Innsyn i en sammenstilling av opplysninger om et forsvarsvåpen

Saken gjelder Forsvarsdepartementets klagebehandling av en sak om innsyn hos Forsvarsmateriell i opplysninger om destruksjon av et forsvarsvåpen, og opplysninger om transaksjoner for det samme våpenet.

Ombudsmannen er enig med departementet i at en arbeidsbelastning på ca. 6 timer for å etablere sammenstillingen av opplysninger om transaksjonene og destruksjonen av våpenet, innebærer at dette ikke kan gjøres med «enkle framgangsmåtar». Vilkårene i offentleglova § 9 for å kreve innsyn i sammenstillingen, er dermed ikke oppfylte.

På bakgrunn av opplysninger i klagen burde imidlertid departementet også ha vurdert om det kunne gis innsyn i deler av de opplysningene klager etterspurte gjennom en sammenstilling av en følgeseddel for våpenet. Dersom innsyn i opplysningene gjennom etablering av en følgeseddel ikke allerede er vurdert, må departementet snarest sørge for at dette følges opp.

Sakens bakgrunn

Journalist A i VG ba 11. oktober 2019 om innsyn hos Forsvaret i all skriftlig dokumentasjon knyttet til destruksjon av en rekylfri kanon Carl Gustav M2. Hun ba også om innsyn i de fem siste transaksjonene for denne kanonen i Forsvarets våpenregister.

Begjæringen ble først avslått av Forsvarsmateriell 21. oktober 2019. A klaget på avgjørelsen i e-post 23. oktober 2019. Avslaget ble deretter opphevet av Forsvarsdepartementet og saken hjemvist til ny behandling hos Forsvarsmateriell.

Forsvarsmateriell avslo 17. desember 2019 på nytt å gi innsyn. Som hjemmel ble det vist til offentleglova § 21, jf. § 12 b. I avgjørelsen het det:

«Opplysningene VG etterspør finnes ikke i noe ferdig utarbeidet dokument i et fagsystem. Materialet er hentet ut som enkeltvise data på oppdrag fra FSA i forbindelse med etterforskning og rettsak. Opplysningene finnes tilgjengelig ved hjelp av avanserte søk i elektroniske databaser (jf. ofl. § 9)».

Det fremgikk også at Forsvarsmateriell mente det ville være urimelig arbeidskrevende å skille ut opplysninger som kunne offentliggjøres.

I e-post 3. januar 2020 fastholdt A sin tidligere klage i saken. Forsvarsmateriell foretok en ny vurdering, og opprettholdt avslaget. Som begrunnelse ble det denne gangen vist til at vilkårene etter offentleglova § 9 for å kreve en sammenstilling, ikke var oppfylt.

Forsvarsdepartementet traff endelig avgjørelse i klagesaken 10. februar 2020. Departementet opprettholdt avslaget på innsyn med samme begrunnelse som Forsvarsmateriell. Departementet skrev blant annet:

«Dataene kan ikke sammenstilles ved hjelp av databaserte løsninger som settes i gang av enkle kommandoer. En sammenstilling og kontroll av dataene opp mot øvrige tilknyttede våpen utgjør et ikke ubetydelig antall arbeidstimer. I tillegg må det medregnes arbeidstid for vurderingen av hvilken informasjon som skal unntas offentlighet.»

A klaget etter dette til ombudsmannen 21. februar 2020. Hun viste blant annet til at det på bakgrunn av at saken hadde vært gransket internt av Forsvaret selv, og at den hadde vært gjenstand for en politietterforskning som endte med dom i februar 2019, var grunn til å forvente at Forsvaret kunne finne fram til noen dokumenter som omhandlet destruksjonen av våpenet.

Når det gjaldt begjæringen om innsyn i opplysninger om de siste fem transaksjonene, var A enig i at det måtte etableres en sammenstilling etter § 9. Hun viste til at VG tidligere hadde fått et slikt uttrekk fra Forsvarsmateriell for et annet forsvarsvåpen, og stilte derfor spørsmål ved hvorfor det var mer arbeidskrevende å etablere en sammenstilling i dette tilfellet, enn i den tidligere saken.

Våre undersøkelser

Etter en gjennomgang av klagen og saksdokumentene som var innhentet fra departementet, fant vi grunn til å undersøke saken nærmere.

I brev til Forsvarsdepartementet ba vi blant annet om en nærmere redegjørelse for hvilke arbeidsoppgaver departementet mente inngår i vurderingen av om «sammenstillinga kan gjerast med enkle framgangsmåtar», jf. offentleglova § 9. Videre spurte vi om departementet hadde vurdert om vilkårene i § 9 var oppfylte for henholdsvis opplysningene om destruksjon av kanonen og opplysningene om de siste fem transaksjonene for kanonen i Forsvarets våpenregister hver for seg, eller om det var foretatt en vurdering for en felles sammenstilling av opplysningene. Vi viste også til at klageren hadde opplyst at Forsvarsmateriell tidligere har gitt innsyn i «tilsvarende» opplysninger om et annet våpen (en MP 40), og spurte om dette kunne ha betydning for vurderingen av hennes krav om innsyn i opplysninger om kanonen.

Departementets svarte på undersøkelsen 3. juni 2020. Departementet opplyste at innsynskravene i dette tilfellet ble vurdert «som en samlet prosess», på bakgrunn av Forsvarsmateriells redegjørelse for hvordan man finner opplysninger om våpen i systemet. Det fremgår der at om man søker på opplysninger om transaksjoner for et våpen, får man samtidig opplysninger om destruksjonen av våpenet. En sammenstilling som opprettes på denne måten, vil dermed inneholde opplysninger om begge forhold uansett hvilke opplysninger som etterspørres. Dersom dette ikke hadde vært tilfellet, mente departementet at man burde ha vurdert kravene hver for seg.

Videre skrev departementet at det ved den opprinnelige vurderingen av om sammenstillingen kunne gjøres med enkle fremgangsmåter, ble tatt hensyn til arbeidet med å etablere selve sammenstillingen av opplysningene om kanonen, samt arbeidet med utsiling av gradert informasjon knyttet til de andre våpnene som automatisk ble en del av dokumentet. Etter en ny vurdering mente imidlertid departementet at arbeidet med utsilingen av gradert informasjon ikke skulle ha inngått i vurderingen etter § 9, men skulle ha vært vurdert etter offentleglova § 12.

Arbeidet med å sammenstille dokumentet ble anslått til seks timer, og arbeidet med å sile ut graderte opplysninger til ca. 5428 timer. Årsaken til den omfattende tidsbruken ble opplyst å være at det ikke er mulig ved søkekriterier å skille ut bevegelsene knyttet til kanonen alene. En sammenstilling av opplysninger om transaksjoner for kanonen ville også inneholde informasjon om en rekke andre våpen som inngikk i de samme transaksjonene. Hvert våpen som tilhører samme transaksjon, og som dermed fremkommer av sammenstillingen, måtte kontrolleres for gradert informasjon før man kan bestemme om opplysningen må sladdes. Dette gjaldt etter det opplyste 9638 enheter.

Når det gjaldt ombudsmannens henvisning til at Forsvarsmateriell, ifølge klageren, tidligere har gitt innsyn i «tilsvarende» opplysninger om en MP 40, svarte departementet blant annet:

«FD har oppfattet innsynsbegjæringen slik at den ikke i sin helhet gjelder samme typen opplysninger som på et tidspunkt er gitt for MP 40. For MP 40 ble det blant annet bedt om en følgeseddel i tillegg til et uttrekk av opplysninger om transaksjonene, mens det for den rekylfrie kanonen Carl Gustav M2 kun ble bedt om et uttrekk av opplysningene knyttet til transaksjonen. FD har ikke oppfattet de opplysningene som er etterspurt i foreliggende sak som en forespørsel om innsyn i følgesedler, men kun en forespørsel om et uttrekk av opplysningene om transaksjonene. Hvorvidt man kan generere følgeseddel for det aktuelle våpenet, slik det ble gjort for MP 40, har ikke FD vurdert. Vi har vært i kontakt med FMA som bekrefter at en følgeseddel er noe annet enn det man har vurdert om man kan gi innsyn i denne saken, og at en følgeseddel rent praktisk kan genereres. Ettersom en slik følgeseddel gir opplysninger om transaksjonen, kunne og burde det vært vurdert hvorvidt en generering kan gjøres med enkle fremgangsmåter. Det burde da også vært vurdert om det kan gis innsyn i opplysningene som fremgår av det genererte dokumentet.»

Svarbrevet er blitt oversendt klageren, som ikke hatt ytterligere merknader til saken.

Ombudsmannens syn på saken

1. Rett til å kreve innsyn i en sammenstilling

1.1 Rettslig utgangspunkt

Når opplysninger det er bedt om innsyn i, ikke finnes i eksisterende dokumenter hos organet, men er elektronisk lagret i organets databaser, kan det etter offentleglova § 9 kreves innsyn i en sammenstilling av opplysningene. Det er imidlertid et vilkår etter bestemmelsen av sammenstillingen kan gjøres med «enkle framgangsmåtar».

1.2 Samlet eller separate vurderinger av de to innsynskravene?

Klageren har bedt om innsyn i to ulike typer informasjon:

1) all skriftlig dokumentasjon knyttet til destruksjon av en rekylfri kanon Carl Gustav M2, og

2) de fem siste transaksjonene for denne kanonen i Forsvarets våpenregister.

