasjonen» kunne unntas. Departementet ble spurt om hvert enkelt dokument var vurdert konkret, herunder om det var vurdert om det kunne gis innsyn i de øvrige deler av det enkelte dokumentet.

Om meroffentlighetsvurderingen skrev departementet i sitt svarbrev 15. juni 2017 at:

«Departementet har vurdert merinnsyn etter offentleglova § 11. … Departementet har vurdert det enkelte dokument i saken og funnet at hensynet til å sikre forsvarlige avgjørelsesprosesser veier tyngre enn hensynene som tilsier at det gis innsyn i denne saken. Det er departementets vurdering at innsyn i slike organinterne dokument på sikt vil kunne påvirke, på en uheldig måte, hvordan råd og vurderinger kommuniseres internt. Departementet har også vurdert delvis innsyn etter § 11 tredje ledd, men har kommet til at det er et reelt og saklig behov for å unnta dokumentene fra innsyn.»

Departementet skrev at miljøinformasjonsloven var vurdert, og at

«Departementet har veid de miljø- og samfunnsmessige interessene som ivaretas ved å utlevere informasjonen mot interessene som ivaretas ved et avslag, og kommet til at informasjonen også unntas etter miljøinformasjonsloven.»

For øvrig viste departementet til at «de vedtatte støyretningslinjene synliggjør departementets vurderinger på dette området».

Ved den fornyede vurderingen ble det gitt innsyn i brevet fra Sosialdepartementet 8. januar 1993. Avslaget ble opprettholdt for de resterende dokumentene.

I lys av departementets svar 15. juni 2017 fant ombudsmannen grunn til å gjenta spørsmålet om det var foretatt en konkret vurdering av det enkelte dokument etter miljøinformasjonsloven § 11, og om det deretter var vurdert om det kunne gis innsyn i de øvrige deler av det enkelte dokument, jf. § 11 tredje ledd. Ombudsmannen ba på nytt om svar på dette i brev 3. juli 2017.

Departementet svarte i brev 11. juli 2017 at

«Innsyn er også vurdert etter miljøinformasjonsloven. Det er foretatt en konkret vurdering av det enkelte dokument etter miljøinformasjonsloven § 11, og det er vurdert om det kan gis innsyn i de øvrige deler av det enkelte dokument etter miljøinformasjonsloven § 11 nr. 3. Departementet har kommet til at innsyn ikke kan gis etter miljøinformasjonsloven.»

Klager kom med merknader til departementets første svar. Departementet har ikke kommet med ytterligere merknader til saken.

Ombudsmannens syn på saken

1.      Offentleglova – meroffentlighet

De aktuelle dokumentene i saken er unntatt offentlighet under henvisning til at dokumentene er organinterne og dermed kan unntas etter offentleglova § 14. Departementet plikter å vurdere om dokumentene likevel skal gjøres kjent, jf. offentleglova § 11. Det sentrale vurderingstemaet er om de hensyn som begrunner den aktuelle unntaksbestemmelsen gjør seg tilstrekkelig sterkt gjeldende i den konkrete saken veiet mot de hensyn som taler for offentlighet, jf. Ot. prp. nr. 102 (2004-2005) s 129.

Departementets redegjørelse 15. juni 2017 fremstår som noe knapp og generell, idét departementet vises til «hensynet til å sikre forsvarlige avgjørelsesprosesser», og at «innsyn i slike organinterne dokument» vil kunne påvirke hvordan råd og vurderinger kommuniseres internt.

Ombudsmannen finner å kunne la saken bero hva gjelder meroffentlighetsvurderingen etter departementets svar 15. juni 2017, men minner om at begrunnelsen bør synliggjøre at den foretatte meroffentlighetsvurderingen har vært konkret for det enkelte dokument. Videre minner ombudsmannen om at det i begrunnelsen for å avslå en innsynsbegjæring bør fremgå hvilke momenter som nærmere er vektlagt ved meroffentlighetsvurderingen, og hvordan disse er avveid mot hverandre. Både de hensyn som taler for og mot offentlighet, bør fremgå.

2.      Miljøinformasjonsloven

Departementet har vurdert om dokumentene det er begjært innsyn i, kan unntas også etter miljøinformasjonsloven. Ombudsmannen legger i det følgende til grunn departementets standpunkt om at dokumentene inneholder miljøinformasjon.

