14. oktober 2011 (sak 2011/947)
Eieren av en eiendom hadde i flere år fått ulike pålegg og krav fra kommunen om å fjerne en hekk og en jordvoll som lå ut mot en vei.
Ombudsmannen fant at flere sider ved saksbehandlingen ga grunn til kritiske merknader, og ba derfor kommunen om å se på saken på nytt.
11. februar 2011 (Sak 2010/43)
En kommune tildelte et driftstilskudd til fysioterapi i privat praksis. Det var fire søkere til tilskuddet, men bare vedkommende som fikk tilskuddet ble innkalt til intervju. A påklaget vedtaket og hevdet at det heftet flere feil ved kommunens saksbehandling og den kvalifikasjonsvurderingen som var gjort av søkerne. Hun viste i denne forbindelse blant annet at hun hadde mye lengre og mer relevant erfaring enn vedkommende som ble tildelt tilskuddet.
Ombudsmannen konkluderte med at kommunen ikke hadde vært seg tilstrekkelig bevisst skillet mellom tilsettingssaker og tildelingssaker etter kommunehelsetjenesteloven § 4-2 første ledd. Flere av forvaltningslovens saksbehandlingsregler var brutt i prosessen, som bar preg av manglende skriftlighet. Det forelå blant annet ikke skriftlig vedtak i saken og A hadde ved underretningen om vedtaket ikke fått informasjon om klageadgang og klagefrist m.v. Det var også vanskelig å se at kommunen hadde hatt et tilstrekkelig grunnlag for å foreta en forsvarlig kvalifikasjonsvurdering av søkerne. Ombudsmannen ga uttrykk for at det knyttet seg begrunnet tvil til forhold av betydning for saken. Ettersom saken lå mange år tilbake i tid var det ikke aktuelt med ny behandling som klagesak. Kommunen ble imidlertid bedt om å vurdere hva som eventuelt burde gjøres overfor A på bakgrunn av de feilene som var gjort. Ombudsmannen ba også om å få oversendt kommunens nye prosedyrer for slike tildelingssaker.
Kommunen oversendte deretter sine retningslinjer. I et nytt brev til kommunen påpekte ombudsmannen at retningslinjene var kortfattede og lite detaljerte med hensyn til de ulike saksbehandlingsreglene som må følges i saker om tildeling av driftstilskudd. Ombudsmannen forutsatte imidlertid at forvaltningslovens regler om blant annet skriftlighet, begrunnelse og krav til underretning om vedtaket ville bli fulgt av kommunen i fremtidige saker.
31. august 2011 (Sak 2010/2776)
Saken gjaldt om det var adgang til å avvise en dispensasjonssøknad. Kommunen hadde avvist søknaden under henvisning til at den i det alt vesentlige var lik en tidligere avslått søknad. Fylkesmannen stadfestet avvisningsvedtaket.
Ombudsmannen fant grunn til å presisere at hovedregelen er at en søknad skal realitetsbehandles. Der det er gjort bygningsmessige endringer i tiltaket før den nye søknaden innsendes, gjør hensynene bak denne hovedregelen seg gjeldende med styrke. Ettersom det var på det rene at den nye søknaden ikke var fremsatt i sjikanehensikt, kunne ombudsmannen ikke se at bygningsmyndighetene hadde påvist tilstrekkelig rettslig grunnlag for å nekte realitetsbehandling. Han ba derfor fylkesmannen om å behandle saken på nytt.
Fylkesmannen la ombudsmannens rettsoppfatning til grunn og omgjorde sitt vedtak, slik at kommunen måtte realitetsbehandle dispensasjonssøknaden.
28. juni 2011 (Sak 2011/247)
Spørsmålet i saken var om prinsippet om retten til å uttale seg før et vedtak blir fattet (det kontradiktoriske prinsipp) og forvaltningslovens krav til begrunnelsens innhold ble tilstrekkelig ivaretatt i en sak om oppnevning av tilleggshjelpeverge i medhold av sosialtjenesteloven § 4A-3 tredje ledd. Bestemmelsen gjelder ved bruk av tvang eller makt overfor tjenestemottakeren.
Ombudsmannen kom til at Fylkesmannen i Møre og Romsdals behandling ikke hadde ivaretatt kravene til sakens opplysning, kontradiksjon og begrunnelse. Det var også spørsmål om det forelå feiltolkning av regelverket. Ombudsmannen ba om at saken ble behandlet på nytt.
24. mars 2011 (Sak 2011/730)
A sendte inn igangsettingssøknad 6 uker før rammetillatelsen utløp etter plbl. 1985 § 96 første ledd. Søknaden ble etter fire måneder avvist med den begrunnelse at rammetillatelsen da var bortfalt.