Vurderingen av om en sammenstilling kan gjøres med enkle fremgangsmåter, og også om de øvrige vilkårene i § 9 er oppfylte, vil kunne stille seg ulikt for de to innsynskravene. Det må derfor tas utgangspunkt i at det skal lages en sammenstilling for hvert innsynskrav. Arbeidsinnsatsen skal vurderes for hvert dokument som blir etablert gjennom sammenstillingen(e), og ikke for innsynskravet som sådant, jf. også Sivilombudsmannen uttalelse 26. oktober 2016 (SOM-2016-721).

Departementets redegjørelse forstås imidlertid slik at det i dette tilfellet ikke er praktisk mulig å etablere separate sammenstillinger for henholdsvis opplysninger om transaksjoner for et våpen og opplysninger om destruksjonen av våpenet. Ombudsmannen har da ingen innvendinger mot at vurderingen ble knyttet til utarbeidelsen av en samlet sammenstilling av de opplysningene det var begjært innsyn i.

1.3 Lar sammenstillingen seg etablere med enkle fremgangsmåter?

Det fremgår av forarbeidene til offentleglova at uttrykket «enkle framgangsmåtar» knytter seg til den arbeidsbelastningen det vil medføre for forvaltningen å etablere sammenstillingen, jf. Ot.prp. nr. 102 (2004–2005) side 127. Vilkåret vil være oppfylt der sammenstillingen kan gjøres utelukkende ved hjelp av databaserte løsninger som kan settes i gang ved hjelp av enkle kommandoer. Dersom sammenstillingen krever mer tidkrevende manuelle operasjoner, for eksempel der en saksbehandler selv må gå inn og vurdere hva slags opplysninger som skal sammenstilles, vil vilkåret ikke være oppfylt.

Når det skal vurderes om en sammenstilling kan gjøres med enkle fremgangsmåter, er det bare arbeidet knyttet til selve etableringen av sammenstillingen som skal tas i betraktning, jf. Ot.prp. nr. 102 (2004–2005) side 127. Arbeid som må utføres etter at det nye dokumentet er etablert, skal ikke tas med i vurderingen, se også ombudsmannens uttalelse 10. juli 2014 (SOM-2013-2480). Dette gjelder blant annet arbeid med å vurdere om noen av opplysningene er taushetsbelagt, å unnta opplysninger det ikke skal gis innsyn i, og å gjøre dokumentet klart for utsendelse. Om tidsbruken som kan kreves har ombudsmannen i tidligere uttalelser lagt til grunn at en arbeidsbelastning på seks til ti timer ligger utenfor det som må anes som «enkle framgangsmåtar» etter § 9, se blant annet uttalelse 11. august 2017 (SOM-2016-2789). I Brandt m.fl., Offentleglova – Lovkommentar (Juridika 2018, hentet 21.09.2020) kommentar til § 9, punkt 4.3 gis det uttrykk for at «det er grunn til å tro at kravet til arbeidsinnsats fra saksbehandleren knyttet til sammenstillingen er betydelig lavere enn et halvt dagsverk».

Departementet har opplyst at arbeidet med å etablere selve sammenstillingen vil ta seks timer. Det fremgår at Forsvarsmateriell har gitt et slikt anslag for arbeidet som kreves. Departementet skriver også at det i forbindelse med tidligere krav om innsyn i opplysninger om våpen har vært hos Forsvarsmateriell for en gjennomgang av hvordan søkene gjennomføres og dokumentene etableres, og at Forsvarsmateriell i forbindelse med ombudsmannssaken har gitt departementet en skriftlig beskrivelse av prosessen.

På grunnlag av den redegjørelsen som er gitt, legger ombudsmannen til grunn at departementet har foretatt en selvstendig og konkret vurdering av arbeidsoperasjonene og tidsbruken som er påkrevet for å etablere sammenstillingen. Ombudsmannen har ikke grunnlag for å overprøve dette anslaget.

Føringene i forarbeidene tilsier at en arbeidsbelastning på ca. seks timer klart ligger utenfor det som kan kreves etter § 9. En sammenstilling av opplysninger om transaksjonen kan da ikke etableres med «enkle framgangsmåtar». Vilkårene for å kreve innsyn i en slik sammenstilling er dermed ikke oppfylte.

Behandlingen av innsynskrav i en slik sammenstilling vil ifølge departementet også kreve ca. 5428 timers arbeid til å vurdere om sammenstillingen inneholder opplysninger som kan eller skal unntas offentlighet. Som departementet også har påpekt, vil spørsmålet om dette arbeidet gir grunnlag for å avslå innsynsbegjæringen, eventuelt måtte vurderes opp mot unntakshjemlene i offentleglova § 12.  Ettersom grunnvilkårene for å kunne kreve innsyn i sammenstillingen etter § 9 ikke er oppfylt, er det ikke nødvendig for ombudsmannen å vurdere om innsyn også vil kunne avslås etter § 12.

2. Forståelsen av innsynskravet – rett til innsyn i en følgeseddel?

Departementet har vist til at klagerens innsynsbegjæring ikke ble oppfattet som et ønske om innsyn i følgeseddel, men kun i et uttrekk av opplysningene om transaksjonene. Ombudsmannen mener det er en naturlig forståelse av begjæringen at klager ønsket de aktuelle opplysningene, uavhengig av om dette ble gitt gjennom følgesedler eller på annet vis. Det vises blant annet til at det i klagen 23. oktober 2019 ble pekt på at VG tidligere hadde fått innsyn i tilsvarende opplysninger (opplysninger om «transaksjoner og følgeseddel») for et annet våpen, og stilt spørsmål ved hvorfor det var grunn til å forskjellsbehandle de to sakene.

Departementet har nå gitt uttrykk for at det burde ha vært vurdert om det kunne gis innsyn i opplysningene gjennom sammenstilling av en følgeseddel. Ombudsmannen er enig i dette.

Dersom innsyn i opplysningene gjennom en følgeseddel ikke allerede er blitt vurdert, må departementet snarest sørge for at dette følges opp.

Konklusjon

Ombudsmannen er enig med departementet i at en arbeidsbelastning på ca. 6 timer for å etablere sammenstillingen av opplysninger om transaksjonene og destruksjonen av våpenet, innebærer at dette ikke kan gjøres med «enkle framgangsmåtar». Vilkårene i offentleglova § 9 for å kreve innsyn i sammenstillingen, er dermed ikke oppfylte.

På bakgrunn av opplysninger i klagen burde imidlertid departementet også ha vurdert om det kunne gis innsyn i deler av de opplysningene klager etterspurte gjennom en sammenstilling av en følgeseddel for våpenet.

Dersom innsyn i opplysningene gjennom etablering av en følgeseddel ikke allerede er vurdert, må departementet snarest sørge for at dette følges opp.

Avsluttende brev om klage på avvisningsvedtak

Vi viser til tidligere korrespondanse i saken, sist Fylkesmannens brev 21. august 2020 som er mottatt i kopi her.

Saken gjelder Fylkesmannen i Trøndelags vedtak 3. mai 2019, som stadfestet Verdal kommunes vedtak 17. desember 2018. Vedtaket innebar at B bruksrettsforenings klage på kommunens godkjenning av en landbruksvei på gnr X bnr Y ble avvist. Fylkesmannen kom i likhet med kommunen til at foreningen ikke hadde rettslig klageinteresse i saken. I vedtaket skrev Fylkesmannen:

«I forbindelse med medlemmenes sine rettigheter til beite vil man naturlig nok også benytte seg av området som er tegnet inn som vegens dekningsområde. Noe beiteareal vil bli berørt gjennom at det bygges veg inn i området. Vegen er planlagt i et område som etter AR 5 er klassifisert som høy bonitet. Det er grunn til å tro at en her finner godt beite. Eiendommen ‘A’ er på 112 km2, mens den omsøkte vegens dekningsområde er på 8 km2 og areal som en regner med blir berørt i selve vegtraseen begrenser seg til 0,03 km2. Berørt areal i forhold til totalarealet gjør at det selv etter opprusting og bygging av ny veg vil være svært store områder der en ikke vil ha endret status etter vegbygging. Med bygging av veg vil en gi tilgang til området på en enklere måte. Dette kan føre til mer forstyrrelser for beitedyr. … Fylkesmannens vurdering er at foreningens medlemmer til en viss grad blir berørt at det skal bygges veg på g/bnr X/Y, men at medlemmene ikke blir berør i så stor grad at det er naturlig å gi klageadgang.»

B bruksrettsforening klaget til ombudsmannen. Vedlagt klagen var kopi av Rt. 2000 s. 1767 der Høyesterett fastslo at eiere av gnr Z bnr W, gnr V bnr W og gnr U og bnr W har allmenningsrett til seter og beite på A, gnr X bnr Y.

I Enhetsregisteret er foreningen beskrevet som en interesseorganisasjon bestående av gårdbrukere som har bruksrettigheter på andre eiendommer enn sine egne. Av registeret fremgår videre at foreningen ble stiftet i 1987.

Vi besluttet å undersøke saken nærmere.

Etter forvaltningsloven § 28 første ledd første punktum kan et enkeltvedtak påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse i saken. Det følger av forarbeidene at «rettslig klageinteresse» skal motsvare «rettslig interesse» i den tidligere tvistemålsloven § 54, jf. Ot.prp. nr. 38 (1964-65) s. 99. Av Bernt, Norsk Lovkommentar (Gyldendal rettsdata), note 762 til forvaltningsloven, fremgår det at rettspraksis om tvisteloven § 1-3 nr. 2, § 1-4 er relevant i anvendelsen av forvaltningsloven § 28 første ledd.

