Saken gjelder avslag på søknad om endring av rammetillatelse til oppføring av en enebolig i Karmøy kommune. Ved oppføringen av boligen ble boligens gesimshøyde 47 centimeter for høy i forhold til høydekravet i rammetillatelsen og kommuneplanen. Ved å fylle opp deler av terrenget rundt boligen, ville boligen likevel oppfylle høydekravet når gesimshøyden ble målt som forutsatt i kommuneplanen. Ansvarlig søker sendte derfor inn en søknad om endring av rammetillatelsen, en såkalt endringssøknad, som blant annet omfattet endring av det godkjente terrenget. Statsforvalteren i Rogaland opprettholdt Karmøy kommunes avslag på søknaden og mente at høyden, slik denne fremgikk av tegninger vedlagt søknaden, medførte kvalifiserte ulemper og avslo derfor søknaden i medhold av plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd første setning. Sivilombudet har kommet til at det er begrunnet tvil om Statsforvalteren fullt ut har gjort de vurderinger plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd første setning gir anvisning på. Det er også tvil om Statsforvalteren i tilstrekkelig grad har redegjort for hvordan hensynet til det kommunale selvstyret er vektlagt i Statsforvalterens prøving av kommunens skjønnsutøvelse. Ombudet ber Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder spørsmålet om en erklæring fra søkeren om frafall av byggetillatelse binder Statsforvalteren til å oppheve kommunens vedtak uten realitetsbehandling. Erklæringen ble sendt inn etter at naboer og Statsforvalteren i fylket hadde påklaget tillatelsen gitt av kommunen og saken var innkommet til settestatsforvalteren for behandling. Søkeren besluttet å trekke søknaden og erklærte samtidig at han frafalt retten som fulgte av byggetillatelsen. Statsforvalteren mente at det ikke lenger var en søknad å trekke, og at rettsvirkningene inntrådte så snart byggetillatelsen var gitt. Videre mente Statsforvalteren at klagerne hadde en berettiget interesse av å få realitetsbehandlet klagen. Ombudet kom til at det var naturlig å se det slik at klagegjenstanden var bortfalt som følge av frafallet. Ombudet ba Statsforvalteren om å vurdere sitt standpunkt på ny med sikte på å oppheve kommunens vedtak og avslutte klagebehandlingen.

Saken gjelder klage på en byggetillatelse som var gitt uten at den aktuelle tomten var regulert, og uten at det var gitt bestemmelser om grad av utnytting eller annen angivelse av utbyggingsvolum i kommuneplanen. Hovedspørsmålet er om pbl. § 11-10 nr. 1 må forstås slik at det i utgangspunktet gjelder et krav om reguleringsplan for å kunne bygge i byggeområder, og at unntak fra plankravet forutsetter at det er gitt bestemmelse om dette i kommuneplanen, i medhold av pbl. § 11-10 nr. 1. Videre reiser saken spørsmål om sammenhengen mellom bestemmelsen i pbl. § 11-10 nr. 1 og bestemmelsene i pbl. §§ 12-1 tredje ledd og 11-9 nr. 1. Ombudet undersøkte saken med Kommunal- og distriktsdepartementet. Ombudet er kommet til at det ikke gjelder et generelt krav om reguleringsplan for bygging i byggeområder, utover tilfellene som omfattes av pbl. § 12-1 tredje ledd. Ombudet legger videre til grunn at pbl. § 11-10 nr. 1 ikke setter materielle begrensninger for kommunens adgang til å avgrense rekkevidden av plankrav oppstilt i kommuneplan, jf. pbl. § 11-9 nr. 1. Ordlyden i § 11-10 nr. 1 kan heller ikke forstås som et uttrykk for at det gjelder minimumskrav om at bestemte forhold må være avklart i kommuneplanen for at det skal være anledning til å bygge direkte etter denne. Ombudet har på bakgrunn av dette ikke innvendinger mot at Fylkesmannen i Oslo og Viken, nå Statsforvalteren i Oslo og Viken, stadfestet byggetillatelsen uten at den aktuelle tomten var regulert, og uten at det var gitt bestemmelser om grad av utnytting eller annen angivelse av utbyggingsvolum i kommuneplanen.

