LyttDu er her:
- Temakategorier
- Alminnelig forvaltningsrett
- Utredningsplikt
-
Tildeling av 50 % driftstilskudd til fysioterapeut – saksbehandling
23. desember 2011 (sak 2010/3024)
En søker til et utlyst 50 % driftstilskudd til fysioterapi ble ikke innkalt til intervju og ikke tildelt tilskuddet. Hun mente seg forbigått og kom med en rekke innsigelser mot kommunens saksbehandling, blant annet manglende oversendelse av søkerlisten og mangelfull informasjon.
Ombudsmannen kom til at behandlingen av tildelingssaken var utilfredsstillende på flere sentrale punkter, blant annet knyttet til retten til innsyn i saksdokumenter. Kommunen syntes å ha mangelfull kjennskap til sentrale saksbehandlingsregler og ble anmodet om å gjennomgå egne rutiner for behandling av forvaltningssaker generelt og saker om innsyn spesielt. Om feilene også kunne hatt betydning for selve tildelingen av driftstilskuddet, kunne ombudsmannen ikke ta stilling til.
-
Avslag på søknad om tillatelse til preimplantasjonsdiagnostikk
22. desember 2011 (sak 2011/685)
Saken gjelder Preimplantasjonsdiagnostikknemndas avslag på en søknad om tillatelse til preimplantasjonsdiagnostikk i utlandet. Nemnda avslo søknaden under henvisning til at vilkåret om at det må foreligge alvorlig, arvelig sykdom ikke var oppfylt. Ved vurderingen anså nemnda seg ikke bundet av en avgjørelse fra den tidligere Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet, der tillatelse ble gitt i et tilfelle med samme sykdomsdiagnose. Det ble heller ikke ansett avgjørende at det har vært gitt tillatelse til senabort i tilfeller der det er konstatert at fosteret har den aktuelle genetiske feilen.
Ombudsmannen kom til at det ikke kunne rettes innvendinger mot at nemnda ikke hadde ansett seg bundet av avgjørelsen vedrørende samme sykdomstilstand fra nemnda som tidligere vurderte slike saker. Ulik konklusjon i de to sakene kunne heller ikke anses som usaklig forskjellsbehandling. Etter ombudsmannens syn knyttet det seg derimot begrunnet tvil til nemndas vurderinger når det gjeldt betydningen av at det hadde vært gitt tillatelse til senabort av fostre med den aktuelle genetiske feilen, blant annet i klagerens tilfelle. Ombudsmannen ba på denne bakgrunn nemnda om å vurdere saken på nytt, og herunder foreta en nærmere vurdering av abortvedtaket som var truffet vedrørende klageren.
-
Avslag på søknad om familieinnvandring fra foreldreløse, mindreårige søkere
31. oktober 2011 (sak 2010/2426)
To foreldreløse gutter fra Afghanistan søkte om familieinnvandring for å bo sammen med sin søster i Norge. Guttene var henholdsvis 13 og 16 år på søknadstidspunktet og 16 og 18 på tidspunktet for endelig vedtak i Utlendingsnemnda. De hadde reist til Pakistan og bodde under enkle forhold hos en husvert, som utlendingsmyndighetene anså som en «omsorgsperson» etter utlendingsforskriften. Ett av spørsmålene i saken var om dette var en riktig forståelse og om saksbehandlingen var forsvarlig.
Ombudsmannen bemerket at saken etter sin art skulle prioriteres, men at det likevel hadde tatt over to år å få en endelig avgjørelse. Særlig syntes Utlendingsdirektoratet å ha brukt lang tid på behandlingen av klagen, noe som var uheldig. Søkerne hadde heller ikke blitt hørt slik gjeldende regler og retningslinjer tilsa. Ombudsmannen bemerket videre at det er åpenbare utfordringer knyttet til god og troverdig saksopplysning om forholdene i fjerntliggende land. Det var noe usikkert hva slags leveforhold og omsorgssituasjon søkerne hadde. Etter en samlet vurdering der søkernes alder stod sentralt, kunne ikke ombudsmannen kritisere utredningen av saken eller avgjørelsen for øvrig.