Ombudsmannen kom til at bygningsmyndighetene ikke hadde adgang til å avvise søknaden på dette grunnlaget. Gode grunner kunne tale for å anse treårsfristen for avbrutt allerede ved innsending av igangsettingssøknad, men uansett kunne kommunen ikke forringe tiltakshaverens rettigheter ved å unnlate å oppfylle plikten til å behandle igangsettingssøknaden. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt. Ombudsmannen ba også departementet om å vurdere regelverket, slik det hadde sagt seg villig til.
I svar på et brev fra departementet tilføyde ombudsmannen at det er naturlig å lese loven med forarbeider ut fra en forutsetning om at myndighetene opptrer lovlig. Et hovedbudskap i uttalelsen var at kommunens unnlatelse av å behandle tiltakshaverens søknad også får konsekvenser for den forvaltningssaken som er til behandling. Han påpekte at ombudsmannsordningen har som forutsetning at ombudsmannens uttalelser blir fulgt, og han forventet at departementet og fylkesmannen gjorde det også i denne saken.
Fylkesmannen opphevet deretter avvisningsvedtaket og ba kommunen om å realitetsbehandle søknaden om igangsettingstillatelse.
29. mars 2011 (Sak 2011/735)
Spørsmålet i saken var om Nav ved behandlingen av et krav om barnetrygd, skulle veiledet om at søkeren også kunne ha rett til bidragsforskudd, og dermed forsømte sin veiledningsplikt i en slik grad at vilkåret for etterbetaling er oppfylt.
Ombudsmannen kom til at Navs manglende veiledning om retten til bidragsforskudd i dette tilfellet ikke kunne likestilles med misvisende opplysninger som kvalifiserte til etterbetaling.
Nav Klageinstans’ behandling av henvendelsen herfra ga grunn til kritiske merknader. Det hadde tatt lang tid å få besvart spørsmålene, og enkelte etterspurte dokumenter var, tross påminnelser, ikke blitt oversendt.
16. februar 2011 (Sak 2010/1518)
A klaget hit over manglende svar på flere henvendelser han hadde sendt Nav Internasjonalt per e-post. Henvendelsene gjaldt en anke til Trygderetten og innsyn i en uttalelse fra rådgivende lege.
Da saken ble tatt opp herfra, viste det seg at anken til Trygderetten ikke var registrert i datasystemet Infotrygd, og at den var lagt i feil saksmappe.
Ombudsmannen uttalte at det var kritikkverdig at As henvendelser ikke var blitt fulgt opp slik de skulle. Da det var grunn til tvil om arkivrutinene ved kontoret var forsvarlige og i henhold til gjeldende regler, ble Riksarkivet orientert om saken.
1. september 2010 (Sak 2010/870)
Omtrent to måneder etter at As innsynskrav ble avslått, henvendte hun seg til Mattilsynets regionkontor og anførte at den anførte hjemmelen ikke kunne brukes. Hennes henvendelse ble ansett som en formell klage og ble derfor avvist ettersom den kom etter at klagefristen på tre uker hadde utløpt. Avvisningsvedtaket ble påklaget, men Mattilsynets hovedkontor opprettholdt avvisningen.
Ombudsmannen kom til at klagerens henvendelse ikke skulle vært ansett som en klage. Mattilsynet burde behandlet den nye henvendelsen som et nytt innsynskrav og foretatt en ny realitetsbehandling av innsynskravet.
29. september 2010 (Sak 2010/1406)
Saken gjaldt spørsmålet om en interesseorganisasjon hadde rettslig klageinteresse. Midtre Syndin hytteeierforening påklaget kommunens samtykke til innkreving av bompenger på den private veien medlemmene av foreningen brukte som adkomst. Klagen ble avvist fordi kommunen mente foreningen ikke hadde rettslig klageinteresse.
Ombudsmannen kom til at foreningen hadde rettslig klageinteresse. Ordningen med kommunalt samtykke til bompenger på privat vei er gitt for å beskytte nettopp brukerne av veien. Hytteeierforeningen var en naturlig representant for hytteeiernes interesser i dette tilfellet, og det var rimelig at foreningen kunne påklage samtykket. Klagen måtte derfor behandles.
Etter ombudsmannens uttalelse realitetsbehandlet kommunen hytteeierforeningens klage.
21. juni 2010 (Sak 2010/946)
Ein part som har sakleg grunn for det skal etter reglane i forvaltningslova ha høve til å drøfte saka munnleg med ein tenestemann ved det forvaltningsorganet som handsamar saka. Etter fleire klagar hit tok ombodsmannen av eige tiltak opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet korleis dagens praksis i Nav der dei avgjerande organa vert skjerma frå direkte kontakt med brukarane, stod seg i høve til desse reglane.
Ombodsmannen fann ikkje framstillinga til Arbeids- og velferdsdirektoratet heilt tilfredsstellande, og oppfordra direktoratet til ein kritisk gjennomgang av dagens praksis.
|
Sivilombudsmannen Postboks 3 Sentrum 0101 Oslo |
Webansvarlig Liv Jakobsen Føyn |
|