Av tvisteloven § 1-4 første ledd fremgår at foreninger kan reise søksmål om forhold som det ligger innenfor organisasjonens formål og naturlige virkeområde å ivareta. I Rt. 2003 s. 833 (30) uttalte Høyesterett at for at det skal foreligge rettslig interesse for en forening, må foreningen ut fra formål, virksomhet og representativitet ha tilstrekkelig tilknytning til saken. Utgangspunktet for vurderingen av formålet vil være vedtektene, jf. Schei m.fl., Tvisteloven kommentarutgave (2. utg. 2013), s. 57.

Hvorvidt en organisasjon har rettslig klageinteresse, må altså avgjøres etter en helhetlig vurdering der det er sentralt om klagegjenstanden omfattes av organisasjonens formål og virksomhet. Spørsmålet skal også avgjøres ut fra medlemstall og representativitet. Begge deler må ses i sammenheng med organisasjonens geografiske nedslagsfelt, jf. bl.a. Backer, Rettslig interesse for søksmål, skjønn og klage, 1984 s. 158.

I undersøkelsesbrev herfra spurte vi om Fylkesmannen hadde vurdert om klagegjenstanden faller inn under foreningens formål eller virksomhet, og i så fall hva Fylkesmannen kom til.

I svaret viste Fylkesmannen til at foreningen har eksistert siden 1987, og at den har som formål å bistå medlemmene med å ivareta rettigheter deres gårdsbruk har på andre eiendommer, hovedsakelig rettigheter til seter og beite. Fylkesmannen pekte videre på at foreningen også tidligere har arbeidet for medlemmenes interesser i saker om inngrep i utmarksområder. Blant annet innga foreningen i 2014 en høringsuttalelse i forbindelse med utbygging av vindmøller i Hyllfjellet, Sognvola og Markavola.

Fylkesmannen vektla også at bruksrettsforeningen har opplyst at de har om lag 50 medlemmer, og at flere av disse har bruksrettigheter på Cs eiendommer.

I lys av ombudsmannens brev vurderte Fylkesmannen saken på nytt. I den nye vurderingen kom Fylkesmannen til at B bruksrettsforenings formål og virksomhet står i så nær sammenheng med det saken gjelder at foreningen må anses å ha tilstrekkelig rettslige interesse i å få klagen realitetsbehandlet.

Fylkesmannen omgjorde vedtaket 3. mai 2019 og opphevet kommunens vedtak 17. desember 2018 om å avvise B bruksrettsforenings klage. Fylkesmannen sendte saken tilbake til kommunen.

Ombudsmannen har merket seg Fylkesmannens redegjørelse, og har ingen innvendinger til denne. Ettersom Fylkesmannen har omgjort eget vedtak og opphevet kommunens avvisningsvedtak, avslutter ombudsmannen saken.

Ansettelse av fysioterapeut for barn

En kommune lyste sommeren 2019 ut en stilling som fysioterapeut for barn. To av søkerne som ikke ble ansatt, klaget til ombudsmannen. Klagerne mente begge at ansettelsen stred mot kvalifikasjonsprinsippet. Den ene klageren tok også opp at kommunen ikke avholdt intervjuer.

Ombudsmannen er kommet til at kommunen har gjort flere feil ved ansettelsen. For det første var saken ikke tilstrekkelig opplyst før ansettelsesvedtaket ble truffet, jf. forvaltningsloven § 17. Kommunen skulle avholdt intervjuer for å undersøke klagernes kvalifikasjoner og egnethet for stillingen nærmere. For det andre var vurderingen av søkernes kvalifikasjoner ikke forsvarlig. Kommunen hadde ikke saklig grunn for å vektlegge klagernes videreutdannelse i manuellterapi negativt, uten å ha avklart hvordan denne påvirket deres kunnskap og kompetanse på behandling av barn. Det er videre usikkert om kommunen hadde saklig grunn for å legge vekt på at den ene klageren var gift med en person som arbeidet i avdelingen der den utlyste stillingen var plassert. Mer overordnet viste verken rådmannens innstilling eller ansettelsesutvalgets vedtak at det var foretatt en slik sammenlignende vurdering av søkerne som kvalifikasjonsprinsippet krever. Samlet knytter det seg begrunnet tvil til om den best kvalifiserte søkeren ble ansatt.

Sakens bakgrunn

X kommune lyste sommeren 2019 ut en fast deltidsstilling som fysioterapeut for barn. På sikt var det mulighet for opptrapping til full stilling. Utlysningsteksten stilte krav om at den som skulle ansettes måtte være offentlig godkjent fysioterapeut og ha førerkort for personbil. Det var angitt som ønskelig med relevant erfaring eller videreutdannelse innen barnefysioterapi. Videre anga utlysningen visse ønskede personlige egenskaper, og opplyste at personlig egnethet ville «vektlegges sterkt».

Det var elleve søkere til stillingen. Kommunen avholdt ikke intervjuer med noen av søkerne, men innhentet referanser for enkelte av dem. En av søkerne ble ansatt i stillingen. Den ansatte hadde på ansettelsestidspunktet vikariert som fysioterapeut i kommunen i omtrent to måneder. To av søkerne som ikke ble innstilt eller ansatt, klaget til ombudsmannen. De to klagerne var begge offentlig godkjente fysioterapeuter, som i tillegg hadde videreutdannelse i form av en mastergrad i manuellterapi.

Den første klageren, A, mente ansettelsen stred mot kvalifikasjonsprinsippet. Han viste til at både han selv og andre søkere hadde lengre utdannelse og arbeidserfaring enn personen som ble ansatt. Klageren tok også opp at han hadde fått innsyn i korrespondanse mellom kommunen og Norsk Fysioterapeutforbund (NFF). Slik klageren så det, viste korrespondansen at kommunen ved ansettelsen så bort fra søkere som var fysioterapeuter med videreutdannelse i manuellterapi. Klageren mente dette ikke var i tråd med Høyesteretts dom HR-2009-2022-A (Rt. 2009 s. 1319). Videre skrev klageren at kommunen hadde gjort saksbehandlingsfeil. Han viste blant annet til at det ikke var avholdt intervjuer, slik at saken ikke var godt nok opplyst før det ble truffet vedtak om ansettelse.

Den andre klageren, B, ga også uttrykk for at hun mente ansettelsen stred mot kvalifikasjonsprinsippet. I tillegg til å trekke frem sin utdannelse og arbeidserfaring, viste klageren til at hun hadde fått gode tilbakemeldinger da hun tidligere vikarierte som fysioterapeut for kommunen.

Våre undersøkelser

Vi innhentet sakens dokumenter fra kommunen. Sammen med saksdokumentene oversendte kommunen uoppfordret en kopi av korrespondansen mellom kommunen og NFF, som A tidligere var gitt innsyn i. Etter en gjennomgang av saksdokumentene og korrespondansen, besluttet vi å undersøke saken nærmere.

I undersøkelsen spurte vi kommunen om hvilket grunnlag den hadde for å vurdere søkernes personlige egnethet for stillingen, og om det var gjennomført samtaler med referansepersoner før ansettelsen. Kommunen svarte at søkernes personlige egnethet var vurdert ut fra «god kjennskap til kandidatenes jobbpraksis og personlighet». Fysio- og manuellterapeutmiljøet i regionen er lite. Flere av søkerne hadde tidligere arbeidet for kommunen eller på annen måte samarbeidet med den over tid. Kommunen gjennomførte referansesamtaler for enkelte av de søkerne den ikke kjente fra tidligere.

Vi spurte også om det ved vurderingen av søknadene fra A og B var lagt vekt på andre momenter enn deres utdannelse og arbeidserfaring. Om A skrev kommunen blant annet at den også hadde lagt vekt på tidligere erfaring fra samarbeid med klageren, som den mente viste at han var mindre egnet for stillingen. For B var det lagt vekt på kjennskap til klageren fra den tiden hun hadde vikariert som fysioterapeut.

Videre spurte vi om kommunen så bort fra søknader fra fysioterapeuter som også hadde mastergrad i manuellterapi, og om den anså at saken var tilstrekkelig opplyst før ansettelsesvedtaket ble truffet, jf. forvaltningsloven § 17. I tillegg spurte vi om kommunen hadde kommentarer til den eventuelle betydningen av HR‑2009-2022-A. Kommunen svarte at den ikke ekskluderte eller så bort fra søknader fra manuellterapeuter. Tvert imot var disse grundig vurdert. Saken var tilstrekkelig opplyst på grunnlag av søknader, CV-er, samtaler med referansepersoner og kjennskap til visse søkere. Beslutningsgrunnlaget var forsvarlig, og den best kvalifiserte søkeren ble ansatt. Når det gjaldt høyesterettsdommen, skrev kommunen at de konkrete saksforholdene i dommen skilte seg fra kommunens ansettelsessak på en slik måte at den ikke fikk avgjørende betydning.

Avslutningsvis ba vi kommunen om å foreta en sammenlignende kvalifikasjonsvurdering av klagerne og personen som ble ansatt opp mot kvalifikasjonskravene og ønskene i utlysningsteksten. Kommunen svarte blant annet at både klagerne og den ansatte oppfylte kravet om å være godkjent fysioterapeut. Etter kommunens vurdering hadde den ansatte relevant erfaring innen barnefysioterapi, mens klagerne ikke hadde slik erfaring. Når det gjaldt personlig egnethet, skrev kommunen blant annet at den ansatte hadde vist stor interesse for barnefysioterapi og ellers fremsto som godt personlig egnet. A ble beskrevet som mindre personlig egnet for stillingen. De personlige egenskapene til B ble ikke kommentert nærmere.