-
Melding om oppføring av naust og moloer – spørsmål om utredningsplikt og avbrytelse av klagefrist ved elektronisk klage
10. august 2011 (Sak 2011/571)
Saken gjaldt melding om naust og moloer for bruk i landbruket. Det ble lagt til grunn at tiltakene var å regne som «driftsbygninger i landbruket», som i utgangspunktet kunne meldes etter plan- og bygningsloven 14. juni 1985 (plbl. 1985) nr. 77 § 81. Det sentrale spørsmålet var om tiltakene var «nødvendig… i landbruket», slik at unntaket i plbl. 1985 § 17-2 tredje ledd nr. 1 fra byggeforbudet i strandsonen kom til anvendelse. Ombudsmannen kom til at tiltakshaverne hadde gjort det som kunne forventes av dem for å underbygge sin påstand om at moloene var nødvendige. Det var da fylkesmannen som hadde en oppfordring til å opplyse saken ytterligere for å tilbakevise tiltakshavernes påstand. Fylkesmannen hadde heller ikke gitt en tilstrekkelig konkret begrunnelse for hvorfor det kombinerte fôrlager og naust ikke var «nødvendig». Fylkesmannen ble bedt om å foreta en fornyet vurdering.
Saken reiste også spørsmål om avbrytelse av klagefrist ved elektronisk klage. Fylkesmannen hadde sendt klage på kommunens vedtak i e-brev direkte til saksbehandler i kommunen på klagefristens siste dag. Ombudsmannen kom til at klagen ikke var rettidig fremmet, da klagen ikke var sendt til den elektroniske adressen oppgitt for mottak av elektronisk klager. Etter en konkret vurdering fant ombudsmannen imidlertid ikke grunn til å tro at fristoversittelsen hadde virket bestemmende på vedtakets innhold.
-
Reguleringsplan - utilstrekkelig vurdering av alternative plasseringer for industriområde
28. april 2011 (Sak 2011/709)
Saken gjaldt plikten til å vurdere alternative plasseringer ved utarbeidelsen av reguleringsplan for et industriområde. Av planprogrammet til konsekvensutredningen fremgikk det i generelle vendinger at 12 ulike alternative plasseringer var vurdert, men uten noen nærmere beskrivelse.
Ombudsmannen mente at de ulike alternative lokaliseringene og vurderingene av dem skulle vært fremlagt for kommunestyret og kom til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst da kommunestyret traff reguleringsvedtaket. Fylkesmannen ble bedt om å foreta en fornyet vurdering.
-
Skatteetatens behandling av anmodning om omgjøring av bostedsregistrering
14. april 2011 (Sak 2011/559)
A eide eiendommen X i Z kommune, og brukte den som fritidseiendom. Frem til A kjøpte eiendommen, i 1982, eide B den, og i folkeregisteret var B registrert bosatt der fra 1978 til 1989. A hevdet at B aldri hadde bodd på X, men at han i hele perioden hadde bodd i tjenestebolig på naboeiendommen. Da bostedsregistreringen kunne få betydning for om fremtidige eiere ville ha boplikt, fremmet A flere anmodninger om at den måtte omgjøres. Som dokumentasjon for Bs bosted, fremla han flere erklæringer, blant annet fra B selv og fra arbeidsgiveren hans.
Skatt sør og Skattedirektoratet avviste kravet om omgjøring, blant annet under henvisning til at bostedsregistreringen lå mange år tilbake i tid og at saksdokumentene fra registreringen var makulert. Direktoratet uttalte også at det normalt ble krevet mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for å fastslå at et vedtak om bostedsregistrering bygde på feil faktum.
Ombudsmannen uttalte at det måtte legges til grunn at et vedtak om bostedsregistrering var ugyldig dersom den registrerte verken hadde bosatt seg på eiendommen eller skulle ha vært registrert bosatt der av andre grunner, og at folkeregistermyndighetene, dersom dette kunne påvises, hadde plikt til å foreta en omgjøring. Folkeregistermyndigheten måtte kunne stille krav om at det forelå vektige holdepunkter som talte for at bostedsregistreringen bygde på feil faktum, men det kunne likevel ikke stilles krav om at enhver tenkelig mulighet for at registreringen var riktig, var utelukket. Når skatteetaten ikke fant at dokumentene som A hadde fremlagt, godtgjorde at bostedsregistreringen bygde på feil faktum, burde etaten ha veiledet om hvilke typer dokumentasjon som ville kunne ha betydning, og eventuelt også undersøkt saken nærmere selv. Skattedirektoratet ble etter dette bedt om å behandle saken på nytt.
Skattedirektoratet behandlet deretter saken på nytt. Det ble igjen konkludert med at det ikke var sannsynliggjort at B ikke hadde tatt døgnhvilen på X.
