Saken gjelder Utlendingsnemndas (UNEs) avgjørelse om å avslå søknad om oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 38, fra en afghansk borger som i sju år hadde bodd i Norge mens han ventet på endelig svar på søknad om asyl. Da saken ble avgjort av nemnda hadde Utlendingsdirektoratet (UDI) gitt klagerens familie oppholdstillatelse på grunn av den eldste datterens tilknytning til Norge som lengeværende barn. Bakgrunnen for at saken ikke ble behandlet sammen med de andre familiemedlemmenes saker var at utlendingen hadde kommet til Norge etter resten av familien. Hovedtemaet for ombudets undersøkelse har vært om hensynet til utlendingens barn ble tilstrekkelig vurdert og vektlagt av UNE i deres avgjørelser i saken. Spørsmålet var særlig om UNE kunne henvise en nærmere vurdering av barnas omsorgssituasjon til en eventuell senere sak om familieinnvandring. Berørte barns beste skal etter barnekonvensjonen, Grunnloven og utlendingsloven være et grunnleggende hensyn i en sak om opphold etter § 38. Hensynet til berørte barns beste må vurderes og vektlegges i samsvar med dette kravet, når utlendingsmyndighetene vurderer opphold etter § 38 til en av barnas foreldre i en asylsak. Ombudet mener at kravene til denne vurderingen ikke kan reduseres under henvisning til at barnas beste vil bli vurdert og vektlagt i en eventuell senere familieinnvandringssak. Det bør kun «henvises» til reglene om familieinnvandring der en slik vurdering viser at det ikke foreligger sterke menneskelige hensyn som er tilstrekkelige til å begrunne opphold etter totalvurderingen i § 38. Ombudet har kommet til at UNE i denne saken har lagt til grunn en feilaktig forståelse av utlendingsloven § 38, og at de ikke i tilstrekkelig grad har vurdert og vektlagt barnas beste som et grunnleggende hensyn i farens sak om opphold på humanitært grunnlag. Dette er et brudd på forpliktelsene etter blant annet barnekonvensjonen artikkel 3 og Grunnloven § 104, og innebærer at avgjørelsene må anses ugyldige. Ombudet ber nemnda om å behandle saken på nytt innen 31. januar 2023, og om å bli underrettet om utfallet. Det bes videre om at nemnda vurderer om det er behov for å justere praksis på området, og om aktuelle retningslinjer må endres.

Saken gjelder søknad om økonomisk stønad for en person som ikke er norsk statsborger. Hun har hatt opphold i Norge etter EØS-regelverket i utlendingsloven. For å ha fulle rettigheter etter sosialtjenesteloven er det blant annet et vilkår at man har lovlig opphold i Norge. Både Nav og Statsforvalteren mente at søkeren ikke hadde dokumentert slikt lovlig opphold – verken av midlertidig eller varig karakter. Når det gjaldt spørsmålet om søkeren hadde såkalt varig opphold, viste Nav til at hun hadde en søknad om varig oppholdskort til behandling hos utlendingsmyndighetene. Utover dette ble det ikke gjort noen nærmere vurdering av om søkeren hadde oppnådd varig oppholdsrett, til tross for at en slik varig oppholdsrett kan inntre automatisk. Da søknaden om oppholdskort ikke var avgjort, mente Nav-kontoret at søkeren ikke hadde dokumentert lovlig opphold i Norge, og avslo søknaden om økonomisk stønad. Sivilombudet er kommet til at Nav skulle ha vurdert om søkeren hadde lovlig opphold, også når utlendingsmyndighetene ikke har tatt stilling til dette. Det gjelder både opphold av midlertidig og varig karakter. Ombudet har bedt Statsforvalteren om å sørge for at Nav gjør en ny vurdering av søknaden om økonomisk stønad. Videre har ombudet bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet om å oppdatere veilederen til Nav-kontorene for søknader som omfatter utenlandske søkere med opphold etter EØS-regelverket i samsvar med ombudets syn, samt å vurdere om det er grunn til også å oppdatere Navs rundskriv til sosialtjenesteloven med tilhørende forskrift.