Miljøinformasjonsloven innebærer en utvidelse av retten til å få informasjon om miljøspørsmål fra offentlige organer i forhold til det som følger av offentlighetsloven. Etter miljøinformasjonsloven § 10 har enhver rett til å få miljøinformasjon fra offentlig organ dersom det ikke er gjort unntak i loven. En begjæring om innsyn kan dermed ikke avslås med mindre unntaksvilkårene i miljøinformasjonsloven er oppfylt.

Det fremgår av miljøinformasjonsloven § 11 at det må påvises et «reelt og saklig behov …. i det enkelte tilfelle» for å kunne unnta informasjon, dernest må «informasjonen eller dokumentet informasjonen finnes i, kunne unntas fra offentlighet i medhold av offentleglova». Som en del av vurderingen av om det foreligger et «reelt og saklig behov», skal det etter bestemmelsens annet ledd foretas en interesseavveining der «de miljø- og samfunnsmessige interessene som ivaretas ved å utlevere informasjonen, veies mot de interessene som ivaretas ved et avslag». Dersom de miljø- og samfunnsmessige interessene veier tyngst, plikter forvaltningen etter § 11 annet ledd siste punktum å utlevere informasjonen selv i de tilfeller hvor det i utgangspunktet foreligger et reelt og saklig behov for unntak.

Det fremgår av Ot.prp. nr. 116 (2001-2002) på side 160 at

«miljøinformasjonsloven er noe strengere [enn offentlighetsloven]. Til forskjell fra offentlighetsloven, hvor kravet til reelt og saklig behov har karakter av en retningslinje for anvendelsen av loven i det enkelte tilfelle, er regelen i § 11 første ledd et vilkår for unntak fra innsynsretten. Bestemmelsen kan ses som uttrykk for at miljøinformasjonsloven krever ekstra grundig overveielse fra forvaltningens side ved krav om innsyn. Kriteriet vil være av særlig betydning i forbindelse med interne dokumenter …

At det må være et reelt behov, innebærer at det ikke er tilstrekkelig at det bare er en viss risiko for at det kan ha negative følger for de hensynene som vernes gjennom den aktuelle unntaksregelen. Finnes for eksempel opplysningene i et internt dokument, må det vurderes om det på det tidspunktet hvor opplysningene blir krevd, vil få negative følger å levere dem ut.»

For å kunne unnta dokumenter etter miljøinformasjonsloven må det foretas en konkret vurdering av de interessene som ivaretas ved å unnta det aktuelle dokumentet i den aktuelle situasjonen. Her vil blant annet dokumentets alder samt om saken er avsluttet i forvaltningen, kunne være av betydning. Hensynene som begrunner unntaksregelen for interne dokumenter i offentleglova § 14 vil være relevante, men det er ikke tilstrekkelig kun å gjengi de generelle hensynene. Det må også vurderes konkret om disse hensynene gjør seg gjeldende for det enkelte dokumentet på det aktuelle tidspunktet.

I begrunnelsen 15. juni 2017 for å unnta dokumentene etter miljøinformasjonsloven, skrev departementet avslutningsvis at «[d]et vises for øvrig til at de vedtatte støyretningslinjene synliggjør departementets vurderinger». Det er uklart om dette har vært vektlagt ved departementets vurdering av innsynsbegjæringen, og hvilken betydning det i tilfellet har hatt for departementets konklusjon i innsynsspørsmålet. Etter ombudsmannens syn tilsier det forhold at opplysninger allerede fremgår av allerede offentliggjorte dokumenter, at det skal mer til for å kunne unnta informasjonen etter miljøinformasjonsloven.

Miljøinformasjonsloven § 11 tredje ledd skal sikre at det ikke gjøres unntak fra offentlighet i større utstrekning enn unntaksgrunnen tilsier. For å sikre at bare den delen av et materiale som kan unntas, faktisk blir unntatt, oppstiller § 11 tredje ledd en plikt til å utlevere «den øvrige informasjonen» så fremt den ikke «gir et åpenbart misvisende bilde av innholdet».

I redegjørelsen hit 15. juni 2017 er det kun opplyst at «departementet har veid de miljø- og samfunnsmessige interessene som ivaretas ved å utlevere informasjonen mot interessene som ivaretas ved et avslag …». Departementet har i sine svar konsekvent omtalt de 19 notatene samlet, og skrev i brev hit 11. juli 2017 at «det er vurdert om det kan gis innsyn i de øvrige deler av det enkelte dokument», men at departementet har kommet til at innsyn ikke kan gis. Dette standpunktet er ikke nærmere begrunnet. Ombudsmannen forstår det slik at vurderingene har falt likt ut for samtlige av de 19 dokumentene, både hva gjelder om unntakshjemmelen kommer til anvendelse og ved vurderingen av om unntaksgrunnen omfatter samtlige dokumenter i sin helhet.

