Saken gjelder Statsforvalteren i Oslo og Vikens stadfestelse av et avslag fra Nav på søknad om økonomisk stønad i form av nødhjelp. Det følger av sosialtjenesteloven § 18 at den som «ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad». Forarbeidene til bestemmelsen understreker at søkere i en nødssituasjon har krav på stønad til umiddelbare utgifter til blant annet mat, uavhengig av om vilkårene for økonomisk stønad er oppfylt. Klager opplyste i søknaden at hun ikke hadde mat. Hun dokumenterte også at det ikke var midler på kontoen hennes. Klager var kjent for sosialtjenesten i Nav, og hadde flere ganger tidligere søkt om nødhjelp. Nav avslo søknaden. Statsforvalteren stadfestet avslaget med den begrunnelse at klager hadde mottatt kr. 4020 i lønn to dager før søknaden. Ettersom hun hadde brukt hele lønningen til å betale en faktura, måtte hun ha tatt en avgjørelse om at hun klarte seg frem til ny inntekt. Statsforvalteren viste særlig til at klager flere ganger hadde fått råd og veiledning om å sikre sitt eget livsopphold før hun betalte andre utgifter. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalteren la en feil vurdering av de faktiske forholdene til grunn for avslaget. De måtte ha klarere holdepunkter å bygge på for å forutsette at klager hadde tilgang til mat. En antakelse om at klager må ha ment at hun ville klare seg kunne vanskelig legges til grunn når hun opplyste at hun faktisk ikke hadde mat eller penger.

Saken gjelder Statsforvalterens oppfølgning av en henvendelse fra en person som ikke fikk levert muntlig søknad om økonomisk stønad (nødhjelp). Han mente også at Navs krav til dokumentasjon for søknaden var for omfattende. Samme dag henvendelsen var sendt hadde han fått avslag på søknad om nødhjelp. Statsforvalteren åpnet tilsynssak på bakgrunn av henvendelsen og fikk tilsendt saksutredning og avslagsvedtaket fra Nav, men undersøkte ikke med klageren om henvendelsen var ment som en klage over avslaget. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalteren burde ha undersøkt med klageren om henvendelsen også var ment som en klage over enkeltvedtaket. Den som henvender seg til Statsforvalteren i saker etter sosialtjenesteloven, er ikke nødvendigvis kjent med Statsforvalterens rolle både som klage- og tilsynsorgan, og hvilke konsekvenser de ulike funksjonene har. Statsforvalteren bes om å undersøke med klageren om han mente å klage på enkeltvedtaket.

Saken gjelder søknad om økonomisk stønad for en person som ikke er norsk statsborger. Hun har hatt opphold i Norge etter EØS-regelverket i utlendingsloven. For å ha fulle rettigheter etter sosialtjenesteloven er det blant annet et vilkår at man har lovlig opphold i Norge. Både Nav og Statsforvalteren mente at søkeren ikke hadde dokumentert slikt lovlig opphold – verken av midlertidig eller varig karakter. Når det gjaldt spørsmålet om søkeren hadde såkalt varig opphold, viste Nav til at hun hadde en søknad om varig oppholdskort til behandling hos utlendingsmyndighetene. Utover dette ble det ikke gjort noen nærmere vurdering av om søkeren hadde oppnådd varig oppholdsrett, til tross for at en slik varig oppholdsrett kan inntre automatisk. Da søknaden om oppholdskort ikke var avgjort, mente Nav-kontoret at søkeren ikke hadde dokumentert lovlig opphold i Norge, og avslo søknaden om økonomisk stønad. Sivilombudet er kommet til at Nav skulle ha vurdert om søkeren hadde lovlig opphold, også når utlendingsmyndighetene ikke har tatt stilling til dette. Det gjelder både opphold av midlertidig og varig karakter. Ombudet har bedt Statsforvalteren om å sørge for at Nav gjør en ny vurdering av søknaden om økonomisk stønad. Videre har ombudet bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet om å oppdatere veilederen til Nav-kontorene for søknader som omfatter utenlandske søkere med opphold etter EØS-regelverket i samsvar med ombudets syn, samt å vurdere om det er grunn til også å oppdatere Navs rundskriv til sosialtjenesteloven med tilhørende forskrift.