-
Skjulte lydopptak som dokumentasjon i sak om retting og sletting av journalopplysninger
7. oktober 2010 (Sak 2009/167)
Saken gjaldt i første rekke spørsmålet om Helsetilsynet var forpliktet til å ta i betraktning skjulte lydopptak i en sak om retting og sletting av opplysninger i en pasientjournal. A og B klaget en slik sak inn for Helsetilsynet i Hordaland, og ønsket å fremlegge lydopptak de hadde tatt opp i det skjulte til støtte for sine anførsler. Tilsynet ville ikke ha lydopptakene tilsendt og tok ikke stilling til betydningen av opptakene. Heller ikke Statens helsetilsyn tok stilling til bruken av lydopptakene i den konkrete saken.
Ombudsmannen fant grunn til å kritisere både Helsetilsynet i Hordalands og Statens helsetilsyns behandling av saken. Det representerte et brudd på forvaltningslovens krav om at en sak skal være så godt opplyst som mulig før vedtak treffes at lydopptakene ikke ble tatt i betraktning. Vedtaket i saken syntes heller ikke å tilfredsstille forvaltningslovens innholdsmessige krav til begrunnelse. Selv om det var positivt at Statens helsetilsyn til slutt vurderte saken konkret, og kom til at lydopptakene burde vært tatt i betraktning, mente ombudsmannen at det på et tidligere tidspunkt burde vært reagert mot Helsetilsynet i fylkets behandling. Ombudsmannen konkluderte med at Helsetilsynet i Hordalands vedtak, som følge av saksbehandlingsfeilene, måtte anses som ugyldig. Det ble derfor bedt om at saken ble vurdert på nytt.
-
Dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen og kommuneplanens LNF-formål for oppføring av badehus
30. juni 2010 (Sak 2009/979)
Saken gjaldt avslag på søknad om dispensasjon for oppføring av badehus på Strandpromenaden på Nesodden. Fylkesmannen fant at det forelå en rekke relevante hensyn som i dispensasjonsvurderingen trakk i ulik retning. Imidlertid konkluderte fylkesmannen med å ville legge avgjørende vekt på at oppføring av badehus ville «hindre kontakten» mellom promenaden og sjøen.
Ombudsmannen mente det var uklarheter rundt faktiske forhold som fylkesmannen burde kunne avklare ved å foreta en befaring. Fylkesmannen ble derfor bedt om å behandle saken på nytt og vurdere behovet for befaring.
Fylkesmannen befarte deretter området, og opplyste i senere brev hit at han ikke hadde funnet grunn til å omgjøre vedtaket 30. mars 2009. Ombudsmannen fant da å la saken bero.
-
Tildeling av fastlegehjemler – mangelfull utredning og kontradiksjon m.v.
15. april 2010 (Sak 2009/1111)
Saken gjaldt en kommunes tildeling av fastlegehjemler ved et legesenter. Kommunen la blant annet vekt på at klageren var samboer med innehaveren av den ene hjemmelen ved senteret. Kommunens holdning var at en slik relasjon var uønsket ved små legesentre, og innkalte henne ikke til intervju.
Ombudsmannen kom til at kommunen hadde begått flere feil i saksbehandlingen. Saken var ikke godt nok utredet og klageren fikk ikke anledning til å ta til motmæle mot kommunens syn på sentrale forhold. Kommunehelsetjenestelovens krav om at den faglig best skikkede skal tildeles en ledig hjemmel, kunne ikke tilsidesettes. Behandlingen av saken utgjorde i seg selv en urett mot klageren, og kommunen ble bedt om å se på saken på nytt.
Etter en ny gjennomgang konkluderte kommunen med at saksbehandlingsfeilene ikke hadde hatt betydning for utfallet av saken. Kommunen beklaget imidlertid saksbehandlingen.
-
Kravene til sakens opplysning ved inndragning av skjenkebevilling
24. februar 2010 (Sak 2008/1997)
Etter en skjenkekontroll ble bevillingshaveren tildelt åtte prikker og skjenkebevillingen ble inndratt for to uker. Skjenkekontrollørene hadde observert og rapportert om skjenking av alkohol til en person som var åpenbart påvirket av rusmidler. I klagen til ombudsmannen anførte bevillingshaveren at vedkommende gjest ikke var beruset, men syk med en adferd som var til forveksling lik en beruset persons.
Ombudsmannen fant ikke grunn til å kritisere fylkesmannen for manglende opplysning av saken, og det kunne ikke anses som en saksbehandlingsfeil at fylkesmannen ikke gjennomførte et møte med den aktuelle gjesten i ettertid. Saken måtte også anses som tilstrekkelig opplyst da vedtaket ble truffet.
|
Sivilombodsmannen Postboks 3 Sentrum 0101 Oslo |
Webansvarleg Liv Jakobsen Føyn |
 Abonner på RSS |