Saken gjelder Statsforvalteren i Rogalands tolkning av to bestemmelser i kommuneplanen for Finnøy kommune (som nå er en del av Stavanger kommune) vedrørende beregning av bebygd areal for fritidsboliger. På bakgrunn av en klagesak undersøkte ombudet Statsforvalterens tolkning av eget tiltak og på generelt grunnlag. Ombudet er kommet til at terrasser som stikker mer enn 0,5 meter over terrengets gjennomsnittsnivå skal medregnes i bebygd areal. Slike terrasser kommer ikke i tillegg til størrelsen på selve fritidsboligen når man skal ta stilling til bebygd areal. Det er ikke adgang til å fravike reglene om metode for måling av grad av utnytting. Ombudet forutsetter at Statsforvalteren endrer sin praksis i tråd med uttalelsen.

Saken gjelder en tillatelse til å oppføre et busskur i samsvar med gjeldende plan ca. to meter fra naboens bolig. Naboen klaget og anførte konkrete ulemper ved den godkjente plasseringen. Statsforvalteren synes ikke å ha vurdert tiltakets plassering og naboens argumenter mot denne, men la til grunn at tiltaket måtte godkjennes da det var i samsvar med regelverket. Naboen klaget til Sivilombudet. Sivilombudet er kommet til at plasseringen av tiltaket må vurderes og godkjennes etter plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd også der et tiltak er i samsvar med plan. Omfanget av vurderingen avhenger av i hvilken grad tiltakets plassering er konkret vurdert i planen. Her var busskurets plassering og naboens eventuelle ulemper ved denne ikke vurdert i plansaken. I slike tilfeller må disse forholdene vurderes i byggesaken med hjemmel i plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd. Da ombudet ikke kan se at klagerens påberope ulemper mot plasseringen er vurdert, sendes saken tilbake til Statsforvalteren for ny behandling.

Saken gjelder spørsmålet om en søknad om byggetillatelse kan avslås når det er gitt et plankrav og planen for eiendommen ikke inneholder bestemmelse om grad av utnytting. Fylkesmannen avslo en søknad om rammetillatelse for tilbygg til en hytte under henvisning til at bebyggelsesplanen for området ikke hadde rettslig virkning som grunnlag for søknad om byggetillatelse siden den ikke hadde bestemmelse om grad av utnytting. Ombudsmannen er kommet til at det ikke var hjemmel for å avslå søknaden. I kommuneplanen og kommunedelplanen er det gitt et plankrav, og det aktuelle tiltaket omfattes av dette plankravet. Selv om det har gode grunner for seg å oppstille et minstekrav om at planer som skal gi grunnlag for bygging, må inneholde en bestemmelse om grad av utnytting, mener ombudsmannen at den rettskildemessige forankringen av dette standpunktet er for svakt. Slik ombudsmannen ser det, er det tilstrekkelig for ikke å kunne se bort fra den foreliggende planen, at planen setter rammer for bruken av arealet. Den aktuelle bebyggelsesplanen inneholder noen bestemmelser om byggevolumet, og − sammenholdt med lovens og forskriftens begrensninger − mener ombudsmannen at dette er tilstrekkelig for at bebyggelsesplanen, til tross for manglende angivelse av grad av utnytting, skal anses som en plan i plan- og bygningslovens forstand. Plankravet er følgelig oppfylt. Ombudsmannen ber om at Fylkesmannen foretar en ny vurdering av saken.

Det ble lagt til grunn feil faktiske forhold da en rammetillatelse for oppføring av bolig ble gitt og stadfestet. Sol-/skyggediagrammet som var utarbeidet av ansvarlig søker, viste mer sol på naboens uteoppholdsarealer enn det faktisk ble da huset ble oppført. Boligens skyggelegging var et sentralt tema da rammetillatelsen ble gitt, og kommunen kom under tvil til at dette ikke var en kvalifisert ulempe for naboen. Naboens begjæring om omgjøring ble ikke tatt til følge av Fylkesmannen i Rogaland. Fylkesmannen kom til at feilen ikke kunne hatt avgjørende betydning for en dispensasjon som ble gitt sammen med rammetillatelsen. Saken ble klaget inn for ombudsmannen. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannen har lagt til grunn feil rettslig utgangspunkt for sin omgjøringsvurdering. Ulempene for naboen burde fortrinnsvis vært vurdert etter plan- og bygningsloven § 29-4 om byggverkets plassering, høyde og avstand fra nabogrense. Videre er ombudsmannen kommet til at feilen i de faktiske forholdene kan ha virket bestemmende på innholdet i Fylkesmannens vedtak. Ombudsmannen ber Fylkesmannen vurdere saken på nytt, og kommenterer et par forhold som Fylkesmannen bør merke seg ved sin nye vurdering av om vedtaket er ugyldig og bør omgjøres.