Departementets vurderinger av vilkårene for å kunne avslå innsynskravet er korte og generelle. Dokumentene det er begjært innsyn i, er uensartede både når det gjelder form og i hvilken grad de inneholder opplysninger og vurderinger. Departementets svar hit inneholder ingen redegjørelse for de vurderinger som er gjort, og hvilke hensyn som er vektlagt i den forbindelse. Ut ifra departementets avslag og svarene hit er det ikke mulig å ta stilling til om departementet har foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av om det foreligger et reelt og saklig behov for å unnta hvert enkelt dokument, herunder om det er foretatt en slik interesseavveining som miljøinformasjonsloven gir anvisning på, og om de interessene som taler for offentlighet er sett og vurdert. De knappe svarene hit levner også tvil om departementet har sett på hvert dokument for seg og vurdert om den anførte unntaksgrunnen gjør seg gjeldende for det aktuelle dokumentet i sin helhet.

Ombudsmannen ber på denne bakgrunn departementet om å foreta en ny vurdering av spørsmålet om innsyn, der alle relevante momenter inngår og der departementet viser hvilke interesser som taler for og mot at det gis innsyn. Vurderingen må foretas for hvert enkelt dokument, herunder må departementet vurdere om det kan gis innsyn i deler av dokumentet, jf. miljøinformasjonsloven § 11 tredje ledd.

Ombudsmannen ber om å bli holdt orientert om de nye vurderingene.

Hedmark ungdoms- og familiesenter

Behov for bedre sikring av ungdommers rettssikkerhet.

Under et besøk til Hedmark ungdoms- og familiesenter fant Sivilombudsmannen at stedet var tilbakeholdne med å bruke kroppsvisitering. Samtidig pekes det på en rekke punkter der ungdommenes rettsikkerhet i større grad bør sikres. Det ble blant annet funnet at ungdom i noen tilfeller fikk begrenset sin bevegelsesfrihet inne på institusjonen ved innkomst uten at det ble fattet vedtak og skrevet protokoll.

Sivilombudsmannens forebyggingsenhet besøkte Hedmark ungdoms- og familiesenter, avdeling Vien 4-25 i mai 2017. Vien 4-25 er en av tre akuttavdelinger ved Hedmark ungdoms- og familiesenter. Avdelingen tar imot ungdom i alderen 13–18 år, og er en lukket institusjonsavdeling der ungdom kan plasseres etter midlertidig tvangsvedtak. Hedmark ungdoms- og familiesenter ble varslet i mars 2017 om at et besøk ville finne sted i perioden medio april til juni 2017. Dato for besøket ble ikke varslet.

Restriktiv med bruk av visitering

Når barn plasseres på en institusjon, legger dette begrensinger på deres personlige frihet og selvbestemmelsesrett. Dette er friheter og rettigheter som er beskyttet av menneskerettighetene og som bare kan begrenses dersom inngrepet er nødvendig, proporsjonalt og regulert gjennom lov eller forskrift. Funn under besøket viste at Vien 4-25 var restriktive med bruk av inngripende tvang som kroppsvisitering. Dette fremhever Sivilombudsmannen som positivt.

Utelukkelse fra fellesskapet

Under besøket fant Sivilombudsmannen at det var blitt bestemt at ungdommer i en periode etter at de var kommet til institusjonen ikke skulle ha adgang til fellesrom og fellesskap. – Når ansatte bestemmer at en ungdom ikke har adgang til fellesrommene og til fellesskap med andre ungdommer fremstår dette som en begrensning i bevegelsesfriheten som det bør fattes vedtak for. Uten vedtak har ungdommen heller ikke mulighet til å klage på avgjørelsen, sier sivilombudsmann Aage Thor Falkanger.

Bruk av politibistand

Rapporten tar også for seg bruk av politibistand på barneverninstitusjon. Vien 4-25 hadde politibistand ved flere anledninger i 2016 og 2017. Sivilombudsmannen understreker at det er svært inngripende å benytte politibistand inne på en institusjon og at institusjonen ikke har anledning til å bruke politiet til å løse egne oppgaver. I rundskriv til rettighetsforskriften legges det til grunn at institusjoner skal ha personale og metoder som gjør at de innenfor de rammene regelverket setter kan håndtere den målgruppen de er godkjent for.

