Saken gjelder Statsforvalterens plikt til å prøve kommunens vurdering av krav til forsvarlige helse- og omsorgstjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1, i en klagesak om avslag på omsorgsstønad. Klageren søkte om omsorgsstønad for omsorgsarbeid han utfører for sin sønn. Kommunen avslo søknaden under henvisning til at sønnen allerede hadde fått innvilget tilstrekkelige tjenester for å dekke sitt hjelpebehov. Vedtaket ble påklaget til Statsforvalteren, og klageren anførte at kommunens innvilgete tjenester ikke var i samsvar med kravet om nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Statsforvalteren stadfestet kommunens vedtak, og viste til at arbeid som klageren gjorde ut over det kommunen hadde vurdert som nødvendig og forsvarlig, ikke ga grunnlag for omsorgsstønad. Statsforvalteren foretok ikke noen selvstendig prøving av kommunens forsvarlighetsvurdering. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalteren skulle ha foretatt en selvstendig vurdering av kommunens konklusjon om at det innvilgete tjenestetilbudet til klagerens sønn var i samsvar med forsvarlighetskravet i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Dette underbygges av at klagerens sentrale anførsel var at sønnens tjenestetilbud ikke var forsvarlig, noe Statsforvalteren skulle vurdert, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd. Ombudet ba Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt og holde ombudet orientert om utfallet.

Saken gjelder Statsforvalteren i Vestfold og Telemarks vedtak om å avslå klagerens søknad om rehabiliteringsopphold på en ideell helseinstitusjon med omsorgstilbud til alvorlig syke ME-pasienter. Klageren hadde ME og det var uomtvistet at hun hadde rett på nødvendige helse- og omsorgstjenester. Kommunen hadde blant annet innvilget henne et opphold på kommunens helsehus. Sivilombudet kom til at det var begrunnet tvil om Statsforvalteren hadde gjort en tilstrekkelig konkret og selvstendig vurdering av om kommunens tilbud til klageren var forsvarlig, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Ombudet mente også at Statsforvalterens begrunnelse i vedtaket ikke oppfylte kravene i forvaltningsloven § 25, jf. § 33, og kravene til god forvaltningsskikk. Videre kom ombudet til at Statsforvalteren skulle avklart med klageren om hun ønsket å imøtegå eller kommentere kommunens saksfremstilling, og gitt henne mulighet til å gjøre det før klagesaken ble avgjort, jf. forvaltningsloven § 33 fjerde og femte ledd. Ombudet ba Statsforvalteren vurdere saken på nytt og begrunne vedtaket i samsvar med merknadene i uttalelsen.

Saken gjelder Statsforvalteren i Vestlands avgjørelse om utmåling av omsorgsstønad, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 nr. 3. Klagerens ektefelle var avhengig av tett oppfølging hele døgnet og hadde rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a annet ledd. Både klageren og ektefellen mottok også andre helse- og omsorgstjenester fra kommunen. Ombudet mente at det i en klagesak som gjelder omfang av omsorgsstønad må vurderes om tjenestetilbudet – som helhet – er på et forsvarlig nivå, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Det fremgikk ikke av Statsforvalterens avgjørelse at de hadde foretatt en slik vurdering. Om tjenestetilbudet har et forsvarlig omfang og oppfyller minstekravet til nødvendige helse- og omsorgstjenester hører til rettsanvendelsen. Dette kan – og skal – Statsforvalteren prøve fullt ut. Omfanget av tilbudet utover et forsvarlig minstenivå, hører derimot til kommunens frie skjønn. Ombudet mente videre at det var begrunnet tvil om saken var tilstrekkelig opplyst og bygget på riktig faktum. Det var ikke konkretisert hva slags og hvor mange timer særlig tyngende omsorgsarbeid klageren ytet per dag/uke basert på ektefellens hjelpebehov. På denne bakgrunn ba ombudet Statsforvalteren behandle saken på nytt.

