Saken gjelder Statsforvalteren i Oslo og Vikens saksbehandling i forbindelse med en tilsynssak etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7–4. På bakgrunn av en pasientklage, åpnet Statsforvalteren tilsyn hos legen, og konkluderte med at det forelå brudd på helsepersonelloven § 4 om forsvarlig og omsorgsfull hjelp. Legen fikk ikke oversendt klagerens etterfølgende tilleggsbemerkninger eller en innhentet medisinskfaglig vurdering før avgjørelsen ble fattet. Legen klagde på avgjørelsen og statsforvalteren vurderte saken på ny. Heller ikke i denne omgangen fikk legen oversendt pasientens nye tilleggsbemerkninger før avgjørelsen ble fattet. I den fornyede avgjørelsen endret Statsforvalteren sin konklusjon fra brudd på forsvarlig helsehjelp i helsepersonelloven § 4, til brudd på kravet om omsorgsfull hjelp etter samme lovs § 4 og brudd på informasjonsplikten i § 10. Klager ble ikke varslet eller gitt anledning til å uttale seg om hvorvidt § 10 var overholdt eller ikke. Ombudet kom til at det forelå brudd på utrednings- og fremleggingsplikten i forvaltningsloven § 17 både da saken ble behandlet i første omgang, og ved den fornyede vurderingen. Legen skulle ha fått oversendt pasientens tilleggsmerknader og den innhentede medisinskfaglige vurderingen før avgjørelsene ble fattet. Videre kom ombudet til at det forelå brudd på utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17 første ledd, da legen verken ble varslet eller fikk mulighet til å uttale seg når Statsforvalteren utvidet vurderingstemaet ved annen gangs behandling av saken. Statsforvalteren ble bedt om å behandle saken på nytt, og å legge ombudets syn til grunn i fremtidige saker.

På bakgrunn av en klagesak hit har Sivilombudet av eget tiltak, jf. sivilombudsloven § 15, undersøkt Statsforvalteren i Rogalands forståelse av reglene om taushetsplikt for personer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten som ikke er helsepersonell, og av statsforvalterens tilsynsmyndighet i saker om brudd på taushetsplikt. Ombudet var enig med Statsforvalteren i at ordlyden i helsetilsynsloven § 4 tilsier at deres myndighet til å føre individrettet tilsyn er begrenset til helsepersonell og personell som yter helse- og omsorgstjenester, og som dermed vil ha profesjonsbestemt taushetsplikt etter helsepersonelloven §§ 21 flg. Det er først og fremst denne gruppens profesjonsbestemte taushetsplikt det vil være aktuelt å føre individrettet tilsyn med. I et tilsyn mot kommunen som virksomhet kan det likevel være aktuelt å undersøke den forvaltningsmessige taushetsplikten til personer i helse- og omsorgsforvaltningen uten profesjonsbestemt taushetsplikt. Muligheten til slikt tilsyn vil imidlertid være begrenset som følge av bestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven § 12-3. Etter ombudets syn kan statsforvalteren uansett som del av et systemrettet tilsyn undersøke taushetsplikten for personer i helse- og omsorgstjenesten som ikke er helsepersonell eller yter helse- og omsorgstjenester, så langt det gjelder deres taushetsplikt for helseopplysninger etter helsepersonelloven §§ 21 flg., jf. helseregisterloven § 17, pasientjournalloven § 15 og helsepersonelloven § 26 fjerde ledd. En pasient, bruker og andres rett etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 til å anmode tilsynsmyndigheten om en vurdering av brudd på plikter etter blant annet helsepersonelloven og helse- og omsorgstjenesteloven, er ikke begrenset til pliktbrudd hos helsepersonell eller personell som yter helse- og omsorgstjenester. Ombudet mente derfor at statsforvalteren ved behandlingen av slike anmodninger kan føre individrettet tilsyn med brudd på taushetsplikt etter helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1 og helsepersonelloven § 21, uavhengig av om saken gjelder personell som ikke er helsepersonell eller yter helse- og omsorgstjenester.

Saken gjelder en pasient som skal ha blitt undersøkt av lege uten samtykke for å bringe på det rene om vilkårene for tvungent psykisk helsevern var oppfylt. Pasienten klaget på dette til Statsforvalteren i Troms og Finnmark, som avviste saken under henvisning til at det ikke var grunnlag for tilsynsmessig oppfølging av saken. Sivilombudet er kommet til at det faktum Statsforvalteren la til grunn i vedtaket, og som synes å følge av sakens dokumenter, skulle ført til at saken ble behandlet som en klagesak etter psykisk helsevernloven § 3-1. Statsforvalteren bes om å behandle saken på nytt innen 15. mai 2023 og orientere ombudet om den fornyede behandlingen med kopi av den nye avgjørelsen.

