Saken gjelder utlendingsforvaltningens behandling av en søknad om oppholdstillatelse som student. Søknaden ble avslått som følge av manglende oppfyllelse av utlendingslovens underholdskrav. Studenten hadde egne midler til å sikre underhold, men kunne ikke oppfylle utlendingsforvaltningens krav om å overføre midlene til norsk bankkonto i eget navn eller til en depositumskonto opprettet av studentens utdanningsinstitusjon. Utlendingsforvaltningen kunne i saksgangen ikke gi svar på om overføring av midlene til en klientkonto disponert av studentens advokat kunne være en tilfredsstillende løsning. Sivilombudet har kommet til at det ikke foreligger grunnlag i lov eller forskrift til å kreve midlene overført til norsk bankkonto i søkerens egne navn. Utlendingsforvaltningen bør i tilsvarende saker vurdere mulighetene for alternative løsninger for oppfyllelse av underholdskravet. Videre har Sivilombudet kommet til at studenten ikke fikk den veiledningen hun hadde krav på etter forvaltningsloven. Utlendingsforvaltningen burde ha svart på advokatens henvendelser om hvorvidt bruk av hans klientkonto kunne være et tilstrekkelig grunnlag for sikring av underhold. Uansett skulle Utlendingsnemnda (UNE) på et tidligere tidspunkt i saksgangen presisert at en vurdering av denne løsningen forutsatte dokumentasjon på at midlene var overført til klientkontoen. UNE ble bedt om å merke seg ombudets uttalelse, og legge den til grunn ved behandling av fremtidige saker om oppholdstillatelse som student.

Saken gjelder UNEs behandling av en søknad om oppholdstillatelse for lengeværende asylsøkere etter utlendingsforskriften § 8-14. Det opprinnelige hovedspørsmålet for Sivilombudets undersøkelse var om klagerens søknad var blitt urettmessig satt på vent i mer enn ett år i påvente av rettskraftig dom i straffesak om ulovlig arbeid, som ble brukt til å begrunne avslag på opphold. UNE opplyste imidlertid under saken for ombudet at behandlingstiden ikke skyldtes dette, men at UNE i denne perioden hadde ventet på bostedsopplysninger de i en telefonsamtale hadde etterspurt fra klagers fullmektig. Tema for uttalelsen er derfor begrenset til UNEs veiledning til søkeren og behandlingstiden i saken. Sivilombudet har kommet til at UNE har brutt veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11. Den muntlige forespørselen til klagers fullmektig om bostedsopplysninger burde blitt fulgt opp av en skriftlig anmodning med svarfrist. Anmodningen om nye opplysninger skulle i alle tilfelle ha blitt gjentatt overfor klager i forbindelse med hans og fullmektigens henvendelser til UNEs veiledningstjeneste. Når dette ikke ble gjort, var UNEs handlemåte egnet til å gi klager et feilaktig inntrykk av at saken lå i kø i påvente av ledig kapasitet, og at det ikke var forventet noe mer fra ham. Ombudet er også kommet til at behandlingstiden ikke var i tråd med forvaltningslovens krav om behandling uten ugrunnet opphold, all den tid saken kunne blitt opplyst og avgjort på et langt tidligere tidspunkt dersom klageren hadde fått veiledningen han hadde krav på etter loven. Sivilombudet ber UNE om å behandle saken på nytt innen 18. august 2023. Ved den fornyede behandlingen bes UNE ta stilling til om det opprinnelige vedtaket er ugyldig som følge av saksbehandlingsfeilene, samt om feilene innebærer at klager bør innvilges oppholdstillatelse – enten etter engangsløsningen i utlendingsforskriften § 8-14 eller etter en bredere vurdering ut fra utlendingsloven § 38.

Ombudsmannen har av eget tiltak tatt opp generelle spørsmål om utfordringer knyttet til gjennomføringen av tvangsbehandlingen av særreaksjonsdømte utlendinger uten oppholdstillatelse i Norge med Justis- og beredskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.

Saken gjelder Utlendingsnemndas behandling av en begjæring om omgjøring av avslag på opphold etter utlendingsloven § 38 fra en utlending som i mer enn 15 år har oppholdt seg i Norge under dom på tvunget psykisk helsevern. Omgjøringsbegjæringen var begrunnet i at utlendingen over lang tid har levd med merbelastninger og manglende behandlingsprogresjon som følge av manglende oppholdstillatelse og tilhørende sivile rettigheter. Ansvarlig behandler har lenge påpekt at oppholdstillatelse er en forutsetning for videre progresjon i behandlingsopplegget. Ifølge begjæringen vil det tvungne vernet kunne vare livet ut dersom det ikke gis oppholdstillatelse. Sivilombudsmannen mener UNEs behandling av omgjøringsanmodningen var mangelfull og i strid med alminnelige prinsipper om forsvarlig utredning og saksbehandling. UNE skulle utredet og vurderte hvilke utsikter det var til at utlendingen faktisk kunne bli returnert til sitt hjemland. Når dette ikke var gjort, kunne ikke UNE la være å ta stilling til en anførsel om at tvangsregimet utlendingen lever under utgjør brudd på blant annet EMK artikkel 3, med den begrunnelse at klageren skal uttransporteres. Så lenge det ikke foreligger informasjon om realistiske utsikter til snarlig retur, skulle UNE vurdert nærmere hvordan manglende oppholdstillatelse påvirker gjennomføringen av det tvungne vernet, og hvilken betydning dette skulle gis i oppholdssaken. Ombudsmannen mener også at UNE skulle foretatt en vurdering av om det kunne gis en begrenset tillatelse for tidsrommet det idømte vernet gjelder for, i tråd med utlendingsloven § 38 femte ledd. Ombudsmannen ber UNE om å vurdere saken på nytt, og orientere ombudsmannen om utfallet av den nye behandlingen ved kopi av brev til klageren innen 1. november 2019.

