Plikt til å behandle krav om dekning av saksomkostninger – fvl. § 36

21. mars 2011 (Sak 2011/723)

Saken gjaldt et krav om dekning av saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36, basert på et salærkrav fra en advokat. Advokaten hadde gitt uttrykk for at hans klient ikke ville bli fakturert før spørsmålet om dekning av saksomkostninger var avgjort. Kommunen ville ikke ta stilling til kravet før det ble dokumentert at klienten faktisk hadde betalt salæret.

Ombudsmannen uttalte at forvaltningsloven § 36 ikke kan forstås slik at forvaltningen må anse de materielle vilkårene som oppfylt før parten kan få sitt krav behandlet. Når sakens faktum er klart, gir forvaltningsloven § 17 ingen hjemmel for å unnlate å treffe vedtak under henvisning til at det faktum som foreligger, ikke fyller lovens materielle vilkår. I en slik situasjon plikter kommunen å realitetsbehandle saken og treffe et vedtak. Kommunen ble derfor bedt om å realitetsbehandle og avgjøre saksomkostningskravet.

Sakskostnader – opphevelse av avvisningsvedtak i sak knyttet til vedtak om løpende tvangsmulkt

29. september 2010 (Sak 2009/848)

Saken gjaldt et krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36, knyttet til et vedtak om løpende tvangsmulkt etter brann- og eksplosjonsvernloven § 39 første ledd.

Ombudsmannen kom til at det forelå et enkeltvedtak som var endret til gunst for parten ved at brann- og redningstjenesten hadde opphevet et avvisningsvedtak. Han ba derfor Representantskapet i Trøndelag brann- og redningstjeneste IKS om å vurdere saksomkostningsspørsmålet på nytt.

Representantskapet behandlet deretter saken på nytt og ga A medhold, slik at saksomkostningskravet ble dekket og «restkravet» på tvangsmulkt ble «slettet».
 

93. Avslag på krav om sakskostnader etter frafallelse av vilkår om løsning fra tidligere statsborgerskap

(Sak 2008/694)

Saken gjaldt Utlendingsnemndas avslag på krav om dekning av sakskostnader i forbindelse med frafallelse av vilkår om løsning fra tidligere statsborgerskap. Vilkåret ble frafalt av Utlendingsdirektoratet under klagesaksbehandlingen.

Ombudsmannen kom til at Utlendingsdirektoratets tilsagn om statsborgerskap på vilkår om løsning fra eksisterende statsborgerskap måtte anses som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a og b. En frafallelse av løsningsvilkåret var dermed i utgangspunktet en endring av vedtaket til gunst for søkeren. Grunnvilkåret for dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 første ledd var dermed oppfylt. Utlendingsnemnda ble bedt om å behandle sakskostnadskravet på nytt, og i denne forbindelse også vurdere de øvrige vilkårene.

Utlendingsnemnda opprettholdt sitt syn i saken og pekte på de økonomiske, administrative og rettslige konsekvensene ved å legge ombudsmannens syn til grunn. Under henvisning til konsekvensene ut over den konkrete saken, oversendte nemnda spørsmålene til Arbeids- og inkluderingsdepartementet for nærmere vurdering. Departementet sa seg enig med Utlendingsnemnda i at tilsagn om statsborgerskap ikke var å anse som et enkeltvedtak, og la i vurderingen avgjørende vekt på reelle hensyn og statsborgerlovens system for innvilgelse av statsborgerskap etter forutgående tilsagn.

92. Reduksjon av krav om saksomkostninger etter forvaltningsloven – nødvendighetskriteriet

(Sak 2007/1360)

Saken gjelder reduksjon av saksomkostningskrav etter forvaltningsloven § 36. Klageren viste til at kravet bare var blitt dekket «i det samme forholdstall» som den godkjente delen av tiltaket utgjorde av det totale omsøkte arealet.

Bevisst å unnlate å gå inn på en nærmere vurdering etter nødvendighetskriteriet, som skulle begrunne kravreduksjonen, er i strid med forvaltningslovens krav om begrunnelse. Fremgangsmåten uthuler borgerens rett til å argumentere mot et vedtak og innebærer et klart brudd på god forvaltningsskikk. En generell henvisning til at klageren kjenner til det relevante regelverket kan ikke begrunne reduksjon av saksomkostningskravet. Eventuell tvil om hvorvidt utgiftene var reelle og/eller delvis knyttet til en parts eget arbeid i egen sak, gjelder faktiske forhold som skulle blitt utredet før vedtak ble truffet.

Det så ikke ut til å være samsvar mellom vedtakets begrunnelse og den etterfølgende forklaringen Miljøverndepartementet ga. Ettersom det uansett fremsto som tvilsomt om redegjørelsen kunne begrunne reduksjon etter nødvendighetskriteriet, ba ombudsmannen om at saken ble vurdert på nytt.