Saken gjelder en søknad etter markaloven om oppføring av ti boliger på Brenna i Sørkedalen. Statsforvalteren i Oslo og Viken behandlet søknaden etter den forenklede prosessen som fremgår av markaloven § 14 annet ledd, og viste til at Klima- og miljødepartementet tidligere hadde vurdert tiltakene opp mot markalovens formål da det stadfestet kommuneplanen. Departementets stadfesting av kommuneplanen ble behandlet av ombudet i uttalelse 15. november 2021 (SOM-2021-1831). Ombudet er kommet til at søknader om tillatelse til bolig- eller fritidsbebyggelse i Marka skal behandles etter markaloven § 14 første ledd, selv om tiltaket er i samsvar med en kommunal plan etter plan- og bygningsloven. Forvaltningen må dermed vurdere om fordelene ved tiltaket må anses større enn de skader og ulemper tiltaket vil medføre for friluftslivet, naturmiljøet eller de allmenne interesser for øvrig. I en slik vurdering må forvaltningen bygge på den kommunale planen om de forhold som er klarlagt og vurdert under planbehandlingen uten at det senere er kommet til nye opplysninger av vesentlig betydning. På bakgrunn av dette ber ombudet Statsforvalteren om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder forståelsen av fristbestemmelsen i plan- og bygningsloven § 21-9 første ledd, nærmere bestemt hvilken frist som gjaldt for å fremme søknad om byggetillatelse etter at det var gitt dispensasjon fra kommunens arealplan for oppføring av fritidsbolig. Klage over kommunens dispensasjon hadde blitt behandlet i flere omganger av Statsforvalteren og hos ombudsmannen. Tiltakshaveren hadde i påvente av denne prosessen ikke søkt om byggetillatelse før treårsfristen hadde løpt ut. Statsforvalteren kom etter dette til at dispensasjonen til byggingen av fritidsboligen var bortfalt før søknaden om byggetillatelse ble fremmet. Ombudsmannen har kommet til at plan- og bygningsloven § 21-9 første ledd ikke kan tolkes slik at treårsfristen suspenderes eller løper fra et senere tidspunkt enn klageinstansens vedtak, selv om saken senere bringes inn for ombudsmannen. Etter ombudsmannens mening er det riktignok flere hensyn som isolert sett taler for at en klage til ombudsmannen burde ha slike virkninger. Andre rettskilder – og da særlig ordlyden i plan- og bygningsloven § 21-9 første ledd, sammenholdt med uttalelsene i forarbeidene til bestemmelsen – må likevel tillegges større vekt ved tolkingen. Ombudsmannens undersøkelser i denne saken viser likevel at det kan være grunn til å overveie endringer i det gjeldende regelverket. Kommunal- og moderniseringedepartementet vil bli gjort oppmerksom på ombudsmannens uttalelse i eget brev herfra og oppfordret til å vurdere behovet for endringer i bestemmelsen.