Vi oversendte kommunens svar til klagerne. A skrev i sine merknader blant annet at kommunen ikke hadde slik kjennskap til ham som den hadde gitt uttrykk for i svaret på ombudsmannens undersøkelse, og at kommunens grunnlag for å vurdere hans personlige egnethet var mangelfullt. Videre mente han at kommunen ikke hadde en riktig forståelse av manuellterapi. B skrev blant annet at kommunens svar viste at den ikke hadde god nok kjennskap til henne som terapeut. Hun kunne gitt nærmere opplysninger om sine kvalifikasjoner og arbeidserfaring dersom det hadde blitt avholdt intervjuer. Klageren fremhevet at hennes videreutdannelse i manuellterapi ikke innebar at hun hadde lagt bort fysioterapien. Hun mente også at korrespondansen mellom kommunen og NFF tilsa at det var sett bort fra manuellterapeuter ved ansettelsen.

Ombudsmannens syn på saken

Spørsmålene for ombudsmannen er om kommunen hadde opplyst saken tilstrekkelig før den traff ansettelsesvedtaket, og om kvalifikasjonsvurderingen som lå til grunn for vedtaket var forsvarlig.

1. Det rettslige utgangspunktet

Ansettelser i det offentlige skal skje i samsvar med kvalifikasjonsprinsippet. For statlige stillinger er prinsippet lovfestet i statsansatteloven § 3 og formulert slik:

«(1) Den best kvalifiserte søkeren skal ansettes eller utnevnes i ledig stilling eller embete, med mindre det er gjort unntak i lov eller forskrift.

(2) Ved vurderingen av hvem som er best kvalifisert, skal det legges vekt på utdanning, erfaring og personlig egnethet, sammenholdt med kvalifikasjonskravene som er fastsatt i utlysningen.»

Det er sikker rett at kvalifikasjonsprinsippet gjelder på ulovfestet grunnlag for ansettelser i kommunene, med det samme rettslige innholdet som ved statlige ansettelser.

Hensynet bak kvalifikasjonsprinsippet er å sikre at forvaltningen rekrutterer den personen som har best mulig kompetanse til å utføre de oppgavene som hører til stillingen. Målet i en ansettelsessak blir følgelig å finne frem til den søkeren som etter en samlet vurdering anses best kvalifisert. Vurderingen skal skje med utgangspunkt i kvalifikasjonskravene som er angitt i utlysningsteksten, samt eventuelle lov- og avtalefestede krav. Sentrale momenter i den samlede vurderingen vil typisk være utdannelse, praksis og personlig egnethet.

Etter forvaltningsloven § 17 første ledd har forvaltningen plikt til å «påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes». Dette gjelder også i ansettelsessaker. Intervjuer med aktuelle søkere er et av virkemidlene som kan bidra til sakens opplysning. Plikten til å opplyse saken er med på å sikre at den best kvalifiserte søkeren blir ansatt i stillingen.

Høyesteretts dom HR-2009-2022-A, som A har vist til i klagen hit, gjaldt tildeling av driftstilskudd for fysioterapeuter etter dagjeldende kommunehelsetjenesteloven § 4-2. En av søkerne til det aktuelle driftstilskuddet var fysioterapeut med videreutdannelse i manuellterapi. På bakgrunn av en erklæring fra et sakkyndig vitne, skrev førstvoterende blant annet følgende på vegne av flertallet:

«Professor Mengshoel ved Universitetet i Oslo fremholder at manuellterapi er en videreutdannelse innenfor fysioterapien, som særlig konsentrerer seg om nakke, rygg og bekkenlidelser. Denne videreutdannelsen gir større innsikt i skjelett og muskler, bedre evne til å vurdere diagnostikk og forstå årsakssammenhenger, og kompetanse til å utføre visse grep for å justere nedsatt leddfunksjon. Hun uttaler videre at manuellterapeuter kan deles i to grupper. Noen spesialiserer seg og overlater den generelle fysioterapien til andre, mens den andre gruppen er opptatt av å innlemme manuellterapien i sin generelle fysioterapipraksis, det vil si drive både som generalister og spesialister.»

På denne bakgrunn kom rettens flertall til at den tildelende kommunen hadde misforstått videreutdannelsen i manuellterapi. Videre mente flertallet at den aktuelle søkeren ut fra sin søknad, CV og arbeidserfaring burde vært innkalt til intervju. Et intervju ville muliggjort en grundigere undersøkelse av søkerens kvalifikasjoner, slik at det blant annet kunne avklares om han hadde forlatt den generelle fysioterapien for å spesialisere seg som manuellterapeut.

Ombudsmannen mener det er klart at forholdene i HR-2009-2022-A har slike likheter med en ansettelsesprosess at dommen er relevant for denne saken. Både ved tildeling av driftstilskudd og ansettelser skal saken være tilstrekkelig opplyst, jf. forvaltningsloven § 17, og målet er å finne frem til den best kvalifiserte søkeren.

2. Plikten til å opplyse saken

Kommunen søkte etter en fysioterapeut for barn. Utlysningsteksten stilte krav om at den som skulle ansettes måtte være offentlig godkjent fysioterapeut og ha førerkort for personbil. Det var ønskelig med relevant erfaring eller videreutdannelse i barnefysioterapi. Utlysningen anga også en del ønskede personlige egenskaper, og opplyste at personlig egnethet ville «vektlegges sterkt». Kommunen avholdt ikke intervjuer før ansettelsen. For enkelte av søkerne kommunen ikke hadde kjennskap til fra tidligere, ble det gjennomført samtaler med referansepersoner.

Klagerne er begge fysioterapeuter med videreutdannelse i manuellterapi. A fullførte bachelorgrad i fysioterapi i 2003, gjennomførte turnustjeneste i 2003–2004 og tok mastergrad i manuellterapi i 2008. Han har tatt en rekke kurs, hvorav flere i undersøkelse og behandling av barn, og skrev i søknaden at han også har erfaring fra undersøkelse og vurdering av barn. B fullførte bachelorgrad i fysioterapi i 2012, gjennomførte turnustjeneste i 2012–2013 og tok mastergrad i manuellterapi i 2016. Klageren opplyste i søknaden at hun hadde tatt flere kurs i barnemanuellterapi, og at hun regnet med å kunne søke om å bli spesialist i barnemanuellterapi innen ett år. Hun trakk også frem at hun forsto at det i arbeidet med barn er viktig å gi veiledning til foreldrene og andre personer rundt barnet.

Personen som ble ansatt i stillingen tok bachelorgrad i fysioterapi i 2016 og gjennomførte turnustjeneste i 2016–2017. Hun har flere kurs, men klart færre enn de to klagerne, og en videreutdannelse av to måneders varighet som kommunen mente var relevant for stillingen. I søknaden skrev hun at hun hadde erfaring fra undersøkelse, oppfølging og annet relevant arbeid med barn. På ansettelsestidspunktet hadde hun fått opptak til masterstudiet i barnefysioterapi.

Både klagerne og personen som ble ansatt virker å oppfylle utlysningstekstens formelle krav. Ombudsmannen forstår at fysioterapeutmiljøet i regionen er lite og oversiktlig. Det er ikke tvilsomt at kommunen hadde kjennskap til de to klagerne fra tidligere. Blant annet hadde de begge vært ansatt i kommunen.

Ut fra saksdokumentene og kommunens svar på ombudsmannens undersøkelse, fremstår det likevel ikke som saken var tilstrekkelig opplyst på vedtakstidspunktet. Før ansettelsen nedtegnet kommunen en skriftlig vurdering av søkerne. Det er uklart om denne ble lagt frem for ansettelsesutvalget sammen med innstillingen. Vurderingen av de to klagerne består for en stor del av en mer generell omtale av manuellterapi og hvorfor dette ikke skal være egnet for behandling av barn. Vurderingen synliggjør ikke at kommunen på en tilstrekkelig konkret og grundig måte hadde undersøkt om klagerne var egnet til å arbeide som fysioterapeut for barn selv om de også har videreutdannelse i manuellterapi.

Ombudsmannen mener spørsmål knyttet til betydningen av videreutdannelsen i manuellterapi naturlig kunne vært avklart i et intervju, slik også Høyesterett kom til i HR‑2009-2022-A. Kommunen burde avholdt intervjuer både for å avklare hva klagernes videreutdannelse i manuellterapi innebar mer generelt, jf. punkt 3 nedenfor, og hvordan dette påvirket klagernes kunnskap og kompetanse på behandling av barn. Videre tilsier også utlysningstekstens opplysning om at personlig egnethet skulle «vektlegges sterkt» at kommunen burde avholdt intervjuer. Tilsvarende gir kommunens personalreglement anvisning på at aktuelle søkere «bør […] innkalles til intervju». Det synes ikke å ha vært grunn til å gjøre unntak fra dette ved denne ansettelsen.

Ombudsmannen mener på denne bakgrunn at de to klagerne skulle vært innkalt til intervju. Unnlatelsen av å avholde intervjuer innebar et brudd på kommunens plikt til å opplyse saken før den traff ansettelsesvedtaket, jf. forvaltningsloven § 17.

3. Kvalifikasjonsvurderingen

Kommunens vurdering av søkernes kvalifikasjoner fremgikk i hovedsak av en skriftlig vurdering i et eget dokument. Som nevnt tidligere, er det uklart om denne ble lagt frem for ansettelsesutvalget sammen med innstillingen. Rådmannens innstilling til ansettelsesutvalget inneholdt kun en omtale av personen som ble ansatt og søkeren som var innstilt som nummer to.

