Saken gjelder Utlendingsdirektoratets vedtak om å bortvise 22 EØS-borgere og to borgere fra land utenfor EØS-området tilknyttet Hells Angels. EØS-borgerne ble bortvist av hensyn til offentlig orden og sikkerhet. Borgerne fra land utenfor EØS-området ble bortvist fordi det forelå omstendigheter som ga grunn til å frykte at utlendingen ville begå en straffbar handling i Norge som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder. Politiet og Utlendingsdirektoratet la til grunn at vilkårene for bortvisning var oppfylt idet utlendingene hadde en tilknytning til Hells Angels og at de skulle delta på et arrangement i regi av MC-klubben. Av politiets trusselvurderinger fremgikk det at det var risiko for voldshandlinger i tilknytning til de aktuelle arrangementene. Jeg har kommet til at politiet og Utlendingsdirektoratet ikke har foretatt tilstrekkelig konkrete og individuelle vurderinger av EØS-borgernes personlige forhold og i hvilken grad de enkelte personene kunne mistenkes for å ville begå aktiviteter som oppfattes som samfunnsfarlige. For så vidt gjelder borgerne fra land utenfor EØS-området, har jeg også kommet til at det ikke forelå tilstrekkelige konkrete holdepunkter for at de enkelte personene ville begå en straffbar handling som kunne føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder. Politiets trusselvurderinger i tilknytning til de aktuelle arrangementene bærer i stor grad preg av å være basert på generelle erfaringer og betraktninger omkring det kriminelle MC-miljøet, og er i liten grad knyttet opp mot de tilreisende utlendingene. Selv om det stilles lavere krav til graden av sannsynlighet for å anse at det foreligger en trussel mot samfunnsordenen jo alvorligere lovbrudd det er snakk om, må det foretas en konkret vurdering av situasjonen i det enkelte tilfellet.

I en bortvisningssak ble utlendingens advokat i utgangspunktet gitt en uttalelsesfrist på 18 minutter. Etter anmodning ble fristen forlenget noe. Etter at bortvisningsvedtak var fattet, ble utlendingen gitt en frist på 10 minutter til å begjære utsatt iverksetting. Advokaten ble ikke informert om vedtaket før dagen etter, og da var utlendingen allerede uttransportert. Utlendingsdirektoratets vedtak i klagesaken forelå først etter neste tre år. De særskilte hensynene som gjør seg gjeldende i bortvisningssaker tilsier at det må kunne settes korte frister i forbindelse med saksbehandlingen. Fristene må imidlertid være lange nok til at muligheten til å reagere blir reell. I dette tilfellet var de fristene som politiet i utgangspunktet satte for korte. Advokaten burde videre ha vært informert om vedtaket før fristen for begjæring av utsatt iverksetting utløp. Utlendingsdirektoratets behandlingstid på nesten tre år i klagesaken var klart uakseptabel. Det burde også ha vært sendt foreløpig svar og forsinkelsesmelding under sakens gang.