Gebyr for mudring – veiledningsplikt og habilitet

22. desember 2010 (Sak 2009/2869)

Eierne av en fritidseiendom skulle mudre utenfor en privat brygge og ble ilagt gebyr for tillatelse til mudring fra skip. Reglene for mudring fra henholdsvis land og skip var regulert av ulike regelsett. Dette innebar at mudring fra skip alltid krevde tillatelse og dermed gebyr, mens det ved mudring fra land ble gjort en konkret vurdering. Klagerne mente de burde fått denne informasjonen, slik at de kunne unngått gebyr ved å søke om mudring fra land i stedet. De anførte videre at en saksbehandler, som hadde tilrettelagt for behandlingen av saken, var inhabil.

Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde oppfylt sin veiledningsplikt. Han ba derfor om at saken ble behandlet på nytt, slik at klagerne ble stilt i en situasjon tilsvarende den de ville vært i etter riktig saksbehandling. Ombudsmannen uttalte generelt at terskelen for inhabilitet må være lav ved ekteskapslignende samboerskap med en part.

Etter ombudsmannens uttalelse frafalt Klima- og forurensningsdirektoratet gebyrkravet.

54. Reaksjon grunnet urinprøvenekt – kravet til vurdering av individuelle forhold

(Sak 2007/504)

A ble utelukket fra fritidsfellesskapet i fengselet og fratatt retten til å ha TV på cella i 10 dager, fordi han nektet å etterkomme et pålegg om å avlegge urinprøve. Det ble ikke tatt hensyn til hans påstand om at han i en tidligere ombudsmannssak hadde fått et generelt fritak fra plikten til å avlegge urinprøve under opphold i fengsel grunnet psykiske problemer. I klagen hit ble det bl.a. stilt spørsmål ved grunnlaget for ileggelsen av reaksjonen.

Det ble presisert overfor klageren at ombudsmannen ikke har myndighet til å gi noe generelt fritak fra å avlegge urinprøve i fengsel, og at det var vanskelig å se at tidligere uttalelser kunne oppfattes slik at dette var gjort. Ombudsmannen fant ikke grunnlag for å rette avgjørende rettslige innvendinger mot reaksjonsvedtaket, men presiserte at kriminalomsorgen har plikt til å foreta en konkret vurdering av om den innsatte kan sies å ha tilstrekkelig grunn til å nekte å avgi urinprøve. Plikten skjerpes dersom psykiske problemer anføres som grunnlag for nektelsen. Ombudsmannen uttalte også at innsatte som anfører personlige forhold eller psykiske problemer som grunnlag for en slik nektelse, må få informasjon om at slike forhold vil kunne få betydning for reaksjonsfastsettelsen dersom de dokumenteres, enten på forhånd eller i rimelig tid etter at nektelsen har funnet sted. Regionalt nivå i kriminalomsorgen ble bedt om å følge opp synspunktene i uttalelsen overfor fengslene i regionen, både når det gjaldt plikten til å foreta en konkret vurdering av grunnlaget for urinprøvenektelse og med hensyn til informasjonsansvaret overfor de innsatte. Regionen oversendte senere kopi av et brev til enhetene i regionen, der de ble bedt om å studere og innrette seg etter uttalelsen og bekrefte at særskilt fremhevede punkter var fulgt opp.

49. Kontrollkommisjonens behandling av en klage innen psykisk helsevern - veiledningsplikt m.v.

(Sak 2005/1947) 

En pasient klaget til kontrollkommisjonen på en navngitt overlege ved et sykehus. Kommisjonen ved dens formann oversendte klagen til psykiatrisk avdeling ved sykehuset for videre behandling, men sykehusets syn på klagen ble ikke formidlet til klageren. De sentrale spørsmålene i saken var hvilket ansvar kontrollkommisjonen hadde for at klageren fikk svar på sin klage, innsyn i dokumenter og veiledning om rett klageinstans.

Ombudsmannen fant grunn til å påpeke flere uheldige forhold ved kontrollkommisjonens behandling av klagen. Kommisjonens veiledning til klageren var ikke tilfredsstillende. Generelle uttalelser om veiledningsplikten overfor psykiatriske pasienter.