Slik ombudsmannen ser det, kan kommunens skriftlige vurdering og korrespondanse med NFF vanskelig forstås annerledes enn at kommunen i praksis så bort fra klagernes søknader fordi de hadde videreutdannelse i manuellterapi. I den skriftlige vurderingen virker kommunen å ha lagt avgjørende negativ vekt på denne videreutdannelsen. Dette er særlig tydelig for B. Videre skrev kommunen i en e-post til NFF at den hadde «valgt å se bort fra manuellterapeutene som har søkt […]».

Kommunen har i svaret på ombudsmannens undersøkelse blant annet skrevet følgende om sin vurdering av søkerne som var fysioterapeuter med videreutdannelse i manuellterapi:

«Kommunen vurderte det imidlertid slik i denne konkrete saken som et utgangspunkt at master i manuellterapi og praksis som manuellterapeut har en annen tilnærming enn det som kreves av en barnefysioterapeut. Manuellterapeuter gjør undersøkelser på ‘strukturnivå’/kroppsnivå, mens barnefysioterapi har en holistisk tilnærming. Barnefysioterapeuten jobber med barn i sitt miljø, med familien, omgivelser og med personer rundt barnet, dvs. alle aktørene i barnets liv. […]

Manuellterapeuter bruker andre ‘verktøy’ og undersøkelser enn barnefysioterapeuter. Tiltak på barn må utføres på barnets premisser i barnets miljø, og ikke på en behandlingsbenk.»

Kommunen synes derfor, i likhet med det som var tilfellet i HR-2009-2022-A, å ha misforstått videreutdannelsen i manuellterapi. I alle tilfelle virker kommunen ikke å ha sett hen til at en videreutdannelse i manuellterapi kan tas i bruk på ulike måter.

Ombudsmannen forstår HR-2009-2022-A slik at Høyesterett mente at det ved vurderingen av hvilken søker som er best kvalifisert til å arbeide som fysioterapeut, i utgangspunktet ikke er saklig å legge negativ vekt på en videreutdannelse i manuellterapi. Tvert imot har ombudsmannen flere ganger tidligere, sist i uttalelsen 23. mai 2018 (SOM‑2018‑416), uttalt at dommen vanskelig kan forstås annerledes enn at dersom en fysioterapeut tilegner seg kompetanse i manuellterapi og innlemmer denne i sin generelle fysioterapipraksis, styrker vedkommende også sin kompetanse i allmennfysioterapi. Unntak fra dette utgangspunktet kan tenkes der saken er tilstrekkelig opplyst, og det er holdepunkter for at søkeren har spesialisert seg som manuellterapeut på en slik måte at vedkommende er mindre egnet til å utføre de oppgavene som hører til den aktuelle stillingen.

Etter ombudsmannens syn har kommunen ikke opplyst denne saken tilstrekkelig, jf. punkt 2 ovenfor. Kommunen har verken i saksdokumentene eller svaret på undersøkelsen herfra vist at det var dokumenterte holdepunkter for at de to klagernes videreutdannelse gjorde dem mindre egnet til å arbeide som fysioterapeut for barn. Ombudsmannen har på denne bakgrunn kommet til at kommunen ikke hadde saklig grunn for å tillegge klagernes videreutdannelse i manuellterapi negativ vekt i kvalifikasjonsvurderingen.

Kommunen har i kvalifikasjonsvurderingen tilsynelatende også latt det virke negativt at A er gift med en person som arbeider i avdelingen der fysioterapeutstillingen er plassert. Hvorvidt det er saklig å legge vekt på et slikt forhold, beror på om det er sannsynliggjort at ekteskapet kan få negative konsekvenser for virksomheten. Eksempelvis kan det tenkes at en av ektefellene vil bli den andres overordnede eller at andre konkrete forhold tilsier at det vil gå utover arbeidsmiljøet. I denne saken har kommunen ikke skrevet noen nærmere begrunnelse for hvorfor det skulle være negativt at klageren og ektefellen ville arbeide i samme avdeling. Det er derfor usikkert om kommunen hadde saklig grunn til å legge negativ vekt på ekteskapet i vurderingen av klagerens egnethet for stillingen.

Mer overordnet inneholder verken rådmannens innstilling eller ansettelsesutvalgets vedtak en sammenlignende vurdering av søkernes kvalifikasjoner. Innstillingen redegjør kun for kvalifikasjonene til personen som ble ansatt og søkeren rådmannen innstilte som nummer to. Selve vedtaket er en kort tilslutning til innstillingen. Det fremstår uklart om ansettelsesutvalget var kjent med innholdet i det egne dokumentet, der samtlige søkere var omtalt og vurdert. Saksdokumentene viser altså ikke at det var foretatt en slik sammenlignende vurdering av søkerne som kvalifikasjonsprinsippet krever. Videre er heller ikke vurderingen av søkerne i det egne dokumentet av tilstrekkelig kvalitet. Søkernes kvalifikasjoner skulle vært sammenlignet på en mer uttrykkelig måte, og det burde gått tydeligere frem hva som er grunnlaget for de momentene som er vektlagt i vurderingene. Uten at det er redegjort for grunnlaget, fremstår enkelte vurderinger og karakteristikker som udokumenterte.

Oppsummert mener ombudsmannen at kommunen ikke hadde saklig grunn for å vektlegge klagernes videreutdannelse i manuellterapi negativt. Dersom en arbeidsgiver skal kunne legge vekt på at en søker er gift med en annen som er ansatt på samme arbeidsplass, må det være saklig begrunnet med en nærmere beskrivelse av hvorfor dette vil være problematisk. Innstillingen eller ansettelsesvedtaket skulle vist at det var foretatt en sammenlignende vurdering av søkernes kvalifikasjoner. Vurderingen av søkerne i dokumentet som lå til grunn for rådmannens innstilling skulle vært mer uttrykkelig sammenlignende og burde vært bedre dokumentert.

Ettersom saken ikke var tilstrekkelig opplyst på vedtakstidspunktet og kommunen ikke gjorde en forsvarlig vurdering av søkernes kvalifikasjoner, mener ombudsmannen det knytter seg begrunnet tvil til om den best kvalifiserte søkeren ble ansatt i stillingen.

Det legges for ordens skyld til at den som er ansatt i stillingen ikke har vært part i saken her. Ombudsmannens uttalelse får ingen konsekvenser for ansettelsesforholdet.

Konklusjon

Ombudsmannen er kommet til at kommunen har gjort flere feil ved ansettelsen. For det første var saken ikke tilstrekkelig opplyst før ansettelsesvedtaket ble truffet, jf. forvaltningsloven § 17. Kommunen skulle avholdt intervjuer for å undersøke klagernes kvalifikasjoner og egnethet for stillingen nærmere. For det andre var vurderingen av søkernes kvalifikasjoner ikke forsvarlig. Kommunen hadde ikke saklig grunn for å vektlegge klagernes videreutdannelse i manuellterapi negativt, uten å ha avklart hvordan denne påvirket deres kunnskap og kompetanse på behandling av barn. Det er videre usikkert om kommunen hadde saklig grunn for å legge vekt på at den ene klageren var gift med en person som arbeidet i avdelingen der den utlyste stillingen var plassert. Mer overordnet viste verken rådmannens innstilling eller ansettelsesutvalgets vedtak at det var foretatt en slik sammenlignende vurdering av søkerne som kvalifikasjonsprinsippet krever. Samlet knytter det seg begrunnet tvil til om den best kvalifiserte søkeren ble ansatt.

Ombudsmannen ber kommunen merke seg de forholdene som er påpekt i uttalelsen for fremtidige ansettelser.

Internasjonale samarbeidsaktører

Sivilombudsmannen samarbeider med en rekke internasjonale aktører i sitt forebyggingsarbeid. Sivilombudsmannens forebyggingsenhet er også i dialog med ulike internasjonale organisasjoner innenfor det sivile samfunn med ekspertise på forebygging av tortur.

Internasjonale organer

FNs underkomité for forebygging (SPT)

FNs torturkomité (CAT)

Den europeiske torturforebyggingskomité (CPT)

 

Sivilt samfunn

Association for the Prevention of Torture (APT)

Penal Reform International (PRI)

World Organisation Against Torture (OMCT)

International Rehabilitation Council for Torture Victims (IRCT)

Foredrag på Psykologforeningens fellesprogram

Nylig underviste psykolog Jannicke Godø, seniorrådgiver i forebyggingsenheten, nyutdannede psykologer på Psykologforeningens fellesprogram. Alle psykologer som utdanner seg til å bli spesialister gjennom Psykologforeningen går gjennom dette programmet og deltakerne kom fra hele landet. Foreningen har bestemt at programmet skal inneholde undervisning om menneskerettigheter og psykologrollen.

Jannicke la særlig vekt på bruk av tvang i psykisk helsevern, men fortalte også om funn fra besøk i andre sektorer som barnevernsinstitusjoner og fengsler.

Innsyn i antall pasienter innlagt på sykehus med covid-19

En journalist ba om innsyn i et dokument med opplysninger om antall pasienter innlagt på sykehus med covid-19. Dokumentet inneholdt også informasjon om hvor mange av de innlagte som var på intensivavdeling og i respirator. Tallene var oppgitt for hver helseregion, helseforetak og sykehus, i tillegg til for Norge totalt. Helse- og omsorgsdepartementet avslo kravet med begrunnelse at tallene var relativt små, og at innsyn derfor ville utgjøre en risiko for å utgi informasjon om behandlingsforløpet til identifiserbare pasienter.

Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om det kan nektes innsyn i alle de unntatte opplysningene med den begrunnelsen departementet har gitt. Usikkerheten knytter seg særlig til tallene for helseregionene, men også tallene for enkelte av de større sykehusene. Etter ombudsmannens syn må det vurderes konkret for de enkelte sykehus, helseforetak og helseregioner om tallene kan knyttes til identifiserbare personer. Ombudsmannen ber departementet vurdere saken på nytt.

Sakens bakgrunn

Journalist A i NRK ba om innsyn i et dokument med opplysninger om antall pasienter innlagt på sykehus 17. mars 2020 med covid-19. Dokumentet inneholdt også opplysninger om hvor mange av pasientene som var på intensivavdeling og i respirator. Tallene var oppgitt for hver helseregion, hvert helseforetak og hvert sykehus, i tillegg til for Norge samlet.

Helsedirektoratet avslo journalistens innsynskrav. Journalisten påklaget avslaget. Helse- og omsorgsdepartementet stadfestet 7. april 2020 direktoratets avslag med henvisning til offentleglova § 13 første ledd om lovpålagt taushetsplikt, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 om «noens personlige forhold». Departementet viste til at tallene var relativt små slik at innsyn ville utgjøre en risiko for å utgi informasjon om behandlingsforløpet til identifiserbare pasienter. I den forbindelse viste departementet til at det på mindre steder kan være kjent − for eksempel i nabolaget, på arbeidsstedet og i idrettslaget − at en person er innlagt på sykehuset, men ikke alvorlighetsgraden av sykdommen. Videre fremholdt departementet at opplysningene som ikke var underlagt taushetsplikt i all hovedsak var en liste over landets helseforetak, og unntok resten av dokumentet etter offentleglova § 12 bokstav c.

Journalisten klaget til ombudsmannen.

Våre undersøkelser

Vi besluttet å undersøke saken nærmere.

I undersøkelsesbrevet herfra ba vi departementet redegjøre for hvordan identifikasjonsfaren gjør seg gjeldende for de ulike grupperingene, og vi spurte om koblingsfaren er den samme for hver enkelt helseregion, helseforetak og sykehus, uavhengig av hvor mange som var innlagt og hvor mange som var på intensivavdeling eller i respirator. Vi spurte også om noen av opplysningene allerede var offentlig tilgjengelig.

Etter undersøkelsene våre kom departementet til at det likevel kunne gis innsyn i hvor mange som var innlagt med covid-19 på hvert sykehus, foretak og region. Departementet ga også innsyn i antall på intensivavdeling og i respirator for Norge samlet. Departementet fremholdt at disse tallene alene ikke utgjør noen identifikasjonsfare, og pekte i tillegg på at de allerede var gjort alminnelig kjent andre steder. Departementet beklaget at disse tallene opprinnelig ble unntatt.

Departementet fastholdt imidlertid at hvor mange som var på intensivavdeling eller i respirator for de enkelte sykehusene, foretakene eller regionene ikke skulle gis ut. Som eksempel viste departementet til at dersom noen var kjent med at en person var innlagt på et konkret sykehus, vil opplysninger om antall i respirator på sykehuset vise sannsynligheten for at den pasienten mottok denne behandlingen. Siden antall pasienter var lavt, mente departementet at prosentandelen er underlagt taushetsplikt.

Ombudsmannens syn på saken

1. Rettslig utgangspunkt

Utgangspunktet etter offentleglova § 3 er at alle kan kreve innsyn i saksdokumenter, journaler eller lignende register for organet. Unntak fra innsynsretten krever en konkret hjemmel.

Offentleglova § 13 første ledd bestemmer at opplysninger som er underlagt taushetsplikt i lov eller i medhold av lov, er unntatt fra innsyn. De alminnelige reglene om taushetsplikt følger av forvaltningsloven § 13. Av bestemmelsens første ledd nr. 1 fremgår at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, plikter​ å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det vedkommende i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om noens personlige forhold. Det er bred enighet om at opplysninger om enkeltpersoners fysiske eller psykiske helse er i kjerneområdet av det som anses som noens personlige forhold, se for eksempel Jan Fridthjof Bernt, Norsk lovkommentar (Gyldendal rettsdata), note 281 til forvaltningsloven. Ombudsmannen legger til grunn at dette også må gjelde opplysninger om hvilken behandling en pasient mottar.

Forvaltningsloven § 13 a begrenser taushetsplikten. Av § 13 a nr. 2 følger det at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysningene brukes når behovet for beskyttelse må anses varetatt ved at de gis i statistisk form eller ved at individualiserende kjennetegn utelates på annen måte. Opplysninger om noens personlige forhold kan altså likevel gis ut dersom de er anonymisert. Avgjørende vil i så fall være om muligheten til å knytte opplysningen til de aktuelle personene reelt er fjernet, jf. Frihagen, Taushetsplikt etter forvaltningsloven (1979) side 98. I vurderingen må det både ses hen til om personene kan identifiseres ut fra opplysninger i det aktuelle dokumentet, og ved den såkalte koblingsfaren – altså at opplysningene kan holdes sammen med informasjon som er gjort kjent andre steder. Hvorvidt det også skal tas hensyn til opplysninger som vil kunne publiseres senere, er omtalt i Justisdepartementets lovavdelings uttalelse 20. november 2011, JDLOV-2001-3181. Lovavdelingen kom der til at det i første rekke vil være aktuelt å vurdere koblingsfaren mot opplysninger som allerede er kjent. Fremtidige opplysninger kan likevel vektlegges, dersom det er sikkert at disse ville foreligge i nær fremtid.

Det kan også være aktuelt å legge vekt på at opplysningene gjelder personer med tilknytning til et mindre sted/miljø hvor de lettere vil kunne identifiseres, jf. Woxholth, Forvaltningsloven med kommentarer (5. utg. 2011), side 287. Dette fremgår også i Justis- og beredskapsdepartementets Rettleiar til offentleglova, G-2009-419, punkt 6.2.5.3, der det heter videre:

«Dette gjeld både for statistiske opplysningar, då grunnlaget for statistikken kan vere lite, og for opplysningar som er anonymiserte. Det kan oppstå særlege problem knytte til identifisering der anonymiserte opplysningar kan samanhaldast med allment tilgjengeleg informasjon, og opplysningar underlagde teieplikt dermed kan bli kjende. Dersom det er reell fare for at dette kan skje, kan ikkje opplysningar gjerast tilgjengelege på bakgrunn av denne regelen.»

I juridisk teori er det lagt til grunn at hvor store krav det skal stilles til anonymitetsvernet vil bero på en konkret vurdering. Avgjørende er hvor sensitive opplysningene er, hvor sannsynlig det er at noen vil ta arbeidet med å finne ut hvem de gjelder og hvor sterke legitime interesser det er for at de gjøres kjent, se Jan Fridtjof Bernt, Norsk lovkommentar (Gyldendal rettsdata), note 311 til forvaltningsloven.

Den teknologiske utviklingen har medført et stort tilfang av offentlig tilgjengelige opplysninger. I tillegg utvikles stadig mer treffsikre analyseverktøy. Dette har igjen økt faren for re-identifisering og gjort anonymisering krevende. Personvernforordningen (Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/679 (GDPR)), som i personopplysningsloven § 1 er gjort til norsk lov, omtaler denne utfordringen. I fortalen nr. 26) heter det:

 «Når det skal fastslås om en fysisk person er identifiserbar, bør det tas hensyn til alle midler som det med rimelighet kan tenkes at den behandlingsansvarlige eller en annen person kan ta i bruk for å identifisere vedkommende direkte eller indirekte, f.eks. utpeking. For å fastslå om midler med rimelighet kan tenkes å bli tatt bruk for å identifisere den fysiske personen bør det tas hensyn til alle objektive faktorer, f.eks. kostnadene for og tiden som er nødvendig for å foreta identifikasjonen, idet det tas hensyn til teknologien som er tilgjengelig på behandlingstidspunktet, samt den teknologiske utvikling.»

Uttalelsen knytter seg til personopplysningsloven og ikke forvaltningsloven § 13 a. Momentene vil likevel kunne være relevante også ved anvendelsen av forvaltningsloven § 13 a. I henhold til fortalen er det ikke slik at enhver teoretisk mulighet for identifikasjon innebærer at opplysningen ikke er tilstrekkelig anonymisert. I vurderingen må det ses hen til hvilke midler som med rimelighet kan tenkes å bli tatt i bruk i identifiseringen.

2. Nærmere om departementets vurdering

Etter undersøkelsen herfra ga departementet innsyn i antall innlagte pasienter for alle sykehus, helseforetak og helseregioner. Departementet ga også ut hvor mange som var på intensivavdeling eller i respirator for Norge totalt. I den nye vurderingen ble det vist til at disse tallene alene ikke utgjør en koblingsfare, og at opplysningene allerede var gjort kjent andre steder. Ombudsmannen har ingen merknader til denne vurderingen.

Derimot fastholdt departementet at hvor mange som var på intensivavdeling eller i respirator for sykehusene, helseforetakene og helseregionene skulle unntas. Departementet tok utgangspunkt i at det i pasientens nærområde kan være kjent at vedkommende er innlagt på sykehus med covid-19. I lys av at tallene er relativt små også for de større sykehusene, mente departementet at de utgjør en koblingsfare. Som eksempel ble det pekt på at dersom noen vet at en person var innlagt med covid-19 på et konkret sykehus, vil informasjon om hvor mange som var i respirator vise sannsynligheten for at vedkommende fikk behandlingen. Denne sannsynligheten er ifølge departementet underlagt taushetsplikt ved så små utvalg som her.