Saken gjelder Justis- og beredskapsdepartementets instruks om behandlingen av søknader om permanent oppholdstillatelse fra søkere som hadde midlertidig oppholdstillatelse som flyktning. Instruksen gjaldt på hvilket tidspunkt vilkåret om at det fortsatt forelå beskyttelsesbehov måtte være til stede. Ved instruksen ble tidspunktet endret fra søknadstidspunktet til vedtakstidspunktet, og dette gjaldt også allerede innkomne søknader. Bakgrunnen for Sivilombudets sak var at Utlendingsdirektoratet (UDI) i juli 2019 ba Justis- og beredskapsdepartementet om tilslutning til å rette seg etter Utlendingsnemndas (UNEs) vurdering av tidspunkt for endringer i sikkerhetssituasjonen i Mogadishu, Somalia. UNE hadde kommet til at endringene var tilstrekkelig vesentlige og varige til å begrunne opphør av beskyttelse for flyktninger fra og med 27. mars 2017. Tidspunktet hadde betydning for rundt 1400 saker der det skulle vurderes om den midlertidige oppholdstillatelsen skulle kalles tilbake fordi behovet for beskyttelse var bortfalt (Somaliaporteføljen) og søknad om permanent oppholdstillatelse avslås. I påvente av avklaring av tidspunktet var søknadene om permanent oppholdstillatelse i denne porteføljen stilt i bero. De aller fleste søknadene om permanent oppholdstillatelse var kommet inn før 27. mars 2017. I henvendelsen (praksisforeleggelsen) varslet derfor UDI departementet om at tidspunktet ville innebære at få av sakene i Somaliaporteføljen ville ende med tilbakekall av flyktningstatus. I mars 2020 ga departementet tilslutning til at tidspunktet 27. mars 2017 skulle legges til grunn. Samme dag ga departementet instruks GI-05/2020 om at situasjonen på søknadstidspunktet ikke lenger skulle legges til grunn for søknader om permanent oppholdstillatelse fra flyktninger der beskyttelsesbehovet revurderes. Instruksen innebar at de fleste av sakene i Somaliaporteføljen, motsetning til det UDI varslet om, ville kunne ende med opphør av flyktningstatus. Saken for Sivilombudet gjelder også spørsmålet om tiden det tok å besvare spørsmålet fra UDI om 27.mars 2017 kunne legges til grunn, oppfylte kravene til saksbehandlingstid i forvaltningsloven § 11 første ledd. Instruks GI-05/2020 endret en fast og langvarig praksis i utlendingsforvaltningen til ugunst for de søkerne den gjelder. Den ble gjort gjeldende også for et stort antall søknader som allerede var kommet inn og der søkere med kunnskap om myndighetenes praksis hadde grunn til å tro at de ville få permanent oppholdstillatelse. Etter Sivilombudets syn er det flere momenter som taler for at tidligere forvaltningspraksis var så fast, langvarig og omfattende at den var blitt rettslig bindende. Det er derfor begrunnet tvil om departementet kunne endre praksis uten å gå veien om lov- eller forskriftsendring. Departementet har uansett ikke utredet tilstrekkelig om tidligere forvaltningspraksis hadde en slik bindende karakter. Etter Sivilombudets syn har departementet ikke oppgitt noen tilfredsstillende saklig grunn til å legge ulikt vurderingstidspunkt i samme bestemmelse til grunn for forskjellige grupper av søkere. Uten en bedre begrunnelse for at riktig vurderingstidspunkt etter utlendingsloven § 60 første ledd bokstav b, skal tolkes ulikt for flyktninger der beskyttelsesbehovet revurderes og andre som søker permanent oppholdstillatelse, er Instruks GI-05/2020 etter Sivilombudets syn i strid med kravene til likebehandling. Sivilombudet kan ikke se at hensynet til forutberegnelighet og innrettelse ble tilstrekkelig utredet og hensyntatt ved avgjørelsen om at instruksen også skulle gjelde for søknader som allerede var innkommet. Sivilombudet mener det derfor er begrunnet tvil om instruksen kunne gjøres gjeldende for allerede innkomne søknader. Etter Sivilombudets syn var arbeidet med de tolkningsspørsmål departementet mente praksisforeleggelsen reiste, ikke tilstrekkelig saklig grunn til å forsinke sakene i Somaliporteføljen ytterligere 8 måneder. Behandlingstiden innebar et brudd på kravene i forvaltningsloven § 11 a første ledd for disse sakene. På bakgrunn av saken ber Sivilombudet departementet om å vurdere tolkningsinstruks GI-16/2020 (som nå har erstattet GI-05/2020) på nytt. Departementet må sikre likebehandling av saker som omfattes av utlendingsloven § 62 første ledd bokstav b. En eventuell ny instruks som gjelder alle saker etter bestemmelsen, forutsetter en grundigere vurdering av om forvaltningspraksis på området er til hinder for en instruks med samme innhold som den som er gitt. Det bes om en tilbakemelding på hvordan departementet vil følge opp saken innen 8. oktober 2021.