Ombudsmannen besluttet av eget tiltak å undersøke Bergen kommunes rutiner for samordning mellom den kommunale vei- og bygningsmyndigheten. Bakgrunnen for undersøkelsen var en byggesak som var klaget inn til ombudsmannen, hvor det hadde oppstått uenighet mellom Plan- og bygningsetaten og Bymiljøetaten om hvem som var rett myndighet til å fatte vedtak om henholdsvis tillatelse til å oppføre byggverk innenfor byggegrense langs kommunal vei, jf. veglova § 29, og godkjenning av avkjørsel fra offentlig vei, jf. plan- og bygningsloven § 27-4 første ledd. Uenigheten mellom etatene førte til at det ikke ble fattet enkeltvedtak, hverken i spørsmålet om dispensasjon fra byggegrense eller avkjørselstillatelse. Som følge av dette ble byggesøknaden avvist. Etter ombudsmannens syn mangler Bergen kommune tilfredsstillende rutiner for samordning mellom den kommunale vei- og bygningsmyndigheten, jf. plan- og bygningsloven § 21-5. Byrådens svar etterlater også tvil om kommunens forståelse av reglene om personell kompetanse til å gi dispensasjon fra byggegrense langs kommunal vei er i tråd med veglova § 30 og forarbeidene til plan- og bygningsloven. Ombudsmannen oppfordrer byråden til å utarbeide nye rutiner som sikrer bedre samordning mellom etatene og sørger for at tvilsomme kompetansespørsmål avklares. Byråden bør også utarbeide retningslinjer for vurdering av vedtakskompetansen i saker om dispensasjon fra byggegrense langs kommunal vei.

Kommunestyret i Våler kommune kom med 10 mot 9 stemmer til at dispensasjon for utbygging av vindkraftverk i Kjølberget ikke var bortfalt, fordi tiltaket var «satt i gang» senest 3…

Saken gjelder Vestvågøy kommunes saksbehandlingstid i en sak om dispensasjon for fradeling av hyttetomter og i saker om dispensasjon og deling generelt. Det er kommunens ansvar å sikre at lovpålagte frister følges. Kommunen har ikke oppfylt saksbehandlingsfristene i plan- og bygningsloven i saker om dispensasjon og deling mens arbeidet med ny reguleringsplan har pågått. Kommunen har heller ikke sendt foreløpig svar og forsinkelsesmelding i tråd med forvaltningsloven og god forvaltningsskikk. Ombudsmannen har merket seg kommunens tiltak og forutsetter at kravene til saksbehandlingstid, foreløpig svar og eventuelle forsinkelsesmeldinger blir overholdt i fremtiden.

Saken gjelder saksbehandlingstiden for byggesaksklager i Oslo kommune. På bakgrunn av en klage hit, etterspurte ombudsmannen generell informasjon om restanser og saksbehandlingstid i byggesaksklager etter plan- og bygningsloven i kommunen. Etter byggesaksforskriften skal byggesaksklager være ferdigbehandlet i kommunen innen åtte uker. Ombudsmannen konstaterer at saksbehandlingstiden for klager som behandles politisk i Oslo kommune, er vesentlig lengre enn forskriftskravet. Ombudsmannen ber Oslo kommune sørge for at byggesaksklager behandles innenfor fristene i byggesaksforskriften. Herunder ber ombudsmannen kommunen iverksette ytterligere tiltak for å sikre at fristene blir overholdt, også i klagesaker som blir behandlet politisk.

Ombudsmannen har av eget tiltak undersøkt saksbehandlingstid og rutiner ved byggesaksavdelingen i Frogn kommune. Ombudsmannen har særlig sett på saksbehandlingstid for byggesøknader og klager i byggesaker, samt kommunens rutiner for informasjon til søkerne under sakens gang. Kommunen har opplyst at de har iverksatt flere tiltak på byggesaksavdelingen. Ombudsmannen påpeker likevel at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden for byggesøknader og behandling av byggesaksklager, er for lang. I mange saker er ikke saksbehandlingsfristene i forvaltningsloven, plan- og bygningsloven og byggesaksforskriften overholdt. I flere saker er det heller ikke sendt tilfredsstillende foreløpige svar, forsinkelsesmeldinger eller svar på henvendelser fra søkere. Kommunen har opplyst at saksbehandlingsreglene nå følges for nye saker. Ombudsmannen forutsetter at kommunen bemanner byggesaksavdelingen og organiserer arbeidet slik at den kan oppfylle lovpålagte plikter for saksbehandlingstid, informasjon til borgerne og til å forfølge ulovlige forhold.