Ombudsmannen er enig i at det må kunne tas hensyn til at personer rundt en pasient kan kjenne til at vedkommende er innlagt med covid-19 på et konkret sykehus. Informasjonen kan for eksempel være lagt ut på sosiale medier av pasienten selv, eller den kan være videreformidlet av noen i pasientens nærmeste krets. Særlig der antallet innlagte er lavt, vil tall for hvor mange som er på intensivavdeling eller i respirator ved et sykehus i noen tilfeller kunne knyttes til identifiserbare personer. Hvis for eksempel tallene viser at alle de innlagte var i respirator, vil utenforstående som vet at en person var innlagt med covid-19 kunne slutte seg til at også vedkommende fikk denne behandlingen.

Videre er ombudsmannen enig i at tallenes størrelse i utgangspunktet har betydning. Dette gjelder både hvor mange som sogner til et sykehus, og antall innlagte pasienter. I tillegg må disse tallene ses i sammenheng. For eksempel vil koblingsfaren være større dersom et sykehus har tilfang fra et mindre sted med kun noen tusentalls innbyggere, enn dersom det samme antall pasienter er innlagt på et sykehus med tilfang fra en million innbyggere. Er antall innlagte pasienter tilstrekkelig lavt, vil det kunne være en koplingsfare også når sykehuset dekker et område med et stort innbyggerantall.

Ombudsmannen er imidlertid i tvil om koblingsfaren gjør seg gjeldende for alle tallene departementet har unntatt. Departementet har blant annet nektet innsyn i de samlede tallene for hver helseregion, selv om det i alle regioner er flere sykehus med innlagte pasienter, og selv om sykehusene er spredt over ganske store områder. Enkelte regioner har i tillegg et titalls pasienter eller mer, fordelt på flere sykehus som ligger i tett befolkede strøk. Dessuten har de enkelte sykehusene alle relativt store opptaksområder. Det er ikke uten videre opplagt hvordan innsyn i tallene for regionene kan kobles mot enkeltpersoner. Også for noen av de større sykehusene i eller ved de store byene på Øst- og Vestlandet, er antall innlagte såpass høyt at identifikasjonsfaren synes fjerntliggende. Tallene for hvor mange som er på intensivavdeling og i respirator er også unntatt i tilfeller der det ikke er noen pasienter innlagt med covid-19 på sykehuset eller i helseforetaket, selv om dette ikke gir noe ytterligere informasjon om konkrete pasienter.

Ombudsmannen bemerker ellers at det er vanskelig å se at tallene skal unntas alene fordi de viser sannsynligheten for at vedkommende var på intensivavdeling eller i respirator. En slik sannsynlighet inneholder i seg selv ikke identifiserende informasjon, heller ikke for de mindre utvalgene.

Konklusjon

Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om det kan nektes innsyn i alle de unntatte opplysningene med den begrunnelsen departementet har gitt. Usikkerheten knytter seg særlig til tallene for helseregionene, men også tallene for enkelte av de større sykehusene. Etter ombudsmannens syn må det vurderes konkret for de enkelte sykehus, helseforetak og helseregioner om tallene kan knyttes til identifiserbare personer. Ombudsmannen ber departementet vurdere saken på nytt og orientere ombudsmannen om den nye vurderingen innen 29. september 2020.

  • Forside
  • Uttalelser
  • Saksbehandlingstiden ved behandlingen av en innsynsklage under utbruddet av koronapandemien

Saksbehandlingstiden ved behandlingen av en innsynsklage under utbruddet av koronapandemien

Saken gjelder Universitetet i Oslos saksbehandlingstid i en klagesak om innsyn hos Cicero Senter for klimaforskning.

Fra Universitetet i Oslo mottok klagen tok det nesten 3 måneder frem til saken ble sendt til førsteinstansen for forberedende klagebehandling. Ombudsmannen utelukker ikke at håndteringen av koronaepidemien kunne forsvare en noe lengre saksbehandlingstid enn det kravene etter offentleglova vanligvis medfører. Selv i den ekstraordinære situasjonen som forelå, og til tross for at universitetet hadde behov for å få avklart spørsmål om hvem som skulle behandle klagen, var likevel saksbehandlingstiden klart lengre enn det som kan aksepteres. Universitetet har følgelig ikke overholdt lovens krav til behandling «uten ugrunna opphald».

Sakens bakgrunn

Cicero Senter for klimaforskning (Cicero) avviste 17. desember 2019 en begjæring fra A om innsyn etter offentleglova i arbeidskontraktene til tre ansatte ved senteret. Avgjørelsen var begrunnet med at offentleglova ikke gjelder for Ciceros virksomhet. A klaget på avgjørelsen, og ba om at saken ble sendt til klageorganet. Da han etter dette ikke hørte noe mer, klaget han til ombudsmannen.

I brev 2. mars 2020 ble saken avvist herfra, fordi den ikke var ferdigbehandlet i forvaltningen. A ble orientert om at avgjørelsen om å avvise begjæringen kunne påklages, og at klageinstans etter offentlegforskrifta § 11 syntes å være Universitetet i Oslo. Han ble rådet til å purre på Cicero og be dem videresende klagen til universitetet for klagebehandling. Etter dette sendte A 3. mars 2020 en klage direkte til universitetet. Han purret på svar fra universitetet i e-post 26. mars 2020. Den 10. april 2020 klaget han til ombudsmannen over at han ikke hadde fått svar på klagen.

Ombudsmannens saksbehandler fikk i telefonsamtale med universitetet 20. april 2020 opplyst at det ville ta noe tid for universitetet å avklare hvilket organ som skulle behandle saken. Det kunne ikke gis noe klart svar på når den kunne forventes ferdigbehandlet. Etter dette ble saken avsluttet her med et brev til universitetet, der det ble minnet om offentleglovas frister for behandling av innsynsklager. Det ble også opplyst at ombudsmannen la til grunn at klageren snarlig ville få en avgjørelse i saken.

I e-post 9. mai 2020 klaget A på ny til ombudsmannen over at han fortsatt ikke hadde fått svar fra universitetet. Vi fant da grunn til å ta saken opp skriftlig med universitetet.

Våre undersøkelser og videre utvikling i saken

I brev til Universitetet i Oslo 13. mai 2020 ba vi om en redegjørelse for behandlingen av klagen. Videre spurte vi om saksbehandlingstiden etter universitetets syn var i tråd med offentleglovas krav. Universitetet ble også bedt om å opplyse når klageren kunne forvente svar i saken.

Universitetet svarte i brev 2. juni 2020. Det ble opplyst at det i perioden fra klagen kom inn til telefonsamtalen med ombudsmannen 20. april 2020, var stort fokus på beredskapsarbeid i forbindelse med koronaviruset, og at det var nødvendig å prioritere andre oppgaver på grunn av stort arbeidspress i en ekstraordinær situasjon.

Det fremgikk også at universitetet ikke var kjent med å ha vært klageinstans i slike saker tidligere, og at det derfor var funnet nødvendig å få avklart om klagen skulle behandles av universitetet selv eller Felles klagenemd. Dette var bakgrunnen for telefonhenvendelsen til ombudsmannen 20. april 2020. Da ombudsmannen som følge av sitt mandat ikke kunne bistå med en slik avklaring i denne omgangen, ble spørsmålet om hvilket organ som skulle behandle klagen tatt opp med Kunnskapsdepartementet i e-post 21. april 2020. Departementet svarte i brev 29. april 2020 at det er Universitetet i Oslo som etter offentlegforskrifta § 11 er klageinstans for Ciceros avgjørelser etter offentleglova.

Avslutningsvis opplyste universitetet at saken 28. mai 2020 var sendt tilbake til Cicero for forberedende klagebehandling, og at klagesaken ville bli tatt til behandling om Cicero opprettholdt vedtaket og oversendte den for klagebehandling.

Universitetets svar er oversendt klageren. I e-post 31. juli 2020 opplyste han at han fortsatt ikke hadde mottatt svar fra verken Cicero eller Universitetet i Oslo. E-posten ble videresendt herfra til universitetet i brev 10. august 2020. Videre tok vi 19. august 2020 telefonkontakt med universitetet for å avklare status i saken. Fra universitetets side ble det da opplyst at universitetet traff endelig avgjørelse i saken 4. august 2020, og konkluderte med at Cicero er omfattet av offentleglova. Saken var derfor sendt tilbake til Cicero for behandling av innsynskravet.

Ombudsmannens syn på saken

Det følger av offentleglova § 32 tredje ledd at klager i innsynssaker skal behandles «utan ugrunna opphald». Hensynene bak kravet til rask saksbehandling gjør seg i like stor grad gjeldende ved klagebehandling av avslag på innsyn, som ved førsteinstansbehandling av innsynskrav. Det er først ved klagevedtaket at det foreligger en endelig avgjørelse av innsynsspørsmålet. I Justis- og beredskapsdepartementets Rettleiar til offentleglova, G-2009-419 fremgår det på side 177 at behandlingen av klagesaker «typisk [vil] ta noko lengre tid enn handsaminga i fyrsteinstansen», blant annet fordi det stilles strengere krav til begrunnelsen i klageinstansens vedtak. Dette må imidlertid ses i lys av at fristen for behandling av innsynssaker i første instans som hovedregel er én til tre dager.