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets (UDIs) behandling av en søknad om permanent oppholdstillatelse. Saken var til behandling i nesten fem år. Hovedårsaken til den lange behandlingstiden er etter det opplyste at UDI først måtte vurdere om det var grunnlag for å tilbakekalle søkerens oppholdstillatelse. Etter forvaltningsloven § 11 a skal forvaltningen avgjøre en sak «uten ugrunnet opphold». Saken om tilbakekall ble opprettet over tre år før oppholdssaken ble avgjort. Hovedgrunnen til at det tok så lang tid å få avklart om det var grunnlag for tilbakekall, er opplyst å være ressurssituasjonen og det store antallet saker om tilbakekall. Selv om forsinkelser på grunn av stort arbeidspress kan begrunne forlenget saksbehandlingstid, kan det ikke forsvare en så lang behandlingstid som i denne saken. Søkeren ble heller ikke holdt orientert om sakenes fremdrift underveis på en tilfredsstillende måte. Restansene i tilbakekallsenheten i UDIs asylavdeling har bygget seg opp etter det store antallet asylsøkere som kom til Norge i 2015. Behandlingstidene er alt for lange og har vært det over tid. Situasjonen blir stadig mer kritikkverdig etter hvert som tiden går uten at de nærmer seg et nivå som overholder kravene i forvaltningsloven § 11 a. Det er positivt at UDI har iverksatt tiltak for å bygge ned restansene, men det er usikkert om tiltakene som er satt i verk er tilstrekkelige. Ombudsmannen vil derfor fortsette å følge med på saksbehandlingstiden fremover. UDIs bes om å oversende oppdaterte tall 1. desember 2020 på antall søknader om permanent oppholdstillatelse som da er til behandling hvor det også er opprettet sak om tilbakekall, og hva median og gjennomsnittlig behandlingstid er i disse.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets (UDIs) behandlingstid i en sak om norsk statsborgerskap for et barn. Søknaden ble fremmet i oktober 2014. UDI informerte 16. mars 2018 søkerens mor om at saken var berostilt, i tråd med instruks fra departementet. Søknaden er etter fem år ennå ikke avgjort. Behandlingstiden i saken er i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd, da saken ikke er behandlet «uten ugrunnet opphold». Saken skulle vært avgjort allerede før den ble berostilt. Ombudsmannen er enig i at et overordnet departements instruks om berostillelse i utgangspunktet kan utgjøre en akseptabel årsak til opphold i saksbehandlingen og som således ikke er i strid med § 11 a første ledd. Ved en eventuell konflikt har UDI, slik ombudsmannen ser det, likevel en plikt til å rette seg etter norsk lov, snarere enn en instruks fra departementet. UDI må nå behandle barnets søknad om statsborgerskap.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets (UDIs) behandling av en søknad om permanent oppholdstillatelse fra en somalisk statsborger. Saken har hittil vært til behandling i nesten fire år. I det aller vesentligste av denne perioden har saken ligget i kø uten at det er foretatt noen behandlingsskritt. Årsaken til den lange behandlingstiden er at UDI først må vurdere om det er grunnlag for å tilbakekalle søkerens flyktningstatus og oppholdstillatelse. I august 2019 var det fortsatt ikke fattet noe vedtak i saken. Fremdriften i saken er ikke tilfredsstillende. Etter forvaltningsloven § 11 a skal forvaltningen avgjøre en sak «uten ugrunnet opphold». At behandlingen av saken tok lenger tid enn normalt på grunn av ressurssituasjonen og det store antallet saker om tilbakekall, var i utgangspunktet legitimt. Ressurssituasjonen og behov for å prioritere andre sakstyper kan imidlertid ikke forsvare en så lang behandlingstid som dette. Ombudsmannen ber nå UDI om å sørge for at det iverksettes tiltak, slik at søknaden om permanent oppholdstillatelse ferdigstilles. Søkeren ble heller ikke holdt orientert om sakens fremdrift underveis på en tilfredsstillende måte, noe som har medført at han har blitt gående i uvisshet om når søknaden ville bli ferdigbehandlet. Dette er ikke akseptabelt, særlig sett hen til den lange behandlingstiden som har vært. Ombudsmannen forutsetter at søkeren får informasjon om ny forventet behandlingstid dersom saken ikke avsluttes innen utgangen av september 2019.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets (UDIs) behandlingstid i en sak om oppholdskort som familiemedlem av en EØS-borger. UDI brukte nesten ni måneder på å behandle saken. Dette er et brudd på utlendingslovens og EØS-rettens absolutte behandlingsfrist på seks måneder. Søkeren ble heller ikke holdt orientert om sakens fremdrift underveis på en tilfredsstillende måte.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets (UDIs) behandlingstid i en sak om oppholdskort som familiemedlem av en EØS-borger. UDI brukte nesten ett år på å behandle saken. Dette er et klart brudd på utlendingslovens og EØS-rettens behandlingsfrist på seks måneder. Søkeren ble heller ikke holdt orientert om sakens fremdrift underveis på en tilfredsstillende måte. Ombudsmannens undersøkelse viser at behandlingsfristen ble brutt i et høyt antall saker om oppholdskort i 2018. UDI har hittil i 2019 jobbet aktivt med å få ned restansene, og har i noen grad lykkes med dette. Dette er positivt. UDI bryter imidlertid fortsatt loven i et høyt antall saker ved å bruke mer enn seks måneder på behandlingen. Ombudsmannen vil fortsette å følge UDIs behandlingstider i disse sakene. UDI bes om å gi en tilbakemelding innen 15. august 2019 på hvor mange uavsluttede saker som da har vært til behandling i seks måneder eller mer, og hva som er blitt gjort for å sikre at partene blir holdt tilstrekkelig orientert under sakens gang.