Fjell kommune ga tillatelse til oppføring av parkeringsplass, kjørevei og støttemurer i nabogrensen. Fylkesmannen i Hordaland kom til at tiltakene var i strid med avstandskravet i plan- og bygningsloven § 29-4 annet ledd og opphevet kommunens vedtak. Selv om tiltakene var inntegnet i nabogrensen i reguleringsplankartet, konkluderte Fylkesmannen med at det var nødvendig med uttrykkelig byggegrense i plan før avstandskravet i § 29-4 kunne anses fraveket. Ombudsmannen er kommet til at «bestemt i plan» i § 29-4 annet ledd ikke bare retter seg mot egen byggegrense i plan. Også andre planbestemmelser vil kunne være aktuelle. Dersom et tiltak tydelig er tegnet inn i nabogrensen i plankartet, er inntegningen et sterkt moment for at kommunen har «bestemt i plan» hvor tiltaket skal ligge. Avstandskravet i § 29-4 annet ledd vil i så fall kunne anses fraveket.

Saken gjelder søknad om rammetillatelse for å bygge en tilleggsetasje på en bolig. Spørsmålet er om det er bestemmelsene om maksimal utnyttelsesgrad og maksimal gesimshøyde i kommuneplanens arealdel som skal gjelde, eller om de strengere bestemmelsene i gjeldende reguleringsplan skal legges til grunn. Fylkesmannen i Nordland hadde kommet til at bestemmelsene i kommuneplanens arealdel hadde forrang. Ombudsmannen er kommet til at kommuneplanens bestemmelser om utnyttelsesgrad går foran reguleringsplanens bestemmelse i behandlingen av byggesaken. Bestemmelsene om maksimal gesimshøyde følger imidlertid av reguleringsplanen som gjelder for området der boligen ligger. Fylkesmannen er bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder spørsmål om en fylling er å anse som et «lignende mindre tiltak» som kan plasseres nærmere nabogrensen enn fire meter, jf. plan- og bygningsloven (pbl.) § 29-4 tredje ledd bokstav b, jf. § 30-4. I både Fylkesmannen i Møre og Romsdal og Haram kommunens begrunnelser for å anse den omsøkte fyllingen som et «mindre tiltak» etter pbl. § 29-4 tredje ledd bokstav b, jf. § 30-4, er henvisningen til fyllingens maksimale høyde på 2 meter fremtredende. Vedtakene forstås slik at det er lagt avgjørende vekt på avviket mellom fyllingens høyde og maksimal tillatt høyde for tiltak som er unntatt krav om søknad og tillatelse etter pbl. § 20-5 jf. byggesaksforskriften (SAK10) § 4-1. Etter ombudsmannens syn er begrunnelsen i Fylkesmannens vedtak egnet til å reise tvil om Fylkesmannen hadde lagt til grunn et riktig rettslig utgangspunkt og gjort de nødvendige vurderinger av fyllingens omfang og utforming. Fylkesmannen bes om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder dispensasjon fra byggegrense i gjeldende detaljreguleringsplan. Dersom det skal gis dispensasjon fra bestemmelser i plan- og bygningsloven eller planer gitt i medhold av loven, må de kumulative vilkårene i § 19-2 annet ledd være oppfylt. Dispensasjon kan ikke gis dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, eller hensynene i lovens formålsbestemmelse, blir vesentlig tilsidesatt. I tillegg må fordelene ved å gi dispensasjon være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering. Ombudsmannen er kommet til at det knytter seg begrunnet tvil til Fylkesmannens standpunkt om at hensynene bak bestemmelsen om byggegrense i detaljreguleringsplanen, ikke ble «vesentlig» tilsidesatt ved dispensasjonen. Fylkesmannen bes om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder dispensasjon fra regulert byggegrense for oppføring av idrettshall. Fylkes­mannen i Troms hadde lagt stor vekt på at dispensasjonen ville medføre at idrettshallen ble realisert. Vedtaket ble klaget inn for ombudsmannen. Klagerne anførte blant annet at hallen ved å snus 90˚ ville kunne oppføres innenfor regulerte byggegrenser og dermed uten dispensasjon. Gjennom ombudsmannens undersøkelser kom det frem at Fylkesmannens begrunnelse var knyttet til en privatrettslig festeavtale mellom tiltakshaver og kommunen som grunneier. Etter denne avtalen disponerte tiltakshaver kun en begrenset del av eien­dommen. Fylkes­mannen mente derfor at hallen måtte plasseres som omsøkt for å kunne oppføres i tråd med tiltakshavers privat­rettslige rettigheter. Ombudsmannen er kommet til at det ikke i tilstrekkelig grad er sannsynliggjort at idretts­hallen ikke vil kunne realiseres uten dispensasjonen fra byggegrensen. Fylkesmannen er bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder opprettelse av ny grunneiendom for senere oppføring av to eneboliger med garasje. Fylkesmannen i Rogaland opprettholdt Sola kommunes dispensasjon fra reguleringsplanen og tillatelse til fradeling. Fylkesmannen hadde ikke foretatt en selvstendig vurdering etter pbl. § 26-1 annet punktum, men mente å ha vurdert tomtens egnethet i sin dispensasjonsvurdering. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om fradelingen av boligtomten krever dispensasjon fra reguleringsplanen. Pbl. § 26-1 annet punktum skulle uansett ha vært vurdert før det kunne gis tillatelse til fradeling. Ombudsmannen er også i tvil om Fylkesmannen har vurdert klagernes anførsler tilstrekkelig, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd. Fylkesmannen ble bedt om å vurdere saken på nytt.