Om saksbehandlingstiden ved klagebehandlingen har ombudsmannen tidligere uttalt at en «saksbehandlingstid på mellom to og tre uker etter mottakelse […] vanskelig [kan]aksepteres», jf. ombudsmannens årsmelding for 2008 side 59 (Somb-2008-7). Ombudsmannen har også lagt til grunn at klageinstansen må prioritere behandlingen av klager over avslag på innsyn, også i perioder med stort arbeidspress. Det skal gjennomgående mye til for å akseptere en saksbehandlingstid i klagesaker på over to uker.

Klageorganet har følgelig en plikt til å sette i gang behandlingen av saken så raskt som mulig. Blant annet må det klargjøre eventuelle spørsmål om klagesaksbehandlingen, kontrollere om saken er tilstrekkelig opplyst og eventuelt be førsteinstansen om en redegjørelse. Videre må klageorganet fortløpende følge opp de saksbehandlingsskrittene som settes i gang for å sikre at behandlingen ikke tar for lang tid.

Håndteringen av koronapandemien våren 2020 medførte en ekstraordinær og svært ressurskrevende arbeidssituasjon for mange forvaltningsorganer. Offentleglova gjelder på vanlig måte, men situasjonen vil kunne innebære at en sak anses avgjort «utan ugrunna opphald» selv om saksbehandlingstiden trekker noe ut.

Innsynsklagen ble mottatt av universitetet 3. mars 2020 – litt over en uke før «nedstengningen» av Norge 12. mars 2020 som følge av koronapandemien. Avklaring av spørsmålet om saken skulle behandles av universitetet eller klagenemnda kom i brev 29. april 2020 fra departementet. Det er ikke opplyst når dette brevet kom inn til universitetet. Ombudsmannen legger imidlertid til grunn at det etter at brevet var mottatt, tok om lag fire uker før saken ble sendt tilbake til Cicero for forberedende klagebehandling 28. mai 2020. Det var da gått nesten 3 måneder siden klagen kom inn til universitetet.

Ombudsmannen legger til grunn at universitetets saksbehandlingskapasitet og prioriteringer i denne perioden ble sterkt berørt av koronapandemien, og at det også var behov for å avklare formelle forhold rundt klagebehandlingen i saken. Det er likevel vanskelig å se at det ikke var praktisk mulig for universitetet å behandle saken vesentlig raskere enn det som ble gjort. Dette gjelder både den tiden det tok å få avklart spørsmålet om riktig klageorgan med departementet, og tiden fra departementets svar forelå til saken ble sendt til Cicero for forberedende klagebehandling. Med de generelt strenge kravene offentleglova setter til tidsbruken ved klagebehandling av innsynssaker, er en saksbehandlingstid på nesten 3 måneder før saken ble sendt til forberedende klagebehandling hos førsteinstansen, helt klart for lang.

Fra saken ble sendt tilbake til Cicero for forberedende klagebehandling til den var endelig avgjort av universitetet, gikk det i tillegg litt over to måneder. Saksbehandlingstiden i denne perioden har ikke vært del av denne undersøkelsen. Blant annet har ombudsmannen ikke opplysninger om hvor lenge saken var til behandling hos Cicero, eller om når den ble sendt tilbake til universitetet for klagebehandling. Universitetets saksbehandlingstid i denne perioden er det derfor ikke grunnlag for å si noe nærmere om her. På generelt grunnlag gjør ombudsmannen likevel oppmerksom på at standpunktet om at en saksbehandlingstid på mellom to og tre uker etter mottakelse som hovedregel vanskelig kan aksepteres, også tar høyde for en eventuell tilbakesending av saken til førsteinstansen for klagebehandling, jf.  ombudsmannens årsmelding for 2008 side 59 (Somb-2008-7). Offentleglova krever hurtig saksbehandling på alle trinn i saken.

Konklusjon

Fra Universitetet i Oslo mottok klagen tok det nesten 3 måneder frem til saken ble sendt til førsteinstansen for forberedende klagebehandling. Ombudsmannen utelukker ikke at håndteringen av koronaepidemien kunne forsvare en noe lengre saksbehandlingstid enn det kravene etter offentleglova vanligvis medfører. Selv i den ekstraordinære situasjonen som forelå, og til tross for at universitetet hadde behov for å få avklart spørsmål om hvem som skulle behandle klagen, var likevel saksbehandlingstiden klart lenger enn det som kan aksepteres. Universitetet har følgelig ikke overholdt lovens krav til behandling «uten ugrunna opphald».

Avslutning av forebyggingsenhetens besøk til Olivia Solhaugen, Hadeland

Olivia Solhaugen, Hadeland har i etterkant av forebyggingsenhetens besøk i januar 2020 gjennomført en rekke endringer på bakgrunn av Sivilombudsmannens anbefalinger. Dette viser institusjonens orientering til oss.

Sivilombudsmannens forebyggingsenhet besøkte Olivia Solhaugen i januar 2020. Rapporten fra besøket, som ble offentliggjort i mai 2020, beskrev en institusjon med god praksis på en rekke områder. Som alle rapporter fra besøk under forebyggingsmandatet inneholdt rapporten også anbefalinger for å minske risikoen for at mennesker som er fratatt friheten skal bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Olivia Solhaugen orienterte i juli 2020 om oppfølging av anbefalingene gitt i rapporten. Blant annet oppgir institusjonen at de har endret sin mal for utfylling av tvangsprotokoller, og at en rekke prosedyrer og rutiner er blitt oppdatert.

Ombudsmannens svar på orienteringen er nå offentliggjort. Sivilombudsmannen ser positivt på at det i etterkant av besøket er igangsatt en rekke tiltak. Det understrekes likevel at det forutsettes at institusjonen sikrer opplæring i korrekt utfylling av tvangsprotokoll i ny mal for samtlige ansatte. Vi har i brev sendt 31. august 2020 informert om at oppfølgingen fra Sivilombudsmannens side er avsluttet.

Se ombudsmannens avsluttende brev her

 

Rapport etter besøk til St. Olavs barne- og ungdomspsykiatriske sengeposter (BUP Lian)

St. Olavs barne- og ungdomspsykiatriske sengeposter (BUP Lian) sikrer ikke godt nok barns rett til å bli hørt og til å klage når de blir innlagt mot sin vilje. Dette svekker barnas rettssikkerhet og gjør sykehuset mindre i stand til å forebygge bruk av tvang i behandlingen.

Se også:

I rapporten etter besøket ved BUP Lian i februar i år,- anbefaler Sivilombudsmannen sykehuset å jobbe mer for å sikre at barn og ungdom blir hørt og får medvirke, både når de legges inn på sykehuset, underveis i behandlingen og dersom de utsettes for tvang.

  • Vi fant tilfeller der barn og ungdom under 16 år åpenbart ikke ønsket å være innlagt, uten at dette var fanget opp kontrollkommisjonen Det ser ut til at terskelen for å klage er svært høy og at ungdom ikke tør å klage selv om de i utgangspunktet ønsket det, sier sivilombudsmann Hanne Harlem.

Evaluerer ikke tvangsbruk systematisk
Sykehuset skal ifølge loven gjennomføre evalueringssamtaler med ungdommene etter bruk av tvang. Dette sikrer at sykehuset snakker med ungdommen som har vært utsatt for tvang om det de har opplevd og hvordan de opplevde det. På besøkstidspunktet gjennomførte ikke sykehuset slike samtaler systematisk. Det manglet også en systematisk evaluering av tvangsbruk og oppfølging i etterkant med de ansatte som hadde vært involvert i tvangsbruken.

  • Manglende systemer for å sikre at ungdom ble hørt, kombinert med lite systematisk forebygging og evaluering av tvang overfor den enkelte ungdom, utgjør en risiko for unødvendig bruk av tvang, sier sivilombudsmann Hanne Harlem.

Sykehuset deltok i et prosjekt for å fremme brukermedvirkning, men det var lite som tydet på at dette førte til tiltak for å sikre ungdommenes mulighet til medvirkning i sin behandling.  Det var blant annet ikke praksis for at ungdommene ble invitert til å delta på behandlingsmøter.

Mer tvang i behandling av spiseforstyrrelser
Sykehuset hadde startet en ny behandlingsform for spiseforstyrrelser, kalt «Familiebasert behandling». Mange ansatte sa at de ikke følte seg rustet til å utføre de oppgavene de ble satt til overfor disse pasientene. Flere ansatte mente også at den nye behandlingen innebar mer bruk av tvangsernæring ved bruk av sonde, og at det var belastende å være involvert i en behandling med så mye tvang.

Manglende oppfølging av kontrollkommisjonen
Kontrollkommisjonen oppsøkte ikke selv innlagte ungdommer, dette svekket ytterligere rettssikkerheten til de innlagte ungdommene. Kommisjonen utførte heller ikke stedlige velferdskontroller.

Når klageorganet ikke oppsøker ungdom direkte eller går på fysiske besøk til posten, blir avstanden mellom ungdom og dem som skal ivareta deres rettigheter for stor, og ungdom kan være lagt inn mot sin vilje uten en reell mulighet til å klage, avslutter Hanne Harlem.

De europeiske fengselsreglene er revidert

De europeiske fengselsreglene er nå revidert. Europarådets ministerkomité vedtok de reviderte fengselsreglene tidligere i år. Reglene omfatter standarder som gjelder bruk av isolasjon, registering i fengselet, kvinner i fengsel, utenlandske innsatte, bruk av tvangsmidler, ansatte og tilsyn.

De reviderte reglene reflekterer blant annet avgjørelser fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol og anbefalingene til Europarådets torturovervåkingskomité (CPT).

Lenke til de europeiske fengselsreglene