Saken gjelder Fylkesmannen i Xs behandling av en klage over helsehjelp fra en kvinnelig innsatt i Y fengsel. Klagen gjaldt blant annet at hun bare har tilgang til mannlig fysioterapeut og lege, at hun ikke ble informert om retten til å ha kvinnelig sykepleier til stede under konsultasjoner og legens behandling av pasientens underlivsplager. De spesielle forholdene innsatte er underlagt, med en høyere forekomst av enkelte helseproblemer og kvinnelige innsattes særlige sårbare situasjon kan tenkes å gi økt risiko for brudd på retten til forsvarlige og verdige helsetjenester. Fylkesmannen har derfor et særlig ansvar for å undersøke om en klage fra en kvinnelig innsatt gir grunn til å opprette rettighetssak og/eller foreta en pliktbruddvurdering. Fylkesmannen må også gi den innsatte tilstrekkelig veiledning slik at hun kan ivareta sine interesser etter helse- og omsorgslovgivningen. Det fremstår som uklart om Fylkesmannen har behandlet saken som en rettighetssak, som en sak om pliktbrudd eller som en felles sak etter begge sporene. Ombudsmannen er enig med Fylkesmannen i at dette burde fremkommet tydeligere ved avslutningen av saken. Fylkesmannen burde uansett ha avklart formålet med klagen med den innsatte før saken ble behandlet. Fylkesmannens behandling av rettighetsspørsmålene har ikke vært i tråd med god forvaltningsskikk. Det fremgår ikke av oversendelsesbrevet til kommunen at Fylkesmannen har ansett saken som en rettighetsklage, at kommunen skal foreta en forberedende klagebehandling eller at saken skal sendes tilbake til Fylkesmannen dersom klagen ikke tas til følge i kommunen. Fylkesmannen bes følge opp saken overfor kommunen og eventuelt behandle klagen. Selv om Fylkesmannen må ha en viss frihet med hensyn til hvordan deres undersøkelser av om det foreligger pliktbrudd skal innrettes, står ikke Fylkesmannen fritt til å avgjøre om det skal tas stilling til de pliktbrudd som er tatt opp. Det er ikke relevant om en vurdering av pliktbrudd for eksempel vil ta lang tid å behandle, slik Fylkesmannen har lagt til grunn. Fylkesmannen bes om å avklare med klageren hvorvidt hun ønsker en vurdering av om det foreligger pliktbrudd og i tilfelle gjøre de nødvendige undersøkelsene av saken.

Saken gjelder Fylkesmannen i Rogalands opprettholdelse av Y kommunes avslag på en søknad om permisjon fra en eldre mannlig pasient, som var tvangsinnlagt ved en helse- og omsorgsinstitusjon i kommunen. Bakgrunnen for permisjonssøknaden var at pasienten ønsket å tilbringe tid utenfor institusjonen sammen med sin sønn. Den aktuelle avgjørelsen om å avslå permisjon, kan ikke anses som et enkeltvedtak. I samsvar med blant annet alminnelige prinsipper om god forvaltningsskikk må imidlertid også søknader om permisjon undergis en forsvarlig saksbehandling og vurdering. Hvis en søknad avslås, må det gis en begrunnelse for avslaget. I dette tilfellet har ikke kommunen i tilstrekkelig grad begrunnet sin avgjørelse, og dette er ikke rettet opp gjennom Fylkesmannens behandling. Manglene ved behandlingen av søknaden om permisjon gjør at det foreligger begrunnet tvil knyttet til resultatet i saken. Ombudsmannen ber derfor om at saken behandles på nytt.

Helsetilsynet i fylket stadfestet kommunens avslag på en søknad om korttidsplass/rehabiliteringsplass ved et sykehjem. Søkeren ble i stedet tilbudt hjemmebaserte tjenester. Klagen gjaldt blant annet kommunens klageordning og Helsetilsynet i fylkets grunnlag for konklusjonen om at søkeren fikk oppfylt sin rett til «nødvendig helsehjelp» etter kommunehelsetjenesteloven. Ombudsmannen påpekte at kommunen ikke hadde fulgt reglene for korrekt klagebehandling ved at samme organ hadde vurdert saken som beslutningsmyndighet og som klageinstans. Helsetilsynet burde derfor henvist saken til ny behandling i kommunen. Beslutningsgrunnlaget til Helsetilsynet var dessuten sparsomt, og det fremsto som usikkert om tilsynet hadde et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere saken.