Saken gjelder avslag på søknad om fornyelse av oppholdstillatelse for å studere. Klageren hadde tidligere fått oppholdstillatelse for å ta et kurs i norsk språk og kultur, etterfulgt av et treårig bachelorprogram i barnehagelærerstudiet. Hun søkte deretter om å få fornyet tillatelsen for å studere sykepleie. Hun fikk innvilget dette to ganger, men den tredje gangen ble søknaden om fornyelse avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE). Avslaget var begrunnet med at sykepleiestudiene ikke var en videreføring av barnehagelærerstudiene, og at klageren ikke hadde tilfredsstillende studieprogresjon. Ombudsmannen er kommet til at en søknad om fornyelse ikke utelukkende skal vurderes opp mot den utdanningen og den studieplanen førstegangstillatelsen gjaldt. Utlendingsmyndighetene er dermed bundet av de tillatelsene til endringer i studieplanen som har blitt akseptert gjennom tidligere fornyelse av tillatelsen. Utlendingsloven § 61 første ledd første setning må dermed forstås slik at den gir rett til fornyelse av oppholdstillatelsen som student dersom grunnlaget for førstegangstillatelsen med de endringer i grunnlaget som senere er akseptert av utlendingsmyndighetene, er til stede. Ettersom utlendingsmyndighetene hadde akseptert at klageren byttet studium to år tidligere, var det ikke grunnlag for å avslå søknaden om fornyelse under henvisning til at sykepleiestudiet ikke var en videreføring av barnehagelærerstudiet. Videre er ombudsmannen kommet til at det er tvil om Utlendingsnemnda har lagt til grunn riktig rettsoppfatning ved vurderingen av klagerens studieprogresjon. Utlendingsnemnda synes å ha tatt utgangspunkt i den opprinnelige studieplanen, selv om utlendingsmyndighetene har akseptert en endring i studieplanen som innebar at klageren ville være ferdig med studiene senere enn planlagt. En slik forståelse av bestemmelsen om studieprogresjon er ikke riktig. Videre synes årsaken til forsinkelsen å være vurdert i for liten grad. Ombudsmannen ber derfor Utlendingsnemnda om å behandle saken på nytt.

Utlendingsnemnda innvilget midlertidig oppholdstillatelser etter utlendingsloven § 38 til en russisk familie på grunn av sterke menneskelige hensyn, fordi den ene sønnen hadde en svært alvorlig helsetilstand med omfattende hjelpebehov. Tillatelsene ble imidlertid begrenset ut fra innvandringsregulerende hensyn, blant annet ved at oppholdet ikke danner grunnlag for senere permanente oppholdstillatelser. Denne begrensningen innebærer at familien ikke blir bosatt i en kommune og ikke får delta på introduksjonskurs. Det var ikke tilstrekkelig grunn til å be UNE behandle saken på nytt. Ombudsmannen pekte imidlertid på at ved behandlingen av fremtidige søknader om oppholdstillatelser fra familien bør utlendingsmyndighetene vurdere sannsynligheten for at familiens opphold vil bli varig. Graden av sannsynlighet for dette bør vektlegges når det tas stilling til om eventuelle nye tillatelser skal gis med begrensninger.

Saken gjelder Utlendingsnemndas avgjørelse om å avslå søknaden om beskyttelse (asyl) i Norge, og om ikke å innvilge oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Den reiser særlig spørsmål om plikten til å avklare om klageren, som var enslig mindreårig da han ankom Norge, var utsatt for menneskehandel. Da saken ble avgjort av nemnda, var klagerens mulige status som offer for menneskehandel ikke tilstrekkelig utredet. Utlendingsmyndighetene burde i det minste ha undersøkt hvordan hans politianmeldelse var blitt håndtert. Nemnda bes nå om å vurdere denne siden av saken.

Saken gjelder Utlendingsnemndas avgjørelse om å avslå søknaden fra en borger om beskyttelse (asyl) i Norge, og om ikke å innvilge oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Da saken ble endelig avgjort av nemnda, hadde søkerens kone og deres syv felles barn fått oppholdstillatelse på grunn av «sterke menneskelige hensyn». Det sentrale spørsmålet for ombudsmannens undersøkelser har vært om hensynet til barna ble tilstrekkelig vurdert i farens sak. Utlendingsnemnda må kritiseres for ikke å ha synliggjort hvordan hensynet til barna er blitt vurdert. Det hefter tvil ved om vurderingen har vært tilfredsstillende på dette punktet. Videre er det uheldig at nemnda ikke kan sees å ha vurdert om det var behov for å sende saken tilbake til førsteinstansen for å ta stilling til de nye omstendighetene. Enkelte faktiske forhold synes ikke å være tilfredsstillende belyst. Samlet sett har disse svakhetene ført til at det er begrunnet tvil ved avgjørelsen om ikke å innvilge oppholdstillatelse. Nemnda bes om å behandle saken på nytt.