Ungdom i en særlig sårbar situasjon

Rapporten tar også opp problematikken rundt ungdom som av ulike grunner utsettes for mye bruk av tvang. I tilfeller med alvorlig selvskading eller vedvarende suicidalitet er det bred internasjonal enighet blant eksperter om at man bør forsøke å unngå innleggelser så langt det er mulig. Dette har tradisjonelt vært en gruppe pasienter som er blitt lagt inn på tvang og som har vært utsatt for omfattende tvangsbruk når de har vært innlagt.  Sivilombudsmannen peker her på risikoen for at ungdom som selvskader og som har sin omsorgsbase på en barnevernsinstitusjon som har lov til å bruke tvang, får en omsorg som likner den man nå søker å unngå i psykisk helsevern. Sivilombudsmannen trekker også frem at det er avgjørende at ungdommer får si sin mening i alle saker som berører dem. Dette gjelder også i forbindelse med Fylkesmannens tilsyn i saker der en ungdom er underlagt omfattende tvang.

 

 

 

 

 

 

 

 

Ungdoms rettssikkerhet ved Hedmark ungdoms- og familiesenter bør bedres

Ungdoms- og familiesenteret har et bevisst forhold til bruk av kroppsvisitasjon og gode rutiner for dette. Det er imidlertid bekymringsfullt at enkelte isoleres i en periode ved ankomst, uten at det fattes vedtak om dette, sier Aage Thor Falkanger, sivilombudsmann.

Les rapporten:

Sivilombudsmannens forebyggingsenhet besøkte Hedmark ungdoms- og familiesenter, avdeling Vien 4-25 i mai 2017. Vien 4-25 er en av tre akuttavdelinger ved Hedmark ungdoms- og familiesenter. Avdelingen tar imot ungdom i alderen 13–18 år, og er en lukket institusjonsavdeling der ungdom kan plasseres etter midlertidig tvangsvedtak. Hedmark ungdoms- og familiesenter ble varslet i mars 2017 om at et besøk ville finne sted i perioden medio april til juni 2017. Dato for besøket ble ikke varslet.

Restriktiv med bruk av visitering

Når barn plasseres på en institusjon, legger dette begrensinger på deres personlige frihet og selvbestemmelsesrett. Dette er friheter og rettigheter som er beskyttet av menneskerettighetene og som bare kan begrenses dersom inngrepet er nødvendig, proporsjonalt og regulert gjennom lov eller forskrift. – Vien 4-25 hadde et bevisst forhold til bruk av kroppsvisitasjon og hadde rutiner som skal sikre at ungdommen aldri er helt avkledd. Dette er positivt, sier Falkanger.

Utelukkelse fra fellesskapet

Under besøket fant Sivilombudsmannen at det i noen tilfeller var blitt bestemt at ungdommer i en periode etter at de var kommet til institusjonen ikke skulle ha adgang til fellesrom og fellesskap.

– Når ansatte bestemmer at en ungdom ikke har adgang til fellesrommene og til fellesskap med andre ungdommer fremstår dette som en begrensning i bevegelsesfriheten som det bør fattes vedtak for. Uten vedtak har ungdommen heller ikke mulighet til å klage på avgjørelsen, sier Aage Thor Falkanger.

Bruk av politibistand

Vien 4-25 hadde politibistand ved flere anledninger i 2016 og 2017. Sivilombudsmannen understreker at det er svært inngripende å benytte politibistand inne på en institusjon og at institusjonen ikke har anledning til å bruke politiet til å løse egne oppgaver. I rundskriv til rettighetsforskriften legges det til grunn at institusjoner skal ha personale og metoder som gjør at de innenfor de rammene regelverket setter kan håndtere den målgruppen de er godkjent for.

Ungdom i en særlig sårbar situasjon

Rapporten tar også opp problematikken rundt ungdom som av ulike grunner utsettes for mye bruk av tvang. I tilfeller med alvorlig selvskading eller vedvarende suicidalitet er det bred internasjonal enighet blant eksperter om at man bør forsøke å unngå innleggelser så langt det er mulig. Dette har tradisjonelt vært en gruppe pasienter som er blitt lagt inn på tvang og som har vært utsatt for omfattende tvangsbruk når de har vært innlagt. – Det er en risiko for at ungdom som skader seg selv og som har sin omsorgsbase på en barnevernsinstitusjon som har lov til å bruke tvang, får en omsorg som likner den man nå søker å unngå i psykisk helsevern, sier Aage Thor Falkanger.