Saken gjelder Statsforvalteren i Oslo og Vikens behandling av en klage på flere forhold ved et familievernkontor, herunder på mulig brudd på taushetsplikten ved en bekymringsmelding til barnevernet om klagers opptreden i et meklingsmøte ledet av en psykolog. Statsforvalterens tilsynsansvar for familievernkontorene og for helsepersonell håndteres av to ulike avdelinger, som begge var involvert ved behandlingen av klagen. Statsforvalterens sosial- og barnevernsavdeling kom til at Bufetat sto nærmest til å følge opp klagerens henvendelse, og at det derfor ikke skulle opprettes tilsynssak. Statsforvalterens helseavdeling svarte blant annet at det i dette tilfellet ikke var grunn til å tro at helselovgivningen var brutt. Konklusjonen fra begge avdelingene var at saken ikke ga grunnlag for videre tilsynsmessig oppfølging. Overfor ombudet har Statsforvalteren opplyst at de ved behandlingen av klagerens henvendelser ikke tok stilling til om psykologen eller familievernkontoret hadde brutt taushetsplikten. At de ikke trengte å vurdere dette, begrunnet de blant annet med at tilsynet med familievernkontorene utføres som systemrettede tilsyn, mens dette gjaldt en enkeltsak. Sivilombudet peker på at Statsforvalterens tilsynsansvar med familievernkontor ikke er begrenset til kun å utføre systemrettet tilsyn og har kommet til at det er begrunnet tvil om Statsforvalteren i denne saken har hatt en for snever forståelse av sitt tilsynsansvar i enkeltsaker. Ombudet er også kommet til at Statsforvalterens avgjørelse fra helseavdelingen gir et misvisende inntrykk av hvilke vurderinger Statsforvalteren har foretatt og ikke oppfyller de krav til begrunnelse som følger av alminnelige normer for god forvaltningsskikk. Det er ikke funnet tilstrekkelig grunnlag for å be om ny behandling av denne enkeltsaken, men Statsforvalteren bes merke seg det som er påpekt og se hen til dette ved behandlingen av senere saker.

Saken gjelder klager over Statsforvalteren i Oslo og Vikens avgjørelse i en tilsynssak om brudd på taushetsplikt. I forbindelse med behandlingen av en søknad om BPA hadde saksbehandleren gjort oppslag i klagerens journaler fra samtaler med en behandler om psykisk helse. Klageren hadde gitt samtykke til at kommunen kunne innhente nødvendige opplysninger. Klagerens sentrale anførsel var at behandleren ikke skulle lagret journalen på et sted som var tilgengelige for oppslag fra saksbehandleren. Det ble også anført at saksbehandleren hadde brutt taushetsplikten ved å lese journalen. Statsforvalteren omtalte bare den sistnevnte anførselen, og konkluderte med at taushetsplikten ikke brutt. Sivilombudet er kommet til at det var i strid med begrunnelsesplikten i pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a at ikke klageren ble informert om hvorfor hans hovedanførsel om at journalen var lagret på feil sted ikke ble behandlet videre. Ombudet ber Statsforvalteren sikre at det i fremtidige saker gis en begrunnelse for hvorfor vesentlige anførsler er utelatt fra tilsynssaker. Ombudet har videre kommet til at det er begrunnet tvil om saken var tilstrekkelig utredet til å konkludere med at det ikke var brudd på taushetsplikten etter helsepersonelloven § 21 a. Ombudet ber Statsforvalteren behandle saken på nytt. Ombudet har også merknader til kommunens praksis med å gi saksbehandlere tilgang til journaler for psykisk helse. Etter ombudets syn gir denne praksisen risiko for brudd på helsepersonelloven § 21 a. Statsforvalteren har påpekt at det er nødvendig med fokus for å unngå spredning av sensitiv informasjon i større grad enn nødvendig og utover det samtykket er ment å omfatte, og at de vil ta med seg dette i sitt videre tilsynsarbeid. Ombudet ber Statsforvalteren være oppmerksom på risikoene denne saken har avdekket.