Klagen til ombudsmannen gjelder avslag på økonomisk sosialhjelp til medisiner, boliglån, fellesutgifter, strøm, forsikring, telefonregning og utgifter til søknad om norsk statsborgerskap. Ombudsmannen er kommet til at det er mangler ved Fylkesmannens behandling av sakene. Sakene er ikke på alle punkter blitt godt nok opplyst under klagebehandlingen. Det er vanskelig å se at Fylkesmannen hadde grunnlag for å foreta en konkret og individuell vurdering av om stønadsbehovet ut fra klagerens helhetlige situasjon. Ombudsmannen mener derfor at det kan foreligge begrunnet tvil ved resultatet i sakene. Statsforvalteren bes behandle klagerens saker på nytt, og orientere ombudsmannen om utfallet.

Saken gjelder avslag på økonomisk stønad til livsopphold. Ombudsmannen er kommet til at saksbehandlingen sett under ett ikke er i samsvar med det som etter forvaltningsloven kreves for en forsvarlig saksbehandling. Begrunnelsene i saken har vært mangelfulle, noe som gjør at ombudsmannen mener det foreligger begrunnet tvil, jf. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd, om det er foretatt en tilstrekkelig individuell vurdering av klagerens helhetlige situasjon. På denne bakgrunn bes Fylkesmannen om å behandle klagen på nytt, og å merke seg ombudsmannens påpekninger til fremtidige saker.

Saken gjelder sosialtjenestens plikt til å yte økonomisk stønad til dekning av vanlige klær til innsatte. Ombudsmannen er kommet til at tvil om ansvarsfordelingen mellom sosialtjenesten og kriminalomsorgen, herunder om et rundskriv fortsatt er gjeldende, fører til manglende forutsigbarhet og manglende likebehandling ved vedtak om økonomisk sosialstønad til innsatte.

I denne saken har studenters/elevers rett til økonomisk sosialhjelp vært behandlet. Jeg har også tatt opp spørsmål knyttet til sosialtjenestens veiledning- og utredningsplikt. Kvalifiseringsprogrammets betydning har også vært behandlet. Jeg har funnet grunn til å knytte noen merknader til enkelte av fylkesmannens vurderinger og ber fylkesmannen overveie om det er aktuelt med fornyet behandling av saken. 

Foreningen Fattignorge m.fl. henvendte seg til ombudsmannen om grunnlaget for og måten beregningen av sosialhjelp skjer på. Søkelyset var særlig satt på de statlige og kommunale veiledende livsoppholdssatsene. Saken ble tatt opp med Arbeids- og inkluderingsdepartementet på generelt grunnlag. Ombudsmannen understreket at det knytter seg viktige rettssikkerhetsmessige spørsmål til disse sakene. Svake punkter ved sosialhjelpsordningen ble påpekt, og departementet uttalte at disse vil bli fulgt opp.

Etter anmodning fra Gatejuristen ble praktiseringen av sosialtjenesteloven § 4-5 om midlertidig husvære og § 10-1 om oppholdskommunens ansvar tatt opp med Oslo kommune på generelt grunnlag. Undersøkelsen viste at Oslo kommune er enig i den rettslige forståelsen av de aktuelle bestemmelsene. Utfordringene er særlig knyttet til den praktiske gjennomføringen. Ombudsmannen påpekte at behandlingen av saker om retten til midlertidig husvære er viktig for den enkeltes rettssikkerhet og ba kommunen om å ha oppmerksomheten rettet mot sosialtjenestens praktisering av bestemmelsene.