Sivilombudsmannen trekker også frem at det er avgjørende at ungdommer får si sin mening i alle saker som berører dem. Dette gjelder også i forbindelse med Fylkesmannens tilsyn i saker der en ungdom er underlagt omfattende tvang. 

  • Forside
  • Uttalelser
  • Saksbehandlingstiden for internasjonale saker ved Nav – sak av eget tiltak

Saksbehandlingstiden for internasjonale saker ved Nav – sak av eget tiltak

Ombudsmannen følger kontinuerlig med på saksbehandlingstiden i Nav og foretar jevnlig undersøkelser av eget tiltak og på generelt grunnlag. Forrige undersøkelse av behandlingstiden i internasjonale saker ble gjort i 2015 (se sak 2015/2817). I mellomtiden har Nav omorganisert behandlingen av internasjonale saker. Arbeids- og velferdsdirektoratet ble i brev 6. februar 2017 bedt om å redegjøre for behandlingstiden sammenlignet med det som ble opplyst ved forrige undersøkelse i 2015. Arbeids- og velferdsdirektoratet svarte ombudsmannen i brev 7. april 2017. Ombudsmannen fant etter dette å la saken bero med den redegjørelsen og forklaringen som var gitt. Imidlertid vil ombudsmannen følge utviklingen videre, i første omgang gjennom klagesakene og telefonhenvendelsene ombudsmannen får.

Se også sak 2015/2817

Ved avslutningen av saken uttalte ombudsmannen:

«Siden 1. september 2016 har Nav Arbeid og ytelser behandlet internasjonale saker. Denne omorganiseringen medførte at en områdedirektør har ansvaret for både nasjonale og internasjonale saker på et stønadsområde.

På sykepengeområdet har antall søknader og antall klager til behandling sunket fra november 2015 til mars 2017. Forventet saksbehandlingstid på førstegangssøknader i internasjonale saker er på nav.no per i dag opplyst å være ni uker. Selv om tallene direktoratet oversendte for mars 2017 viser at flere brukere opplever betydelig lenger saksbehandlingstid på sykepengesøknaden sin enn ni uker, er det færre som opplever lenger saksbehandlingstid enn tre måneder i mars 2017 enn i november 2015. Ombudsmannen har merket seg rutinen Nav har utarbeidet for saksbehandling av sykepengesaker der det er en konflikt mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, og at Nav ikke har store restanser på dette området.

For saker om uføretrygd der søker er bosatt i utlandet, viser Arbeids- og velferdsdirektoratets oversikt at det totale antallet ubehandlede saker kun har sunket med 90 i perioden november 2015 til mars 2017. Imidlertid har antall saker fra årene 2011 til 2014 blitt betydelig redusert. Ombudsmannen har likevel merket seg at Nav per mars 2017 hadde 537 ubehandlede søknader om uføretrygd fra 2015 og bakover i tid. Det forutsettes at direktoratet påser at Nav Arbeid og ytelser arbeider med å få ferdigbehandlet disse sakene uten ugrunnet opphold, jf. folketrygdloven § 21-10 første ledd.

Ombudsmannen mottar jevnlig klager på saksbehandlingstiden i uføretrygdsaker bosatt utland der saksbehandlingstiden er svært lang og også lenger enn de 18 månedene som er forventet saksbehandlingstid på slike søknader jf. nav.no. Oppgitt forventet saksbehandlingstid for uføresøknader der brukeren bor i Norge er betydelig kortere, i enkelte deler av landet ned til fire måneder. Ombudsmannen har forståelse for at internasjonale saker kan trekke ut i tid fordi det må samarbeides med utenlandske trygdemyndigheter og fordrer behandling av omfattende medisinsk dokumentasjon på fremmede språk. Det er likevel grunn til igjen å påpeke at Nav kontinuerlig må arbeide med å ferdigbehandle de internasjonale sakene uten ugrunnet opphold.

Direktoratet opplyser at restansesituasjonen for denne sakstypen også fremover vil kunne være utfordrende. Ombudsmannen har merket seg dette, men oppfatter svaret hit slik at det er en målsetting at omorganiseringen etter noe tid vil føre til kortere saksbehandlingstid på området.