Saken gjelder en omgjøring av en avgjørelse fattet av Statsforvalteren i Oslo og Viken i en tilsynssak mot en fastlege, jf. pasient - og brukerrettighetsloven § 7-4. Statsforvalteren fattet først avgjørelse om at fastlegen hadde brutt sin plikt til å yte forsvarlig helsehjelp, samt at han ved to anledninger hadde brutt reglene om journalføring. Avgjørelsen ble senere omgjort etter at saken ble vurdert på nytt av Statsforvalteren. Ombudet har kommet til at klagerens prosessuelle rettigheter etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a ikke ble overholdt i denne saken. Etter ombudets syn, gjelder disse rettighetene også når en tidligere avsluttet tilsynssak tas opp til ny vurdering. Klageren skulle ha blitt forelagt sentrale saksdokumenter forut for de fornyede vurderingene av 8. desember 2021 og 30. desember 2022, og gitt mulighet til å uttale seg. Han burde også ha blitt tilsendt den fornyede avgjørelsen av 8. desember 2021. Statsforvalteren erkjente også at klagerens rett til innsyn og kontradiksjon ikke var blitt tilstrekkelig ivaretatt i saken. Statsforvalteren overholdt heller ikke klagerens rett til underretning og begrunnelse om resultatet av tilsynssaken, da klageren ikke ble informert om at også bruddet på journalføringsplikten ble omgjort i den fornyede vurderingen av 30. januar 2022. Ombudet mener det er alvorlig at Statsforvalteren etter egen vurdering ikke hadde tilstrekkelig faglig kapasitet og kompetanse i perioden da de to første avgjørelsene i saken ble truffet. Ombudet forutsetter at Statsforvalteren i framtiden organiserer seg slik at man til enhver tid har tilstrekkelig kapasitet og faglig kompetanse tilgjengelig til å kunne utføre sine oppgaver som tilsynsmyndighet i tråd med regelverket.

Sivilombudet har tidligere flere ganger uttalt at statsforvaltere som mottar en anmodning om å vurdere mulig pliktbrudd etter helselovgivningen, som hovedregel må ta stilling til om pliktbrudd har funnet sted, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a. Det kan bare unnlates å ta stilling til dette dersom anmodningen kan anses som «åpenbart grunnløs». En Statsforvalter avsluttet behandlingen av to slik anmodninger uten å ta stilling til om det forelå pliktbrudd. I begrunnelsene for avgjørelsene viste Statsforvalteren til Statens helsetilsyns «[m]idlertidige retningslinjer for håndtering av tilsynssaker i helse- og omsorgstjenesten under koronapandemien». På bakgrunn av klager til ombudet over disse avgjørelsene, besluttet ombudet å undersøke om de midlertidige retningslinjene var i overensstemmelse med pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a. Under undersøkelsen har det kommet frem at Statens helsetilsyn mener statsforvalterne generelt har større adgang til å utøve skjønn med hensyn til om det skal foretas en pliktbruddvurdering enn det ombudet har gitt uttrykk for i sine uttalelser. Dessuten har koronapandemien skapt en omfattende krisesituasjon som etter deres syn gjør det nødvendig og rettmessig å foreta strengere prioriteringer enn etter vanlig praksis. Sivilombudet fastholder at statsforvaltere som mottar en anmodning om å vurdere mulig pliktbrudd har plikt til å ta stilling til om pliktbrudd har funnet sted med mindre anmodningen kan karakteriseres som «åpenbart grunnløs». Selv om koronapandemien har skapt store ressursutfordringer hos statsforvalterne, gir ikke dette i seg selv grunnlag for å gjøre unntak fra enkeltpersoners lovbestemte rettigheter etter pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a. Slike unntak ville krevd at det ble foretatt justeringer i pliktene statsforvalterne er pålagt gjennom endringer i lovverket. Koronapandemien har gitt grunnlag for flere midlertidige regelendringer, men det er ikke gitt slike endringer på dette området. Uavhengig av de midlertidige retningslinjene som nå er opphevet, har saken avdekket at Statens helsetilsyn generelt tolker pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a på en måte som ombudet flere ganger tidligere har uttalt at det ikke er rettslig grunnlag for. Sivilombudet forutsetter at Helsetilsynet nå legger til grunn ombudets forståelse av regelverket, og ber om å bli orientert om hvordan Helsetilsynet vil følge opp denne uttalelsen overfor Statsforvalterne innen 22. november 2021.

