Ombudsmannen har av eget tiltak tatt opp generelle spørsmål om utfordringer knyttet til gjennomføringen av tvangsbehandlingen av særreaksjonsdømte utlendinger uten oppholdstillatelse i Norge med Justis- og beredskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.

Saken gjelder Utlendingsnemndas behandling av en begjæring om omgjøring av avslag på opphold etter utlendingsloven § 38 fra en utlending som i mer enn 15 år har oppholdt seg i Norge under dom på tvunget psykisk helsevern. Omgjøringsbegjæringen var begrunnet i at utlendingen over lang tid har levd med merbelastninger og manglende behandlingsprogresjon som følge av manglende oppholdstillatelse og tilhørende sivile rettigheter. Ansvarlig behandler har lenge påpekt at oppholdstillatelse er en forutsetning for videre progresjon i behandlingsopplegget. Ifølge begjæringen vil det tvungne vernet kunne vare livet ut dersom det ikke gis oppholdstillatelse. Sivilombudsmannen mener UNEs behandling av omgjøringsanmodningen var mangelfull og i strid med alminnelige prinsipper om forsvarlig utredning og saksbehandling. UNE skulle utredet og vurderte hvilke utsikter det var til at utlendingen faktisk kunne bli returnert til sitt hjemland. Når dette ikke var gjort, kunne ikke UNE la være å ta stilling til en anførsel om at tvangsregimet utlendingen lever under utgjør brudd på blant annet EMK artikkel 3, med den begrunnelse at klageren skal uttransporteres. Så lenge det ikke foreligger informasjon om realistiske utsikter til snarlig retur, skulle UNE vurdert nærmere hvordan manglende oppholdstillatelse påvirker gjennomføringen av det tvungne vernet, og hvilken betydning dette skulle gis i oppholdssaken. Ombudsmannen mener også at UNE skulle foretatt en vurdering av om det kunne gis en begrenset tillatelse for tidsrommet det idømte vernet gjelder for, i tråd med utlendingsloven § 38 femte ledd. Ombudsmannen ber UNE om å vurdere saken på nytt, og orientere ombudsmannen om utfallet av den nye behandlingen ved kopi av brev til klageren innen 1. november 2019.

En X borger ble stoppet ved innreisekontrollen på Oslo lufthavn. Hun hadde oppholdskort i Frankrike, men politiet mente hun hadde oversittet den lovlig oppholdstiden dette ga i Norge. Det ble opprettet utvisningssak og hun ble pågrepet etter utlendingsloven på grunn av unndragelsesfare. Andre dag etter pågripelsen ble hun uttransportert til Frankrike. Pågripelsesbeslutningen i denne saken oppfylte ikke kravene til begrunnelse i straffeprosessloven § 175 jf. utl § 106 tredje ledd, og EMK artikkel 5 nr. 2. Beslutninger om pågripelser begrunnet med unndragelsesfare må som et minimum gi en kort beskrivelse av de viktigste faktiske forhold som legges til grunn og oppgi hvilke «konkrete holdepunkter» for unndragelse som foreligger, jf. § 106 annet ledd bokstav b). Beslutningen er nedtegnet på et standardskjema som ikke har noen rubrikk for begrunnelse ut over angivelse av hjemmel. Manglene ved begrunnelsen i denne saken må derfor antas å foreligge i en rekke andre saker, noe politiet har bekreftet. Det er tvil om politiet foretok en forsvarlig vurdering av om alle vilkårene for pågripelse var oppfylt, og det er ikke er nedtegnet noe sted eller fremgår av politiets redegjørelse overfor ombudsmannen at de har vurdert om andre tiltak kunne ha vært tilstrekkelig for å oppnå formålet med pågripelsen.

I en bortvisningssak ble utlendingens advokat i utgangspunktet gitt en uttalelsesfrist på 18 minutter. Etter anmodning ble fristen forlenget noe. Etter at bortvisningsvedtak var fattet, ble utlendingen gitt en frist på 10 minutter til å begjære utsatt iverksetting. Advokaten ble ikke informert om vedtaket før dagen etter, og da var utlendingen allerede uttransportert. Utlendingsdirektoratets vedtak i klagesaken forelå først etter neste tre år. De særskilte hensynene som gjør seg gjeldende i bortvisningssaker tilsier at det må kunne settes korte frister i forbindelse med saksbehandlingen. Fristene må imidlertid være lange nok til at muligheten til å reagere blir reell. I dette tilfellet var de fristene som politiet i utgangspunktet satte for korte. Advokaten burde videre ha vært informert om vedtaket før fristen for begjæring av utsatt iverksetting utløp. Utlendingsdirektoratets behandlingstid på nesten tre år i klagesaken var klart uakseptabel. Det burde også ha vært sendt foreløpig svar og forsinkelsesmelding under sakens gang.

I forbindelse med en klagesak om avslag på arbeidstillatelse og utvisning, fremsatte utlendingen og hans advokat flere begjæringer om utsatt iverksetting. Begjæringene ble ikke besvart før klagesaken ble avgjort. Ombudsmannen kom til at de to begjæringene om utsatt iverksetting som var fremsatt av advokaten, ikke var behandlet i samsvar med forvaltningslovens bestemmelser og alminnelige prinsipper om god forvaltningsskikk. Han viste til at det ikke var nedtegnet noe skriftlig om hvordan Utlendingsnemnda hadde vurdert begjæringene, og at det ikke var gitt noen begrunnelse. Det var heller ikke gitt noen tilbakemelding til parten før flere måneder etter at begjæringene ble fremsatt, og da bare indirekte gjennom det endelige vedtaket i klagesaken. Nemndas behandling av klagerens egen begjæring om utsatt iverksetting fremsto heller ikke som fullt ut tillitvekkende. Ombudsmannen ba Utlendingsnemnda om å endre sin praksis på området. Utlendingsnemnda opplyste senere at de interne retningslinjene for klagesaksbehandlingen ville bli endret.