Saken gjelder Utlendingsnemndas (UNEs) avslag på en søknad fra en etiopisk jente om oppholdstillatelse i familieinnvandring med en som er oppgitt å være hennes far i Norge. Avslaget er begrunnet med at søkeren ikke hadde dokumentert eller sannsynliggjort sin identitet. Bakgrunnen var særlig en sammenligning av et bilde av søkeren og et bilde av ei jente fra en visumsøknad i 2006. UNE mente at det var samme person som nå søkte familieinnvandring som hadde søkt om visum i 2006. Siden det den gang var oppgitt et annet navn, et annet fødselsår og et annet slektskapsforhold til referansepersonen enn det som var oppgitt i familieinnvandringssøknaden, mente UNE at det var tvil om søkerens identitet. Ombudsmannen er kommet til at saken ikke var tilstrekkelig utredet da UNE avgjorde søknaden om familieinnvandring. UNE skulle ha foretatt flere undersøkelser, blant annet DNA-analyser, for å søke å avklare søkerens identitet. Ombudsmannen mener også at søkeren, som på vedtakstidspunktet var oppgitt å være nesten 13 år gammel, skulle ha blitt tilbudt en samtale etter bestemmelsene i utlendingsforskriften om høring av barn.

Saken gjelder avslag på søknad om fornyelse av oppholdstillatelse for å studere. Klageren hadde tidligere fått oppholdstillatelse for å ta et kurs i norsk språk og kultur, etterfulgt av et treårig bachelorprogram i barnehagelærerstudiet. Hun søkte deretter om å få fornyet tillatelsen for å studere sykepleie. Hun fikk innvilget dette to ganger, men den tredje gangen ble søknaden om fornyelse avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE). Avslaget var begrunnet med at sykepleiestudiene ikke var en videreføring av barnehagelærerstudiene, og at klageren ikke hadde tilfredsstillende studieprogresjon. Ombudsmannen er kommet til at en søknad om fornyelse ikke utelukkende skal vurderes opp mot den utdanningen og den studieplanen førstegangstillatelsen gjaldt. Utlendingsmyndighetene er dermed bundet av de tillatelsene til endringer i studieplanen som har blitt akseptert gjennom tidligere fornyelse av tillatelsen. Utlendingsloven § 61 første ledd første setning må dermed forstås slik at den gir rett til fornyelse av oppholdstillatelsen som student dersom grunnlaget for førstegangstillatelsen med de endringer i grunnlaget som senere er akseptert av utlendingsmyndighetene, er til stede. Ettersom utlendingsmyndighetene hadde akseptert at klageren byttet studium to år tidligere, var det ikke grunnlag for å avslå søknaden om fornyelse under henvisning til at sykepleiestudiet ikke var en videreføring av barnehagelærerstudiet. Videre er ombudsmannen kommet til at det er tvil om Utlendingsnemnda har lagt til grunn riktig rettsoppfatning ved vurderingen av klagerens studieprogresjon. Utlendingsnemnda synes å ha tatt utgangspunkt i den opprinnelige studieplanen, selv om utlendingsmyndighetene har akseptert en endring i studieplanen som innebar at klageren ville være ferdig med studiene senere enn planlagt. En slik forståelse av bestemmelsen om studieprogresjon er ikke riktig. Videre synes årsaken til forsinkelsen å være vurdert i for liten grad. Ombudsmannen ber derfor Utlendingsnemnda om å behandle saken på nytt.