Spørsmål om offentleglova sitt verkeområde

 24. mars 2010 (Sak 2009/2282)

Olje- og energidepartementet nekta å gje innsyn i fleire dokument med tilvising til at dokumenta gjaldt forvaltninga av staten sine interesser i CO2-handteringsprosjektet i Gassnova SF. Departementet meinte at dokumenta ikkje var omfatta av verkeområdet til offentleglova.Klaga til ombodsmannen gjaldt avslag på innsyn i seks nærmare bestemte dokument.

Etter ombodsmannen si meining hadde Olje- og energidepartementet tolka offentlegforskrifta § 1 på feil måte. Unntaket i offentlegforskrifta § 1 tredje ledd bokstav f, om «dokument knytte til forvaltning av staten sine interesser i CO2-handteringsprosjekt hos Gassnova SF», gjeld ikkje for dokument som finnast hos Olje- og energidepartementet. Ombodsmannen tok ikkje stilling til om det var høve til å nekte innsyn i dokumenta etter andre føresegner i kapittel 3 i offentleglova. Departementet blei bedt om å handsame spørsmålet om dokumentinnsyn på nytt.

Etter ei ny vurdering fekk Bergens Tidende innsyn i ytterlegare to dokument, delvis innsyn i to andre dokument, medan innsyn blei nekta for resten av dokumenta med heimel i ulike føresegner i offentleglova.

16. Dokumentinnsyn – taushetsplikt og kravet til konkretisering av en innsynsbegjæring

Sak 2007/2268

Interesseorganisasjonen A hadde bedt Arbeids- og inkluderingsdepartementet om kopier av dokumenter som var blitt utlevert TV-kanalen B i forbindelse med et dokumentarprogram om A. Bakgrunnen var at A mente departementet kunne ha gitt B innsyn i opplysninger som var underlagt taushetsplikt. As innsynsbegjæring ble avvist under henvisning til at den ikke anga hvilke konkrete dokumenter A ønsket innsyn i. Departementet mente også at selve innsynsbegjæringen fra B ikke var et saksdokument som det kunne kreves innsyn i. Etter at ombudsmannen tok saken opp med departementet, besluttet departementet likevel å imøtekomme As innsynsbegjæring, fordi departementet allerede hadde imøtekommet en tilsvarende begjæring fra en annen person. Departementet ga dessuten uttrykk for at bankkontonumrene til enkelte av As medlemmer var underlagt taushetsplikt, og at B derfor ikke burde vært gitt innsyn i disse. For øvrig opplyste departementet at det planla å endre sine rutiner for behandling av innsynssaker. Endringene ville innebære at det bare kunne begjæres innsyn i konkret angitte dokumenter, og at disse måtte identifiseres med departementets journalnummer.

Ombudsmannen kritiserte departementets opprinnelige avvisning av innsynsbegjæringen fra A. Departementets oversendelse av dokumenter til B måtte anses som et saksdokument etter offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69, og As henvisning til denne oversendelsen måtte derfor anses som en tilstrekkelig konkret innsynsbegjæring. Departementet hadde ikke adgang til å operere med et strengere krav til konkretisering enn det som fulgte av lovverket, og departementets varslede rutineendring fremsto derfor problematisk. Slik saken var opplyst, hadde ikke ombudsmannen grunnlag for å anta at departementet hadde brutt sin taushetsplikt overfor A og As medlemmer. Opplysninger om private bankkontonumre kunne ikke i seg selv anses underlagt taushetsplikt.