I undersøkelsen 6. februar 2017 stilte ombudsmannen spørsmål om hvorfor det ikke publiseres forventet saksbehandlingstid for uføretrygdsaker der brukeren bor i utlandet og i klagesaker. Det er gledelig at direktoratet også så at det burde publiseres forventet saksbehandlingstid innenfor disse områdene, og at det ble igangsatt arbeid for å få dette til. Ombudsmannen har merket seg at Nav nå publiserer informasjon om forventet saksbehandlingstid i uføretrygdsakene bosatt utland, men at det fortsatt ikke publiseres forventet saksbehandlingstid i klagesakene. Direktoratet opplyste at det tidligere har vist seg komplisert å publisere generell oversikt over saksbehandlingstid i klagesaker som blir forståelig for brukerne, og at det derfor kun er gitt konkrete opplysninger om dette til brukerne i den enkelte sak. I tillegg har Nav Kontaktsenter hatt oversikt over forventede saksbehandlingstider, slik at de kan veilede over telefon ved forespørsel.

Det er uklart om det er stor forskjell i forventet saksbehandlingstid i forberedelsen av klagen ved Nav Arbeid og ytelser alt etter om saken er nasjonal eller internasjonal, men ombudsmannen har merket seg at direktoratet har opplyst at forventet saksbehandlingstid i Nav Klageinstans er den samme uavhengig av om saken er nasjonal eller internasjonal. Forklaringen på manglende publisering av forventet saksbehandlingstid i klagesaker (både nasjonale og internasjonale) tas til etterretning her, og det er ikke funnet tilstrekkelig grunn til å gå videre med denne delen av undersøkelsen nå.

Ombudsmannen har merket seg at Nav har en egen rutine om orientering om forsinkelser i saksbehandlingen, og at det skal skjerpes inn at dette gjøres også i foreldrepenge- og bidragssaker.

Det er positivt at Nav i løpet av 2017 setter inn ekstraressurser innen pensjons- og familieområdet i internasjonale saker for å redusere restansene ytterligere.

Ombudsmannen takker for orienteringen om saksbehandlingstiden i internasjonale saker, og lar saken nå bero med den redegjørelsen og forklaringen som er gitt. Imidlertid vil ombudsmannen følge utviklingen videre, i første omgang gjennom klagesakene og telefonhenvendelsene ombudsmannen får.»

Ullersmo fengsel

Tirsdag 29. august 2017 innleder Sivilombudsmannen et besøk til Ullersmo fengsel.

Ullersmo fengsel er ett av Norges største fengsler med plass til omlag 200 innsatte. Det åpnet i 1970 og ligger i Ullensaker kommune i Akershus.

Forebyggende arbeid

Sivilombudsmannen besøker Ullersmo fengsel under forebyggingsmandatet. Formålet med besøket er å undersøke forholdene for de innsatte og bidra til å forebygge umenneskelig og nedverdigende behandling av de som er fratatt friheten.

Under besøket fokuserer forebyggingsenheten særlig på forhold som er forbundet med størst risiko for grove integritetskrenkelser. Enheten vil for eksempel undersøke bruk av tvangsmidler, aktivisering, sysselsetting, helsetilbudet og fysiske forhold.

Under besøket gjennomføres samtaler med innsatte, ansatte, helsepersonell og ledelse. Private samtaler med de innsatte prioriteres. I tillegg gjennomgås dokumentasjon og fengselet befares.

Rapport med funn og anbefalinger

I etterkant av besøket utarbeides det en besøksrapport. Den vil inneholde beskrivelser av funn som besøket har avdekket samt Sivilombudsmannens videre anbefalinger for å minske risikoen for tortur eller umenneskelig behandling. Rapporten publiseres på Sivilombudsmannens nettside.

Mandat

Sivilombudsmannens ble tildelt forebyggingsmandatet etter at Norge sluttet seg til torturkonvensjonens tilleggsprotokoll (OPCAT) i 2013. Sivilombudsmannens forebyggingsenhet foretar besøk til steder der mennesker er fratatt friheten, for eksempel fengsler, politiarrester, psykisk helseverninstitusjoner og barnevernsinstitusjoner. Besøkene kan være med eller uten forhåndsvarsel.

Se hvilke steder Sivilombudsmannen under forebyggingsmandatet har besøkt tidligere.