Saken gjelder Statsforvalteren i Innlandets, tidligere Fylkesmannen i Innlandets, behandling av en tilsynssak om bruk av tvang på sykehjem mot en dement pasient uten samtykkekompetanse. Pasienten hadde i flere tilfeller blitt holdt fast og ført inn på eget rom for skjerming, i noen tilfeller med låst dør, etter at han hadde opptrådt truende og aggressivt mot sykehjempersonalet og andre beboere. Ved avgjørelsen av tilsynssaken mente Statsforvalteren at disse tiltakene hadde tilstrekkelig hjemmel i forskrift for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie § 3-3. Under sakens behandling her kom Statsforvalteren til at sykehjemsforskriften § 3-3 ikke ga rettslig grunnlag for tvangsbruken. Statsforvalteren mente nå at det var brukt tvang uten hjemmel i lov, og at konklusjonen i tilsynssaken skulle ha vært at det forelå brudd på forsvarlighetskravet etter helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Statsforvalterens fornyede vurdering synes riktig, men saken gir likevel grunn til enkelte merknader. Ombudsmannen er kommet til at sykehjemsforskriften § 3-3 ikke kan gi rettslig grunnlag for tvangstiltak. Det var derfor riktig av Statsforvalteren å endre sin vurdering. Tvangstiltakene i denne saken hadde ikke hjemmel i sykehjemsforskriften, og den aktuelle tvangsbruken faller utenfor virkeområdet til pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A. Statsforvalteren kom til at heller ikke reglene om nødrett og nødverge fikk anvendelse. Ombudsmannen har ikke vurdert den konkrete lovmessigheten av de enkelte tiltakene opp mot disse reglene, men er enig i at hyppigheten av tiltakene tilsier at det kan være snakk om rutinemessig bruk av tvang. Ombudsmannen bemerker generelt at tilsynssaker om vurdering av pliktbrudd som omhandler tvang «hjemlet» i straffelovens bestemmelser om nødrett og nødverge, bør undergis en særlig grundig og samvittighetsfull behandling hos tilsynsmyndigheten, da det i liten grad foreligger andre rettslige kontrollmekanismer. Saken avsluttes her med disse merknadene.

Saken gjelder Fylkesmannen i Innlandets avgjørelse i en tilsynssak, hvor de kom til at en psykologs bekymringsmelding til barnevernet ikke utgjorde brudd på et helsepersonells taushetsplikt. Fylkesmannen la stor vekt på at psykologen i denne saken hadde drøftet saken anonymt med barneverntjenesten, og konkluderte med at det ikke var brudd på taushetsplikten når helsepersonellet handlet i tråd med barneverntjenestens råd om å sende bekymringsmelding. Sivilombudsmannen er kommet til at Fylkesmannen ikke har foretatt en tilstrekkelig selvstendig og forsvarlig vurdering av om det foreligger brudd på taushetsplikten. At psykologen hadde lang erfaring og fulgte råd fra barneverntjenesten kunne ikke begrunne at vilkårene er oppfylt. Fylkesmannen har i sin avgjørelse og ovenfor ombudsmannen også vist til noen opplysninger om et søskens psykiske helseproblemer og psykologens samarbeidsproblemer med foreldrene, men heller ikke disse opplysningene gir tilstrekkelig grunnlag for konklusjonen om at vilkårene for unntak fra taushetsplikten er oppfylt. Fylkesmannen bes derfor behandle den delen av saken som gjelder mulig brudd på taushetsplikt på nytt.

På bakgrunn av et sykdomsforløp som medførte at pasienten døde, ba pasientens datter Fylkesmannen i Troms og Finnmark vurdere om helsetjenesten på sykehjemmet og legevakten hadde vært i tråd med pasient- og brukerrettighetslovens krav. Fylkesmannen henviste først til lokal avklaring ved å be kommunen og datteren om å løse saken ved dialog seg imellom. Etter at lokal avklaring var gjennomført, fastholdt datteren anmodningen om at Fylkesmannen skulle vurdere mulig pliktbrudd. Fylkesmannen avviste anmodningen. Ombudsmannen mener Fylkesmannen ikke fulgte saksbehandlingsreglene i pasient- og brukerrettighetsloven eller alminnelige prinsipper for forsvarlig saksbehandling da de fattet avgjørelsene om å henvise til lokal avklaring og om å avvise anmodningen om å vurdere pliktbrudd. Ombudsmannen kan ikke se at Fylkesmannen vurderte synspunktene klageren fremsatte i anmodningen. Avgjørelsene inneholder heller ikke korte begrunnelser for resultatene. Videre ga ikke avgjørelsen om lokal avklaring klageren underretning om resultatet av Fylkesmannens behandling av saken. Manglene ved Fylkesmannens saksbehandling gjør at ombudsmannen finner det er begrunnet tvil ved om avgjørelsene er riktige. Fylkesmannen bes om å behandle saken på nytt.