Saken gjelder utlendingsmyndighetenes praksis med å berostille flyktningers søknader om reisebevis i påvente av avgjørelse i sak om tilbakekall av flyktningens oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 63. Praksisen er regulert i Justis- og beredskapsdepartementets instruks GI 05/2019. Reisebevis gir ikke bare rett til å reise ut av landet, men fungerer også som eneste gyldige legitimasjon for mange flyktninger i Norge. Et reisebevis har derfor stor betydning for flyktningenes muligheter til å delta i samfunnslivet. Ombudet har kommet til at instruks GI 05/2019 og UDIs praksis for berostillelser, bygger på en forståelse av vilkårene for reisebevis i utlendingsloven § 64 som er i strid med flyktningkonvensjonen artikkel 28. Feiltolkningen medfører at flyktninger urettmessig kan bli stående uten reisebevis i lengre perioder i påvente av en tilbakekallssak. At instruksen gir adgang til én gangs fornyelse av reisebeviset med inntil ett år reduserer virkningen av feilen noe, men fornyelsesadgangen benyttes ikke alltid, og tilbakekallssaker tar uansett ofte vesentlig lenger tid enn ett år å ferdigbehandle. Sivilombudet ber departementet om å sørge for at instruks GI-05/2019 endres og at utlendingsmyndighetene justerer sin praksis, i tråd med merknadene i denne saken. Ombudet ber videre departementet vurdere om endringene som gjøres også bør gjelde for saker om utlendingspass. Det bes om en tilbakemelding innen tre måneder på hvordan departementet vil følge opp saken.

Saken gjelder UDIs behandling av søknad om fornyelse av reisebevis for en utlending med oppholdstillatelse som flyktning. Søknaden om fornyelse av reisebeviset ble i to perioder, på henholdsvis omtrent ti måneder og sju måneder, lagt til side av Utlendingsdirektoratet (UDI) i påvente av at det ble vurdert å utvise klageren. Sivilombudet er kommet til at UDI ikke skulle ha stoppet behandlingen av søknaden om reisebevis i påvente av utvisningssakene. Saken har derfor ikke vært behandlet i tråd med kravet i forvaltningslovens § 11 a om behandling «uten ugrunnet opphold». Fordi UDI i sin første redegjørelse uriktig opplyste at de ikke hadde satt saken på vent i påvente av utvisningssakene, ber Sivilombudet UDI om å gå gjennom rutinene sine for å sikre at de gir korrekte opplysninger til ombudet. Det bes om en orientering om den videre behandlingen av saken om reisebevis innen 1. september 2023.

Saken gjelder adgangen til å klage over utlendingsmyndighetenes fastsettelse av alder (fødselsår) i forbindelse med innvilgelse av en søknad om oppholdstillatelse. Ombudsmannen er kommet til at når Utlendingsdirektoratet vurderer søkerens alder, og finner grunn til å fravike utlendingens egne opplysninger på en slik måte at søkeren anses som myndig istedenfor umyndig, må avgjørelsen om fødselsår anses som et enkeltvedtak som kan påklages på selvstendig grunnlag og uavhengig av om det innvilges oppholdstillatelse. Fastsettelsen av alder har i slike tilfeller avgjørende betydning for om søkeren får de rettighetene som tilkommer enslige, mindreårige asylsøkere. Utlendingsnemnda bes om å ta den aktuelle klagesaken til behandling, og ta stilling til klagerens alder. Ombudsmannen ber også nemnda sørge for at det gis slik klageadgang i tilsvarende saker.

A fikk avslag på søknad om familiegjenforening fordi han ikke i nødvendig grad hadde dokumentert sin identitet. Han hadde blant annet fremlagt originalt pass utstedt på irregulær måte, men Utlendingsnemnda mente at passet ikke hadde tilstrekkelig notoritet. A hadde heller ikke fått en begrenset tillatelse slik at han kunne reise til hjemlandet og skaffe et regulært pass. I klagen anførte A blant annet at det ikke var tvil om hans identitet og at kravet til dokumentasjon var for strengt. Ombudsmannen aksepterte at utlendingsmyndighetene praktiserte et krav om notoritet (kvalitet) for identitetspapirer. Det var ikke grunnlag for å kritisere avslaget eller at A ikke hadde fått en midlertidig tillatelse. Ombudsmannen påpekte imidlertid at kravet til notoritet ikke var synliggjort i det formelle regelverket og at informasjonen fra Utlendingsdirektoratet om dette kravet var mangelfull. Den rettslige reguleringen er uoversiktig og gir liten forutsigbarhet for en økende gruppe av søkere. Arbeids- og inkluderingsdepartementet ble informert om ombudsmannens syn. Justis- og politidepartementet, som hadde overtatt forvaltningsansvaret for utlendingsloven, tok deretter initiativ overfor Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda for å sikre at søkere får god og tydelig informasjon om regelverk og praksis.